Oslo er, som eneste norskekommune, også etfylke, og står dermed i en spesiell stilling med hensyn til lokal forvaltning. Det moderne Oslo omfatter to historiske kommuner, den historiskekjøpstaden Oslo/Christiania, og den tidligere landkommunenAker som før sammenslåingen i 1948 var 27 ganger større enn datidens Oslo og som dermed utgjør det meste av den moderne byens territorium. Oslo/Christiania var hovedby iAkershus slottslen ogAkershus stiftamt, som omfattet det meste avØstlandet, frem til det ble skilt ut som eget underamt i 1842, og har fortsatt å være administrasjonssenter for underamtet/fylketAkershus som byen tidligere tilhørte. Den moderne kommunen tok navn ettermiddelalderbyen Oslo i 1925; før 1925 betegnet Oslo et langt mindre område, nå kjent somGamlebyen, som til slutten av 1800-tallet var et landlig område i Aker utenfor byen.
Oslo preges av nærhet til skog og mark og av et rikt plante- og dyreliv. Omkring2⁄3 av kommunens areal utgjøres av skog, grøntområder og vann utenfor selve bybebyggelsen, noe som gir en befolkningstetthet på rundt 5 000 innbyggere per km² i den bebygde delen av kommunen. Den tetteste delen av byen ligger i en gryte omkranset av grønne åser. Elver somAlnaelva,Akerselva ogLysakerelva renner fra åsene gjennom Oslogryta og ut i fjorden. En kilometer øst forOslo sentralstasjon liggerEkebergskråningen mednaturreservat og medsteinalderminner fra opptil 10 400 år tilbake i tid.Marka er en kort T-banetur unna bykjernen.
Øst forBjørvika, innunderEkeberg, liggerGamlebyen, iarkeologikretser omtalt somNordens Pompeii grunnet tykke kulturlag under bakken. Ifølge arkeologene var Oslo etablert med bystruktur omkring år 1000.Gamlebyens kjerneområde erNord-Europas største middelalderbyområde etterVisby, og i sin helhetfredet. I kongHåkon Magnussons tid var middelalderbyen på sitt største. Håkon utvidet byen østover med blant annetOslo fransiskanerkloster. På motsatt side av Bjørvika anla hanAkershus slott og festning som residens, og i 1314 ble makten konsentrert i Oslo. Etter at Norge fikk felles konge medDanmark, bleKøbenhavn residensby og sete for statsadministrasjonen. Oslo beholdt enkelte hovedstadsfunksjoner gjennom dansketiden, og ble omtalt somHoved-Staden.[13]
Oslo var det området i Norge som ble hardest rammet avsvartedauden. Deretter fulgte 1400- og 1500-årene med ytterligere nedgang, befolkningsmessig og økonomisk.Reformasjonen gjorde at Oslo også tapte kirken som en betydelig arbeidsplass. Etter den tre dager langebybrannen i 1624 bestemte kongChristian IV, mot byborgernes vilje, at byen skulle bygges opp igjen på motsatt side av Bjørvika vedAkershus festning. Byen skulle bygges opp med brannsikre hus imurverk for adelen og de rike, mens jevne borgere kunne bygge i utmurtbindingsverk. Byen fikk en byplan med rette gater og rektangulærekvartaler etterrenessansens idealer, og den fikk navnet Christiania etter kongen. Det eldste Christiania er i dag kjent somKvadraturen.
Ved oppløsningen av dendansk-norske unionen i 1814 var byen opplagt som hovedstad iKongeriket Norge. Oslo var en mindre by etter europeisk målestokk til ut på 1800-tallet, men etterindustrialiseringen skjøt veksten fart. Omkring år 1900 var byen et veletablert industrisentrum med nesten 250 000 innbyggere. I 1925 fikk hovedstaden navnet Oslo etter gamle bydannelsen under Ekebergåsen. I 1948 bleAker kommune innlemmet, og flere avAkergårdene ble bygget ut tildrabantbyer. Oslo har etter en periode med relativt stabilt innbyggertall sterk vekst etter år 2000 og vokser raskere enn andrenordiske hovedsteder.[14] I 2022 var 33,8 % av innbyggerne av innvandrerbakgrunn (innvandret selv eller foreldre som innvandret). En stor del av befolkningsveksten etter år 2004 er arbeidsinnvandring.[15]
Navnet har vært forklart på ulike måter gjennom tidene og navnets alder er uvisst.[16]Peder Claussøn Friis skrev iNorriges beskrivelse, utgitt i 1613, at «Oslo» kommer av «Loensos». Forklaringen har vært skolelektyre i lang tid. To forhold skaper tvil om den drøyt fire hundre år gamle teorien: For det første er det tidligste skriftlige belegg for elvenavnet «Loen» å finne i hans egenNorriges beskrivelse fra 1613; i middelalderkildene heter elva «Oln» eller «Eln», senere «Alna» eller «Elna». For det andre er sammenstillingen av leddene ifølge språkforskerne feil. Skulle Oslo ha kommet av «Loens os» måtte byen ha hatt navnet Loaros, jevnførNidaros ogRøros.[18]
Siste leddet i navnet tolkes vanligvis i lys av detnorrønelo i betydningen slette, engslette eller elveslette. Det som i dag er Grønland var langgrunt sumpig område og strandlinjen på stedet var flere titalls meter lenger inne.[17][19] Første leddet har etter alt å dømme sammenheng med detnorrøneáss i betydningen høydedrag, eller i betydningen gud. Tolkningene er dermed «åssletta» (sletta under åsen) eller «gudesletta» (gudenes slette). Den siste tolkningen begrunnes også med at ås i betydningen gud hadde denurnordiske formen «*ansuR», og Oslo ble skrevet «Anslo» på eldrenedertysk ognederlandsk, og pålatin «Ansloa» eller «Ansloia».[20] Ifølge Frode Korslund er «Ósló» en yngre from av «Ásló» som tolkes som «sletta under åsen», Korslund mener sammenligning med lignende stedsnavn og topografi støtter denne tolkningen. Vokalene ó og á ble i middelalderen uttalt nokså likt, og overgangen fra Ásló til Ósló har ifølge Korslund skjedd vedvokalassimilasjon.[16]
På 1700- og 1800-tallet var den vanlige skrivemåtenOpslo ellerOpsloe.[21]Barent Langenes' kart fra 1602 skriverAnslou, Janssonius' kart fra 1658 angirObslo (i tillegg til Christiania).Geelkercks kart fra 1648 og 1649 harOpslo Fiord utenfor Christiania. Baleus kart (1662) harOpslo og Sansons kart (1668) harObslo ogAnslo.[22] Wegeners kart fra 1774 harOpsloe eller Gamle Byen.[23]
En tolkning har vært «sletten ved Alna» av Alnslo, som ble til Anslo (med nasalert A) og Oslo. Denne teorien er avvist fordi Alna er et hunkjønnsnavn som ville blitt til «Alnar» eller «Alnu» i sammenstillingen. Elvenavnet Alna antas å være svært gammelt.[19]
Kart utgitt i 1843 viser «Opslo» med «Opslo kirke» mellomHovinbekken ogEkeberg utenfor Christiania.
Etter storbrannen i 1624 ble en ny by bygget på vestsiden avBjørvika med navnetChristiania etter kongChristian IV. Fra slutten av 1800-tallet ble også skrivemåtenKristiania tatt i bruk, først istatlige sammenhenger fra 1877, og i kommunale fra 1897. Det ble aldri tatt noen formell beslutning om å gå over til K, og private kunne skrive navnet på byen slik de ville. Navnet ble forkortetChr.,Chra,Chria ogXania, i tråd med at bokstavenX var mye brukt som forkortelse for «christ(i)-»/«krist(i)-», også i personnavn i kirkebøker.[24] Oslo forble navnet på det tidligere byområdet øst for Akerselva, utenfor selve Christiania. Det grunne havneområdet utenfor ble kaltOslobukta.[25][26]
Fra 1860-årene begynte enkelte fremstående kvinner og menn å bruke Oslo i stedet for Christiania, blant andre malerinnen ogkvinnesaksforkjemperenAasta Hansteen. Etterunionsoppløsningen i 1905 ble ideen om navnebytte mer aktuell. Kristianias handelsstand var negative til ideen om navnebytte, og hadde flertallet i bystyret på sin side. Den 11. juli 1924 sloStortinget fast ved lov at Norges hovedstad skulle hete Oslo fra og med 1. januar 1925. SidenOslo den gangen var navnet på bydelen som omfattetmiddelalderbyen ogtakmarkene – et område som tidligere lå iAker og som havnet innenfor bygrensen ved byutvidelsene i henholdsvis 1859 og 1878 – måtte dettesognet få nytt navn. Man valgte da det uoffisielt innarbeidede navnet på det gamle Oslo,Gamlebyen.[27]
I 2009 gikk flertallet i bystyrets Kultur- og utdanningskomité inn for å kalleOslo sentrum for Kristiania, etter forslag fraVenstre og med støtte fra byrådspartietHøyre og ordførerFabian Stang.[28] Dette vakte motstand fra Høyres koalisjonspartnerFremskrittspartiet og fra deler av opposisjonen (Rødt ogArbeiderpartiet), før det kom til behandling i bystyret. Forslaget ble dermed aldri vedtatt.[29]
Oslo blir også kaltTigerstaden. Utgangspunktet for tilnavnet er etter alt å dømmeBjørnstjerne Bjørnsons dikt «Siste sang» fraDigte og Sange (1870). I diktet brukes «tiger» symbolsk for et ubarmhjertig storbysamfunn (underforstått Christiania) som angriper en «landsens hest» (underforstått Bjørnson) under ovasjoner fra «folket». Diktet kårer ingen vinner, men fastslår at «kampen har ej ende».[30] Oslo kommune brukte tiger somlogo da byen feiret sitt 1000-årsjubileum i 2000, noe som fikk blandet mottagelse i Oslo.
