Fra slutten av 1600-tallet var Oman et mektig rike som konkurrerte medPortugal ogStorbritannia om å dominerePersiabukta ogIndiahavet. Da landet var som mektigst på 1800-tallet, strakte Omans kontroll eller innflytelse seg fra Hormuzstredet, over dagensIran ogPakistan, og så langt sør som tilZanzibar (i dag en del avTanzania).[2] Etter hvert som landets makt avtok på 1900-tallet, kom Oman under innflytelse av Storbritannia. Historisk sett var hovedstadenMuskat den største handelshavnen i regionen rundt Persiabukta. Muskat var også fremst innenfor handelen i Indiahavet.
Oman har stor arbeidsinnvandring fra mange land. Det er igangsatt en prosess som kalles «omanisering», hvor målet er å få flere omanere i arbeid. Myndighetene har i de senere år «sperret» forskjellige sektorer i arbeidslivet for å beskytte lokale arbeidstakere mot konkurranse fra billig arbeidskraft.
Islam er den offisielle religionen i Oman. Omtrent 75 % av befolkninga tilhører retningaibadi, men det finnes ogsåsunni-muslimer og noen få prosentersjia-muslimer. Selv om ibadi historisk sett har utspring i en dissenterende retning innen islam praktiseres ibadi i dag i en lite sekterisk form og forskjellen mellom ibadi- og sunni-islam vektlegges i liten grad.[12]
Det finnes ca. 10 000 moskeer i Oman. Tradisjonelt har de vært enkelt bygd av jord med enkelte elementer av tre, uten minareter ellerkupler. Enkelte små moskeer er bygd for meditasjon utenfor bebygde områder. Det finnes også enkelte små moskeer for kvinner. I moderne tid er mer forseggjorte og påkostede moskeer bygd hvor den mest framtredende erSultan Qabus-stormoskéen i Muskat.[12]
Ibadi-muslimer har tradisjonelt ikke samlet seg tilfredagsbønn i moskeen fordi man mente at slike samlinger bare skulle skje i bestemte byer eller med spesielle imamer til stede. I 1970 påbød imidlertid sultanen at fredagsbønn skulle avholdes i alle byer i Oman.[12] Imamer forventes å tale i tråd med sirkulærer som det omanske religionsdepartementet sender ut månedlig. Departementet overvåker moskeene for å påse at imamene ikke tar opp politiske emner.[13]
Ibadi-muslimer bygger ikke hellige gravsteder for enkeltpersoner, og slike gravsteder og minnesmerker finnes utelukkende i den sunni-muslimskeDhofar-regionen.[12]
Sjia-muslimer og ikke-muslimske utgjør mindre enn 5% av befolkningen. Sjia-muslimene bor hovedsakelig i Masqat-området og ved nordkysten. Av andre religiøse grupper finneshinduer,sikher,kristne ogbuddhister. De fleste ikke-muslimer erfremmedarbeidere som ikke er omanske statsborgere.[13]
Religiøse grupperinger må være registrert i det omanske religionsdepartementet og de religiøse lederne må godkjennes. Det er ikke lov å ha religiøse møter i private hjem. Opplæring i islam er obligatorisk i grunnskolen og videregående skole, men ikke-muslimer kan søke unntak.[13]
Arkeologiske funn viser at det har vært sivilisasjon i Oman minst 3000 år f.kr.[14][15]
De persiske rikeneAkamenide-dynastietPartia ogsassanidene kontrollerte eller influerte Oman i etterfølgende rekke fra omtrent 600 år før Kristus til islams ankomst.[14] Den arabiske innvandringen startet i første eller annet århundre e.kr. og kom hovedsakleig fra sør, men også noen fra nord. Med islams gjennombrudd overtok araberne makten fra perserne som holdt til i Māzūn-området i Oman.
Islam kom til Oman allerede påMuhammeds tid. Området kom under innflytelse av utbrytersektenkharijittene som hadde sentrum iBasra.[16] På bakgrunn av den innflytelsen bleIbadi islam den dominerende retning som samtidig dannet et politisk styre i form av et imamat. Det første imamantet ble dannet av al-Azd-klanen.[15] De etterfølgende imamene ble valgt i samråd mellom religiøse ledere og ledere av de forskjellige stammene hvor Ghāfirī og Hināwī var de to ledende stammegrupperingene. Imamene ble ofte utgangspunkt for familiedynastier som jevnlig kollapset.[14][14]
Omanerne utviklet en sterk maritim tradisjon og seilte på 1400-tallet til Kina. De ble et handelssentrum i Midtøsten og dannet handelsbyer som Qalhat, Quryat, Muskat ogSuhar langs kysten.
