Operativ psykologi er et bredt fagområde innenpsykologi som anvender psykologisk ogadferdsvitenskapelig ekspertise og teknikker innen felt somnasjonal sikkerhet, militær og siviletterretningsvirksomhet og innenpoliti og andreetterforskningssammenhenger. Operativ psykologi søker å forstå, ramme eller påvirke et individ, en gruppe eller en organisasjon for å oppnå taktiske, operative eller strategiske mål.
Fagområdet har røtter tilbake til slutten av 1940-årene, da psykologer arbeidet med oppgaver innenkontraetterretning i Office of Strategic Services, en forløper forCIA. Fra 1970-årene ble psykologer i økende grad involvert i politiarbeid, særlig i gisselsituasjoner og andre ekstremt krevende situasjoner, og psykologer la grunnlaget for moderne gisselforhandlingsteknikk. Fra slutten av 1900-tallet har operativ psykologi i økende grad blitt tatt i bruk innen nasjonal sikkerhet og etterretningsoperasjoner. Eksempler kan være utvikling av antiopprørsstrategier bl.a. ved bruk av psykologiske profiler, forhørsteknikker, informasjonspsykologiske operasjoner, personellutvelgelse i militære og etterretningsmessige sammenhenger.
Operativ psykologi bygger blant annet påklinisk psykologi og på andre psykologiske fagområder, men er ikke selv et klinisk fag.[1] Operativ psykologi overlapper blant annet med fagområder sommilitærpsykologi,rettspsykologi og det feltet som tradisjonelt kallespsykologisk krigføring eller psykologiske operasjoner («psyops»).