Nynorsk, frem til 1929 kaltlandsmål, er et av de to offisielle norske skriftspråkene som ble vedtatt ved likestillingsvedtaket av den 12. mai 1885.[1] Det er basert på de moderne norske dialektene og det gamle landsmålet, i motsetning tilbokmål, som ble basert påriksmål som igjen er basert på dansk. Det var spesielt på første halvdel av 1900-tallet et uttalt språkpolitisk mål å slå bokmål og nynorsk sammen til et felles norsk skriftspråk kalt samnorsk, men dette prosjektet ble formelt skrinlagt i år 2002. Nynorsken tok imidlertid opp flere trekk fra bokmålet under denne perioden og gikk samtidig vekk fra mange av prinsippene som lå til grunn for landsmål.
Etter fylkesgrensene fra 2024 er det tre fylker som har erklært at de har nynorsk som språkform:Telemark,Møre og Romsdal ogVestland. IRogaland er også flertallet av kommunene nynorskkommuner, men fylket har likevel erklært seg målformsnøytralt. Man finner nynorskkommuner i 7 av 15 fylker. Av Norges 356 kommuner er det 90 nynorskkommuner og 118 bokmålskommuner mens de resterende har erklært seg målformsnøytrale.[2]Ålesund kommune er den største kommunen med nynorsk som administrasjonsspråk.[3] Mellom 10 og 15 prosent av norske språkbrukere har nynorsk som skriftlig målform, målt etter antall elever i videregående skole.[4]
Aasens arbeid bygger på at dialektene hadde en felles struktur som gjorde dem til ett språk og skilte dem fradansk ogsvensk. Det sentrale for Aasen ble derfor å finne fram til og vise det strukturelle samsvaret mellom dialektene. Alt målarbeidet til Aasen var tufta på dette synet, og det er klart og prinsipielt formulert i de første linjene i innledninga tilNorsk Grammatik:
Det Tungemaal, som tilhører den norske Almue, har meget tilfælles med det svenske og dernæst ogsaa med det danske, men adskiller sig fra dem begge ved et Forraad af særegne Ord og Former, og har i det Hele saa meget eiendommeligt i Formen, at det ikke kan falde sammen med noget af disse Nabosprog, men maa nødvendig tænkes opstillet ved Siden af dem som en selvstændig Sprogform. I selve Grundlaget falder det nærmere sammen med den islandske Sprogform, som egentlig ogsaa er udgaaen fra Norge; men alligevel har dog den norske Form udviklet sig anderledes end den islandske, saa at ogsaa disse nu ere noget ulige.[5]
Den språkvitenskapelige følge av teorien var at Aasen så det som sin oppgave å abstrahere enheten i et foreliggende mangfold av dialekter. Da behøvde han et grunnleggende kriterium i vurderinga av de mange ulike formene, og dette fant han i begrepet «den fuldkomneste Form», som ble et av de mest sentrale begreper i språkteorien hans. I 1846 definerte han begrepet slik: «Som fuldkomneste Form ansees den, der stemmer mest overeens med de beslægtede Ord, med andre Ord af samme Slags, og med Formerne i det gamle Sprog. Saaledes er f. Exdjup fuldkomnere endjup,Morgon fuldkomnere endMorgaa,Moron ogMaaro,etla fuldkomnere endesle ogelsje.»[6] Ingen enkelt dialekt hadde alle de fullkomne formene: «Overalt tjener den ene Dialekt til at oplyse den anden; den fuldkomneste Form findes snart i Agershuus, snart i Bergens, snart i Kristiansands Stift».[6]
