Obligasjonsfonder etverdipapirfond der andelseiernes kapital investeres i langsiktige rentepapirer.
Obligasjonsfond kan plassere sine midler i rentepapirer uavhengig av rentebindingstid. Verdipapirfond som bare kan investere i rentepapirer med kortere løpetid enn 1 år kallespengemarkedsfond.
Den vesentligste forskjellen mellom obligasjons- og pengemarkedsfond er at obligasjonsfondene har større kursrisiko (variasjon i verdien av fondsandelen) som følge av en renteendring. Samtidig vil avkastningen i et obligasjonsfond normalt være noe høyere over tid enn i et pengemarkedsfond.
Den norske fondbransjens egen klassifiseringsstandard (forvaltes avVerdipapirfondenes forening) tilsier at obligasjonsfondene inndeles i grupper ettersom hvor lang bindingstid rentepapirene i fondet har. Formelt sett er det rentefølsomheten til fondets referanseindeks som definerer fondets klassifisering.[1]
Obligasjonsfondene inndeles i følgende grupper:
Obligasjonsfond har lav til middels risiko og tilsvarendeavkastning. Jo lengre rentebærende papirer fondet kan investere i, desto høyere renterisiko. Verdien av andelene kan variere, men mindre enn i kombinasjonsfond ogaksjefond. Et obligasjonsfond kan forventes å gi noe høyere avkastning enn pengemarkedsfond.
Kombinasjonsfond er utsatt for ulike typer risiko[2]: