Paris er en europeisk verdensby som er hovedstaden iFrankrike og den mest folkerike byen i landet. Dens administrative areal er 105 km2 og den har en offisiell befolkning på 2 206 488 innbyggere[4] (pr 2017). Byen er både enkommune og etdepartement, og den danner hjertet av regionenÎle-de-France («Région parisienne»), en region som (i 2016) hadde en befolkning på 12 142 802 innbyggere, noe som da representerte rundt 18 prosent av befolkningen i hele Frankrike.[5] I internasjonal sammenheng gir dette regionen annenplass på listen over europeiske storbybelter, etterLondons pendlerbelte med rundt 15 millioner innbyggere.
Byen ligger ved elvenSeinen nord i Frankrike, og siden1600-tallet har Paris vært ett av de mest betydelige sentra i Europa for finans, handel, moter, vitenskap og kunst. Paris-regionen står for Frankrikes sentrale økonomiske aktiviteter, ogLa Défense, en egen finansbydel med store forretningsbygg og skyskrapere, ligger 2,5 km vest for den gamle bykjernen. I 2014 hadde Paris-regionen enBNP på 649,6 milliarder euro (tilsvarende 763,4 milliarder dollar), noe som utgjør 30,4 prosent av Frankrikes BNP.[6] I henhold til offisielle beregninger hadde Paris-regionen for 2013-2014 den tredje høyeste BNP i verden og den største regionale BNP iEU.[7]
Byen Paris’ administrative grenser danner en øst-vest-orientert oval sentrert på øya som er byens historiske hjerte,Île de la Cité. Denne øya ligger omtrent midt på en buktning av elven Seinen som deler byen i en sørligelvebredd, kjent som «venstre bredd» og ennordlig bredd, som motsvarende er kjent som den «høyre bredd». Utover denne tradisjonelle todelingen av byen, er byen delt opp i tyve arrondissementer, som blant annet markeres på gateskiltene, slik at de kan brukes som grove inndelinger i den lokale geografi.
Paris er et betydelig knutepunkt for jernbane, motorveier og flytrafikk som betjenes av to internasjonale flyplasser:Charles de Gaulle internasjonale lufthavn (den nest travleste flyhavn i Europa etterLondon Heathrow lufthavn med 63,8 millioner passasjerer i 2014) ogParis Orly lufthavn, rett sør for Paris.Paris Métro, som åpnet i 1900, er byens travle undergrunnssystem og betjente 5,23 millioner passasjerer daglig.[8] Det er den nest travlestemetrosystem i Europa etterMoskvas metro. Paris’ jernbanestasjonGare du Nord er en av de ti travleste jernbanestasjoner i verden, og hadde 262 millioner passasjerer i 2015.[9]
Stedsnavnet Paris er avledet fra stedet eldste innbyggere, detkeltiske folketparisii fra franskjernalder.[14] Byens navn er altsåikke knyttet til den mytiske figurenParis fra dengreske mytologien.