Gjennom ei slik systematisk sammenligning kunne man komme fram til et samlende uttrykk for alle norske dialekter, det Aasen selv kaltegrunndialekten og somEinar Haugen har kaltprotonorsk. Ut fra oppfatninga om et protonorsk rangerte så Aasen dialektene som mer eller mindre «ægte». Det var flere motpoler til begrepene «norsk», «fullkommen» og «ægte», men de to vanligste var «Bysprog» og «uægte». Ut fra denne rangeringa kom dialektene iHardanger,Voss ogSogn øverst sammen med noen midlandske, somhallingmålet. Dialektene på det sentraleØstlandet og særlig bydialektene endte i andre enden av skalaen som de mest «uægte».[7]
Tanken om at granskninga skulle ende opp i et nytt skriftspråk, preget arbeidet hans fra første stund. En grunntanke for Aasen var at det skriftlige normalmålet –grunndialekten – skulle være nynorsk, ikkegammelnorsk. Han tok derfor ikke med grammatiske kategorier som ikke lenger fantes i det levende talemålet. Men samtidig skulle også de kategoriene som var arvet fra gammelnorsk og fortsatt fantes i talemålet, komme til uttrykk i skrift. Det har blitt sagt at Aasen bygde på dialektene og brukte gammelnorsk som appellinstans der han var i tvil om hva som var den fullkomne forma. Siden Aasen avviste at man fant alle grunndialektens fullkomne former i en enkelt dialekt, måtte landsmålsnormalen bygge på ei sammenligning mellom alle dialektene, der en tok ut det beste fra hver av dem. Haugen har tatt i bruk ordetrekonstruksjon framforkonstruksjon, i og med at Aasen gikk ut fra et levende talemålsgrunnlag. Han skrev i 1965: «Aasen meinte han hadde funne eit språk, medan andre sa han hadde funne opp eitt. Eg meiner vi no kan identifisere det som einrekonstruert,klassisk standard for dei norske dialektane.»[8]
Gustav Indrebø har satt opp fire prinsipper som Aasen fulgte innenfor denne grunntanken i rekonstruksjonsarbeidet.Arne Torp ogLars S. Vikør har nevnt et femte:
Det felles systemet i dialektene i bøying og lydverk: Det var viktigere i normalspråket å få fram det felles systemet enn å få til et strengt fonetisk samsvar med enkeltdialekter.
Sammenhengsloven: Sammenhengen mellom nært beslektede ord skulle komme fram. Når en skreivkald, hug, riva, Vatn, skulle man også skrivekaldt, hugsa, rivna, vats-, ikkekalt, huksa, remna, vass- selv om de siste formene var mest i samsvar med uttalen.
Skriftsystemet i nabospråkene: Aasen skrev for eksempelg(j)- ogk(j)- i framlyd på samme måte som i dansk, det vil si ingenj framfori,y ogei selv om uttalen varpalatal.
Det historiserende: Man skulle kunne se sammenhengen med gammelnorsk, men likevel ikke slik at det kom på kant med de andre prinsippene.
Morfologisk entydighet: Hver bøyingskategori skulle ha et merke. For eksempel skulle intetkjønnsformer ha-t både i substantiv (Huset, Augat) og i partisipp, adjektiv og determinativ (lagt, funnet, grønt, opet, nokot).