I 2010-årene bleOslove foreslått som et offisielt navn påsørsamisk og ble offisielt vedtatt som Oslos sørsamiske navn i 2023.[31] Navnet har vært i brukt blant sørsamer siden senest tidlig 1900-tallet, og bøyes i kasus som sørsamiske trestavelsesord:Osloven tjïelte «Oslo kommune»,Oslovasse «til Oslo»,Oslovisnie «i Oslo»,Oslovistie «fra Oslo». Navnet er også symboltungt i betydningen det får somteleskopord på engelsk («Oslokjærlighet»).[32]
Området som utgjør Oslo inngår på 800–900-tallet iViken, den nordligste danske provinsen; kontrollen veksler senere mellom danske og norske konger, og Danmark gjør krav på området til 1241
De eldste registrerte spor av bosetning i Oslo-området befinner seg ved Elgsrudtjernet i Sørmarka, og er omtrent 11 000 år gamle.[39] Ekebergområdet har også vært tett bebodd allerede isteinalderen. De eldste sporene på Ekeberg er av Riksantikvaren datert til å være omtrent 10 400 år gamle.[40] Her er også rike forekomster avbronsealder- ogjernalderminner.[trenger referanse]
Ivikingtiden var området som utgjør det moderne Oslo del avViken, som da utgjorde den nordligste danske provinsen. Det senere Oslo lå for eksempel innenforHarald Blåtanns danske kongedømme. Den første norske kongen til å ta kontroll over Viken, kan ha værtOlav Tryggvason (norsk konge ca. 995–1000), men danske konger fortsatte å gjøre krav på Viken til og med kongValdemar Seier, som døde i 1241.
Den eldste tettbebyggelsen var trolig et strandsted som vokste frem ved fjorden mellomLoelva og Tøyenbekken i jernalderen eller tidlig vikingtid.[41]
Kaupstaden Oslo ble ifølgeSnorres kongesaga grunnlagt rundt 1048 av kongHarald Hardråde. Arkeologiske utgravninger i 1970-årene har påvist at Oslo hadde en tidlig bystruktur allerede rundt år 1000.[42] Hovedgaten het Langgaten og gikk omtrent der den moderneOslo gate går.[41] I 1070 ble Oslobispesete. Byens domkirkeSankt Hallvardskatedralen, ble reist på høyden vedOslo torg på begynnelsen av 1100-tallet. Oslo skole, også kjent somOslo katedralskole, ble grunnlagt i 1153.
Oslo torg iGamlebyen var Oslos tidligste markedsplass. Det årlige vintermarkedet ble holdt i hevd på Gamlebytorget til noe inn i 1640-årene. I 1725 bleOslo ladegård reist ved torgets nordside, på kjellerne tilOslo bispeborg. Gamlebyens trekanttorg er i dag usynliggjort av kryssetBispegata –Oslo gate.
Foto: J. P. Fagerback, 2005
Slaget i Oslo i 1240, ble kjempet av styrkene til hertug Skule mot kong Håkon Håkonssons.
I løpet avhøymiddelalderen ble innbyggertallet fordoblet, anslagsvis til 3 500. I tiårene rundt år 1300 var middelalderbyen Oslo på sitt største.Håkon Magnussons,hertug overØst-Norge mot slutten av 1200-tallet, satte i gang en rekke byggeaktiviteter, blant annet bleMariakirken utvidet ogAkershus slott og festning påbegynt. Da Håkon skulle overta kongekronen i 1299 etter brorenEirik IIs død, valgte han Oslo som kroningsby. I 1314 ble makten sentralisert til Oslo, blant annet ved at prosten i Mariakirken ble utnevnt til rikets kansler for evig tid.[36] Den nyutnevnterikskansleren fikk oppgaven å oppbevare kongens segl og være fremstemann i etriksråd.[43]
Det gamle Oslo ble rammet av gjentatte branner. Islandske kilder antyder 13 bybranner før 1624.[44] Blant annet ble byen plyndret og brent av hertugErik av Södermanland i 1308. Den ennå uferdige festningen stod imot beleiringen, og byen ble gjenreist på de gamle tomtene.[45] Undersvartedauden ble innbyggertallet redusert med omkring en tredjedel og tok flere hundre år før det ble reist bygninger av betydning.[46] Iunionstiden medDanmark mistet byen sin status og stagnerte økonomisk.Reformasjonen reduserte kirkens betydning som økonomisk maktfaktor og kongen overtok kirkegodset. Kongen residerte i Danmark og Oslo mistet rolle som administrativt sentrum. Tapet av aktivitet knyttet til kirke og forvaltning bidro til byens tilbakegang. Christian 3 ga den gamle bispegården til byens innbyggere.[46] Reformasjonen gjorde de fleste av byens mange kirker og klostre overflødige, og de ble derfor stående til forfall, revet eller bygget om. BiskopHans Rev gikk over til den nye læren.[44]
Under den svenske beleiringen i 1567 satte borgerne selv byen i brann, for så å bygge den opp igjen.[41][47] Oslo hadde dertil et velutdannet akademisk miljø tilknyttet katedralen og skolen. De såkalteOslohumanistene var en lærd krets med en betydelig litterær produksjon. Gjennom sitt virke gjorde de Oslo til et kulturelt sentrum mellom 1580 og 1610.[44]
I 1624 befalte kongChristian IV avDanmark-Norge at byen skulle gjenreises på vestsiden av Bjørvika under navnet Christiania. Maleri av Pieter Isaacsz.
Den tre dager langebybrannen i august 1624 ble skjebnesvanger. Av byens monumentalbygg var det kun to som overlevde brannen: Hallvardskatedralen ogOslos daværende bispegård (Oslobispen hadde i kjølvannet av reformasjonen flyttet over i det tidligereOlavsklosterets østfløy som i 1623 ble påbygd til en mer moderne bispegård). Den ødeleggende brannen førte til at en ny by ble nyanlagt på motsatt side avBjørvika etter krav fra kongChristian IV. Kongen kom 24. september til Akershus slott og begynte dagen etter utstikking av byens gater. Den nye byen fikk navnet Christiania etter kongen. Bortsett fra Fredrikstad er ChristianiasKvadratur den eldste norske byen anlagt etter en stor plan.[41] Christian ville ikke tillate borgerne å gjenreise Oslo øst for elva.[47]
Akershus slott og festning, borggården med Romerikstårnet (i tegl) fra 1633 på Nordfløyen. Romeriksfløyen til venstre
Foto: Samuli Lintula
Christiania ble reist som en befestet by omgitt avvoller medbastioner og med Akershus somcitadell. Festningsvollen ble fullført i 1633.[41] Reguleringsplanen etterrenessansens idealer, med rette og brede gater rundt rettvinklede kvartaler, skulle hindre fremtidige branner. Det ortogonale gatenettet var opphavet til det særnorske ordetkvartal, som ikke kjennes med denne betydning i andre nordiske språk. Det opprinnelige Christiania innenfor vollene med sine fire bydeler ellerkvarterer ble derfor kaltkvartalerne, inntil man på 1900-tallet begynte å bruke betegnelsenKvadraturen om dette området.
Christian IV innførte ogsåmurtvang som brannforebyggende tiltak. Han påbød atadel og formuendeborgere skulle bygge imurverk, mens jevne borgere kunne bygge i utmurtbindingsverk. Takene skulle være bratte og dekket av stein slik at eventuelle gnister ville prelle av. Dette var uvanlig i Norge. Tomtene ble delt ut gratis og hadde plass til uthus med griser, kyr og hester som beitet utenfor tettbebyggelsen blant annet der Karl Johans gate går. Den nye byen gjorde med sine solid og staselige bygg inntrykk på besøkende.[41]
Bindingsverk ble den vanligste byggemåten; ved den første branntakseringen i 1766 var ca. 50 % av forhusene oppført i bindingsverk. Men mange trosset murtvangen og bygget hus avlafteverk. Det ble motstrebende godtatt av myndighetene, og fra 1657 ble det tillatt å bygge laftehus i de nye kvartalene på oppfylt strandgrunn i Bjørvika. Etter en stor bybrann som i 1686 raserte kvartalene vest forChristiania torv ble de fleste husene gjenreist i lafteverk, og først etter neste storbrann i 1708 ble murtvangen gjennomført. Laftehusene utgjorde i 1766 ca. 30 % av bebyggelsen og murhusene bare 20 %.
Rundt byen vest for Akerselva fikk innbyggerne et 4,5 km² stort område sombymark, felles mark til bruk som beite og til dyrking, og der hver eiendom i byen kunne få et stykke å gjerde inn som egen løkke. Både på bymarken og øst for Akerselva oppsto mer selvgroddeforsteder, hvor mange arbeidsfolk slo seg ned i rimeligere trehus, men uten rett til å drive egen næring. Etter brannen i 1686 ble vollene rundt byen nedlagt og byens nyedomkirke reist utenfor. I 1736 ble torghandelen flyttet etter Domkirken, til det nåværende Stortorget. Forstadsbebyggelsen begynte nå å ekspandere nordover. 1700-årene ble en økonomisk oppgangstid med betydelig vekst i skipsfart og trelasteksport, og folketallet økte mot slutten av unionstiden.
Middelalderens byråd som besto av borgermester og rådmenn ble i 1661 omdannet til eneveldets bystyringsorgan,magistraten, et kollegium av kongens embetsmenn. Borgerinnflytelsen skjedde gjennom et svakt byting og fra 1730 «de tolv eligerede menn», et valgt organ med en viss innflytelse på bystyringen.
