| Ole Bull Ole Bornemann Bull | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Ole Bornemann Bull 5. feb.1810[1][2][3][4]  Bergen[5][6] | ||
| Død | 17. aug.1880[1][2][3][4] (70 år) Bergen | ||
| Beskjeftigelse | Komponist, akademisk musiker | ||
| Utdannet ved | Bergen Katedralskole | ||
| Ektefelle | Sara Chapman Bull (1870–)[7] | ||
| Søsken | Georg Andreas Bull Knud Bull Edvard Storm Bull | ||
| Nasjonalitet | Norge[8] USA[8] | ||
| Gravlagt | Assistentkirkegården | ||
| Periode | Romantikken | ||
| Sjangre/ former | Klassisk musikk | ||
| Instrument | Fiolin | ||
| Signatur | |||
.png) | |||
Ole Bornemann Bull (1810–1880) var en norskfiolinist ogkomponist iromantikken.
Bull var en av den tids største fiolinvirtuoser som trollbandt publikum.[9] Gjennom sin interesse for norsk teater,norsk folkemusikk og folkekunst spilte han en sentral rolle da norsk kultur skulle bygges opp i tiden etter at unionen med Danmark ble oppløst i 1814. Ole Bull skal ha komponert mer enn 70 verk, men det er bare omkring 10 som er kjent i dag. Til hans verker hørerRecuerdos de Habana,Et Sæterbesøg,Sætergjentens søndag,I ensomme stunde ogPolacca Guerriera.
.jpg)
_(3444509110).jpg)
.jpg)
Ole Bulls første lærer i fiolinspill var danskeJohan Henrich Poulsen, konsertmester ved Musikselskabet «Harmonien». Senere fikk han svenske Mathias Lindholm som lærer. Den første gav ham innføring i tysk fiolintradisjon, den andre i fransk. Ole Bull viste tydelig et usedvanlig talent og skal ha fått sin første skikkelige fiolin i en alder av 8 år. Han studerte som guttPaganinisCapricer og imponerte med noen av dem i en alder av 14 år. Da han var 18 år gammel ble han sendt til hovedstaden for å ta eksamen artium etter å ha vært elev vedBergen katedralskole. I Christiania skulle Ole Bull studere teologi, men hans lyst sto til musikken. Det gikk ut over skolearbeidet, og det ble stryk i latin. EtterWaldemar Thranes død overtok Ole Bull som leder av orkesteret iDet musikalske Lyceum, orkesteret iDet dramatiske Selskab og i teatret. Høsten 1829 oppsøkte hanLouis Spohr i håp om å få undervisning, men Spohr var ikke interessert, og etter et par måneder returnerte unge Bull til Kristiania der han bl.a. ble kjent medHenrik Wergeland som kom til å bety mye for ham. På denne tiden begynte han å komponere. Han fikk noe undervisning i komposisjonsteknikker i regi av Lyceet, og i 1831 gjestet han Trondheim og Bergen der han deltok i oppførelser av Waldemar Thranes syngespillFjeldeventyret.[10]
Alt som gutt hadde han opplevd hardingfelespill i Valestrand, der han besøkte sin bestemor. Det var også der han ifølge kilder skal ha møttMyllarguten, Torgeir Augundson fra Telemark, sommeren 1831. Bedre hardingfelespill hadde Bull aldri før hørt.[11] De to musikerne, bygdespelemannen og Ole Bull, respekterte og inspirerte hverandre. Da Ole Bull dro til Paris høsten 1831, hadde han skaffet seg hardingfele og hadde med nedtegnelser han hadde gjort av slåtter etter Myllarguten.
I Paris søkte Bull kontakt med fremstående musikere, og studerte ivrig på egen hånd. I 1833 opplevde hanPaganini, og hadde et våkent øre for virtuosens tekniske spesialiteter som han noterte seg. Økonomien ble imidlertid elendig og han levde tidvis på sultegrensa.
Etter et opphold i Paris reiste han i 1833 via Sveits til Italia for å gi konserter, og for å bli mer kjent med den italienske sang- og fiolinskolen. Han hadde lenge eksperimentert med å utvikle nye tekniske finesser som han håpet ingen andre kunne gjøre ham etter. «Min Concert er affattet i en gandske nye Stiil, dramatisk saa at sige», skrev han til sin far fra Firenze.[trenger referanse] Blant annet hadde han funnet opp en rekke virtuoseffekter og en spesiell måte å spille firstemt på. Bull kalte konsertenConcerto per il Violino in tre parte for Opera 1ma – opus 1.