Paris er ofte referert til som «Lysets by» (La Ville Lumière),[15] både grunnet byens ledende rolle iopplysningstiden, og mer bokstavelig ettersom Paris var en av de første europeiske byer som benyttet seg avgatebelysning basert på gass. På1860-tallet ble boulevardene og gatene i Paris opplyst av 56 000 gasslamper.[16] Siden slutten av 1800-tallet har Paris også vært kjent somPanam(e) (uttalt sompanam) i fransk sleng.[17] Innbyggerne i hovedstaden er kjent somparisiens på fransk, men kalles også nedsettende som parigots. Dette ordet ble antagelig skapt av innbyggere i Paris fra de nedre samfunnsklasser som snakketargot (pariserslang eller hemmelig språk), og det ble deretter benyttet utenfor Paris og over hele Frankrike som nedsettende om alle parisere.[18]
Parisii, stavet slik de ble omtalt avromerne, var en understamme av de keltiskesenonere, og befolket området rundt dagens Paris fra i alle fall rundt 200 f.Kr.[19][20] En av de store handelsrutene som gikk nord-sør krysset Seinen ved île de la Cité. Dette møtestedet mellom land- og vannveiene utviklet seg gradvis til en by og et viktig handelssenter.[21] Oldtidens parisere handlet med mange elvebyer, noen så langt unna somden iberiske halvøy, og preget sine egne mynter for bruk i denne handelstrafikken.[22]
Romerne erobretParisbekkenet i52 f.Kr.[23] og etter å ha gjort øya i Seinen om til en militærleir, begynte de å skape en mer fast bosetning på Paris’ venstre bredde. Dengallo-romerske byen ble opprinnelig kalt forLutetia (fullt navn varLutetia Parisiorum, «Parisernes Lutetia»). Den ble en fremgangsrik by med etforum,bad,templer, teatre, og etamfiteater.[24]
Ved slutten avVestromerrikets tid var byen kjent somParisius, etlatinsk navn som senere ble til Paris på fransk.[25]Kristendommen ble introdusert som en ny religion på midten av200-tallet e.Kr. av Dionysius, kaltDenis på fransk, som ble byens første biskop. I henhold tillegenden, da han nektet å si fra seg sin tro overfor de romerske herskerne, ble han halshogd på en høyde som siden ble kjent somMons Martyrum, latin for «Martyrenes ås», i dagMontmartre, og derfra skal han ha spasert med hodet i hendene til et sted nord i byen, hvor han til slutt falt om. På det stedet han falt ble han så begravet, og over hans grav ble det senere oppført enkirke til hans minne; dette er bakteppet for at mange senere franske konger ble gravlagt der.[26][27]
FrankerenKlodvig I, den første kongen framerovingernes dynasti, gjorde byen til sin hovedstad fra 508. Da det frankiske herredømmet overGallia begynte, var det en gradvis innvandring av frankere til Paris, og den parisisk-frankiske dialekten (francien) begynte å danne seg. Befestningen avÎle-de-France klarte ikke å forhindre at nordboere fraNorden, hovedsakelig fraDanmark, herjet somvikinger i 845, men Paris’ strategiske betydning — med dens broer som hindret langskipene å passere — ble etablert med vellykket forsvar underbeleiringen av Paris (885–886). I 987 bleHugo Capet, greve av Paris (comte de Paris) og hertug av frankerne (duc des Francs), valgt somkonge av frankerne (roi des Francs). Under de kommende konger av hans slekt,huset Capet, ble Paris gradvis den største og mest fremgangsrike byen i Frankrike.[27]
Ved slutten av1100-tallet hadde Paris blitt den politiske, økonomiske, religiøse, og kulturelle hovedstaden i Frankrike.[28]Palais de la Cité, palasset som var den kongelige residens, lå i den vestlige enden avÎle de la Cité. I 1163, under styret til kongLudvig VII, satteMaurice de Sully, biskop av Paris, i gang byggingen av katedralenNotre Dame i den motsatte enden av øya.
Paris’ kulturelle sentrum hadde begynt å flytte seg til høyre bredd hvor myrområdet hadde blitt drenert og omformet til landbruksområde. I 1137 hadde en ny markedsplass i byen, de senereLes Halles, erstattet to mindre på Île de la Cité og Place de la Grève (Hotel de Ville).[29] Sistnevnte sted huset hovedkvarteret til elvehandelslauget i Paris, en organisasjon som senere ble, først uformelt og deretter formalisert, Paris første lokalmyndighet.
På slutten av 1100-tallet utvidet kongFilip II August festningen Louvre for å forsvare byen mot invasjoner opp elven fra vest. Byen fikk sine første forsvarsmurer mellom 1190 og 1215. Han ombygde også broene på begge sider av den sentrale øya og la brostein på gjennomgangsveiene.[30] I 1190 omformet han den tidligere katedralskolen til et student-lærer-kooperativ som kom til å utvikle seg tilUniversitetet i Paris, og tiltrakk seg studenter fra hele Europa.[31]
I løpet avhundreårskrigen ble Paris fra 1418 okkupert av styrker fra Burgund, som var alliert med England. Deretter ble den franske hovedstaden inntatt av engelske styrker daHenrik V av England gikk inn i Paris i 1420,[32] og til tross for et forsøk fraJeanne d’Arc i 1429 på å frigjøre byen,[33] forble byen under engelsk okkupasjon frem til 1436.
