Enoktav er ikristenliturgisk sammenheng en periode på åtte dager som følger etter en viktig festdag ikirkeåret. Navnet kommer fralatinoctava dies, «den åttende dag», og viser til den siste dagen i perioden. I utgangspunktet var det bare den åttende dagen som ble spesielt markert. Det er bareDen katolske kirke ogDen ortodokse kirke som formelt feirer oktaver, men man kan finne spor av det også i andrekirkesamfunnskalendere. Det kirkelige navnet pånyttårsdag (1. januar) varoctava nativitatis Domini (åttendedagen for Herrensfødsel).[1]
Praksisen ble antagelig inspirert av dengammeltestamentlige skikken med å feiretabernakelfesten og dedikasjonsfesten fortempelet i åtte dager. I kristen sammenheng ble oktaver innført påKonstantin den stores tid, da man utvidet feiringene av innvielsen avbasilikaene iJerusalem ogTyrus til åttedagersperioder.
Noe senere innførte man oktaver i forbindelse medpåske,pinse og i østkirken for epifani. I det7. århundre ble det også innført oktaver for noen viktige helgenfester, somfesten for Peter og Paulus og forSt Laurentius.
I det12. århundre begynte man ivestkirken å ha spesielle feiringer også på dagene mellom hovedfesten og oktavdagene. Disse ble dermed også regnet som helligdager. I løpet avmiddelalderen ble antallet oktaver økt kraftig, men ved reformene avbreviaret underpavenePius V ogPius X ble de igjen redusert.
23. mars1955 utstedteKongregasjonen for ritene etdekret der Den katolske kirke avskaffet alle oktaver, unntatt dem forjul,påske ogpinse. Pinseoktaven ble avskaffet ved kalenderreformen i1969, slik at det i dag kun gjenstår to. Iden tradisjonelle latinske messen, som har vokst kraftig verden over, også iNorge, siden paveBenedikt XVIsmotu proprioSummorum Pontificum, benyttes dog den gamle kalenderen fra 1955. Pinsen feires således fortsatt med oktav i denne ritus.
I Norge bleolsok også delvis feiret med en oktav, men denne fikk konkurranse fra en tredje olavsfest, nemlig «translasjonsdagen» (= minnedagen) som ble feiret sjette dag etter olsok, altså 3. august.[2]
IBergens universitetsbibliotek oppbevares et fragment av et kalendarium, omfattende deler av kalenderen for mai og juni, som ikke har latt seg datere sikkert. Man har likevel festet seg ved at en notis i kalenderen angir at man 7. mai skulle feire «oktaven for St. Erchenbald», opprinneligmunken Earconwald som senere blehelgenkåret (skildret iThe Life and Miracles of St. Erkenwald),biskop iLondon fra675, død 30. april693, og bror til Ethelburga som grunnla nonneklosteret iBarking (London).[3] Siden biskop Erchenbald var helt ukjent i Norge, må kalenderfragmentet antas å ha engelsk opphav. I1146 kom en gruppe engelskemunker hit for å grunnleggeLysekloster – etårstall som kan stemme med skrift og utstyr på fragmentet. Dessuten vet vi at dyrkelsen av St. Erchenbald tiltok i denne tiden, etter at hans grav iSt. Pauls katedral ble restaurert i1140, og 14. november1148 ble det fastlagt en ny translasjonsdag for ham, i tillegg til dødsdagen.[4]