Under inntrykkene av natur og folkeliv i Sveits og Nord-Italia hadde han komponert de første deler av de to siste satsene. Første sats, Allegro Maestoso, er den musikalsk sett rikeste. Den arbeidet han med under opphold i Appenninene. IEinar Haugens og Camilla Cais Ole Bull-biografi fra 1993 hevdes det at konserten første gang ble fremført på en konsert i Trieste, men det er bare delvis rett. Han kan ha spilt noen utdrag, men de tre satsene var ikke ferdige før han kom til Bologna.[trenger referanse]
Under sine opphold i Roma og Napoli fortsatte Bull å pusse på detaljene. En måneskinnsnatt begynte han å spille, midt inne iruinen avColosseum, med mer enn hundre tilfeldig forbipasserende som tilhørere.[12]I et brev til en venn fortalte han at mens han strevde med å utforme fiolinkonserten, syntes han at han så sin far. Det var som om han kommuniserte med ham mer med øynene enn med munnen: «Jo mer Du anstrenger dig, desto mindre lykkelig skal du føle dig, og jo mer ulykkelig, desto mer skal du arbejde!»[trenger referanse]
Instrumentasjonen er bestemt av den orkesterbesetningen som var vanlig for teater- og operaorkestre i Italia. «Grand Concerto con accompagnemento a plena orchestra divito in trio partes. 1) Allegro maestoso. 2) Adagio sentimentale sulla 4a Corda et 3) Rondo pastorale con finale veloce» kalte han verket i et brev til sin far.[trenger referanse] Verket er skrevet for fiolin og symfoniorkester. Adagio-satsen i e-moll skal spilles med en fyldig og sentimental klang på G-strengen, men satsen er så kort at den nærmest fungerer som en forberedelse til rondoen. Den kortvarige pastorale og landlige stemningen går over i en finale, preget av virtuose passasjer i meget høyt tempo.
Konserten er gjenoppdaget og oppført i nyere tid etter en tornerosesøvn på mer enn 120 år.Arve Tellefsen ga i 2002 nypremiere av en forkortet versjon av verket sammen medBergen filharmoniske orkester og dirigentChristian Eggen.
Ole Bull varmentor forEdvard Grieg, og han kjenteH.C. Andersen,Henrik Wergeland ogBjørnstjerne Bjørnson godt.George Sand brukte Ole Bull som modell for romanenMalgré tout;[13]Longfellow skrev ham inn iTales of a Wayside Inn, der Bull-skikkelsen gjenfortellersagaen omkong Olav som gjorde Norge kristent.[14]
Til Bulls amerikareise i 1843 som også tok ham tilCuba, hadde Wergeland skrevet dette diktet til ham, på bakgrunn av deres felles ønske omnegerslaveriets avskaffelse:
I biografien som den franske journalisten François Morand laget på Bulls oppdrag i 1835, er denne teknikken viet mye plass. I et brev til sin far hadde Ole Bull stolt fortalt om sin «oppfinnelse»:
Louis Spohr derimot kritiserte Bulls fremgangsmåte som tilbakevendt og hevdet at slike teknikker allerede fantes hosPietro Locatelli ogFrancesco Geminiani.[16]
Henrik Wergeland skrev de to første biografiene om Ole Bull på norsk med Bull selv som kilde. De utkom høsten 1843. Den største avslutter med diktet «Norge til Amerika ved Ole Bulls didreise». Wergeland forestiller seg blant annet at Bull ved sitt fiolinspill skal bidra til å løse slavenes lenker. Herresthal skriver:
Høsten 1848 spilte Ole Bull påhardingfele idet norske studentersamfund, og ikke lenge etter ble han oppfordret til å invitere en bygdespelemann tilChristiania. Resultatet av dette ble den berømte begivenheten i Logen 15. januar 1849. Bull gikk ut i pressen på forhånd og reklamerte forMyllarguten. IÅrbok for norsk folkemusikk 2003 kan man lese:
Ole Bull hadde også en musikkfaglig interesse for folkemusikken. Han studerte Myllargutens spill og skrev ned slåtter etter ham. En av hans transkripsjoner etter Myllarguten er tatt med i verketNorsk folkemusikk. Hardingfeleslåttar.[19]
Bull hadde kontakt med spelemenn resten av livet, og turnerte sammen medKnut Fosslia fraKrødsherad da han var i Amerika i1860-årene.[trenger referanse] Han fikk også oppleveOla Mosafinn fra Voss som besøkte ham i hjemmet hans sammen medEdvard Grieg.
