Tidlige historikere har hevdet at goterne opprinnelig stammet fra det sørlige Scandza (antagelig Skandinavia) og inn i Gothiscandza (antatt å være nedre regionen ved Wisła, Pommern, i dagens Polen), og derfra til kysten av Svartehavet. Dette baseres på opplysninger i den gotiske historikerenJordanes som skrev sin «Goternes historie» (De origine actibusque Getarum) rundt 550. Denne opprinnelsesteorien er svært omstridt blant historikere i dag.
Goterne var en samlet nasjon slik de var nevnt i flere kilder helt opp til det3. århundre da de tydeligvis delte seg i østgotere og vestgotere. Begge stammene delte mange aspekter, særlig anerkjente de en skytsguddom som romerne kalteMars. Denne såkalte «delingen», eller mer korrekt, den nye bosettingen av vestlige stammer i den romerske provinsenDacia, var et naturlig resultat av befolkningsveksten i området langsSvartehavet hvor disse østgoterne etablerte et stort og mektig kongedømme.Gepidene ble deres vasaller og rivaler.
Hunernes fremvekst rundt370 førte østgoterne under deres herredømme. Den østgotiske herskerenErmanariks selvmord i378 nevnes avAmmianus. IfølgeGetica tilJordanes ble denne Ermanarik 110 år gammel.
I de neste tiårene bodde østgoterne påBalkan sammen med hunerne og ble en av de mange vasallene til hunerne som kjempet i Europa islaget ved Chalons i451. Flere opprør mot hunerne ble slått ned, men innføringen av hunernes rytterkultur var en betydelig fordel.
Deres nedskrevne historie begynner med deres uavhengighet fra restene av hunernes imperium etter atAtilla døde. De var alliert med de tidligere vasallene og rivalene gepidene og ledet avTeodemir, brøt de den hunerske makten til Atillas sønner islaget ved Nedao i454.
Østgoterne fikk nå et forhold til keiserriket og slo seg ned iPannonia. I store deler av den siste halvdel av det5. århundre, spilte østgoterne stort sett samme rolle som vestgoterne spilte århundret før. De gikk til og fra i alle relasjoner fra vennskap til fiendskap med det østlige romerske riket til de, akkurat som vestgoterne før dem, gikk fra øst til vest.
Den største av alle de østgoterske herskerne, den fremtidigeTeoderik den store avøstgoternes kongedømme, ble født i eller rundt454, kort tid etter slaget ved Nedao. Sin barndom tilbrakte han iKonstantinopel som gissel hvor han ble nøye utdannet. Den tidlige delen av hans liv var preget av forskjellige disputter, intriger og kriger innenDet bysantinske riket hvor han hadde sin rivalTeoderik Strabo, en fjern slektning av Teoderik og sønn avTriarius. Denne eldre men mindre Teoderik ser ut til å ha vært høvdingen, ikke kongen, av den grenen av østgoterne som slo seg ned innenfor riket tidligere. Teoderik den store var noen ganger venn og noen ganger fiende av riket. Da han var regnet som venn, hadde han forskjellige romerske titler og embete sompatriser ogkonsul, men i alle tilfeller forble han den nasjonale østgoterske kongen.
Det var med begge disse rollene han satte avgårde i488, utsendt av den bysantinske keiserZeno for å ta tilbakeItalia fraOdoacer. Innen493 bleRavenna tatt. Odoacer ble drept av Theoderik personlig. Østgoternes makt var fullstendig etablert over Italia,Sicilia,Dalmatia og landene nord for Italia. I denne krigen begynte østgoterne og vestgoterne igjen å forenes, dersom vi aksepterer vitnet til en forfatter i at Teoderik ble hjulpet av vestgoterske leietropper. De to grenene i nasjonen ble snart ført mye tettere sammen, etter at han ble tvunget til å bli regent av vestgoternes kongedømme iToulouse. Teoderiks makt var praktisk talt utvidet til en stor del avGallia og over nesten heleDen iberiske halvøy.