Ide franske religionskrigene på slutten av 1500-tallet var Paris et sentrum forDen katolske liga. Ligaen hadde som mål å utryddeprotestantismen, og den 24. august 1572 satte katolikkene i gang en massakre hvor tusenvis av franske protestanter ble myrdet i det som ble kalt forBartolomeusnatten,[34] «det verste av århundrets religiøse massakrer».[35] Konfliktene ebbet ut daHenrik IV av Frankrike, en pretendent til tronen etter å ha konvertert tilkatolisismen, ankom Paris og overtok den franske tronen. Kongen gjorde flere forbedringer til hovedstaden i løpet av sin kongstid: han fullførte byggingen av Paris’ første udekkede bro med fortau, Pont Neuf («Den nye bro»), åpnet i 1607. Han bygget også en utvidelse til Louvre som knyttet det tilPalais des Tuileries. Han bygget også Paris’ første residenstorg, Place Royale, nåPlace des Vosges. Kongen endte sitt liv i hovedstaden, myrdet i en trang gate i nærheten av markedet Les Halles i 1610.[36]
I løpet av 1600-tallet var kardinalRichelieu, førsteminister hosLudvig XIII, fast bestemt på å gjøre Paris til den vakreste byen i Europa. Han bygget fem nye bruer, et nytt kapell for Collège de Sorbonne, det teologiske fakultetet til Universitetet i Paris, og et palass for seg selv,Palais Cardinal, som han siden testamenterte til Ludvig XIII. Etter Richelieus død i 1642 ble det omdøpt til Palais-Royal.[37]
Fronden var en periode medborgerkrigslignende uroligheter iFrankrike mellom 1648 og 1653, i tiden under kardinalMazarins regentskap daLudvig XIV var umyndig. Ordetfronde betyr «slynge», og henspiller på de våpen den parisiske pøbelen knuste motstandernes vinduer med. Hoffet til kongen ble flyttet til et nytt palass utenfor Paris,Versailles, i 1682. Selv om Paris da ikke lenger var Frankrikes hovedstad, fortsatte kunstartene og vitenskapene å blomstre med teateretComédie-Française, lærestedene Académie Royale de Peinture et de Sculpture, ogAcadémie des sciences. For å demonstrere at byen var trygg for angrep, lot kongen byens forsvarsverker rive ned og erstattet dem med boulevarder kantet med trær som ble dagensGrands Boulevards.[38] Andre markeringer av hans styre var historiefakultetet Collège des Quatre-Nations, plassenPlace Vendôme, den sirkulære seiersplassenPlace des Victoires, ogLes Invalides, et større område som kom til å omfatte museer og monumenter, alle knyttet til den militære historie i Frankrike, samt et sykehus og et nå nedlagt hjem for krigsveteraner, herav navnet.[39]
Paris’ befolkning vokste fra rundt 400 000 i 1640 til rundt 650 000 i 1780.[40] En ny boulevard,Champs-Élysées, utvidet byen vestover tilPlace d'Étoile,[41] mens arbeiderklassestrøketFaubourg Saint-Antoine på byens østside vokste mer og ble sammentrengt av fattige innvandrere fra andre regioner av Frankrike.[42]
Paris var et sentrum for den voldsomme filosofiske og vitenskapelige aktiviteten i opplysningstiden.Diderot ogd'Alembert publiserte den nå så velkjenteEncyclopédie i 1751–1752, ogbrødrene Montgolfier satte i gang sin første bemannede tur i en varmluftsballong den 21. november 1783, en oppstigning som skjedde fra hagen i palassetChâteau de la Muette. Paris var finanshovedstaden i det kontinentale Europa, den fremste byen for bokutgivelser, moter og framstilling av kostbare møbler og luksusvarer.[43]
Stormingen av Bastillen den 14. juli 1789, maleri av Jean-Baptiste Lallemand, (Musée de la Révolution française).