At Bull verdsatte hardingfelemusikken og dertil trakk en av dens fremste representanter frem i offentlighetens lys, skulle etter hvert få mye å si for utviklingen av et norsk nasjonalt tonespråk. Det er ikke for ingenting at hardingfela pryder forsida av bind 2 avNorges musikkhistorie, det som behandler perioden 1814–1870: «Den interesse som kunstmusikken møtte hardingfela med i Ole Bulls skikkelse, og som ble fulgt opp av Edvard Grieg og Johan Halvorsen, var av uvurderlig betydning. [...] Selv om de benyttet hardingfelemusikken som grunnlag for å skape en nasjonal kunstmusikk, respekterte de hardingfelemusikken som kunst på egne premisser»[20]
I 1850 grunnla BullDet norske Theater, som var det første teateret i Norge. Wergelands syngespillFjeldstuen fikk sin uroppførelse her13. januar. Dikteren hadde foreskrevet folkedans og spill på hardingfele i stykket, og Myllarguten ble hentet fra Telemark.
Teateret kom til å få stor betydning, ikke minst fordi Bull knyttet førstHenrik Ibsen, og deretterBjørnstjerne Bjørnson, til det. Teateret ble forløperen forDen Nationale Scene i Bergen.
Men Bull var først og fremst musiker og stadig på farten. I mars 1848 var han tilbake i Paris og viste, sammen med skreddersvennen J.C. Reffling frathranitterbevegelsen,februarrevolusjonen sin støtte ved å overrekke den revolusjonære franske regjering etnorsk flagg -utenunionsmerket.[21]
Konsertene hans i Europa og USA var umåtelig populære, og han ble hyllet som «NordensPaganini», selv om enkelte anmeldere kalte ham encharlatan for det tilsynelatende magiske i spillet hans.[22]Robert Schumann kalte ham «den største av alle», og Bull spilte sammen med sin vennFranz Liszt ved en rekke anledninger.[23]
Kvinner dånte av hans sjarm når Ole Bull inntok scenen.[24] Han ble dyrket av damene i en slik grad at vannet han angivelig hadde badet i, ble solgt på gaten i små flasker.[25]
Utdypende artikkel:Oleana (USA)
Ole Bull besøkteUSA flere ganger og ble svært populær. Under en konsertturné kjøpte han et landområde iPennsylvania. Her planla han enkoloni for skandinaviskeimmigranter, New Norway. Han overtok området 24. mai 1853. Det var på 45 km² for $10.388 innenfor firecommunities: New Bergen (nå Carter Camp),Oleana (oppkalt etter ham selv og moren) 10 km sør for New Bergen, New Norway enmile sør for New Bergen, og like ved, Valhalla. Valhallas høyeste punkt kalte Bull «Nordjenskald», og her ble det bygd en halvferdigtømmerhytte til ham, i ettertid kaltthe Ruins ellerThe Old Castle. Bull besøkte Oleana bare én gang.[26]
Ditmar Meidell skrev ensatirisk vise,Oleana, om prosjektet som ble en forferdelig fiasko.Henrik Ibsen hadde flere i tankene da han skapte sinPeer Gynt-skikkelse (1867). Bull og Oleana minner om Peers flyktige plan om å grunnlegge en stat iSahara-ørkenen oppkalt etter ham selv, «Gyntiana».
Første vinteren døde tolv av nybyggerne, og året etter brøt de fleste opp og dro videre tilWisconsin ogMinnesota. Ole Bull slo senere prosjektetkonkurs.[27] At dette prosjektet som han hadde satset både penger og prestisje på, mislyktes, gikk sterkt inn på ham.[28] I 1855 ble han igjen involvert i et kostbart tapsprosjekt, grunnleggelsen av enopera iNew York. Operaen måtte stenge etter bare fem forestillinger, og rykter om Bulls tap og økonomiske problemer nådde også til Norge, der hans kone Félicité verken fikk brev eller penger fra ham. Bull ga sin advokatfullmakt til å selgeAndøen gård vedKristiansand. Da de pengene var oppbrukt, måtte hans kone be om hjelp fra venner.[29] Kjøpet av Andøen i 1848 hadde også vært en feiltagelse. Bull kjøpte gården usett, og Félicité var skeptisk. Hun ble etterlatt der med barna da Ole Bull reiste til Amerika for å opprette Oleana-kolonien. I flere år tok han ikke kontakt med familien, enda han fikk fortvilte brev fra både Félicité og sønnen.[30]
Familien Bull hadde en eiendom påValestrandsfossen påOsterøy. Dette særpregede huset står slik det var den gangen Ole Bull benyttet det. Ole Bull kjøpte det i 1858 av sin mor, for 16 000 spesidaler.[31]
Sammen med brorenGeorg Andreas Bull bygde han et nytt hus isveitserstil som ble hjemmet hans, inntil han i 1872 kjøpte øyaLysøen iOs. Under et år etter at han kjøpte eiendommen, solgte han den til sin svigerfar, herr Torp, far til kone nummer 2, Sara Bull. Torp overførte huset til datterdatteren Olea Bull i 1876.[32] Ole Bull oppholdt seg en god del på Lysøen i de 5 siste årene. Villaen der ble tegnet avConrad Fredrik von der Lippe, som også har tegnetKjøttbasaren iBergen ogVegusdal kirke. Hjemmet til Ole Bull, «LilleAlhambra» (i arabisk-maurisk stil og med russisk kuppeltårn) påLysøen, er i dag et museum. I årene 1848-55 var han eier avAndøen gård vedKristiansand.
