Ossuarium franylatin ogfranskossuaire er et beinhus eller knokkelhus/-rom, alternativt en beholder, der man på enkelte kirkeområder eller vigslede steder oppbevarerknokler fra avdøde etter at den opprinnelige graven er slettet.[1]
Slike ossuarier finnes i flere land. Noen av dem er blitt turistmål. Dette gjelder ikke minst de steder som har behandlet skjelettrestene på spesielt vis, enten ved ryddig stabling, eller ved å bruke dem dekorativt.
IPersia brukte tilhengerne avZoroastrismen for ca. 3 000 år siden en dyp brønn til dette formålet. Denne ble kaltastudan, som bokstavelig talt betyr «plass for beina». Det var mange regler og ritualer rundt denne skikken.Sogdianerne (en del avAleksander den stores persiske erobringer langssilkeveien) kalte sine ossuarier fortanbar.[2]
I Europa finnes mange eksempler. Her kan nevnesSanta Maria della Concezione dei Cappuccini iRoma,Beinkirken i Sedlec og iTsjekkia. Det storeDouaumont-ossuariet iFrankrike inneholder restene etter mer enn 130 000tyske og franskesoldater som falt underslaget ved Verdun under denførste verdenskrig
I perioden som kalles «det andre tempelets tid», var det vanlig gravskikk med primærbegravelse i klippegraver, medsekundærbegravelse i ossuarier, (her:urner) som ble plassert i nisjer til hovedgraven. Noen av disse kalksteinsossuariene er nå funnet av arkeologer, og finnes på israelske museer. De er utstyrt med geometriske mønstre og en tekst som identifiserer innholdet.
I den tid debatterte jødiske vismenn hvorvidt innsamling av foreldrenes ben skulle være grunn for sorg eller glede. Løsningen var å faste om morgenen og feste om kvelden. Skikken opphørte etter ødeleggelsen av tempelet og utviklingen avden jødiske diasporaen, og finnes ikke blant nålevende utøvere av jødisk religion.[trenger referanse]