Mot slutten av 1700-tallet økte motsetningene mellom de fattigste og adelsstanden, på en tid da kongen var formelteneveldig, «innstiftet av Gud», men i realiteten ute av stand til å påtvinge adelsstanden sine bestemmelser. Samtidig hadde det vokst fram en nytredjestand,borgerskapet. Motsetningene mellom disse samfunnsklassene kokte over sommeren 1789 da Paris ble sentrum forden franske revolusjon. Den 14. juli tok en folkemengde arsenalet vedLes Invalides, skaffet seg tusenvis av geværer, ogbevæpnet med disse stormet deBastillen i sentrum av byen under mottoetLiberté, égalité, fraternité (Frihet, Likhet og Brorskap). Bastillen var et forhatt statlig fengsel, et symbol på den kongelige autoritet, og erobringen ble et symbol for den revolusjonære bevegelsen. Den første uavhengige Pariskommunen, eller byrådet, møttes i Hôtel de Ville og den 15. juli valgte de en borgermester, det ble astronomenJean Sylvain Bailly.[44]
KongLudvig XVI og den kongelige familie ble fraktet til Paris og fengslet innenfor murene avPalais des Tuileries. I 1793 da revolusjonen endret seg i en mer radikal retning ble kongen, dronningen og borgermesteren henrettet igiljotinen, sammen med rundt 16 000 andre over hele Frankrike i den tiden som kallesskrekkveldet.[45] Eiendommene til aristokratiet og kirken ble nasjonalisert, og byens kirker ble stengt, solgt eller revet.[46] En rekke av revolusjonære fraksjoner styrte Paris fram til den 9. november 1799 da statskuppetcoup d'état du 18 brumaire skjedde ved atNapoléon Bonaparte grep makten som førstekonsul.[47]
Under revolusjonen hadde befolkningen i Paris minsket med rundt 100 000, men mellom 1799 og 1815 fikk den en tilstrømning med rundt 160 000 nye innbyggere, og utgjorde til sist rundt 660 000 innbyggere.[48] Napoléon Bonaparte erstattet den valgte regjeringen av hovedstaden med en prefekt som rapporterte direkte til ham. Han begynte også å reise monumenter som hyllet militær ære og prakt, inkludertTriumfbuen (som riktignok ikke ble ferdigstillet før efter hans død), og forbedret den neglisjerte infrastrukturen i byen med nyefontener,Canal de l'Ourcq (en kanal for å føre drikkevann til byen), kirkegårdenCimetière du Père Lachaise, samt byens første bro av metall,Pont des Arts.[48]
I løpet avrestaurasjonen, gjenopprettelsen av «den gamle orden» og gjeninnsettelsene avBourbonerne på denfranske tronen etter den endelige seieren overNapoléon Bonaparte, fikk byens broer og torg tilbake de navnene som de hadde fra før revolusjonen.Julirevolusjonen i 1830 i Paris, minnet vedJulisøylen(Colonne de Juillet) påPlace de la Bastille i11. arrondissement, brakte en konstitusjonell monark,Ludvig Filip, til makten. Den første jernbanelinje til Paris ble åpnet i 1837 og den bidro til en ny periode med stor innflytning fra provinsene til byen.[48]
Pariseroperaen var midtpunktet for Napoleon IIIs nye Paris. Arkitekten,Charles Garnier, beskrev byggestilen som ganske enkelt «Napoleon den tredje».Plakat for verdensutstillingen i 1889.
Ludvig Filip ble veltet av et folkelig opprør i Paris’ gater i 1848. Hans etterfølger,Napoleon III, og den nylig utpekte prefekt for Seinen,Georges-Eugène Haussmann, satte i gang enorme offentlige byggeprosjekter for å konstruere nye, brede boulevarder, et nytt operahus, et sentralt marked, nyeakvedukter, kloakker og parkanlegg, inkludertBois de Boulogne ogBois de Vincennes.[49] I 1860 annekterte Napoleon III de omliggende byer og opprettet åtte nyearrondissementer og ekspanderte Paris til byens nåværende grenser.[49]
I løpet avden fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble Paris beleiret av denprøyssiske hæren. Etter måneder med blokade, sult, og deretter bombardement av prøysserne ble byen tvunget til å overgi seg den 28. januar 1871. Den 28. mars grep en revolusjonær regjering som kalte segPariskommunen makten i Paris. De beholdt makten i byen i to måneder inntil de ble brutalt slått ned av den franske hæren i løpet av «den blodige uken» mot slutten av mai 1871.[50]
På 1860-tallet ble Paris' gater og monumenter opplyst av 56 000 gasslamper, noe som ga Paris navnet «lysets by».GeneralCharles de Gaulle på Champs-Élysées ved feiringen av frigjøringen av Paris den 26. august 1944.
