| Olav Engelbrektsson | |||
|---|---|---|---|
 Olav Engelbrektssonssegl fra 1527. | |||
| Født | ca.1480[1] Trondenes (kildekvalitet: formodentlig) | ||
| Død | 7. feb.1538 Lier (Brabant) | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop | ||
| Utdannet ved | Universität Rostock | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Sankt Gummarus-kirken | ||
| Erkebiskop i Nidaros | |||
| 13. april 1523–1. april 1537 | |||
| Forgjenger | Erik Valkendorf | ||
| Formann i det norske riksrådet | |||
| 1523–1536 | |||
| Forgjenger | Erik Valkendorf | ||
| Våpenskjold | |||
 | |||
Olav Engelbrektsson (ca. 1480–1538) var en norskkatolskerkebiskop. Han studerte iRostock, og i 1515 kom han tilNidaros, hvor han bledekanus veddomkapitlet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop iNidaros erkebispedømme i 1523. Han ledet samtidig det norskeriksrådet frem til dette ble oppløst i 1536.
Han forsvarte katolisismen på en tid daprotestantismen fikk økende innpass i Norge gjennom danske adelsmenn. Han bygde allianser i riksrådet for å beskytte det norske selvstyret. Erkebiskopen lot byggeSteinvikholm slott som forsvarsverk og residens, og hit bragte han også nasjonalskattenOlavsskrinet.
Vedreformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 innledetlydriketiden.Den katolske kirke i Norge ble forbudt. Olav Engelbrektsson døde i landflyktighet iLier iHertugdømmet Brabant i 1538.
Protestantiske historikere gav Olav Engelbrektsson et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigantprelat».[2] Dette inntrykket ble ikke nevneverdig forandret med den nasjonale historieskrivningen etter 1814, som klandret erkebiskopen for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske. Senere har historikerne i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.[2]
Olav Engelbrektsson antas å ha blitt født påTrondenes vedHarstad rundt 1480 som sønn av Engelbrekt Gunnarsson og Jorunn.[3] Engelbrekt Gunnarsson var bondefører og storbonde påRomerike rundt 1447. Han lå flere ganger i strid med den danske fogden Lasse Skjold, og endte med å ta livet av ham. Historikere mener dette er grunnen til at Engelbrekt og Jorunn dro til Trondenes der sønnen Aslak bodde, ettersom Aslak var tidens mest velstående mann mellomBergen ogSenja. Olav vokste opp i et hjem som var i opposisjon til danskestyret, og det kan ha vært en av flere grunner til Olavs holdninger senere i livet.[4]
På farssiden var Olav Engelbrektsson av gammel storbondeætt fra Romerike, og det hevdes ofte at slekten tilhørtelavadelen. KronikørenArild Huitfeldt hevdet at kongChristian I adlet Engelbrekt Gunnarsson og hans etterkommere en gang før 1480, men det har ikke blitt funnet bevis for dette.[4] Familien hadde likevel et eget slektsvåpen, og dette ble også brukt av Olav. Fem av Olavs nære slektninger var presteutdannet, deriblant farbroren Sakse Gunnarsson og broren Gunnar Engelbrektsson. Gunnar ble senerekannik iOslo, og noen av hans sønner fulgte også denne veien. Det var nok Sakse som sørget for den første kirkelige opplæringen for Olav.[4] Det er videre kjent at fem av de seks, da medregnet Olav, studerte ved universiteter i utlandet. Olav kan ha vært enAspa-ætling på morssiden. I så fall kan han ha vært morbror tilTorbjørn Bratt, den første protestantiske biskopen iNidaros.[5]
Olav Engelbrektsson ble i 1503 immatrikulert vedUniversitetet i Rostock, som på den tiden hadde mellom 400 og 500 studenter. Han var allerede prestevigd, og ønsket å studere videre. Han tok eksamen til flere universitetsgrader;baccalaureus i 1505 ogmagister artium i 1507. Ved universitetet ble teologi forelest etter konservativt katolsk mønster, men byen var samtidig et sentrum for den nordtyske humanismen, i tradisjonen etterAlbert Krantz. Det var flere gjesteforelesere med et progressivt ståsted ved universitetet opp gjennom årene, men undervisningen gikk i sitt vante mønster gjennom hele Olav Engelbrektssons tid her, mye på grunn av at den fremste teologiprofessoren var underkommissær for den paveligeavlatshandelen i byen.[6]