I enevoldstiden besto oppfatningen av Christiania som hovedstad for Norge, selv om byen etter hvert mistet sin særstilling. Rådstueskriver Kastberg fra Trondheim beskrev i 1686 Christiania som landets hovedstad når det gjaldt politikk og rettsvesen, mens Bergen var landets hovedstad med hensyn til handel. Bergen var også en langt større by. Mellom 1625 og 1644 ble det avholdt ellevereherredager i Norge, halvparten av disse på Akershus, fire i Bergen og en i Trondheim. Stenderforsamlingene som ble avholdt på Akershus ble avskaffet i enevoldstiden. Saker som gjaldt mineralutvinning ble avgjort ved bergamtet på Kongsberg.[48]
Illustrasjon hentet fra boken "Norge fremstillet i Tegninger" (1889)
Da Norge ble skilt fra Danmark i 1814, ble Christiania hovedstad i den selvstendige staten Norge.[49] Vedriksforsamlingen på Eidsvoll ble det ikke uttrykkelig fastsatt hvor landets hovedstad skulle være.Nicolai Wergelands forslag nevnte at Stortinget skulle ha sine møter i Christiania og underforstått at dette var hovedstaden. Mangelen på videre diskusjon tyder på at det for forsamlingen på Eidsvoll var selvsagt at Christiania var eller skulle være hovedstad. Christiania var på den tiden ikke en storby, den var på størrelse med Trondheim og halvparten så stor som Bergen. Drammen var landets største eksporthavn, Bergen var generelt den viktigste handelsbyen og Trondheim var det tradisjonelle kirkelig sentrum.Christian Fredrik selv anså Bergen som det meste passende møtested for Stortinget.[50]
Førriksforsamlingen på Eidsvoll snakket man om flere hovedsteder i Norge, stiftshovedstedene Christiania, Kristiansand, Bergen og Trondheim som var hovedbyene i hver landsdel og hvert bispedømme. Ifølge historiker Jacob Maliks innebar grunnloven en sentralisert enhetsstat der makten ble samlet i Christiania.[51] Før 1814 var det til dels ulik lovgivning forstiftamtene, militæret var i organisert omkring stiftshovedstedene, og der var også forvaltningen av offentlige finanser som fikk tilsyn direkte fra København. Fra stiftoverretten kunne det ankes direkte til Høiesterett i København. Med unntak avZahlkassen ble ingen sentrale institusjoner i Norge opprettet før 1814. Da det ble fremmet ønske om eget universitet i Norge var Kristiansand, Kongsberg (derBergseminaret allerede var), Kristiania og Hamar aktuelle.Stattholderembetet ble nedlagt i 1771. IfølgeKnut Mykland hadde Norge ved inngangen til 1800-tallet ikke en egen sentraladministrasjon. Stiftamtene var den viktigste administrative funksjonen og disse regionene var relativt avsondret fra hverandre.[52]
I 1800 var København Norges hovedstad, men Christiania og Bergen var større enn noen danske provinsbyer. Medregnet forstedene hadde Christiania vel 12 000 innbyggere i 1814, mens Bergen hadde 17 000, og København til sammenligning over 100 000 innbyggere.[53] De neste byene i selve Danmark var Helsingør, Odense, Ålborg, Randers og Århus med hver 5 000–6 000 innbyggere, og ihertugdømmene Flensborg med 13 000, Altona med 23 000, Kiel og Rendsborg med hver 7 000 og Glückstadt med 5 000.
Under Napoleonskrigene fra 1807 ble sjøveien mellom Norge og Danmark utrygg. For å ivareta styringen av Norge i kongens sted ble en regjeringskommisjon og en del andre offentlige organer satt opp i Christiania under ledelse av prinsChristian August.Herman Wedel-Jarlsberg ogEnevold Falsen kom også inn i kommisjonen.[54] Riksforsamlingen bestemte at stortinget skulle møtes i rikets hovedstad, uten å angi navnet på byen.Nicolai Wergeland foreslo «Christiania Bye» i stedet for Rigets Hovedstad i § 68.[55][56]
Statsadministrasjonen og de nasjonale institusjonene som ble etablert skapte forutsetningene for ny vekst. Offentlige tjenestemenn med god kjøpekraft og oppbygging av nasjonale institusjoner med sine bygninger stimulerte etterspørselen.[53] En enda sterkere vekstfaktor var industrialiseringen som for alvor skjøt fart etter 1840. 1800-tallet ble en tid med sterk ekspansjon for byen, og mange offentlige bygninger ble reist –Slottet,Universitetsbygningene,Stortingsbygningen,Nationaltheatret og mange flere. De offentlige bygningene vest for Kvadraturen ble oppført på tomter i den nye bydelen som ble planlagt av Slottets arkitektLinstow i 1838, medKarl Johans gate som hovedakse. Kvartalene her trakk til seg bedrestilte lag av befolkningen som bosatte seg i leiegårder og senere også ivillastrøk somHomansbyen. Hovedtyngden av industriutbyggingen foregikk samtidig langsAkerselva på østsiden av byen, og arbeiderne slo seg ned så nær fabrikkene som mulig. Dette førte til det sosiale skillet mellomøstkant og vestkant som siden har kjennetegnet byen.[trenger referanse] På slutten av 1830-årene passerte Christiania Bergen som landets største by. I 1840-årene var omkring halvparten av Christianias befolkning knyttet til funksjonen som hovedstad, inkludert de mange byggearbeidene som hovedstadsfunksjonen medførte.[57]
I andre halvdel av 1800-tallet vokste nye bydeler frem for å gi husrom til innflytterne som skulle bemanne de nye fabrikkene. 1. januar 1859 bleBymarken og en del avAker kommune med 9 551 innbyggere innlemmet i Christiania. 1. januar 1878 ble ytterligere deler av Aker (med 18 970 innbyggere) overført til hovedstaden. Bakgrunnen for dissebyutvidelsene var at man ønsket å få regulert de sosiale og bygningsmessige forholdene i forstedene og innføre murtvang for å redusere brannfaren. I 1880- og 90-årene var det høykonjunktur med en etter hvert hektisk byggeaktivitet, hvor mye av det som i dag kallesmurbyen med leiegårder ble reist. Etterkrakket i 1899 falt byggeaktiviteten sterkt, og fra 1905 ble det nesten stillstand frem til 1910/1911, da kommunen begynte å engasjere seg i boligbyggingen.[58]
Etterkrigstiden ble preget av en massiv boligutbygging i den tidligereAker kommune. Bilde fradrabantbyenBøler i 1957, der jorder og utmark måtte vike for blokkbebyggelse.
Christiania vokste 1850-1900 fra 29.000 til 228.000 innbyggere, mens Aker vokste fra 18.000 til 23.000 (forskjellen skyldes dels at byens grenser var flyttet på bekostning av Aker). Veksten fortsatte i noe langsommere tempo gjennom 1900-tallet. I 1946 hadde Kristiania nådd 286.000, mens Aker hadde 131.000 og det var tydelig at Aker hadde blitt en del av storbyen. Aker var opprinnelig en utpreget jordbrukskommune med store gårder og vide skoger. I siste halvdel av 1800-tallet ble også Aker industrialisert blant annet langs elvene.[59] En storstilt reguleringsplan fra 1930-årene forEtterstad var delvis virkeliggjort, men arbeidet ble stoppet av krigen. Området ble overført fra Aker til Oslo i 1946 i forbindelse med utbygging etter ny plan.[trenger referanse] I 1948 økte arealet og folketallet betydelig da de resterende delene avAker kommune i Akershus ble innlemmet i hovedstaden. Aker kommune var da 27 ganger større enn Oslo i geografisk utstrekning og hadde rundt 133 000 innbyggere.[60]Byens nye rådhus sto ferdig i 1950 etter å ha vært under bygging siden 1931.
I 1950-årene ble det gjennomført en storstilt utbygging avdrabantbyer i det tidligereØstre Aker for å løse boligmangelen i Oslo.Grefsen ogKjelsås ble også bygget ut, i det vesentligste med villaer og tomannsboliger. Drabantbyene rundtØstensjøvannet hadde hatt bytrikkforbindelse med byen siden mellomkrigstiden, men denne ble vesentlig opprustet daT-banen ble åpnet i 1966 og knyttet ogsåGroruddalen til byens sentrum. De vestlige og østlige banene ble knyttet sammen i 1993 medFellestunnelen.[trenger referanse]
Byens 1000-årsjubileum ble feiret i 2000, bare 50 år etter byens 900-årsjubileum. Dette ble begrunnet med at nyere arkeologiske utgravninger[61] påviste at Oslo hadde en bystruktur allerede rundt år 1000;Kulturhistorisk museum uttalte i 2011 at «den eldste bymessige bebyggelsen som hittil er blitt utgravd i Gamlebyen går tilbake til ca. 1025».[62]
Det tidligere 900-årsjubileet ble begrunnet med atSnorre iHeimskringla forteller at Oslo ble grunnlagt rundt 1048 av kongHarald Hardråde.
Hovedstaden malt av Margrethe Kristine Tholstrup i 1814 i klassisk perspektiv sett fraEkeberg. I midtenBjørvika og bortenfor denne Christiania, i forgrunnendet gamle Oslo. Omkring det hele, fjell og fjord.
Oslo danner en forsenkning i terrenget, Oslogryta, som ble dannet etter dengeologiske tidsperiodenperm. Nedsynkingen medførte at eldre bergarter ble bevart, og vulkansk aktivitet ga karakteristiskesyenitter ogrombeporfyrer.
De sentrale delene av Oslo ligger på et underlag avskifer ogknollekalk. Sistnevnte danner rygger i bylandskapet, slik somSt. Hanshaugen, mens skiferen ligger i senkningene mellom ryggene. Under dette finnesalunskifer, som også inneholder noeuran. Alunskiferen skaper problemer, da den kan ese ut og skade infrastruktur og bygningsfundamenter. Øst for sentrum liggerEkeberg med 1–2 milliarder år gammeltgrunnfjell –gneiser oggranitter fraprekambriumtiden. Nord for sentrum ligger åser somGrefsenåsen,Holmenkollen ogTryvannshøyden; disse består i all hovedsak avmagmatiske bergarter. Her finnes blant annet den kjentenordmarkitten, brukt blant annet i Stortingsløvene.[63]
Isen smeltet og trakk seg tilbake fra Oslogryta for omkring 9 000 år siden. Alt land i Oslo som nå ligger lavere enn 210 meter over havet lå den gang under havoverflaten. Isen førte med seg store mengder sand, som i dag ligger som rygger i landskapet, blant annet påLinderud og ved vannene iNordmarka. Flere av slettene i byen, blant annet vedUllevaal Stadion og påMajorstuen, var tidligere fast leirbunn i sjøen som oppsto da Oslofeltet sank ned i permtiden. I disse områdene siver saltvann fortsatt bort, noe som gjør at leiren kan forandre karakter og rase ut. Dette vanskeliggjør blant annet bolig- og T-banebygging.[63]
Oslo har et fuktigkontinentalt klima med fire klart definerte årstider. Somrene i Oslo er som regel varme med temperaturer på 20–23 °C på dagtid og 12–15 °C på natten. Oslo har landets varmeste gjennomsnittlige sommertemperatur i perioden juni til august, og maksimumstemperaturer på over 25 °C er svært vanlig i sommermånedene.[64] Vintrene er som regel kjølige med enmiddeltemperatur på –2 °C i januar, men er betydelig mildere enn lenger inn i landet. Årsaken til det gunstige klimaet er byens geografiske plassering, skjermet av åser på alle kanter, samt fjordens modererende effekt. Dette gir innslag av både innlands- og kystklima. Grunnet sin nordlige beliggenhet har Oslo om lag 18 timer med solskinn i månedsskiftet juni/juli, men bare 6 timer i slutten av desember. Årsnedbøren i Oslo (Blindern) er 763 mm[65] fordelt på 166 nedbørdøgn, der vintrene er noe tørrere enn somrene. Snøfall fordeler seg jevnt utover vintermånedene, og i gjennomsnitt er det mer enn 25 cm snø i 30 dager hvert år. Oslo har snaut 1 700 soltimer årlig.[66]
Den høyeste temperaturen målt i Oslo er 35,0 °C 21. juli 1901 påObservatoriet. Dette er samtidig ogsånorgesrekord for høyeste temperatur i juli.[67] Siden 1937 er værobservasjonene for Oslo foretatt på universitetsområdet påBlindern. Den høyeste temperaturen målt på Blindern er 34,6 °C 27. juli 2018.[68] Den laveste temperaturen målt i Oslo by er –26,0 °C på Blindern 3. januar og 19. januar 1941.[69] Den laveste temperaturen målt i Oslo kommune er -31,1 °C påBjørnholt i Nordmarka natt til 6. januar 2024. Målingene på Bjørnholt begynte i 2007 og det kan ha vært lavere temperatur tidligere. Avstand fra Oslofjord, klarere luft og terreng medvirker til at Bjørnholt er kaldere enn bybebyggelsen lenger nede.[70]
Temperaturnivået har tendert til å være noe høyere de seneste år, særlig i vintermånedene. Ser man på gjennomsnittet for årene 1991–2020 har middeltemperaturene for januar og juli økt sammenlignet med den forrige normalperioden (1961–1990). Middeltemperaturen er på 7 °C i den nye normalen (1991–2020), opp fra 5,6 °C i perioden 1961–1990.
