OrdetTadmor (i palmyrenske innskriftertdmry ellertdmwry) harsemittisk opprinnelse og betyr «palmebyen»;Palmyra (avledet fra gresk) var navnet benyttet iromertiden.[3]
Palmyra, detbibelske Tadmor, ligger midt i Den syriske ørken. Den ble bygd nær en varmtvannskilde som het Afqa, ifølge det som er nedtegnet på skrifttavler fraMari og iarameiske tekster.[4] På 1700-tallet f.Kr. var stedet bebodd avarameere,amoritter ognabateere.Karavanehandelen ga byen dens betydning og var dens kilde til stor velstand. Man forsøkte også å drive et jordbruk der; det vitner funn av vannledninger om.
Tadmors korte storhetstid falt i annen halvdel av200-tallet da den var et viktig økonomisk sentrum. På 100-tallet f. Kr. havnet Palmyra i Romas interessesfære. Sin største betydning fikk Palmyra etter atPetra i 106 e.Kr. ble erobret av Roma.[7] Byen hadde gode handelsforbindelser medPersia,India,Kina ogDen arabiske halvøy i øst, og med middelhavsområdet i vest. Romerriket integrerte byen i sin syriske provins. KeiserHadrian gav byen navnetHadrianopolis.
I Romas svakhetstid på 200-tallet vantOdaenathus stor selvstendighet og førte krig motsassanidene. I 262 ble han av keiserGallienus innsatt som keiserens stattholder i Østen.[8]
Odaenathus og hans kvinnelige etterfølgerZenobia gjorde til Palmyra hovedstad i et stort rike med utstrekning til Lilleasia og henimot Egypt. Han erobret også Mesopotamia, men ble myrdet i 266 eller 267. Zenobia regjerte deretter i en sønns navn og erobret Egypt. Hennes velde ble knust ved keiserAurelians gjenforening av Romerriket. Zenobia og perserne, som var hennes allierte, ble beseiret islaget ved Emesa i 272. Etter hard strid ble hun beseiret av romerne og ble ført til Roma, hvor hun ble framvist i et triumftog. Hennes videre skjebne er usikker. Ifølge noen kilder ble hun henrettet etter triumftoget - noe som var vanlig - mens andre kilder hevder at hun ble frigitt og giftet seg med en romersk adelsmann, og bodde senere iHadrians villa iTivoli utenfor byen.[9] Da romerne gjenerobret Palmyra i273 ble den grundig rasert.
KeiserDiokletian lot byen gjenoppbygge ca 300 e. Kr., men da vesentlig mindre, og etablerte en romersk militærforlegning her. Også kristendommen nådde frem til Palmyra, og på 300-tallet ble byen bispesete. Hovedkirken fra 300-tallet av det gamle Baal-tempelet. I 527 lot keiserJustinian befeste Palmyra på nytt og meget sterkt, og stasjonerte herdux (hertugen) av Emesa med bysantinske styrker (Johannes Malalas 18,2). Men byens blomstringstid var da forlengst forbi.
I 634 nådde islamske arabere frem til byen, og etter 636 gikk den gamle østromerske bosettingen under for godt. Muslimene overtok helt, og bygde en festning på et fjell like ved. De fleste av beboerne forlot byen, som da lå tilbake som nærmest betydningsløs. Palmyra ble helt ødelagt i 744 av araberne.[10]
Deler av anlegget ble ødelagt av islamistmilitsen ISIL i august 2015.