En tid med forvirring fulgteAlarik IIs død, svigersønn av Teoderik, islaget ved Vouillé. Østgoternes konge steppet inn som verge for sitt barnebarnAmalrik og tok vare på hele hans iberiske og fragmenter av hans galliske herredøme. Toulouse forsvant tilfrankerne, men goterne beholdtNarbonne og dets distrikt ogSeptimania, som var den siste delen av Gallia som ble holdt av goterne og beholdt navnet Gothia i lang tid. Mens Teoderik levde var vestgoternes kongedømme praktisk talt forent med hans eget rike. Han ser også ut til å ha krevd et slags protektorat over degermanske rikene generelt, og ser ut til å ha utøvd det, med unntak av frankerne.
Østgoternes herredømme var nå like stort i utstrekning og enda fastere enn det kunne vært i tiden til Hermanarik, men det var nå av en helt annen karakter. Styret til Teoderik var ikke barbarisk, men ensivilisasjonsmakt. Hans tofoldige posisjon gjennomsyret alt. Han var både konge av goterne og etterfølger, men uten imperielle titler, av de vestromerske keiserne. De to nasjonene var forskjellige i skikker, språk og religion og levde side om side på italiensk jord. Begge ble styrt etter sine egne lover av prinsen som i sine to separate karakterer var overhodet av dem begge.
Bildet av Teoderiks styre blir trukket opp for oss i de statlige papirene, i hans navn og hans etterfølgeres navn, gjennom den romerske ministerenCassiodorus. Goterne ser ut til å ha bodd tett i det nordlige Italia, i sør dannet de lite mer enn garnisoner. I Teoderiks tankegang var goterne beskyttere av de fredelige romerne. Den gotiske kongen hadde kontroll over styret, mens den romerske konsulen hadde æren. Alle former for romersk administrasjon fortsatte og den romerske politikken og kulturen hadde stor innflytelse på goterne. Prinsens styret over forskjellige nasjoner i samme land var nødvendigvisdespotisk og den gamle germanske frihet var tapt. Et slikt system trengte Teoderik for å fortsette, det brøt i stykker etter hans død.
Da Tedoderik døde i526 ble østgoterne og vestgoterne igjen delt. De få gangene de handlet sammen etter denne tiden var sjeldne og tilfeldige som før. Amalrik overtok vestgoternes kongedømme i Iberia og Septimania.Provence ble laget til riket til den østgoterske kongAthalarik, barnebarnet av Teoderik gjennom hans datterAmalasuntha. Ingen av dem klarte å ordne opp i krangler blant den gotiske eliten.Theodahad, fetter av Amalasuntha og nevø av Teoderik gjennom sin søster, tok over og drepte dem, men tronraningen endte i mer blodsutgytelse. Tre andre herskere overtok i løpet av de neste fem årene.
Svakheten til østgoternes posisjon i Italia viste seg nå. den bysantinske keiserJustinian I hadde alltid forsøkt å gjenskape så mye som mulig av det vestlige Romerriket og ville definitivt ikke la denne anledningen gå forbi. I535 gav hanBelisarius i oppdrag å angripe østgoterne. Belisarius erobret raskt Sicilia og krysset inn i Italia hvor han erobretNapoli og Roma i536 før han marsjerte nordover, tokMediolanum og den østgoterske hovedstaden Ravenna i540.
På dette tidspunktet tilbød Justinian goterne en generøs avtale, for generøs etter Belisarius sitt syn, retten til å holde et uavhengig kongedømme nordvest i Italia og kravet om at de kun skulle gihalvparten av deres skatter til imperiet. Belisarius overleverte meldingen til goterne, selv om han holdt seg for god til å anbefale den. Goterne følte at dette måtte være en felle. De stolte ikke på Justinian, men fordi Belisarius hadde oppført seg eksemplarisk i sin erobring stolte de mer på ham og gikk med på å ta avtalen bare dersom Belisarius anbefalte den. Dette gjorde avtalen svært vanskelig å inngå.
En fraksjon med gotiske adelsmenn poengterte at deres egen kongWitiges, som akkurat hadde tapt, var en svekling og de ville trenge en ny.Erarik, lederen av gruppen, foreslo Belisarius og resten av kongedømmet gikk med på dette, derfor tilbød de ham kronen. Belisarius var soldat, ikke statsmann, og fremdeles lojal for Justinian. Han lot som om han skulle akseptere, red til Ravenna for å krones og arresterte umiddelbart lederne av goterne og trakk tilbake hele kongedømmet deres til Bysantium.
Justinian var rasende.Perserne angrep i øst og han ønsket et stabilt nøytralt land som skilte hans vestlige grense fra frankerne som ikke var så vennligsinnede. Belisarius ble sendt for å møte perserne og etterlot derfor John, en bysantinsk offiser, til å styre Italia midlertidig.