Oslos fastland og øyer utgjør 454 km2 og det er 27 km2 innsjøoverflate i kommunen. Skog dekker 289 km2 og dyrket mark 8 km2. Til Oslo hører også 27 km2 av Oslofjorden.[71]
Oslo har ut fra sin geografiske beliggenhet innerst iOslofjorden vært et naturlig knutepunkt mellom sjøen, de store landområdene nord for byen og landeveien sørfra over Ekeberg. Både fjorden og åsene omkring er populære mål forfriluftsliv ogrekreasjon. I nord erNordmarka et område av skog og vann, der særligBogstadvannet,Sognsvann ogMaridalsvannet er kjent for utenomverdenen.Østmarka avgrenser byen mot øst, og er samtidig et viktig rekreasjonsområde for befolkningen i de østlige bydelene. Høyeste punkt i Oslo kommune erKjerkeberget,629,8 moh. Dette er også Oslos nordligste punkt.
Byen er delt opp av en rekkeelver som renner fra Marka ut i fjorden. Oslos opprinnelige byelvAlna (Loelva), er omtalt i sagaer og andre middelalderkilder. Alna definerte det gamle Oslos østgrense mot takmarkene frem til slutten av 1200-tallet, da man utvidet bybebyggelsen over på østsiden av Alna. Oslos første teglverk ble anlagt rundt 1290 ved Alnaelvas utløp. På 1200-tallet var det også møllebruk i tilknytning til fossene påKværner. På 1500-tallet komoppgangssaga. På 1700-tallet var det hele 10 sagbruk oppover Alna. Alna er i dag et satsingsområdet for gjenåpning i og medKommunedelplan for Alna miljøpark.
I sagalitteraturen heterAkerselva Frysja. Første belegg forAkerselva (egentligAggershuses elv) er fra 1636. På bildet Møllerfossene.
Foto: J. P. Fagerback, 2005
Akerselva (også kjent under navnetFrysja) regnes i dag som byelva der den flyter drøyt 8 kilometer fra Maridalsvannet tilBjørvika. Det meste av Akerselva er i dag oppe i dagen, og det arbeides med gjenåpning av det nedre strekket mellom Vaterland og Bjørvika. Akerselvas tallrikefosser har betydd mye for byens industrielle utvikling. I dag er rekreasjonsverdien den største verdien ved elva.
Andre viktige elver erLysakerelva,Ljanselva ogHovinbekken. Dessuten finnes en rekke bekker som nå i lange partier går under jorda. For flere av disse foreligger det planer om å åpne deler av de gamle bekkeløpene. Også i Oslomarka renner et stort antall elver og bekker.Nordmarksvassdraget er forløperen til Akerselva ovenfor Maridalsvannet, mensSørkedalselva er en forløper til Lysakerelva ovenfor Bogstadvannet.
Svartdalen er eturskogområde i Oslo med variertløvskogvekst. Svartdalen kan også skilte med spesialiserte insektarter. På bildetAlna på sin vei gjennom Svartdalen.
Foto: Helge Høifødt, 2007
Bakkekløver påHovedøya, med 1700-tallets festningsanlegg synlig i bakgrunnen.
Foto: Erlend Bjørtvedt
Oslo har, i norsk målestokk, et svært rikt planteliv. Det er fire hovedårsaker til dette. For det første er klimaet gunstig og byen er nordgrense for en del varmekjæreplanter. For det andre er geologien variert med surt grunnfjell, syenitt og alunskifer, og mye basisk kalkstein og leirstein. Dette gir flere slags vekstforhold. For det tredje har innførsel av nyttevekster imiddelalderen og senere tilBotanisk hage gitt spredning av eksotiske arter, spesielt i de indre, østlige bydeler. Og endelig har den livligeskipsfarten gitt spredning avballastplanter fra fjerne strøk.
Av Oslo kommunes areal på 454 km² utgjør området med bybebyggelse, kaltbyggesonen, 147 km², mens øyene ogMarka dekker resten.
Byggesonen er delt iindre og ytre by. Indre by, sentrum og den tette bybebyggelsen i et to til fire kilometers belte medboligstrøk rundt sentrum, utgjør i areal 16–17 000 dekar og har cirka 190 000 beboere. Bybildet preges av gater, plasser,parker ogkvartaler med bygårder. Befolkningstettheten er om lag tre ganger så høy som i ytre by.Sentrum er området på begge sider avKarl Johans gate, der forretninger, kontorer og offentlige bygninger dominerer. Resten av byggesonen er ytre by med for det meste frittliggende bygninger idrabantbyer, villastrøk og næringsområder.
Siden slutten av 1800-tallet har byen vært delt iøstkant og vestkant, som er en økonomisk og sosial todeling som fremdeles gir seg uttrykk i forskjeller i inntekt, utdanning, levealder m.m. mellom den mer velstående tredelen av befolkningen på vestkanten, og folk på østkanten. Både indre og ytre by er delt i øst og vest (indre øst, indre vest, ytre vest). Ytre øst, der det bor mer enn 250 000, består avGroruddalen mot nordøst og mot sørøst bydelene Østensjø, Søndre Nordstrand, og Nordstrand (med strøkeneNordstrand,Bekkelaget,Ljan og flere som utgjør unntaket fra det økonomiske øst-vestskillet).
Oslo sentrum strekker seg fraSlottet ogSlottsparken i vest tilOslo sentralstasjon ogVaterland i øst. Her ligger det Christiania som ble reist etter bybrannen i 1624, som nå kallesKvadraturen. Sør for Kvadraturen liggerAkershus festning, et festningsverk som har sin opprinnelse fra slutten av 1200-tallet under hertug Håkon Magnusson (fra 1299 kongHåkon V).
Bydel Vestre Aker er også i stor grad preget av villabebyggelse og strekker seg nordover tilNordmarka.Røa,Vinderen,Slemdal ogHolmenkollen er blant områdene som ligger i denne bydelen, i tillegg til vestkantens eneste drabantby,Hovseter. Et av Oslos mest kjente landemerker,Holmenkollbakken, assosieres med Vestre Aker, men ligger strengt tatt i Nordmarka rett innenfor markagrensa.Tryvannstårnet ogBogstad gård er også kjente steder i området, begge rett innenfor markagrensen. Bogstad ligger ved inngangen tilSørkedalen, som danner det nordvestre hjørnet av Oslo. På jordene til Bogstad gård ligger ogsåOslo Golfklubb ogBogstad Camping. Bydelsadministrasjonen forBydel Vestre Aker ligger på nordreHuseby (vedgardeleiren).
I de sentrale delene ligger boligområdeneTåsen,Berg,Korsvoll ogNordberg. Mot Akerselva liggerNydalen, et tidligere industriområde som nå har en av Norges største tettheter for IT-virksomheter og også huserHandelshøyskolen BI. Øst for elva liggerDisen,Kjelsås ogGrefsen, opprinnelig arbeiderklassestrøk som nå i lang tid har vært regnet[av hvem?] som meget attraktive boligstrøk.[trenger referanse]
Oslos nordøstlige bydeler består av drabantbyer utbygget etter andre verdenskrig, og omtales gjerne bare som Groruddalen. Groruddalen består i hovedsak av industriområder i dalbunnen og boligstrøk i åssidene.
Bydel Grorud ligger i det nordøstre hjørnet av Groruddalen. Grorud gård som har gitt navn til bydelen ligger langsriksvei 4. Bydelen består av områder somAmmerud,Grorud,Kalbakken,Rødtvet,Nordtvet ogRomsås. Mange av disse områdene forbindes ofte med store områder med blokkbebyggelse, men de har også en betydelig småhusbebyggelse. Bydelen grenser tilLillomarka.
Oslos østligste bydel erBydel Stovner. Mye av bydelen domineres av blokkbebyggelse fra 1960- og 70-årene; dette gjelder blant annet områdeneFossum,Rommen,Vestli ogTokerud. Lenger sør i bydelen ligger områder somGamle Stovner,Høybråten ogHaugenstua; disse ble utparsellert fra ca. 1910 og består i større grad av eldre villabebyggelse. Bydelen ligger tett inntilGjelleråsmarka.
På sørsiden av Groruddalen liggerBydel Alna. Denne betjenes avFurusetbanen, og her ligger strøk somTveita,Haugerud,Lindeberg,Furuset ogEllingsrud. Bydelen har fått sitt navn fra Alna gård som sannsynligvis har fått navn fraAlnaelva som renner gjennom området. Alna har også en av Oslos større godsterminaler, samt kjøpesentre somAlna Senter ogIKEA på Furuset.