I middelalderen var byen, da bare en liten bosetting for det meste inne i Baaltempelets ruiner og plassen rundt, vel gått i glemmeboken hva den vestlige verdens bevissthet angår.[11] Den ble sporadisk besøkt av vestlige reisende, som for eksempel avPietro Della Valle (mellom 1616 og 1625),Jean-Baptiste Tavernier (1638), i tillegg til svenske og tyske oppdagelsesreisende.[12] I 1678 besøkte noen engelske handelsmenn byen. Den første akademiske beskrivelse av den kom i en bok skrevet avAbednego Seller (1705).[12]
I 1751 besøkte en engelsk ekspedisjon ruinbyen og foretok varsomme byggarbeider på de best bevarte av de antikke ruiner. Dette ble ledet avRobert Wood ogJames Dawkins. Etter at ekspedisjonen i 1753 ble fastholdt i et monumentalt illustrert verk, øvet de palmyrenske ruiner en merkbar innflytelse på europeisk klassisistisk arkitektur. Ytterligere besøk av oldtidsforskere og andre slags reisende fulgte, som et avLady Hester Stanhope i 1813.[12]
Det ødelagte Baaltempelet i 2016 etter ISILs ødeleggelserOverblikk over Palmyras landemerker og ruiner
I 1929 innledet den franske generaldirektør for oldtidssaker i Syria og Libanon,Henri Arnold Seyrig, sin omfattende utgravning.[13] Til å begynne med måtte han overbevise landsbyboerne, som bodde oppe i ruinfeltet, og å flytte til den landby som ble etablert for dem like ved.[14] Flyttingen var ferdig gjennomført i 1932.[15] Slik kunne utgravningene foregå uforstyrret,[14] mens folket fant seg til rette i det nybygdeTadmur.[16] Utgravningen ble innstilt på grunn avannen verdenskrig. Den ble imidlertid gjenopptatt etter krigen.[13]
Baal-templer var blant de viktigste religiøse byggverk i det første århundre etter Kristus i Det nære østen. Den sentrale helligdommen iBaal-anlegget i Palmyra ble innviet 32 e. Kr. Her ble høyeste himmelgud,Bel dyrket itriade med månegudenAglibol og solgudenYarhibol.
Tempelet ble bygd på en liten bakketopp.Stratifiseringen indiserer at det her har vært menneskelig bebyggelse fra så tidlig som i det 3. årtusen f. Kr. I pre-romersk tid stod det er en tid et annet tempel, og det omtales av fagfolk gjerne som «første Baals-tempel» eller «det hellenistiske tempel».Temenos- ogpropylaea-veggene ble konstruert sent i den senere del av 1. århundre e.Kr. og i første del av 2. årh. De fleste av dekorintiske søyler som utgjorde de indre kolonnader oppviser fremdelespidestaller hvorpå det stod statuer av velgjørere.[17]
Tempelet, som ble sprengt av islamistmilitsenISIL mot slutten av august 2015, hadde noen særegenheter som vitner om Palmyras spesielle kultur - for eksempel hadde tempelet vinduer. Dessuten var inngangen på bredsiden, og tempelet hadde dermed to kultnisjer - dette i motsetning til typisk greske og romerske templer.[18]
Praktgaten fikk sin nåværende form rundt år 220. Den er om lag 1,1 km lang.[19] Den førte fra Baalstempelet i øst[20] til gravtempel nr. 86 i byens vestre del.[21][22] Den har en monumental gue i din østlige seksjon,[23] og av entetrapylon som står i midten.[24]
Den er ikke en typisk romersk snorrett gate, men har to knekk. Ettersom søylegaten ble bygd til forskjellige tidspunkter i det 2. århundre, måtte de eksisterende bygninger hensyntas. Retningsendringene ble diktert av tetrapylon-bygget og den store Hadriansporten. Gatene var ikke brolagt som romerske gater, men bestod av hardt stampet leire.
Hadrianbuen, inngangen til søylegaten, ble bygd til ære for den romerske keiser Hadrian. Porten består av i alt tre portbuer som er forsiret med relieffer. Mellom Hadriansporten og Tetrapylon ligger nesten alle viktige bygninger på rekke og rad. Gaten er her 11 m bred. Den ble avgrenset av ca 9,5 m høye søyler og bronsestatuer av fremstående palmyriere. På søylene er små plattinger for nå forsvunne statuer av folk som har donert til kollonnadene eller av fremstående palmyriere. To-eller trespråklige innskrifter beskrev hvem det var.
Sørvest for den store Hadrianbuen står tempelet til gudenNebo (også transkribertNebu). Nebo var opprinnelig en mesopotamisk guddom for skrift, visdom og makt, og i Palmyra ble han jamstilt med Apollo. Den monumentale inngangen lå på tempelets sørside og orienterte seg mot den hellenistiske by. Tilgangen var gjennom et portbygg med seks søyler.
Gårdsplassen var anlagt i trapesform – portalens bredde var smalere enn tempelets bakside – og bestod av stampet jord. Her var en brønn med bred rand for rituelle ablusjoner (vask). Selve tempelet reiste seg fra et 2,15 m høyt podium, og var omgitt av 32korintiske søyler.