Ved 1901 hadde befolkningen i Paris vokst til 2 715 000 innbyggere.[53] Ved begynnelsen av århundret kom det kunstnere fra hele verden, også norske, til Paris, blant demPicasso,Modigliani, ogMatisse. Paris var fødestedet for kunstretninger somfauvisme,kubisme ogabstrakt kunst,[54][55] og forfattere somMarcel Proust utforsket nye tilnærminger til skjønnlitteraturen.[56]
I årene etterfredskonferansen i Paris i 1919 ble den franske hovedstaden hjem for et voksende antall studenter og aktivister fra de franske koloniene og andre land i Asia og Afrika, mange av disse ble senere politiske ledere i sine opphavsland, slike somHo Chi Minh,Zhou Enlai ogLéopold Sédar Senghor.[61]
Den 14. juni 1940 marsjerte den tyske hæren inn i Paris som hadde blitt erklært for en «åpen by».[62] Den 16. og 17. juli 1942, som følge av tyske ordrer, arresterte det franske politiet 12 884 jøder, blant dem 4 115 barn, og holdt dem fengslet i fem dager uten mat og minimalt med vann vedRafle du Vel'd'Hiv (Vélodrome d'Hiver, «vinter-velodromen»), og derfra ble de transportert med tog til utryddelsesleiren vedAuschwitz. Ingen av barna kom tilbake.[63][64] Den 25. august 1944 ble Paris frigjort av franske 2e Division Blindée (panserdivisjon), og av amerikanske 4. infanteridivisjon. GeneralCharles de Gaulle ledet en enorm og emosjonell menneskemengde ned Champs Élysées mot Notre Dame, og han holdt en bevegende tale fra Hôtel de Ville.[65]
På 1950- og 1960-tallet ble Paris en front ialgeriekrigen hvor Algerie kjempet for sin uavhengighet; i august 1961 angrep og drepte den algeriske uavhengighetsbevegelsenFLN 11 parisiske politimenn, noe som førte til påleggelse av portforbud for muslimer fra Algerie (som på denne tiden var franske borgere). Den 17. oktober 1961 førte en uautorisert, men i og for seg fredelig protestdemonstrasjon av algeriere mot portforbudet til voldelige konfrontasjoner mellom politiet og demonstrantene hvor minst 40 mennesker ble drept, inkludert en del som ble kastet i Seinen. Den høyreekstremeOrganisation armée secrète (OAS), som var imot algerisk uavhengighet, utførte en rekke bombeattentat i Paris i årene 1961 og 1962.[66][67]
Imai 1968 okkuperte protesterende studenterSorbonne og satte opp barrikader iLatinerkvarteret. Tusenvis av parisiske kontorarbeidere slo seg sammen med studentene, og bevegelsene vokste til en to ukers generalstreik. En tid fryktet man total borgerkrig, men tilhengere av regjeringen vant valget i juni med et stort flertall og opprøret ebbet ut.Maiopprøret i 1968 resulterte blant annet i at Universitetet i Paris ble brutt opp i 13 uavhengige universiteter.[68]
I 1975 endret nasjonalforsamlingen statusen til Paris til den tilsvarende til andre franske byer, og den 25. mars 1977 bleJacques Chirac den første valgte borgermester av Paris siden 1793.[69]Tour Maine-Montparnasse, den høyeste bygningen i byen – på 210 meter og 57 etasjer – ble bygget mellom 1969 og 1973. Den var meget kontroversiell og har forblitt den eneste bygning i sentrum av byen som er over 32 etasjer.[70]
Befolkningen i Paris sank fra 2 850 000 i 1954 til 2 152 000 i 1990, hovedsakelig på grunn av at middelklassefamiliene flyttet ut i forstedene.[71] En regional tunnelbane,Réseau Express Régional (RER), ble bygget for å utfylle Paris Métro, og ekspressbanen Périphérique, som omsirklet byen, ble fullført i 1973.[72]
Iden femte republikken har de fleste presidentene i etterkrigstiden ønsket å etterlate seg sine egne monumenter i Paris:
Tidlig på 2000-tallet begynte befolkningen i Paris langsomt å øke igjen, ettersom flere unge mennesker flyttet til byen. Den nådde 2,25 millioner mennesker i 2011.
