Optimatene («De gode menn»)[1][2] var enaristokratisk, politiskkonservativ fraksjon i den seneromerske republikken. De ønsket å innskrenkefolkeforsamlingenes makt, og tilsvarende utvidesenatets fullmakter.
Optimatene favorisertenobiles – de adelige familiene – og gikk mot at de «nye menn», normaltplebeiere som ofte var fraprovinsene, fikk innpass i politiske embeter. Ironisk nok var en av de fremste optimatene,Marcus Tullius Cicero, selv fra denne kategorien. Betegnelsen «De gode menn» innebærer en moralsk eller sosial overlegenhet over dem i de nedre klassene som gradvis hadde fått et fotfeste i regjeringens organer siden de såkalte «klassestridene» på 200-talletf.v.t.[3]
De gikk også imot utvidelse av romersk borgerskap til å gjelde også personer utenforItalia; mange optimater ville også begrense borgerskap til selveRoma og personer som hadde direkte tilknytning til byen. Videre var de for høye renter, mot den gresk innflytelsen på det romerske samfunnet og for tildeling av land til veteraner. Den sistnevnte saken var de enige medpopularene om, men begrunnelsen var annerledes. Mens popularene brukte omfordeling av land for å sikre støtte fra vanlige borgere, så optimatene på det som en forsikring mot opprør, ut fra tankegangen om at den som har et lite jordstykke å passe ikke uten videre risikerer alt i et opprør. Til tross for den økendedemokratiseringen av den romerske republikken, var den sosiale makten til optimatene uten utfordring før tribunatene tilTiberius Gracchus i 133 f.Kr. og hans brorGaius Gracchus ti år senere. Med Gracchi-brødrene bleridderstanden (equites) – de som var rike nok til å stille med hest i krigen – gjort til en politisk makt. Fra da av var mer ambisiøse politikere i stand til benytte seg av folket framfor senatet som en politisk maktbase.[3]
Optimatene hadde sitt høydepunkt daLucius Cornelius Sulla vardiktator i81–79 f.v.t. Folkeforsamlingene mistet da nesten all makt, antall senatorer økte fra 300 til 600, flere tusen veteraner fikk jord i Nord-Italia, og et stort antall popularer ble henrettet. Etter at Sulla gikk av ble mange av avgjørelsene deres reversert.
Blant de fremste optimatene i tillegg til Cicero og Sulla, varCato den eldre,Cato den yngre,Titus Annius Milo,Marcus Junius Brutus ogGnaeus Pompeius Magnus (sistnevnte med unntak av perioden han var del avdet første trimvuratet).