Man betrådte denscella på en monumental ellevetrinnsfritrapp. De nedre trinnene bar et lite alter, som ved Baal-tempelet. Icellaens indre var en kultnisje flankert av to trappetårn. Taket var likesom Baal-tempelets flatt, og forsiret småtårn og skinngavler.
I dag kan man bare få inntrykk av Nebo-tempelet fra dets grunnriss med søylestumper og deler av sørportalen.
På søylegatens annen side ligger de diokletianske termer. Grunnflaten var på 85 m × 51 m. Termene ble bygd mot slutten av 100-tallet. Mot slutten av 200-tallet ble det delvis ombygd, og det er av denne grunn at de er blitt kjent somdiokletianske. I søylegaten rager den den fremhevede inngangen på en plattform med fire søyler av rødgranitt. Den var importert fra Egypt. I bygningens indre var det et varmbad med basseng (caldarium), et lunkenbad uten basseng (tepidarium), og dessuten et kaldbadsbasseng (frigidarium). Også sportsplasser, vandrehaller og avslappelsesrom lå inne i badekomplekset. Vanntilførselen var ved ledning under bakken.
Nord for termene ligger ruinene avBaal Shamin-tempelet. Ved siden av Baal, som opprinnelig var en mesopotamisk gud, tilbad man i Palmyra også denfønikiske guddom Baal Shamin (Baalsjamim). Dette var også en «høyeste gud».
Han hadde lignende tilsynsområder som Baal. Akkurat som Baal ble han ofte sidestilt med månegudenAglibol og solgudenJarchibol.
At Palmyra hadde templer for to «høyeste guder» kan muligens henge sammen med at byen hadde to forskjellige befolkningssjikt. De senere tilvandrede fønikere bragte med seg sin egen gud, som de tilbad i et eget tempel. Det er ikke sikkert når dette tempelet ble bygd. Det antas at det enten skjedde i 130 under Hadrian, eller først rundt 150. På stedet var det tidligere en annen helligdom.
På 300-tallet ble tempelet ombygd til kirke.
I august 2015 ble tempelet sprengt av islamistmilitsen ISIL.[25]
Vest for søylegaten ligger teateret, bygd på 100-tallet. Tidligere hadde det formodentlig vesentlig flere sitterekker enn nå, i tre. Scenens bakvegg er 48 m lang og 10,50 m dyp. Den stammer fra 200-tallet. Den forestilte inngangen til et palass med en sentral kongelig port og to sidedører. Foruten de to hvelvede gjennomgangene hadde teateret en sentral inngang som førte under sitterekkene og munnet ut ved den kretsformede gaten. Teateret ble benyttett til taterstykker, men også for dyre- oggladiatorkamper.
Markedsplassen var kvadratisk, omgitt av søyleganger. Den hadde tilgang fra elleve steder. Det nåvæende anlegget ble bygd på stedet for et eldre marked, på 100-tallet. Den eldste innskriften her er fra slutten av det første århundre.
Påagoraens sørvestlige strekk er et rettvinklet byggverk (14,20 x 12,10 m), med inngang flankert av to søyler. Kanskje kan dette dreie seg om byensbouleuterion, det vil si der «byrådet» hadde sine møter, eller det kan også ha vært en bankettsal. Plassen har steinbenker, hvorpå det formodentlig ble foretatt ofringer.
Palmyras tetrapylon markerer krysset mellom Palmyras to viktigste gater. Det regnes som det vakreste tetrapylon noensinne haqdde bygd. Seksten slanke søyler av rosafarget granitt som stammer fraAssuan danner fire overbygde nisjer hvori det stod statuer.
Bare én av de søylene som står er fra antikken, de øvrige er senere etterligninger.
Gravtårnene i Vestnekropolen er enestående i Det nære østen.
Ifølge gravinnskriftene stammer gravanleggene fra tidsrommet 9 f. Kr. til 128 e. Kr. Mer enn femti monumenter stod her, og var for det meste tårnformet og opp til fem etasjer høye.
Den største tårngraven var Elahels grav, og stod inntil ISIL sprengte det i 2015. Den bestod opprinnelig av fem etasjer, med trange vindeltrapper.
