Opplandene, ellerOpplanda (avnorr.Upplǫnd),[a] er benevnelsen på en historisk norsk region som omfattetlandskapene nord for det historiskeViken påØstlandet. Når betegnelsenOpplandene oppsto vites ikke, men den blir rikelig benyttet i såvelsagalitteraturen som i bevartemiddelalderdiplomer. En lang rekkearkeologiske funn vitner også om at landskapene det er snakk om ble tidlig bosatt.
Det er rimelig å anta at betegnelsen må ha oppstått førvikingtiden, men mangelen av skriftlige kilder, fra denne og tidligere tider i Norge, gjør det vanskelig å tidfeste den. Opplandene fikk egenlagmann og lå underEidsivatinget, med fellesting påEidsvoll.[1]Hamar varkjøpstad og blebispesete, skilt ut fraOslo bispedømme (etablert rundt år 1070) i 1153, i forbindelse med atNidaros bleerkebispesete i 1152/1153. Hamar ble derfor det reelle maktsentrumet for Opplandene på den tiden. Der lå også den viktigesetegårdenÅker, med lange tradisjoner somlokalting.[2] Etter det såkaltekvitsøyforliket i 1208, mellombaglerne ogbirkebeinerne, fikk baglerkongenFilippus Simonsson råderett over Opplandene og Viken, godt støttet av danskekongenValdemar Sejr.[3]
I tiden etter opprettelsen av bispesetet i Hamar brukte man tredelingsprisippet (også kalt tridjunger, tredinger, tredeler) innenfor grensene tilEidsivatingsloven på Opplandene , som var omfattet av tre (norrøne) fylker, som hvert var inndelt i tredinger. De tre fylkene varHadafylke (Ringerike,Hadeland medLand, ogToten),Heinafylke (Hedmarken), ogRaumafylke (Romerike ogGlåmdalen) på det indre Østlandet. I tillegg til fylkene kom de storedalførene,Valdres,Gudbrandsdalen ogØsterdalen.[2] Siden den opprinneligedomkirken i Hamar ble ødelagt av svenskene i 1567, har imidlertid de skriftlige kildene for de første århundrene forHamar bispedømme gått tapt.
Et eksempel på tredelingen er at Hadafylke ikke hadde noenfylkeskirke, slik det ellers var vanlig rundt om i landet. I stedet hadde det tre tredingskirker, som varNorderhov kirke på Ringerike,Nikolaikirken på Gran på Hadeland, ogHoff kirke på Toten. Dette var hovedkirker med utvidet status, på linje med landets øvrige fylkeskirker.[4] Tredingskirkene var knyttet til lokale maktsentra, og den opphøyde statusen disse hadde kommer tydelig til uttrykk, dahertug Håkon Magnussøn den 22. juli i1297 (blant annet) kunngjør, at krikene påGran ogNorderhov skal oppbevare normalvekter av stein, så bøndene ikke blir lurt til å skatte mer enn hva de egentlig skal (NgL III: 27;[5]RN II 882[6]).[4] For Ringerikes del må man ta i betraktning, atTanbergmennene,[b] som hadde stor makt på Østlandet i 1200-årene, alt hadde falt i unåde hos kongemakten.
I senere tid kom navnet til å å bli brukt om et området som i dag i store trekk utgjøres avInnlandet fylke, inntil 2019Hedmark ogOppland fylker. .Et minne om denne bruken fantes frem til 1. januar 2016 i navnetVestoppland politidistrikt, som omfattet området vest for Mjøsa, og «ØstopplandHV-distrikt», som holdt til påElverum, og som i 2009 ble slått sammen tilOpplandske Heimevernsdistrikt 05.