Som indre øst regnes vanligvis de administrative bydeleneGamle Oslo,Grünerløkka ogSagene. Bydel Gamle Oslo har sitt navn etterGamlebyen, som var stedet derdet opprinnelige Oslo lå i middelalderen. Etter at byen ble flyttet til motsatt side av Bjørvika under navnet Christiania, fortsatte imidlertid enkelte å bo i Gamlebyen, spesielt rundtOslo Hospital. Området ble igjen innlemmet i byen i 1859. I Gamle Oslo ligger også den gamle forstadenGrønland og deler avTøyen, kjent som multikulturelle bydeler, selv om områdene i dag opplever synkende andel innvandrere. Lenger øst ligger blant annetEnerhaugen,Jordal,Vålerenga,Ensjø ogHelsfyr.
Den administrative bydelen Grünerløkka har fått navn etterstrøket Grünerløkka. Dette gamle arbeiderklassestrøket blegentrifisert tidlig i 1990-årene og har utviklet seg til å bli et «hipt» strøk med mange kafeer.[trenger referanse] Grünerløkka er også kjent for sitt pulserende kulturliv, med blant annet steder somParkteatret ogBlå. Øst for den egentlige Grünerløkka ligger gamle industristrøk somSofienberg ogDælenenga, ogRodeløkka med sin bevaringsverdige trehusbebyggelse. Enda lenger øst ligger nabolag somHasle ogCarl Berner.
Nord for Grünerløkka ligger flere tradisjonsrike arbeiderklassestrøk. Øst forAkerselva liggerTorshov, skildret iOskar Braatens fortellinger og skuespill. Like over elva liggerSagene, som helt siden sagbruksdriften på 1500-tallet har vært knyttet til industri. I grenselandet mellom Sagene og Torshov lå blant annetMyrens Verksted, med fabrikklokaler nå tatt i bruk avNRK Østlandssendingen. Nord for Torshov og Sagene ligger henholdsvisSandaker ogBjølsen.
Øst for høyderyggen med Lambertseter og Karlsrud liggerbydel Østensjø. Denne bydelen har fått navn etterØstensjøvannet, som danner et naturlig midtpunkt i området. Vest for vannet liggerAbildsø,Ryen ogManglerud, og i nordHøyenhall,Bryn ogGodlia. Øst for Østensjøvannet ligger drabantbyeneOppsal,Bøler ogBogerud i rolige omgivelser ved inngangen tilØstmarka. Med unntak av en god del eldre villabebyggelse enkelte steder ble alle disse områdene bygget ut i stor skala i etterkrigstiden, og preges av en god blanding av rekkehus og blokkbebyggelse.
Oslos sørligste og største bydel erSøndre Nordstrand, som strekker seg mellom fjorden ogØstmarka. Dette er også den nyeste delen av Oslo. Utbyggingen av området startet i 1980-årene, med nye nabolag somMortensrud,Lofsrud,Holmlia,Prinsdal ogBjørndal. Bydelen er det området i Oslo som har de største arealene som fremdeles er tilgjengelig for ytterligere ekspansjon. Bydel Søndre Nordstrand har også betydelige friarealer, blant annet det populære badestedetHvervenbukta. Bydelen huser ogsåGrønmo Golfklubb ogKlemetsrud energigjenvinningsanlegg.
Oslo er en grønn by. Byens lave tetthet er utnyttet til treplanting i gatene, forhager, og små grøntanlegg der anledningen byr seg. Et nett avturveier binder parkene sammen og knytter byen til marka.
Fra byens vekst skjøt fart tidlig på 1800-tallet ble det etablert parker, fra 1860-årene tok kommunen ansvaret, og i indre by finnes i dag mer enn 50 parker.Østkanten har vært politisk prioritert ved nyanlegg fra slutten av 1800-tallet og har mange store parker, mens deler av den tette byen på vestkanten har mindre god parkdekning. Av byens befolkning er det vel 5 % som ikke har et grønt område innen 300 meter fra bolig.
Ytre by er kjent for villaområder med hager, og for drabantbyer med god dekning av grøntområder og turveier og unik nærhet tilmarka, det store skogområdet som omkranser Oslo. Akerselvas bredder er siden 1915 opparbeidet som et sammenhengende belte med park og turveier. HalvøyaBygdøy og noen av øyene nærmest sentrum er offentlig tilgjengelige og tilbyr parkskog og badeplasser.Fjordbyen, som skal erstatte havneanlegg langs sjøkanten i de mest sentrale byområdene, vil gi enda bedre tilgang til fjorden, blant annet gjennom en sammenhengendehavnepromenade.
En rekke av Norges mest populære turistmål ligger i Oslo.Innovasjon Norge regnerFrognerparken som Norges mest populære attraksjon, og anslår at anlegget har mer enn én million årlige besøkende. Likevel er ikke Frognerparken med på Innovasjon Norges liste over de 50 mest besøkte attraksjonene i Norge, da besøkstallene er usikre. Den ordinære topp 50-listen toppes avHolmenkollen ogSkimuseet, som hadde 686 857 besøkende i 2006. Holmenkollbakken var en av de mest kjentehoppbakkene i verden og et landemerke i Oslo, før den ble revet høsten 2008 for å gjenoppstå førSki-VM 2011.
På 23.-plass liggerNorsk Folkemuseum, landets største kulturhistoriske museum, og det eneste som har landsdekkende samlinger fra 1500-tallet og til i dag. På 24.-plass liggerAkershus slott og festning, en middelaldersk kongeborg og renessanseslott omgitt av en bastionfestning. I tillegg er fornøyelsesparkenTusenfryd med på listen på en fjerdeplass med 501 235 besøkende, selv om denne ligger like utenfor bygrensen iÅs kommune.[75]
Tall fra 1999 viser at Oslo har 7,7 millioner overnattinger og over 700 000 dagsbesøkende, noe som skaper en omsetning på om lag 10 milliarder koner. De besøkendes forbruk skaper ca. 12 000 arbeidsplasser, noe som tilsvarer 4,3 % avsysselsettingen i privat sektor i Oslo.[76] I 2012 mottok Oslo 166 cruiseskip med omkring 300 000 passasjerer på dagsbesøk (i 2013 var det 159 anløp), dette gjør Oslo til landets tredje største cruisehavn bak Bergen ogGeiranger.[77][78]
Hele den såkaltemurbyen, det vil si bybebyggelsen oppført førKristianiakrakket i 1899, er av kommunen regulert til bevaring. I tillegg er flere bygninger ogfasader i Oslofredet avRiksantikvaren. Disse, og en rekke andre bygninger, er oppført påByantikvarens gule liste. Oppføringene på den gule listen er kategorisert etter 3 kriterier: fredet, vernet (spesialområde), og bevaringsverdig.[79] Dette gir uttrykk for hvor sterkt de er beskyttet.Fredet er kategorien som gir det sterkeste vernet.[79] Fredning vedtas i henhold tilkulturminneloven av staten vedRiksantikvaren.[79] Kategorienvernet omfatter områder og bygninger som kommunen har regulert til spesialområde for bevaring i henhold tilplan- og bygningslovens § 25.6.[79]Bevaringsverdig er kategorien av objekter som kulturvernmyndighetene og plan- og bygningsetaten kan ta særskilte hensyn til, idet de betraktes som verneverdige uten at det er fattet noe formelt vedtak etter §§ 74.2 og 92 iplan- og bygningsloven.[79] Per mai 2009 er det 11 722 objekter på den gule listen.[80]
Akershus festning står oppført med 54 objekter på den gule listen. De fleste ble betraktet som fredet ifølge et statlig direktiv av 1934 men en del objekter er listeført så sent som 14. april 2004.[80] I 2006 ble femten kvartaler påGrünerløkka områdefredet under betegnelsenBirkelunden kulturmiljø. Dette var det første bykulturmiljøet i Norge som fikk slikt vern.
Eksempler påfasade- eller skjermbevaring erPaleet shoppingsenter påKarl Johans gate 37–43. Ved fornyelsen som ble fullført i 1990 ble fasadene mot Karl Johans gate bevart eller gjenreist som kopier, mens hele innmaten i bygningene ble revet og gjenreist med moderne konstruksjoner. Det samme har skjedd med «Gyldendalhuset» påSehesteds gate 4, hvor arkitektSverre Fehn står for nybygget fra 2007 bak de gamle fasadene.
Den Norske Opera hadde sin første forestilling iFolketeatret vedYoungstorget i februar 1959. Operaen flyttet i 2008 til et egetoperabygg iBjørvika, og har opplevd en kraftig økende interesse for virksomheten. Operabygningen har blitt et viktig turistmål, og i den første sesongen i nytt bygg ble det solgt 285 000 billetter, noe som utgjorde 99,6 % av de tilgjengelige setene.[81] Et profesjoneltballettensemble var en del av operaen, da den startet i 1959. I 1993 fikk dette navnetNasjonalballetten, og etter innflyttingen i nytt hus heter institusjonenDen Norske Opera & Ballett.
Jazzen ser ut til å ha kommet til Oslo (og Norge) i eller like før 1920.[82] Musikkformen ble raskt populær, blant annet som en følge avLouis Armstrongs besøk i 1934.Oslo Jazzfestival arrangeres hvert år i august siden 1986.
Norges Musikkorps Forbund har om lag 120 medlemskorps i Oslo, herav to tredeler skolekorps.Kampen Janitsjarorkester som ble stiftet 1929, regnes som byens fremste voksenkorps. Viktig er ogsåGardemusikken, som består av vernepliktige og har omtrent 80 deltakere.
Oslos første kino varKinematograf-Teatret iStortingsgata 12, som åpnet i 1904. De følgende tiårene ble det etablert mer enn tjue kinoer i byen, alle private. I 1918 vedtok imidlertid bystyret at det skulle være kommunalt kinomonopol (Oslo kinematografer), og dette var et faktum fra 1926.
Den kanskje mest kjente Oslo-kinoen erColosseum, som er verdens størsteTHX-kino med 978 seter. Andre kjente kinoer erSaga,Eldorado ogKlingenberg.
Oslo kommune har store egnekunstsamlinger. Mye av dette vises iMunchmuseet påTøyen, og tidligere i det nå stengteStenersenmuseet iVika. Disse museene skal samlokaliseres i et nybygg ved siden av Operaen iBjørvika, som er planlagt ferdigstilt i 2020.