I tårnet fikk mange døde sitt siste hvilested. Gravtårnene var knyttet til bestemte familier. Fattigere borgere kunne leie plasser for sine døde. Kistene ble heist opp gjennom sjakter til rett etasje. Tårnenes ytre var som regel bare. I det indre var tårnene imidlertid rikt forsiret med arkitekturdekor og skulpturutsmykking. Arkeologer har funnet rester av kostbare tekstiler som vitner om palmyriernes handelsforbindelser.
Det var også bygd underjordiske gravanlegg (hypogeer). Innskriftene viser et tidsrom fra 81 til 232. Det er funnet 90 anlegg. Tilgangen var ved trapp. I de monumentale steindører var inngravert grunnleggerens navn, og tidfestelse. Gravkamrene ble utstyrt med rik byggornamentikk eller fresker.
Mest kjent er De tre brødres hypogeum, fra omkring år 160, overdådig utstyrt med fresker. Her er avbildet skikkelser fra gresk mytolog knyttet til dødsriket. Her er for eksempel fresker medGanymedes (bortført avZeus tilOlympen) og medAkilles. Også her kunne andre leie plasser. Innskrifter med slektsnavn er bevarte.
Burfas og Burlis graver stammer fra 128 e.Kr. og er blitt bragt tilNasjonalmuseet i Damaskus. Graven består av en lang gang med seks gravnisjer til høyre og venstre, hugd ut i klippeveggen, gjenmurt og utsmykket med en byste av avdøde. Dessuten ble det mot slutten av 200-tallet ofte anbragt store steinsarkofager i hypogeene.
Det er funnetmumier her, av annen type enn de egyptiske.
Lite er blitt bevart av husgraver. De bestod oftest av forseggjort gestaltede fasader i tempelform og et indre rom omgitt av søyler. Etter innskriftene stammer de fra mellom 143 og 253 e. Kr.
På 1200-tallet bygde muslimene en festning på en fjellrygg ca to kilometer fra ruinene, som forsvarsverk mot korsfarere. Den kan ha blitt bygget imamelukkisk tid (1250-1517), muligens over etajjubidisk forgjengerbyggverk fra ca. 1230.
Druserfyrsten Fakr ad-Din II av slekten Ma'n (regj. 1585–1633) bygde den ut til en slottsaktig residens. Han kontrollerte et stort område i dagens Libanon og Syria, under osmansk overhøyhet.
Maurits Hansens tidreisenovellePalmyra (1820) foregår rundt byens ødeleggelse i 272 og er i en viss utstrekning basert på historiske realiteter slik datiden oppfattet dem.[trenger referanse]
Edwell, Peter (2008):Between Rome and Persia. The Middle Euphrates, Mesopotamia and Palmyra under Roman Control. London,ISBN 978-0-415-42478-3.
Gorton, T. J. (2014) "Renaissance Emir. A Druze Warlord at the Court of the Medici." Northampton ISBN978-1-56656-963-7
Fleck, Thorsten (2000): «Das Sonderreich von Palmyra. Seine Geschichte im Spiegel der römischen Münzprägung» i:Geldgeschichtliche Nachrichten. 199, s. 245–252.
Scheck, Frank Rainer; Odenthal, Johannes (2010):Syrien. Hochkulturen zwischen Mittelmeer und Arabischer Wüste. 5. Auflage, DuMont, Ostfildern,ISBN 978-3-7701-3978-1.
Teixidor, Javier (1979):The Pantheon of Palmyra (Études préliminaires aux religions orientales dans l’Émpire romain 79). Leiden,ISBN 90-04-05987-3.
Wiegand, Theodor (utg.),Palmyra – Ergebnisse der Expeditionen von 1902 und 1917, Bd. I. Textband,Bd. II. Tafelband (Archäologisches Institut des Deutschen Reiches, Abteilung Istanbul), mit 183 Abbildungen im Text und einer Karte, von Daniel Krencker, Otto Puchstein, Bruno Schulz, Carl Watzinger, Theodor Wiegand und Karl Wulzinger, Berlin: Verlag von Heinrich Keller 1932.
Wood, Robert (1753):Les Ruines de Palmyre, autrement dite Tedmor, au dessert. London.
Ruprechtsberger, Erwin M.; Scherzer, Sebastian (2014):Vom Libanongebirge in die syrische Wüste. Hosn Sfiri, Palmyra, Qasr al-Hayr al-Sharqi (Linzer Archäologische Forschungen - Sonderheft 49). Linz,ISBN 978-3-85484-597-3
.jpg)
.jpg)
.jpg)