I motsetning til de fleste andre som gikk med tanker om et landsmål i 1840-åra, så Aasen for seg et nytt bruksspråk som skulle fungere i praksis, og ikke et språk som bare skulle være til stas og brukes til vitenskapelige formål, som nedskriving av folkediktning. Derfor ville Aasen at det som ble skrevet på landsmål skulle være mest mulig enhetlig. Jo mer enhetlig det var, jo mer gjenkjennelig og lettlært ble språket, og desto større respekt ville det få. Aasen var en ihuga anti-ortofonist. Han hadde tatt på seg den vanskelige oppgave å gjøre et skriftspråk av et mangfoldig talemålsgrunnlag, og ei streng gjennomføring av prinsippet om samsvar mellom tale og skrift ville i utgangspunktet gjort oppgava meningsløs.[7]
Detpedagogiske for Aasen lå i den stabile normen og den indre sammenhengen i språket. Det var hovedgrunnen til at han la så mye inn på å motarbeide variasjon i språkbruken og endringer i landsmålsnormen helt fra 1850-åra til han døde. I tillegg til de praktiske hensyn la Aasen vekt på at språket skulle ha ei respektabel form. Dersom det skulle være konkurransedyktig med dansk, måtte det ha en viss historisitet og trekk som folk var vant med fra skriftspråka i dansk og svensk. Begge hensyn virket inn da han fulgte skriftsystemet i nabospråka, og når han valgte de mest historiserende dialektformene.[7]
Den nynorske skjønnlitteraturen begynnelse blir vanligvis forbundet med Aasens egen diktsamlingSymra utgitt på Mallings Forlagsboghandel i juni 1863. De to første nynorskdikterne etter Aasen var Bernhardine Catharine Brun ogAasta Hansteen.[9] I 1856 hadde Brun (1815–79), enguvernante fra Fjelberg iSunnhordland,[10] utgittNogle Decemberfrembringelser i Landsmaalet fra det Sydligste Søndhordland, regnet som den første boka på landsmål. Aasta Hansteen ga i 1862 utSkrift og Umskrift i Landsmaalet.[11]
Alt tidlig på 1800-tallet utkom etskuespill på landsmål, skrevet av den norskeoffiseren Michael Segelcke Sandberg. Stykket hetEt Optog i Livet fra forrigeAarhundrede paaOusøren iSundhordlehn, Ous Præstegield,Bergens Stift. EtDrama medChore i toe Acter. Utgivelsesåret er ukjent, men 2. opplag ble trykt iKøbenhavn i 1811. I 1943 ble det gjenopptrykt iMaal og minne.[12] Et avsnitt fra skuespillet: «Adle Fuglane snakte likaso Træo.Sjoro hu var vor Herre utru, hu sladra teFanen alt qva vor Herre sa om han, aa darfør vart hu einTrødlfugl aa eitNar før adle Fugla.Skinvengjo, hu laug paa vor Herre hu, aa sa at han aat Musakjøt iFasto teQuelsmat, aa derfør vart hu hælto [halvveis] Muus aa hælto Fuggel.»[13]
Benevnelsen «nynorsk» ble første gang brukt av Andreas Hølaas,fogd iSetesdal,[14] i desember 1877. Samme høst gaArne Garborg ut bokenDen ny-norske Sprog- og Nationalitetsbevægelse, som ble omtalt iFedraheimen den 15. desember 1877.Ivar Aasen brukte benevnelsen «landsmål» i et brev fra oktober 1849, denne benevnelsen ble brukt til Stortinget i 1929 vedtok at betegnelsenenynorsk ogbokmål skulle avløse henholdsvislandsmål ogriksmål.[15]
Nynorsk hadde sin storhetstid i første halvdel av 1900-tallet, men har siden slutten av 1940-åra hatt en jevn tilbakegang i antall brukere.
Regjeringen anmodes om at træffe fornøden Forføining til, at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog.
Vedtaket ble gjort med 78 mot 31 stemmer, og kom etter lang tids omfattende debatt. Hovedsakelig var partietHøyre imot og partietVenstre for. En av de mest ivrige pådriverne for sidestillingsvedtaket var VenstremannenJohan Sverdrup. Vedtakets viktigste funksjon var at det bante vei for økt bruk av nynorsk. I 1892 kom det også vedtak som åpnet for bruk av nynorsk i skolen og kirken; det siste gjaldt blant annet de nynorskesalmene tilElias Blix.[16]
Helt fra begynnelsen var det forskjellige syn blant målfolk på hvordan skriftnormalen skulle være. Ivar Aasen var naturligvis en autoritet, men tidlige målfolk somAasmund Olavsson Vinje,Arne Garborg ogOlaus Fjørtoft utviklet alle hver sin variant. Lengst fra Aasen sto Fjørtoft som argumenterte for direkte samsvar mellom skrift og dagligtale, selv skrev han på sunnmørsdialekten sin. Den første offisielle landsmålsrettskrivninga fra 1901 var stort sett i samsvar med Aasens landsmål.[trenger referanse] Salmedikting og bruk av nynorsk i kirkene (for eksempel representert vedElias Blix) fikk stor betydning for nynorskens stilling.[17]