Portugiserne kom til Oman i 1507 da de var på vei tilIndia.[14] Afonso de Albuquerque erobret Muscat i 1508 og bygget festninger der. Portugiserne kontrollerte etterhvert store deler av kysten til Oman. De ble drevet ut av Yaʿrubid dynastiet som tok kontroll over Muscat i 1650. Omanerne overtok etterhvert portugisiske besittelser langs Øst-Afrikas kyst, blant annetMogadishu,Mombasa ogZanzibar.[15]
På begynnelsen av 1700-tallet var landet preget av maktkamp og svekkelse av imamatet. Den persiske prinsenNadir Shah invaderte Oman i 1737 og erobret Muscat i 1743 men ble drevet ut av Ahmad ibn Said faJemen som ble kronet iman i 1749 og er stamfar til det nåværende sultanatet.[14]
Provinsen Dhofar som hadde vært styrt av sør-arabiske konger ble underlagt Oman i 1839. Ellers ble 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet preget av konflikt mellom sultanatet med base i Muskat og stammeledere og imanen med base i det indre av Oman.
I 1798 inngikk Oman sin første beskyttelsesavtale med Storbritannia. Etter hvert inngikk landet avtaler med bådeFrankrike,USA ogNederland. I 1891, 1939 og 1951 ble nye avtaler med britene gjort, og britene fikk økende innflytelse på landet. I 1920 framforhandlet britene en avtale mellom sultanen Taymūr ibn Fayṣal som hadde base i Muskat og opprørsstammer i det indre av Oman som støttet imamen med base der. I avtalen innrømmet sultanen de indre delene av Oman selvstyre, men ikke uavhengighet.[14]
Etter den lengesittende imamen Muḥammad al-Khalī døde i 1954 krevde hans sønn og etterfølger med støtte av stammeledere full uavhengighet. Opprørerne påberopte seg støtte av Saudi-Arabia, mens Oman fikk støtte av britene. I 1959 ble opprøret slått ned for godt.[14][15]
I 1965 brøt det ut borgerkrig da områdetDhofar ville løsrive seg fra Oman. Krigen fortsatte ut i 1970-årene selv om Oman ble en selvstendig stat i 1971, samme år som landet ble med iFN.
Fra 1934 til 1970 ble landet styrt av den konservative sultanen Said ibn Taimur som var imot vestlig modernisering av landet. Radio, fjernsyn og aviser var forbudt i denne perioden.[17] I 1970 ble han avsatt i et kupp av sin sønn Qaboos ibn Said som hadde utdannelse fra England og satte i gang et moderniseringsprogram da han kom til makten.
Statssjef og regjeringssjef er sultanen,[18] som siden 2020 har værtHaitham bin Tariq al-Said. Sultanen er en arvelig posisjon, og det nåværende dynastiet har vært på tronen siden 1749.
I henhold til §§ 5 og 6 iOmans grunnlov skal det kongelige familieråd innen tre dager etter en sultans død velge en etterfølger blant arveberettigete, mannlige etterkommere etter sultanTurki bin Said (regjerte 1871–1888).[19] Dersom det kongelige familierådet ikke kan bli enig om en etterfølger innen fristen på tre dager, skal forsvarsrådet, sammen med presidentene i Majlis al-Dawla og Majlis al-Shura, de to kamrene i nasjonalforsamlingen, samt høyesterettsjustitiarius utpeke den som den nylig avdøde sultanen har oppgitt som sin etterfølger i brev han har etterlatt seg til det kongelige familierådet.[20]
Den lovgivende forsamling består av et overhus Majlis al-Dawla som har 54 medlemmer som er utpekt av sultanen og et underhus Majlis al-Shura som består av 84 folkevalgte representanter som velges for en fireårsperiode. Forsamlingen er hovedsakelig en rådgivende forsamling for sultanen. Dets innflytelse ble noe utvidet i 2011.[18]
Majlis al-Shura ble opprettet på begynnelsen av 1900-tallet, men kun få omanere hadde stemmerett. Allmenn stemmerett for personer over 21 år ble innført den 4. oktober 2003. Over 190 000 personer (74 % av de stemmeberettigete) stemte for å velge 84 representanter.[21] To kvinner ble valgt.