Den helt klart mest prestisjefylte prisen som deles ut i Oslo erNobels fredspris. Fredsprisen ble for første gang delt ut i 1901, og har med noen få unntak blitt delt ut hvert år siden. Prisen deles ut til en person og/eller organisasjon som har arbeidet for «reduksjon av militærstyrker», «arrangering av fredskongresser» eller «nasjonenes forbrødring». Under den to dager lange prisutdelingen er verdens øyne rettet mot Oslo og Norge, og seremonien iOslo rådhus er alltid en mediebegivenhet som får stor oppmerksomhet i inn- og utland.
Oslo er også tilholdssted for den årlige fredskonferansenOslo Freedom Forum, konferansen er blitt omtalt avThe Economist som «on its way to becoming a human-rights equivalent of the Davos economic forum».[83]
Oslo kommune har delt utOslo bys kulturpris hvert år siden 1966. Denne prisen går til «en person som gjennom lengre tid har gjort en særlig fremragende innsats innen kunst, vitenskap eller annet kulturarbeid i byens eller landets kulturliv», og deles ut samtidig somOslo bys kunstnerpris.[trenger referanse] Kommunen tildeler ogsåOslo bys kulturstipend, som regel etter innstilling fra kunstnerorganisasjonene.
Oslo var vertskapsby forVinter-OL 1952 som ble arrangert i tidsrommet 15.–25. februar. Bortsett fra utfor, som ble arrangert påNorefjell, ble alle øvelsene gjennomført innenfor bygrensen. Åpning- og avslutningsseremonien ble holdt påBislett stadion, som i senere tid har blitt mer kjent for sitt årlige friidrettsstevne,Bislett Games, som inngår som en del avIAAF Diamond League.
De gamle lokalene tilThunes mekaniske verksted påSkøyen er et eksempel på gammel industri som har blitt til kontor- og butikklokaler.
Foto: Kjetil Ree
Christiania ble for alvor en industriby fra midten av 1800-tallet, da det vokste opp spinnerier og veverier for tekstiler langsAkerselva. Det var de mange fossene som gjorde denne utviklingen mulig, men etter at jernbanen kom til byen i 1855 ble det også mulig med industrisamfunn andre steder i det som den gang varAker kommune.Skøyen,Bryn,Sollerud ogGrorud hadde alle industri på denne tiden. Christiania hadde også de to store skipsverfteneNylands- ogAkers Mek.[84]
Den gryende industriutbyggingen fikk også ringvirkninger i andre bransjer, og førte også til flere arbeidsplasser i blant annet håndverksnæringene. I 1890 var 17,2 % av byens voksne menn i arbeid i fabrikkindustrien, 26,8 % i håndverksindustrien, og 8,5 % arbeidet i bank eller handel. Ut på 1900-tallet økte andelen industriarbeidere, og i 1946 var 40,5 % av Oslos menn sysselsatt i industrivirksomheter. Dette endret seg imidlertid kraftig i etterkrigstiden, og i 1999 var antallet sysselsatt i industrien nede i kun 8,1 % , mens varehandel-, hotell- og restaurantnæringene sysselsatte 20,2 %. Oslo er derfor i liten grad en industriby i nyere tid. Det som gjenstår av industri i Oslo er i hovedsak plassert iGroruddalen fra Bryn tilRommen.[84] Det er imidlertid fremdeles industribedrifter i Oslo sentrum.Freia sjokoladefabrikk ligger på Rodeløkka, mens Mills, som blant annet lager pålegg, holder til på Sofienberg.
Sør for byen fikk man en mellomting mellom de østlige og vestlige nabokommunene, der teknologibedrifter somKodak ogIBM slo seg ned på Mastemyr iOppegård kommune mens den mer tradisjonelle industrien flyttet ut langs jernbanen mellomKolbotn ogSki.[85] Nedleggelsen avOslo lufthavn, Fornebu har også resultert i utflytting av næringsliv.Telenor har samlet seg påFornebu.Posten Norges sorteringssentral som tidligere lå vedOslo S flyttet til nybygg påLørenskog.
Industridøden har åpnet opp for en massiv byfornyelse. De tidligere industrilokalene langs Akerselva og på vestkanten er erstattet av kontorlandskap,[84] mens gamle Akers mekaniske har blitt til det eksklusive strøketAker Brygge. GamleFrydenlund Bryggerier har blitt tilHøgskolen i Oslo, mens kornsiloen tilNedre Foss mølle påGrünerløkka har blitt til studenthjem. Kornsiloen påSinsen og fabrikkbygningene tilLilleborg har blitt leiligheter. I Nydalen er det laget en ny bydel, hvor en rekke mediebedrifter, ogHandelshøyskolen BI, holder til. Denne trenden begynte faktisk så tidlig som i 1920-årene, da Peik sjokoladefabrikk iSt. Hallvards gate ble omgjort til eldrehjem.[86]
Parallelt med nedbyggingen og utflyttingen av industrien har Oslo blitt en serviceby. Mange av disse arbeidsplassene ligger i offentlig sektor, og i 1998 hadde byen 50 000 statlige arbeidsplasser. På samme tid hadde Oslo kommune ca. 55 000 ansatte. I privat sektor domineres Oslo av administrasjon, og flertallet av landets største bedrifter holder til enten i eller nær byen. Oslo er også stor på ting som logistikk og handel, i tillegg til «nye» bransjer sommarkedsføring,IKT ogjuridiske- ogfinansielle tjenester.[87]
Byen er også hjem forOslo Børs, som ble opprettet i 1819. Utviklingen på børsen følger i stor grad utenlandske børser somNew York-børsen ogFTSE Group i London, men er særlig vár for endringer i oljeprisen. Det var tidligere en også rekke lokale børser rundt om i landet, men alle disse er nå samlet i Oslo.
Trenger oppdatering: Flere av tallene er ikke oppdatert med ny utvikling eller ny informasjon. Du kan hjelpe Wikipedia med åoppdatere den.(april 2021)
Oslo kommune har et areal på 454 km² og 709 037 innbyggere (per 1. januar 2023).[10][88] Dette gir en folketetthet på over 1 643 innbyggere per km².Tettstedet Oslo, som definert avStatistisk sentralbyrå, hadde 1 082 575 innbyggere per 2023[9], ogstor-Osloregionen hadde 1 546 706 innbyggere (per 1. januar 2025[89]). Tettstedet Oslo hadde i 2017 23% av Norges innbyggere i tettsteder. Tettstedet Oslo dekker et areal på 270 km² og hadde i 2017 en befolkningstetthet på nær 3 700 per km².[90] Av Oslo kommunes areal på 454 km² er 287 km² dekket av skog, i tillegg er det 28 km² i den bebygde delen av kommunen. I den utbyggbare delen av byen var befolkningstettheten 4458 personer/km², der indre by har 6640 personer/km2 og ytre by 2950.[91][92] I 1999 ble Oslos tettstedsareal oppgitt til 131,8 km2.[93]
Oslo kommune hadde per. 1. januar 2009 29,9 % avinnvandrerbefolkningen i Norge, 9,9 % av den etnisk norske befolkningen, og til sammen 12,0 % av den totale folkemengden i landet.[94] Oslo er det mest folkerike fylket i Norge og det fylket med flest innvandrere, mensVestland ogAkershus har flere etniskenordmenn.[95]
Antallet Oslo-beboere vokser stadig. Fra 1990 til 2005 økte folketallet med 17 %. Den 16. januar 2011 skal osloborger nummer 600 000 ha blitt født.[96] Fra 2010 til 2020 økte folketallet i byen med 100 000 og ventes å passere 700 000 i løpet av 2021. Veksten skyldes blant annet fødselsoverskudd (antall fødte minus antall døde) som var på 58 000 fra 2010 til 2020. Det er mange tilflyttere fra Bærum og samtidig litt flere som flyttet fra Oslo til Bærum. Det er totalt flere som har flyttet til Akershus fra Oslo enn omvendt.[97]
Ifølge «Befolkningsfremskrivning for Oslo 2013–2030»[98][99] fremlagt av Oslo kommune i mai 2012 ventes befolkningen etter hovedalternativet å øke til 834 000 innbyggere i 2030.
Syv av ti Oslofolk i aldersgruppen 16–74 er i arbeid, byen sett under ett. Dette er som i resten av landet. Det er imidlertid variasjoner innad i Oslo; iBydel St. Hanshaugen er over tre firedeler i arbeid, mens det iBydel Stovner er mindre enn to tredeler. Generelt sett er sysselsettingen lavere for kvinner enn for menn, for ikke-vestlige innvandrere enn for etniske nordmenn og for dem som har lavere utdanning enn høyere utdanning. Oslo står også for mange arbeidsplasser som kommer folk i nabokommunene til gode; 279 000 av Oslos innbyggere er i jobb, mens 383 000 personer arbeider i Oslo.[100]
Oslo er kommunen i Norge med tredje størst andelinnvandrere med 34,40 % pr 1. januar 2023,[101] men har den høyeste andelen hvis barn av innvandrere regnes med. Når barn av innvandrere blir inkludert blir andelen 33,75 %. Til sammenligning utgjorde innvandrere 14,84 % av Norges totale befolkning. Når barn av innvandrere regnes med blir andelen 18,51 %.
Talemålet i Oslo kan deles inn i to distinkte varianter av norsk. Den enevikamålet,folkemålet som har fått navn etter den tidligere bydelenPipervika. Denne dialekten ligger omtrent midt imellom kystmål og innlandsmål, og harretrofleks flapp («małing»), ofte trykk på førstestavelse («sosial», «avis»), a-endelser i fortid avsvake verb («banka») og a-endelser i bestemt form flertall («gutta»).