Arne Garborg var medlem av en komité som i 1899 utarbeidet etFramlegg til skriveregler for landsmaale i skularne, der de gikk inn for en språkform de kaltemidlandsmål som Garborg selv skrev på. Her het detskriftir ogvisur, der Aasen skrevskrifter ogvisor. Offisielt tok landsmålet aldri opp «midlandsmålet». I stedet godkjente Kirkedepartementet i 1901Landsmaalsordlista utarbeidet avMatias Skard til skolene. Denne rettskrivningen «bliver at anvende i alle lærebøger skrevet paa landsmaal som bruges i skolen». Landsmålet fjernet store forbokstaver i substantiv og flertallsbøyning av verb. Den fulgte også riksmålet ved å skrive «brød» forbraud, «dåp» fordaup og «snø» forsnjo.[18]
Det var først med samnorskpolitikken at normeringa av landsmålet tok ei anna retning. Tanken var ved gradvise endringer i de to skriftspråka å samle seg om énsamnorsk normal. Den første reforma i denne retninga var 1907-rettskrivningen forriksmål. Dette var riktignok hovedsakelig ei reform av dansk skriftspråk i retning av det dansk-norske talemålet, men hovedarkitekten bak denne reforma,Moltke Moe, så selv dette som det første skritt på veien mot samnorsk. Deretter fulgte 1910-rettskrivninga i landsmålet og1917-rettskrivningene i både landsmål og riksmål. Alle disse reformene var relativt forsiktige i forhold til det som skulle komme, ikke minst fordi de mest radikale endringene var valgfrie.
Den moderne forma av nynorsk ble til gjennom rettskrivningsendringene av 1938 og 1959. Den mest markante endringa er at skrivemåten av ei hel rekke ord er endra. Mest oppmerksomhet har nok likevel det at det såkalte i-målet er fjernet fra læreboknormalen fått. Både endringa av skrivemåter og bøyingsmønster er stort sett gjort for å komme i samsvar med enten tradisjonelt bokmål eller nye samnorskformer i bokmål.
Som en konsekvens av disse reformene hadde både bokmåls- og nynorsknormalen et stort antall alternative skrivemåter og bøyingsmønster for mange ord. I utgangspunktet ble dette gjort for å kunne få til en gradvis overgang til de nye formene, men etter hvert så mange på valgfriheten i seg selv som et gode, fordi det gav mulighet til å velge former som ligger nærmere sitt eget talemål, ikke ulikt Fjørtofts syn. Mot dette har andre videreført Aasens syn på enhet, kontinuitet og indre struktur. Språkrådet og departementet har de siste åra jobbet for å stramme inn og rydde opp i rettskrivninga, og gikk i gang med arbeidet i november 2009.[19] Etter en prosess ble en ny norm uten sideformer innført fra den 1. august 2012.[20] Tidligere hadde skriftnormalen to nivåer: hovedformer som ble brukt i lærebøker og av det offentlige (læreboknormalen), og sideformer som var tillatt i elevarbeider og offisielt ble regnet som korrekte.
Under prosessen med å fusjonere nynorsk og bokmål til samnorsk, ble den nynorske målforma betydelig endra fra det som først var Ivar Aasen sin språknormal. For eksempel er det ikke lengre svake og sterke hunkjønnsformer i nynorsk rettskrivning, ogi-målet er i dag totalt borte fra nynorsken. Nynorsk er i realiteten ei fusjonering av det opprinnelige landsmålet med det dansk-norskekoinéspråket «dannet dagligtale», som ble snakka og skrevet på 1850-tallet. En liten minoritet har holdt seg tro mot den historiske normen som var utvikla av Ivar Aasen, og har fullstendig avvist disse forandringene av målforma som skjedde under samnorskprosessen. Rettskrivningsnormen som dette mindretallet anvender, er i dag kjent som «høgnorsk». Ivar Aasen-sambandet er i dag enparaplyorganisasjon av foreninger og individ som jobber for å fremme høgnorsken.[21]
Med unntak avbergensk[22], har alle de norske dialektene bevart alle de tre grammatiskekjønna franorrønt.[23] I bokmål kan man velge å skrive med tre kjønn (hankjønn,hunkjønn,intetkjønn) som i nynorsk og de fleste norske dialektene eller to kjønn,utrum (felleskjønn) og neutrum (intetkjønn) som på dansk og bergensk. Til forskjell fra bokmål har nynorsk tre kjønn som alle er obligatoriske å bruke i likhet med de fleste dialektene og norrønt.
