Det osrhoënske rike (ellerOsroene, Osrhoene;syrisk: ܡܠܟܘܬܐ ܕܒܝܬ ܥܣܪܐ ܥܝܢܶܐMalkuṯā d-Bēt Ōsrā Īnē) var et gammelt rike vedEufrat ogTigris i det nåværende søndreTyrkia og nordreSyria. Riket ble grunnlagt i130-årene f.Kr.; den første herskeren hetAryu.
Det var verdens første uavhengige rike som ble kristent - det antok kristendommen ca år 200.[1][2][3]
Osroene, eller Edessa, fikk sin uavhengighet daseleukidenes styre brøt sammen. Det ble til ved et dynasti utgått fra ennabateisk stamme kaltOrrhoei. Navnet Osroene er avledet fra Osroes av Orhai, en nabatean sjeik som i 120 f.Kr. tilvristet seg kontrollen om hele regionen fra seleukidene i Syria.[4] De fleste av kongene av Osroene ble kaltAbgar ellerManu.[5] Nabateerne ble med tiden mer og mer influert av arameisk kultur. Osroene ble et nasjonalt motstandsenter mothellenisme.
Under en lengre periode i rikets tidlige historie styrte et arameisk preget kongedynasti. Hovedstaden under det arameiske styret varEdessa (nåŞanlıurfa i Tyrkia). Selv etter det lokale kongesdynastiets fall beholdt Edessa en stor betydning. På 400-tallet var Edessa blitt det viktigste arnested for syrisk litteratur og lærdom. Edessa var den østlige kristendoms første akademiske sentrum, og det var her det syriske skriftspråk ble utviklet.[6]
Etter dynastiets fall i år244 stod riket vekselvis underpartisk,romersk ellersasinidisk styre frem til den arabiske erobringen i639.
Da romerne stengte detdet nestorianske akademi i Edessa, tok dets ledere opp residens iNisibis lengre mot øst, i et område under persisk protektorat. Som en kronikør beskrev det: «Edessa mørknet mens Nisibis lyste opp».[7] Ikke desto mindre beholdt Edessa sitt tilnavn «det velsignede», noe som gjaldt alle trosretninger til vel inn i den muslimske tid.
Et stort frafall fra kristen tro fant sted underabbasidene i tiden rundt 775: «De vendte seg til hedendommen [Islam] raskere enn sauer løper til vann».[8]
Oldtidige bispeseter i Osroene er oppført iAnnuario Pontificio somtitularbispedømmer:[9]