Olav Engelbrektsson ble tidlig forstander for det norske studentkollegiet, kaltRegentia Sancti Olavi, oppkalt etter martyrkongenOlav den hellige. Det hadde tilhold i en egen bygning som på norsk gikk under navnet «St. Olavs hus». Blant studentene ble Olav kjent som svært omgjengelig, men ikke som spesielt karismatisk, og han var heller ikke den som vanligvis tok ordet i en stor forsamling. Han ble kjent med blant andre de svenske brødreneJohannes Magnus ogOlaus Magnus, begge senereerkebiskoper i Uppsala. Olav Engelbrektsson ble en nær venn avLaurentius Andreæ, som tidlig ble protestant og en viktig reformator for sitt syn i Sverige under kongGustav Vasa.[7]
I 1515 hadde Olav Engelbrektsson vært ved universitetet i elleve år, og undervist etter sine egne studier. HistorikerLudvig Daae antok dessuten at Olav en tid var tilknyttetDet katolske universitetet i Leuven. Dette året bestemte Olav seg imidlertid for å vende tilbake til hjemlandet.[7]
Olav Engelbrektsson nevnes som kannik i Oslo etter oppholdet i Rostock, men blir allerede i mai 1515 nevnt som kannik i Nidaros. I desember samme år ble han med pavelig provisjon fraLeo X utnevnt til dekanus i Nidaros, etter den avdøde Peter Jonsson Stut. Til tross for at Olav bare var i tredveårene, var han den fremste mannen i domkapitlet etter erkebiskopen selv, danskeErik Valkendorf.[8] ForutenBergen,Oslo ogHamar var bispedømmene i de gamle norske skattlandene underlagt erkebiskopen i Nidaros:Hólar ogSkálholt på Island,Grønland,Færøyene,Orknøyene og Shetland ogMan.[9]
Olav Engelbrektsson hadde ansvaret for gjennomføringen av gudstjenestene iNidarosdomen (Kristkirken), og satt trolig i redaksjonen formessebokenMissale Nidrosiense, som var den første trykte, norske boken. Sammen medkantor Peter Sigurdsson fikk erkebiskop Valkendorf trykt boken iKøbenhavn i 1519. «Med sin omhyggelige behandling av den latinske tekstform», mente kirkehistorikerOluf Kolsrud, er den «et ypperlig bevis for Olavs lærdom».[2] Senere utkom også denliturgiske bokenBreviarium Nidrosiense. Erkebiskopen må ha hatt tillit til Olav, som ble hans official, altså leder for den kirkelige rettergangen i erkebispedømmet. Det ser også ut til at Olav var erkebiskopens økonom og regnskapsfører.[10]
Fra tidlig på 1500-tallet søkte kongChristian II å svekke erkebispesetets makt i Norge. Erkebiskopenssetesvenner ble skattlagt, kirkens domsrett ble begrenset, og geistlighetens adgang til å drive handel, ble innskjerpet. Valkendorf var utnevnt av kongen selv, ikke domkapitlet, men ønsket i 1521 å tale kirkens sak for kongen. Da Valkendorf reiste sørover, gikk stiftsstyret over til domkapitlet, hvor Olav Engelbrektsson var formann. Uvær tvang Valkendorf i havn iAmsterdam, hvorpå kongen anklaget ham for å rømt landet og ranet domkirken. Valkendorf bestemte seg for å reise tilRoma for å søke gehør hos paven.[11]
.jpg)
I april 1522 kom budet til Nidaros om at Valkendorf var død i Roma. Domkapitlet valgte enstemmig Olav Engelbrektsson til ny erkebiskop, og han dro til Roma for å bli providert og vigd av paven. En drøy måned tidligere hadde kong Christian II flyktet tilNederlandene, idet adelen og bøndene iJylland og iDitmarsken gjorde opprør. Dette var kjent for domkapitlet da Olav Engelbrektsson ble valgt. På vei sørover besøkte Olav kongen iMechelen, siden han formelt sett fortsatt var Norges konge. Erkebiskopen hyllet kongen og lovet ham troskap, og han fikk med seg det kongelige godkjenningsbrevet som domkapitlet hadde bedt om.[12]
Vel fremme i Roma måtte han avventepavevalget, ettersom paveHadrian VI hadde dødd i september. Under oppholdet traff Olav geografenJacob Ziegler, og gav ham opplysninger som ble brukt i verketSchondia, utgitt i 1532. Olav Engelbrektssons uttalelser om Norge var preget av hans dype nasjonalfølelse og mistro til danske embedsmenn som undertrykte landet.[13] Han kunne endelig bli providert og vigd av den nyvalgte paveKlemens VII i desember 1523. Ved juletider begynte han hjemreisen fra Roma.[14]
Etter historikerØystein Rians vurdering ville Olav Engelbrektsson sannsynligvis ikke ha blitt erkebiskop, hvis kongen i København hadde hatt full kontroll over Norge. Situasjonen var imidlertid uryddig etter at Christian II hadde flyktet, samtidig som den nye kongen,Frederik I, ennå ikke var blitt lovlig valgt til konge av det norske riksrådet.[2]