Den andre typiske Oslo-varianten av norsk har sine røtter i et dansk-norskblandingsspråk, og er tett knyttet tilriksmålet. Denne språkformen har bare to kjønn (intetkjønn ogfelleskjønn), verb i kaste-klassen har-et i fortid («banket»), ogdiftonger har i stor grad blitt tilmonoftonger («røyk» → «røk»). Riksmålsvarianten har sine røtter i den gamle embedsmannsstanden, og står sterkest på Oslos vestkant og i høyere sosiale lag. Det er også slik at de to talemålsvariantene griper noe over i hverandre, og det er rom for individuell og situasjonsbestemt variasjon innenfor begge varianter.[103]
De senere årene har det foregått en tilnærming av talespråket i Oslo. A-endelser ihunkjønn og iverb i fortid brukes nå av syv av ti på vestkanten, i tillegg til av praktisk talt alle på østkanten. Samtidig er tradisjonelle østkantkonstruksjoner som «a'Kari» og «n'Per» i ferd med å dø ut.[104]
Uttaleformen/uʃlu/ («Osjlo»), som tidligere var typisk for byens østkant, er i ferd med å erobre hele byen. De fleste Oslofolk under 25 år sier nå/uʃlu/, og også i aldersgruppen 25–50 bruker nesten alle i øst og et stort flertall i vest denne formen. Blant personer over 50 i vest holder fortsatt omtrent halvparten på/uslu/-varianten, mens kun 10 % av menn og knappe 30 % av kvinnene på østkanten gjør det samme.[105]
Den norske kirke harbispesete i Oslo. Dette omfatter i tillegg til Oslo ogsåAkershus-kommuneneAsker ogBærum. Innen Oslo kommune ligger fem av bispedømmets seks territorialprostier: Domprostiet, Søndre Aker, Østre Aker, Nordre Aker og Vestre Aker. 48,7 % av befolkningen i Oslo er medlemmer i Den norske kirke (2018).[106]
I 2012 var nesten 50 000 Oslo-innbyggere med i ulike muslimske trossamfunn, en andel som er relativt stabil.[108] Per 1. januar 2012 var 3 375buddhister fordelt på fem menigheter.[108] I tillegg var det en andelhinduer ogsikher.
I 2012 var nær 17 900 Oslo-borgere registrert i ikke-religiøse livssynssamfunn; et overveldende flertall av disse tilhørerHuman-Etisk Forbund.[109] 19 % av befolkningen var per 2008 ikke med i noe tros- eller livssynssamfunn.
Flesteparten av departementene holder til iRegjeringskvartalet ved Akersgata og Grubbegata.
Foto: J. P. Fagerback
Som Norges hovedstad er Oslo landets politiske maktsentrum. Byen huser de fleste statlige forvaltningsorganer, i tillegg til Kongehuset, Storting, regjering og høyesterett.
Høyesterett holder til like ved Regjeringskvartalet i ennyrenessanse-bygning tegnet avHans Jacob Sparre og oppført 1898–1903. Tidligere holdt også lagmannsretten og byretten til i bygget, men disse har etter 1994 flyttet til egne bygninger.
Det kongelige slott ligger vest i sentrum, omgitt avSlottsparken. Det ble tegnet avHans Linstow, og stod klart i 1849, i regjeringstiden til kongOscar I. Slottet eies av staten og stilles til disposisjon for landets statsoverhode. Bygningen ble nærmest totalrenovert på 1990-årene, og har nå en brutto grunnflate på 3 320 kvadratmeter.
Oslo har som eneste kommune i Norge bådekommunale ogfylkeskommunale funksjoner og oppgaver. Kommunen styres etter enparlamentarisk styringsmodell, der den utøvende makten ledes avet byråd. Byrådet består av åtte medlemmer og ledes av enbyrådsleder. Byrådet springer ut avbystyret, som velges i vanlige kommunevalg hvert fjerde år. Bystyret består av 59 representanter, og har iperioden 2015–2019 et rødgrønt flertall. Ordføreren er bystyrets leder og byens fremste representant.
Oslo kommune er delt inn i 15bydeler. Hver bydel styres politisk av et bydelsutvalg på 15 medlemmer. Disse ble tidligere oppnevnt av bystyret. Som en prøveordning ble fire av utvalgene i 1995 og 1999 valgt direkte av befolkningen. Ved kommunestyrevalget i 2007 gikk man over til direkte valg av samtlige bydelsutvalg.
Bydelenes oppgaver er i hovedsak knyttet til omsorgstjenester i hjem og institusjon, barnehager, barnevern, forebyggende helsetjenester og en del nærmiljøtiltak. Bydelene har videre – i samarbeid medNAV – ansvaret for sosialtjenestene, herunder tildeling av økonomisk sosialhjelp. Bydelene utfører dels tjenester med eget personell, dels har de bestillerfunksjon. Bydelene er også høringsinstans i en del saker, for eksempel ved reguleringsplaner og ved tildeling av skjenke- og salgsbevillinger for alkohol.
Bydelene har egne bydelsadministrasjoner, som forbereder saker for bydelspolitikerne og som iverksetter det som besluttes.
Oslo kommune har en rekke etater og kommunale foretak (KF) som ivaretar kommunens samlede tjenestetilbud. Oslos største etat erUtdanningsetaten, som har ansvar for 176 skoler, ca. 11 000 lærere og 65 000 elever fra førsteklasse igrunnskolen og utvideregående. Utdanningsetaten ledes avAstrid Søgnen.
Blant kommunens øvrige virksomhetene finner vi Vann- og avløpsetaten med 600 ansatte som forvalter vann- og avløpsinfrastruktur til en verdi av ca 100 milliarder kroner,Oslo brann- og redningsetat med 410 ansatte, og åtte brannstasjoner rundt om i byen. Hovedbrannstasjonen ligger påHammersborg, mens de andre er spredt rundt i bydelene. Disse omfatter blant annetBriskeby brannstasjon,Grorud brannstasjon ogBryn brannstasjon.Helseetaten har om lag 850 ansatte og har ansvar for folkehelse i Oslo og operative tjenester som offentlig legevakt og tannlegevakt. Oslosbyantikvaren ble opprettet i 1956 som landets første byantikvarembete. Byantikvaren holder til iMaridalsveien 3, der de holder til i gamle industrilokaler sammen medOslo byarkiv. Oslo har også flerekommunale foretak.Oslo Havn KF står for driften av havna, mensBoligbygg Oslo er et kommunalt foretak som eier og forvalter boliger på vegne av kommunen. Det er derimotUndervisningsbygg Oslo KF som er Oslos største eiendomsforvalter, gjennom eierskap og drift av et hundreogsyttitalls skoler.
Oslosbyvåpen er en omtegning av byenssegl fra middelalderen, med delvis forandret innhold. Det er ikke etvåpen i heraldisk forstand, men et mangefarget segl. Byene Oslo,Bergen ogTønsberg bruker tegninger av segl som våpen,Trondheim gjør det samme, men har plassert seglets innhold i et skjold og gitt det heraldiske farger. Også for Oslo/Kristiania er det flere ganger tegnet uoffisielle «byvåpen» med seglets innhold innsatt i et skjold.[114]
Flere avtrykk av det opprinnelige seglet fra ca. 1300 er bevart. Det er sirkelrundt med en innskrift pålatin som forteller at det er osloborgernes merke. Billedfeltet viser byens skytshelgenSt. Hallvard med sine attributter – de tre pilene han ble drept med, og kvernsteinen som drapsmennene bandt rundt halsen hans for å senke liket iDrammensfjorden. Ved hans føtter ligger en utydelig figur som i tidens løp er blitt feiltolket. Den forestiller en kriger i ringbrynje og våpenskjorte, og bildet symboliserer Hallvards triumf over den onde fiende han har beseiret.[115]
St. Hallvard var byens seglmotiv gjennom hele middelalderen og overlevde byens flytting og nyanlegg under navnet Christiania. På 1600-tallet fikk byen et motto som ble brukt som randinnskrift på seglet: «Unanimiter et constanter» –enig og standhaftig. Men i senere versjoner ble seglets innhold misforstått og fremstilt som en tronende kvinne – lykkens gudinneFortuna eller den personifiserte Christiania. På 1800-tallet gjenoppdaget man hvem hovedpersonen var, men nå var det figuren nederst som ble feiltolket som den kvinnen Hallvard forsøkte å redde.[116]
13. januar 1892 vedtok formannskapet i Kristiania en ny autorisert utforming av seglet og kalte det «byvåpen». Her er kvinnen ved Hallvards føtter anstendig påkledd. Ved byjubileet i 1924 fikk våpenet en ny offisiell utforming, tegnet ved byarkitektens kontor. Kvinnen var fortsatt med i bildet, og nå helt naken. Denne utformingen har Oslo kommune siden fastholdt, og den er senest stadfestet av bystyret ved utarbeidelsen av «Designhåndbok for Oslo» i 1990-årene.
Oslos byvåpen.
Oslos byflagg fra 1924, erstattet i 2000 av et flagg med byens segl på blå duk.
Oslos byflagg fra 2000.
Ved jubileet i 1924 innførte Oslo kommune også et byflagg. Det fikk fire vannrette striper – blått, hvitt, blått og hvitt. Fargene var formodentlig hentet fra byseglet, siden versjonen fra 1892 ofte ble fremstilt i blått og hvitt. Dette flagget ble merkelig nok aldri formelt vedtatt av bystyret, og det ble heller ikke søkt om godkjennelse, sliklov av 29. juni 1933 om flagging på kommunenes offentlige bygninger krever. I 1996 ble blåfargen offisielt normert.