.jpg)
Ole Bull ble født påSvaneapoteket i Bergen, der hans far, Johan Storm Bull, var apoteker. Hans mor var Anna Dorothea (Geelmeyden). Han vokste opp i et musikkinteressert miljø. En yngre bror, Edvard Bull, ble også musiker.[33] En annen bror var den kjente arkitektenGeorg Andreas Bull, som ble far til den like kjente arkitektenHenrik Bull. BrorenKnud ble deportert til Australia etter å ha bltt dømt for seddelfalskneri i England.
Ole Bull døde i villaen på Lysøen i Os kommune. Begravelsen fant sted i Bergen 23. august 1880 under enorm deltakelse fra befolkningen.
Bjørnson med frue var til stede, likeens Edvard Grieg. Presten Wollert Konow forrettet, og etter jordpåkastelsen holdt Bjørnson en tale. Han sa bl. a. at den slekt som vokste til i de første årene etter 1814, og som Ole Bull ogHenrik Wergeland tilhørte, levde i en «morgenfølelse», og at Ole Bulls toner var «som det første solglitter over fjeldene». Bull og Wergeland «var jevnaldrende og jevnlige. Den ene svarte til den anden, som skogens sang svarer til markens vaar».[35] Edvard Grieg la på krans fra Norske Tonekunstnere og takket for den heder Bull hadde brakt sitt land, for hans betydning for «vor unge nationale Musik», for hans hjertelag, og ikke minst, for at han hadde
Sørgehøytideligheten var preget av sang og musikk, og folk fylte graven med blomster og grønt «heilt til kanten». Bergensposten skrev:
Bull var en av den tids største fiolinvirtuoser og trollbandt publikum med sitt spill.Robert Schumann beskrev i 1840 Bulls behandling av instrumentetet som trygg, grasisøs og modig, og mente Bull sto for en av de viktigste virtuosfremføringer. Bull var frihetsforkjemper og støttet arbeidet for å avskaffe slaveriet i USA. Han opplevde selv polske og bøhmiske nasjonalisters problemer og ble sterkt berørt av forholdene for de svarte på Cuba. Bull var forbilde for samtidens norske forfattere og musikere. Bull inspirerteGrieg til å komponere nasjonal musikk og fikk Ibsen og Bjørnson til skrive drama for teateret i Bergen.[9]
Bull var mye av en improvisator og hadde for en stor del komposisjonene i hodet. Mens han levde, oppnådde han å bli en eventyrfigur. Stjernestatusen sank nok noe i årene etter hans død. Men Bull var mye mer enn komponist og fiolinvirtuos. Han var også en betydelig kulturpersonlighet og inspirator for en selvstendig norsk kunst i vid mening, med stor betydning for kunstmusikk og folkemusikk, for litteratur og teater. Ole Bull hadde store visjoner og ville mye. Han drømte om en norsk opera, og han arbeidet for en høyere utdanningsinstitusjon for musikk. Det er skapt en dokumentarfilm om Ole Bulls liv og betydning, der fiolinistenHenning Kraggerud representerer Ole Bull.
I 2010 feiret Norge Ole Bulls 200 års fødselsdag. I den anledning ga fiolinistenAnnar Follesø ut et musikkalbum sammen medKringkastingsorkestret og dirigentOle Kristian Ruud. I tillegg til en førstegangsfremførelse av den komplette A-durkonserten, inneholder platen også verdenspremierer på BullsConcerto Fantastico («E-mollkonserten»),La Verbena de San Juan («St. Hansnatt i Sevilla») og en tidligere ukjent versjon for fiolin og strykere avEt Sæterbesøg.
I 2006 hadde filmenHimmelstormeren kinopremiere underBergen internasjonale filmfestival (BIFF). Den var regissert avAslak Aarhus, ogHenning Kraggerud gestaltet rollen som Ole Bull. Filmskapernes mål var å fortelle historien om Ole Bulls liv og kunstnerskap ved å flette dramatiserte scener som bygget på faktiske hendelser med utdrag av Bulls korrespondanse og innslag fra steder han besøkte og opptrådte rundt om i verden.[38][39]
I 2010 haddedokumentarfilmenOle Bulls tone premiere på NRK. Dokumentaren følger de to fiolinistene og søstreneEldbjørg ogRagnhild Hemsing på reise for å finne nøkkelen til Ole Bulls musikalske verden. Filmen vant senere «Gullrosen» i kategorienArt and Documentary påFestival Rose d'Or iLuzern iSveits.[40][41]