For å bli valgt til konge av Norge, måtte Frederik godta enhåndfestning fra det norske riksrådet. På hjemreisen fra Roma i mai 1524 møttes Olav Engelbrektsson, biskopMogens Lauritssøn av Hamar og stormenn fra Østlandet på Hamar og entes om en fortsettelse av riksrådets politikk ved tidligere tronskifter. De fremmet også en rekke nasjonale krav, i tråd med erkebiskopens holdninger, om Norges likeverdighet i unionen og indre selvstyre ved riksrådet. Skattlegging og viktige utenrikspolitiske avgjørelser skulle behøve riksrådets samtykke. Dessuten skulle den norske loven og kirken respekteres, norske arkivsaker skulle føres tilbake til Norge, og kongen skulle forsøke å gjenvinne alle landområder som Norge hadde tapt. I tillegg var det tatt mange hensyn til adelige og geistlige privilegier. Biskop Mogens reiste deretter til Danmark for å forhandle om dette før riksrådet ville gå videre med en håndfestning, og fikk Frederiks samtykke.[16]
På riksmøtet i Bergen i august og september 1524 ble Christian II avsatt og Frederik I valgt til Norges konge. Riksrådet utformet en håndfestning, som kongen godtok med få endringer. Håndfestingen inneholdt de samme utfordrende, nasjonale kravene fra Hamar. Riksrådet bad om at brødreneOlav ogGaute Galle fikkAkershus ogBåhus til len, mensHenrik Krummedike ble fratatt alle sine norske len, begge deler i strid med kongens vilje.[16] Det er uklart hvorvidt Olav Engelbrektsson ellerVincens Lunge, stattholder påBergenhus, ledet an for den utfordrende politikken under møtet i Bergen, men i Danmark var inntrykket at dette var Lunge.[17]
Øystein Rian mener at Olav Engelbrektsson opptrådte forsiktig overfor kongen de påfølgende årene, selv om han antageligvis støttet Lunge prinsipielt.[2] Lunges egenrådige linje svekket derimot erkebiskopens stilling i riksrådet. Samholdet i riksrådet ble også svekket av Lunges feide med riksrådJohan Kruckow, hans påtrykk for å skifte ut lensherren på Akershus, og hans innblanding i tvister om arvegods og forleninger. Lunge kom i uvennskap med biskopene i Bergen og Stavanger,Olav Torkellsson ogHoskuld Hoskuldsson. Snart nok var han også gjenstand for erkebiskopens mistro.[18] Antageligvis var det lange avstander og frykt for de mange kaperne og sjørøverne langs norskekysten som gjorde at riksrådet ikke kunne samles til møter i disse årene, men måtte brevveksle.[19]
Daljunkeraffæren ble et vendepunkt. I 1527 kom daljunkeren, muligens Nils Stensson Sture, sønn av riksforstanderSten Sture, tilAustråttborgen. Daljunkeren ledet et opprør fraDalarna mot Gustav Vasa, og ble lovet hærfolk fra Lunge og hans svigermor,fru Inger til Austrått. Lunge sendte noen av daljunkerens menn for å slå i hjel Johan Kruckow, men Kruckow unnslapp. Da daljunkeren senere vendte tilbake til Norge, måtte Lunge be ham forlate landet, etter sterkt press fra kong Frederik I. Etter denne affæren ble Lunge tvunget til å avstå Bergenhus tilEske Bille, og fikk til gjengjeldNonneseter kloster med tilhørende gods. Av militære hensyn rev Lunge flere kirkebygg i Bergen og omgjorde Nonneseter til en befestet residens, Lungegården. Fru Inger måtte på sin side avstå sine len til svigersønnenNils Lykke.[20]
Olav Engelbrektsson var rasende over hva Lunge hadde foretatt seg i Bergen. Samtidig gikk rykter om Lunges og fru Ingers angivelige sympati for protestantismen. Olav forhandlet med den avsatte kong Christian II, som lovet troskap til katolisismen og støtte til erkebiskopen mot Lunge og fru Inger. Christian hevdet også å ha støtte fra sin svoger, keiserKarl V av Det tysk-romerske rike. Erkebiskopen beordret derfor Austråttborgen plyndret, tok kontroll over lenene, og tvang fru Inger på flukt til Bergen. Erkebiskopen fikk ingen støtte utenfra, og måtte derfor love kong Frederik I nytt troskap, slutte fred med Vincens Lunge og fru Inger, og betale erstatning for det som var røvet og ødelagt.[21]
Utdypende artikler:Steinvikholm slott ogSt. Olavs skrin
Olav Engelbrektssons arkiv inngår i den såkalteMünchen-samlingen vedRiksarkivet. München-samlingen var i utenlandsk eie i århundrer.[22] Arkivet omfatter materiale fra erkebiskopens kirkelige og politiske embedsførsel. Det regnes som det best bevarte norske arkivet fra middelalderen. Arkivet er en del avNorges dokumentarv. Brevene i arkivet er trykt iDiplomatarium Norvegicum. Jordebøker og regnskapsbøker er trykt i særskilte kildeutgaver.[23]