I545 returnerte Belisarius til Italia hvor han oppdaget at situasjonen hadde forandret seg radikalt. Erarik var drept og den pro-romerske fraksjonen av den gotiske eliten var kastet. I541 hadde østgoterne valgt den nye lederenTotila. Denne gotiske nasjonalisten og brilliante kommandanten hadde tatt tilbake hele det nordlige Italia og til og med drevet bysantinerne ut av Roma. Belisarius gikk på offensiven, lurte Totila til å gi opp Roma i prosessen, men tapte så igjen etter at en sjalu Justinian, redd for makten til Belisarius, nektet å gi ham forsyninger og forsterkninger. Belisarius var tvunget til å gå på defensiven og i548 erstattet Justinian ham medevnukken oggeneralenNarses som han stolte mer på.
Narses skuffet ikke Justinian. Totila ble drept islaget ved Taginae i juli552 og hans tilhengereTeia,Aligern,Scipuar ogGibal ble alle drept eller overgav seg islaget ved Mons Lactarius i oktober552 eller553.Widin, det siste kjente medlemmet av den gotiske arméen gjorde opprør sendt på 550-tallet med minimal militær hjelp fra frankerne. Hans opprør var mislykket, opprøret endte med at Widin ble tatt til fange og ført til Konstantinopel for straff i561 eller562.
Med det endelige nederlaget forsvant det østgoterske navnet. Nasjonen hadde praktisk talt forduftet med Teoderiks død. Sjansen for å danne en nasjonalstat i Italia med en forening av romerske og germanske elementer, slik som de som oppstod i Gallia, Iberia og deler av Italia underlangobardisk styre, var dermed tapt. Resultatet var at goterne beholdt en annen plass i iberisk minne enn de gjorde i italiensk minne. I Italia var goterne for en kort tid erobrere og herskere, mens i Iberia leverte goterne et viktig bidrag til dagens nasjon. Det bidraget har hverken blitt glemt eller forhatt. Deler av regionen nord i Iberia som ikke ble erobret,Asturias' land, hadde for en stund navnet Gothia, i likhet med gotiske områder i Gallia.
Av litteratur pågotisk språk finnes i dag bibelen tilUlfilas og noen religiøse skrifter og fragmenter. Avgotisk lovgivning har vi ediktet til Teoderik fra år 500 ogVariae av Cassiodorus kan tas for en samling av Teoderiks statspapirer og hans umiddelbare etterfølgere. Blant vestgoterne hadde nedskrevet lov allerede blitt lagt frem avEurik. Alarik II la frem etbrevarium av romersk lov for sine romerske undersåtter, men den store samlingen av vetsgoterske lover stammer fra sent i monarkiet og ble lagt frem av kongReccaswinth rundt654. Denne loven fikk noen velkjente kommentarer av Montesquieu ogGibbon og har blitt diskutert av Savigny (Geschichte des romischen Rechts, ii. 65) og forskjellige andre forfattere. De er skrevet iMonumenta Germaniae, leges, tome i. (1902).
Av beretninger om goternes historie, ved siden av Jordanes som allerede har blitt sitert ofte, er der den gotiske historien tilIsidore, erkebiskop avSevilla, en historiekilde om de vestgoterske kongene ned tilSuinthila (621–631). Men alle samtidige latinske oggreske forfattere gir kontinuerlige bidrag. Ingen forfatter beskriver mer ennSalvian av Marseille i det5. århundre. Han skrevDe Gubernatione Dei som er full av deler som satte romernes grusomheter opp mot dydene til barbarene, særlig goterne. I alle slike fremstillinger må vi ta høyde for overdrivelser begge veier, men der må være et grunnlag i det som faktisk skjedde. Hoveddydene som de katolskepresbyterne lovpriser hos de arianske goterne er deres renhet i forhold til deres egen tro, deres toleranse mot katolikkene under deres styre og deres generelle gode behandling av sine romerske undersåtter. Han går så langt at han håper at dette gode folket må reddes til tross dor dereskjetteri. Dette bildet må ha et visst grunnlag i sannheten, men det er ikke så overraskende at senere vestgotere i Iberia falt fra Salvians noe idealistiske bilde.
_-_Exterior.jpg)