Landet viktigste ressurs erolje. For å hindre en krise når oljen tar slutt har sultanen gjort flere tiltak for å gjøre landet mindre avhengig av olje, og heller satse mer påindustri, jordbruk og fiske.
Grunnskoleundervisning ogvideregående utdannelse er gratis, men ikke obligatorisk. Omtrent 75% av barn i grunnskolealder går i skole, og nesten halvparten er jenter. Omtrent 80 % av den voksne befolkningen kan lese; det har blant annet skjedd gjennom undervisningstiltak rettet mot voksneanalfabete kvinner.[23][24]
Frem til 1940 hadde ikke Oman vanlig skoleundervisning. Den mest vanlige undervisningen var da Kuttab som fokuserte på koranundervisning. Denne undervisningen skjedde i moskeen, i private hjem eller utendørs. En del av barna lærte gjennom denne undervisningen grunnleggende skrive- og regneferdigheter.[25]
Skoleundervisning kom i gang etter 1940, men i begrenset grad og bare for gutter. Den ble akselerert og utvidet til jenter etter 1970.
Ekteskap er vanligvis arrangert, og i omtrent halvparten av tilfellene skjer ekteskap mellom slektninger.
En undersøkelse som brukte data fra 2000 viste at 40% gifter seg med et søskenbarn. 75 % av kvinnene gifter seg før de er 20 år og for disse var den gjennomsnittlige ekteskapsalderen 16 år. Ca. 11 % av ekteskapene var polygame. I en del samfunnslag var imidlertid giftemålsalderen betydelig høyere og familiemønsteret er i rask endring som følge av økt utdannelse.[26]
Pr. 2012 var samlet fruktbarhetstall 2,87 barn per kvinne.[27]
Kvinner skal i henhold til religiøs praksis være dekket til over hele kroppen med unntak av ansikt og hender i offentlige sammenhenger. De tradisjonellefolkedraktene varierer og kan mange steder være fargerike.[28] Ofte brukes en kjortel (thawb) over vide bukser (sirwal). Ute bruker mange nå en svartabaya over andre klær. Hodeplagget kalleslihaf. Tradisjonelt brukte kvinnene også å dekke ansiktet med ansikts-eller neseslør, men de fleste går nå uten.[12]
Mennene bruker en ankelsidkjortel med lange ermer, kaltdishdasha (kjent somthawb andre steder). Kjortlene er som regel hvite. Mange har fortsatt en tradisjonell dolk,khanjar (noen ganger kaltjambiya), hengende i beltet. Det vanligste hodeplagget er en form for turban kaltmuzzar.[12]
Et typisk måltid i Oman består avris med lam eller fisk. Også supper og salater er vanlig. Vanlig er ogsådadler og den søte kakenhalwa som består av brunt sukker, egg, honning og krydder. Til drikke brukes gjerne te eller kaffe. Khawa er en spesiell omansk kaffe som er tilsatt kardemomme.[29] Røkelse somvirak brennes noen ganger ved avslutningen av måltidet.
Arabian Oryx Sanctuary var også på listen fra 1994, men ble strøket i 2007
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
^Kharusi, N. S. (2012): «The ethnic label Zinjibari: Politics and language choice implications among Swahili speakers in Oman» i:Ethnicities12 (3): 335. doi:10.1177/1468796811432681.
^«Torture in Oman».Gulf Center for Human Rights. 2014. Sitat: «The practice of torture is widespread in Oman state penal institutions and has become the state’s knee jerk reaction to independent political expression, the Gulf Centre for Human Rights (GCHR) says in a report published today.»
^abcdef«Oman»Arkivert 11. juni 2014 hosWayback Machine. (betalingsmur)Worldmark Encyclopedia of Religious Practices (1. januar 2006), via HighBeam, hentet 22. april 2013
.jpg)
.svg)
.svg)