I mars 2001 bleBertrand Delanoë den første sosialistiske borgermester i Paris. I 2007, i en anstrengelse i redusere biltrafikken i byen, introduserte hanVélib' Métropole, et storstilt offentlig system for deling av sykler blant fastboende og besøkende. Det begynte den 15. juli 2007 med 14 500 sykler og 1 230 sykkelstasjoner (per 9. februar 2016), plassert over hele Paris. Bertrand Delanoë omformet også en seksjon av motorveien langs Seinens venstre bredde til en urban promenade og park, Promenade des Berges de la Seine, og som han innvidde i juni 2013.[74]
I 2007 lanserte presidentNicolas Sarkozy Grand Paris-prosjektet for å integrere Paris tettere til byene i regionen rundt den. Etter mange modifikasjoner ble det nye området, kalt for Métropole du Grand Paris, med en befolkning på 6,7 millioner innbyggere, opprettet den 1. januar 2016.[75]
I 2011 godkjente Paris og den nasjonale regjeringen planene forGrand Paris Express med totalt 205 km for automatiske metrolinjer for å forbinde Paris med de innerste tredepartementer rundt Paris, flyplassene og høyhastighetsjernbanens stasjoner. Det er beregnet å koste €35 milliarder.[76] Systemet er planlagt å være fullført ved 2030.[77]
Både i 2015 og i 2017 ble Paris angrepet avislamistisketerrorister. I 2015 ble 13 mennesker myrdet underattentatet mot Charlie Hebdo og senere fire mennesker i en jødisk matvarebutikk. Den 13. november samme år ble130 mennesker myrdet og 350 skadet i ytterligere et angrep. I 2017 var det flere mindre angrep, men uten det samme antallet drepte.
Fra 1790 til 1963 var Paris hovedstad idepartementet Seine. Fra 1963 er Paris både et departement og en kommune. Paris kommune dekker kun sentrumsområdene av byen, og det finnes ingen administrativ overbygning for hovedstadsregionen; den består av en rekke selvstendige kommuner.
DepartementetVille de Paris består kun av kommunen Paris. Kommunen er delt i 20arondissementer. Inndelinga i arondissementer stammer fra den siste byutvidelsen i 1860, og erstatta den gamle inndelinga i 12 arondissementer fra 1795.
Mellom 26. mars og 22. mai 1871 hadde byen et ekstraordinært styre –Pariskommunen – som bestod av en forsamling valgt ved alminnelig stemmerett. Pariskommunen ble styrta med vold av sentralmakten, og for å forhindre gjentakelser ble Paris satt under direkte styre av staten.
Ved en ny lov av 1975 ble det i 1977 holdt valg til et nytt byråd («Conseil de Paris») med 109 medlemmer, som så valgte en borgermester («maire»). Politimesteren fortsatte å være sentralt utnevnt, og byrådet hadde en rådgivende funksjon. Etter en ny lovendring ble det i 1983 holdt valg til et utvida byråd på 163 medlemmer med utvida myndighetsområde.[78] Blant annet ble budsjettsaker overlatt byrådet. Kommunevalg foregår i arondissementene, og det velges til sammen 517 «conseillers d'arrondissement».
Byrådet fungerer samtidig som kommunestyre og som fylkesstyre for departementet.
Det sentrale landskapselementet er elvaSeinen, som renner inn fra sørøst, løper i en vid bue gjennom byen og forlater den i sørvest. Dagens administrative grense beskriver stort sett en sirkel på 32 km med sentrum i øyeneÎle de la Cité ogÎle Saint-Louis. Størstedelen av byen ligger nord for elva (rive droite); en mindre del på sørsida (rive gauche).