Ved det seneste byjubileet i 2000 innførte kommunen et helt nytt flagg. Det viser byseglet fra 1924 i mangefarget utgave på blå duk. Dette flagget er heller ikke godkjent av staten, og bruken er dermed ulovlig på kommunale bygninger.[117]
Oslo er vert for en lang rekke forskjelligeuniversiteter oghøgskoler.Universitetet i Oslo (UiO) er landets eldste og tradisjonelt største universitet, og ble grunnlagt i 1811. UiO holder til flere steder i byen, med hovedcampus iBlindern- ogGaustad-området, og medDet juridiske fakultet i de gamle universitetsbygningene i sentrum. Universitetet har ca. 28 000 studenter og ca. 7 000 vitenskapelige ansatte (2018).[118]
Oslo har en lang rekkevideregående skoler i stort sett alle deler av byen. Disse omfatter ca. 15 000 skoleplasser, fordelt på et tyvetalls skoler. Inntil halvparten av plassene på hver skole fordeles til søkere fra regionen skolen tilhører, mens den andre halvparten av plassene tilfaller søkere fra hele byen, basert på karakterer. Skoler i ytre by, somUllern,Nordstrand,Lambertseter,Stovner,Persbråten ogBjørnholt, har mellom 82–87 % opptatte fra egen region, mens sentrumsskoler somElvebakken,Fagerborg,Foss,Hartvig Nissen,Oslo handelsgymnasium ogOslo katedralskole alle har ca. 50 % inntatte fra egen region.[120]
Det er store ulikheter i Oslo når det gjelder rekrutteringen til videregående utdanning. Elever med høy sosial bakgrunn velger langt ofterestudiespesialisering enn elever med lav sosial bakgrunn. Siden nittitallet har det imidlertid vært en avtagende geografisk segregering der elever fraøstkanten og vestkanten i større grad enn før går på samme skoler. Likevel er det slik at elever fra vestkanten i liten eller ingen grad ønsker å gå på østkantskolene, mens elever fra østkanten ofte ønsker å gå på skoler på vestkanten.[121]
Som Norges hovedstad har Oslo en dominerende stilling i det norske mediemarkedet. De store Osloavisene er Norges største, og disse omfatterAftenposten (opplag 236 000 morgen og 102 000 kveld),VG (opplag 212 000) ogDagbladet (opplag 99 000). Andre dagsaviser som kommer ut i Oslo erDagens Næringsliv (opplag 83 000),Finansavisen (opplag 25 000),Dagsavisen (opplag 25 000),Vårt Land (opplag 24 000),Klassekampen (opplag 15 000) ogNationen (opplag 13 000; alle tall er avrundet til nærmeste tusen og hentet fraMediebedriftenes Landsforening, for 2011).[122]
NRK ogTVNorge har sine hovedkvarterer i Oslo.NRK Marienlyst er spesielt kjent, og dette nabolaget vest i byen har nesten blitt synonymt med statskanalen.TV 2 har også studioer i Oslo, men da kanalen fikk konsesjon ble den pålagt å legge hovedkvarteret utenfor hovedstaden. TV8 Oslo er hovedstadens kommersielle lokal-TV-kanal og sender 24 timer i døgnet. Sendingene består av lokale nyheter, sport, vær og aktuelle programmer.
I Oslo har Samferdselsetaten ansvaret for langsiktig samferdselsplanlegging, trafikk- og gatebruksplaner, trafikksikkerhet og planer for fremkommelighetstiltak for kollektivtrafikken.
Veinettet i Oslo er utbygget med tre ringveier for å avlaste sentrumsgatene for gjennomgangstrafikk:Ring 1,Ring 2 ogRing 3 (Store Ringvei). I tillegg gårE18 i tunnel under bykjernen, mensE6 går igjennom flere av de østlige bydelene.
Av ringveiene var Store Ringvei den første ringveien som gikk rundt sentrumskjernen. Enytre ringvei ble også påbegynt, men den er ikke blitt fullført. Den går mellomSkullerud ogAlnabru.
Oslo har også en rekke veier som går i tunneler.Ring 3 har tre tunneler; Brynstunnelen, Tåsentunnelen ogGranfosstunnelen. Det arbeides med en ny tunnel vedØkern også. Ring 2 har ingen tunneler, mens Ring 1 har Hammersborgtunnelen.E18 går igjennomFestningstunnelen og senketunnelenBjørvikatunnelen. Fra denne vil man kunne komme tilE6 viaEkebergtunnelen og Svartdalstunnelen (sørover) eller Vålerengtunnelen (nordover). Brynstunnelen er den eldste av hovedveitunnelene. Den ble bygget samtidig medStore ringvei.
MX3000 er det nye hovedmateriellet tilT-banen i Oslo. Det har gradvis blitt innført siden 2006 og er i dag med sine 83 tog, ansvarlig for frakt av 270 000 passasjerer daglig.
Kollektivtransporten ble introdusert i Oslo i 1875 da Kristiania Sporveisselskap opprettet hestesporvogn mellomStortorvet,Homansbyen,Vestbanen ogGamlebyen. I 1894 startet Kristiania Elektriske SporveiBriskebylinjen, Skandinavias første elektriske sporveislinje. Fire år senere åpnet ogsåHolmenkollbanen med trafikk mellomMajorstuen ogHolmenkollen. De første forsøk med selvdrevne busser var i 1897 og 1912–14, men det var ikke før med opprettelsen av Norsk Trafikk A/S i 1918 og ruten mellom sentrum ogØstensjø at byen fikk moderne, permanent rutebildrift.
I årene som fulgte økte kollektivtilbudet stadig. I 1927 fikk byen sin første busslinje. I 1928 fikk Oslo ordentlig tunnelbane, daUndergrunnsbanen mellom Majorstuen ogNationaltheatret åpnet. I løpet av 1920-årene var ogsåLilleakerbanen blitt bygget ut helt tilKolsås iBærum. I 1935 ble Smestadbanen forlenget og omdøpt tilRøabanen, ett år etterSognsvannsbanens åpning. På østkanten begynteØstensjøbanen som trikkelinje i 1926, ogLambertseterbanen i 1957. I 1960-årene ble disse bygget om til T-bane, samtidig somGrorudbanen ogFurusetbanen åpnet i henholdsvis 1966 og 1970. I 1987 ble de vestlige og østlige nettene knyttet sammen vedStortinget stasjon, og tidlig i 2000-årene kom ogsåT-baneringen for å betjene bydelene nord for sentrum.
Oslo Sporveier ble dannet i 1925 da kommunen overtok de private sporveisselskapene. Siden har det vært kommunens driftsselskap for trikk og buss og T-bane, før disse ble satt ut til det nystartede selskapetKollektivtransportproduksjon. Navnet «Oslo Sporveier» ble videreført i et administrasjonsselskap, som i 2008 ble slått sammen medStor-Oslo Lokaltrafikk AS til det nye selskapetRuter.
Kollektivnettet i Oslo består per 2009 av trikk, buss, T-bane, lokaltog og båt. Trikken hadde i 2008 39,7 millioner reisende, og opererte seks linjer.[123] Bussene hadde på samme tid 68,7 millioner reisende. T-banen har (per 2016) fem linjer og (per 2014) 88 millioner reisende. I kollektivnettet inngår også flere båtlinjer.Norled har ruten mellomNesoddtangen ogAker Brygge og har ca. 2,7 millioner årlige passasjerer, i tillegg kommer to rushtidsruter. I sommerhalvåret kjøres det ruter til øyene langs Nesoddkysten og videre tilHåøya ogDrøbak, i tillegg til sommerbåter fraRådhusbryggene tilBygdøy. Helårs båttrafikk til øyene i havnebassenget går fra 21. mars 2015 fra Rådhusbrygge 4 (flyttet fraVippetangen).[124]
Oslo Havn deles inn i to deler, Vesthavna og Sydhavna. Vesthavna omfatter blant annetHjortnes,Filipstad,Rådhusbryggene og kaiene rundtAkershus festning, mens Sydhavna begynner ved Østre Akerselvkai iBjørvika og strekker seg ned forbiGrønlia,Kongshavn,Sjursøya og ned til Ormsund. Vesthavna og Sydhavna har til sammen en total kailengde på 10 296 meter, og havneanleggene dekker et areal på 1 207 967 kvadratmeter (2007).[125]
I 2008 hadde Oslo Havn en samlet godsomsetning på 5 919 tusen tonn, hvorav 3 681 tusen tonn var utenrikshandel og 2 238 tusen tonn var innenriks. Både for innenriks- og utenrikstrafikken losses det betydelig mer enn det lastes; mens det ble importert 2 968 tusen tonn i 2008 ble det kun eksportert 713 tusen tonn. Innenriks var tallene henholdsvis 1 897 og 341 tusen tonn for inngående og utgående godsomsetning.[126]
Oslo har hatt havnetrafikk i alle år, men det var først i 1735 at det etterkongelig forordning ble nedsatt en havnekommisjon for å organisere og ha oppsyn med trafikken. I takt med byens vekst vokste også havna, og fra 1885 til 1915 vokste havna fra 5 000 til 9 000 meter kai. Aktiviteten var så stor underførste verdenskrig atGrev Wedels plass ogTordenskiolds plass ble brukt som lagringsplass. Det var på denne tiden atOslo Havnelager ble bygget, som med sine 32 000 kvadratmeter var blant Europas største lagerbygninger.[127]
^Christiania var navnet på dagens Oslo fra 1624 til 1924; også skrevetKristiania fra 1877 til 1924, som er en fornorsket skriveform.Oslo ble byens offisielle navn med virkning fra den 1. januar 1925.Sørsamisk navn:Oslove, pålulesamisk ognordsamisk er navnet ogsåOslo.[7]
^Rasmus, Jonas (1735).Norriges Beskrivelse. Kiøbenhavn. s. 27. «Hoved-Staden Christiania, hvor baade Kongens Stadtholder saavelsom ogsaa Biskopen residerer, og hvor den høyeste Ret her i Landet holdes paa Slottet Aggershuus, som ligger strax ved Christiania Stad.»
^Nora Naguib Leerberg.«§ 68 | Grunnloven».Grunnloven. Historisk kommentarutgave 1814–2020 (på norsk).doi:10.18261/9788215054179-2021-082. Besøkt 30. september 2022. «I Oslo Bys Historie hevdes det at Christiania ble rikets hovedstad ved kongevalget 17. mai 1814, ettersom det var da Norge ble et selvstendig rike med eget styre og det var her Kongen befant seg. Novembergrunnloven endret ikke på dette. Men under riksforsamlingen på Eidsvoll ble det aldri spesifikt uttrykket hvor i landet riket skulle styres fra.»
^Mikkelsen, Solveig (3. april 2014).«Slik ble Oslo hovedstaden».universitetsavisa.no. Arkivert fraoriginalen 26. september 2018. Besøkt 26. september 2018.
^«Nær 1 million bosatt i Oslo tettsted».ssb.no (på norsk). Besøkt 14. april 2020. «1. januar 2017 bodde i alt 4 283 000 personer i totalt 993 tettsteder i Norge. I Oslo tettsted bodde det om lag 990 000 personer, eller 23 % av tettstedsbefolkningen. … - Den gjennomsnittlige befolkningstettheten i Oslo tettsted økte dermed fra 3 500 bosatte per km² i 2013 til 3 700 bosatte fire år senere.»
^Barton, D. N., Vågnes Traaholt, N., Blumentrath, S., & Reinvang, R. (2015).Naturen i Oslo er verdt milliarder. Verdsetting av urbane økosystemtjenester fra grønnstruktur. NINA, rapport nr 1113,https://brage.nina.no/nina-xmlui/handle/11250/2371359
^«Areal og friområder».Oslo kommune (på norsk). 8. april 2020. Besøkt 14. april 2020. «Oslos totale areal er 454 km². Av dette utgjør Marka drøye 300 km².»
.jpg)
.jpg)
.jpeg)
.jpg)