Paris ble i en analyse i 2024 utpekt som en av de mest fotgjengervennlige (engelsk:walkable) storbyene i verden. Analysen ble publisert i tidsskriftetNature. Milano,København,Lisboa og Zürich kom høyt på listen; Atlanta, Dallas og Shanghai kom langt ned på listen.[82][83]
Byen fikk sin nåværende grense ved en byutvidelse i 1860, da det også ble bygd befestninger ved yttergrensene. Området omtales ofte somParis intra muros, og sammenfaller med den store ringvegenBoulevard périphérique som ble bygget nettopp der de da foreldete forsvarsvollene hadde blitt anlagt. Tidlig på 1900-tallet ble byen utvida med de store parkeneBoulogneskogen på 9km² i vest ogBois de Vincennes på 10km² i øst. I seinere år er området La Défense i vest administrativt underlagt byen.
Det høyeste punktet i Paris hvor det bor folk er 195moh, men selve bykjernen ligger for tiden kun ca. 60-80 meter over havet.
Noen mindre elver og kanaler løper gjennom byen, som:
Bièvre fra sør, som i dag er fullstendig overbygd, og
Canal Saint-Martin, som tar av fra Seinen vedArsenal i nærheten av Bastille-plassen og går i nordøstlig retning til Bassin de la Villette og deretter inn iCanal de l'Ourcq.
Paris har to hovedflyplasser –Roissy-Charles de Gaulle ogOrly.Paris Le Bourget var Paris første flyplass, men brukes nå kun av privatfly da den ligger for nær Paris.Beauvais-Tillé, 65 km nord for byen, brukes av noen lavpris-selskaper som betjener Paris.
^abSchmidt, Joël (2009): Lutèce: Paris, des origines à Clovis, s. 210–211
^ Lawrence, Rachel; Gondrand, Fabienne (2010):Paris (City Guide), s. 27.
^Jacques (de Vitry); Vitriaco, Jacobus de; Hinnebusch, John Frederick (1972):The Historia Occidentalis of Jacques de Vitry, s. 262
^ Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 36–40.
^ Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 28–29.
^Du Fresne de Beaucourt, G. (1881):Histoire de Charles VII, Tome I: Le Dauphin (1403–1422), Librairie de la Société bibliographiqque, 35 Rue de Grenelle, Paris, s. 32 & 48
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 52–53.
^Bayrou, François (1994):Henri IV: le roi libre, s. 121–130.
^Koenigsberger, H. G.; Mosse, George L.; Bowler, G. Q. (1999):Europe in the Sixteenth Century, 2. utg., LongmanISBN 0582418631
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 577.
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 582.
^Combeau, Yvan (2003):Histoire de Paris, s. 42–43.
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 590–591.
^ Durant, Will; Durant, Ariel (1975):The Story of Civilization XI The Age of Napoleon, s. 3
^Combeau, Yvan (2003):Histoire de Paris, s. 45–47.
^Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 129–133.
^Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 120.
^Paine, Thomas (1998):Rights of Man, Common Sense, and Other Political Writings, s. 453.
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 674.
^Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 144.
^Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 147.
^abc Sarmant, Thierry (2012):Histoire de Paris: politique, urbanisme, civilisation, s. 148.
^abDe Moncan, Patrice (2007):Les jardins du Baron Haussmann, s. 7–35.
^Rougerie, Jacques (2014):La Commune de 1871, s. 118.
^Fraser, Benjamin; Spalding, Steven D. (2011):Trains, Culture, and Mobility: Riding the Rails, s. 117.
^Fierro, Alfred (1996):Histoire et dictionnaire de Paris, s. 490–491.
^«Fonctionnement du Conseil de Paris».www.paris.fr (på fransk). Besøkt 17. desember 2021. «Assemblée qui règle par ses délibérations les affaires de la Ville de Paris, le Conseil de Paris comprend 163 membres, renouvelés tous les 6 ans.»
Du Fresne de Beaucourt, G. (1881):Histoire de Charles VII, Tome I: Le Dauphin (1403–1422), Librairie de la Société bibliographiqque, 35 Rue de Grenelle, Paris
.jpg)