Bokmål følger hovedsakelig følgende bøyningsmønster for substantiv:[24]
Eksempler på substantivbøying i bokmål
Entall
Flertall
Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
Hankjønn
en bil
bilen
biler
bilene
Hunkjønn
ei/en linje
linja/linjen
linjer
linjene
Intetkjønn
et eple
eplet
eple/epler
epla/eplene
I bokmål erstattes hun* og hankjønnsformene stort sett av felleskjønn. På bokmål kan man velge å skrive med to eller tre kjønn, altså enten bare bruke felles- og intetkjønnsformene som for eksempel på dansk, eller bruke systemet med tre grammatiske kjønn, hankjønn, hunkjønn og intetkjønn. Blant annet er det ikke noe som skiller hankjønnsord og hunkjønnsord i flertall som vist i følgende bøyingstabell, der nesten alle flertallsformene har samme flertallsbøying:
I nynorsk er derimot substantivets kjønn fullstendig entydig – ei form av substantivet er bare knytta til ett kjønn. Det er ingen sammenfall for flertallsformene eller entallsformene i kjønn, i motsetning til bokmål. Systemet med grammatiske kjønn står altså langt sterkere i nynorsk enn i bokmål, som kan ses i følgende oversikt over de tilsvarende artiklene i nynorsk[25]:
Dette betyr at der man på bokmål kan bruke felleskjønnformene, lar ikke dette seg gjøre på nynorsk. Nynorsk har tre grammatiske kjønn som alle er obligatoriske å bruke. Nesten alle substantiv i nynorsk følger den ovennevnte bøyningstabellen. Bøyningene har mye til felles med mange dialekter rundt om i Norge, særligvestlandske dialekter og dialekter på innlandet, men også flere dialekter på østlandet og rundtOslofjorden som for eksempelvikværsk oggrenlandsmål.
Substantiv i nynorsk, eksempler
Entall
Flertall
Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
Hankjønn
ein bil
bilen
bilar
bilane
Hunkjønn
ei linje
linja
linjer
linjene
Intetkjønn
eit eple
eplet
eple
epla
Det eneste obligatoriske regelbundne unntaket fra bøyingstabellen ovenfor for nynorske substantiv er at hunkjønnsord på -ing blir bøyde i -ar og -ane i flertall[26], akkurat som et hankjønnsord. For eksempel får ordetendring følgende bøying:
Hunkjønnsord på -ing får ei egen bøying i nynorsk
Entall
Flertall
Ubestemt
Bestemt
Ubestemt
Bestemt
Hunkjønn
ei endring
endringa
endringar
endringane
Ellers oppfører de seg som hunkjønnsord i alle mulige andre sammenhenger. Dette unntaket kommer fra norrønt av og deles til dels med dagens islandsk og svensk.
Før 2012 hadde noen hankjønnsord obligatorisk flertall på -er. Det gjaldt blant annetgris,sau,vegg og alle ord som slutter på-nad. Flertallformene er nå valgfrie:vegger ellerveggar,bunader ellerbunadar.
Bøyingsmønstera i nynorsk er svært like de tilsvarende i bokmål, men ulikt bokmål er hunkjønnsformene obligatoriske og må brukes der de finnes. For adjektiv og determinativ er det bare ei lita mengde med hunkjønnsformer igjen. Etterrettskrivinga av 2012 har heller ikke partisipp for sterke verb ei egen hunkjønnsbøying.
Liten er et av få adjektiv med ei egen hunkjønnsbøying i nynorsk. Andre adjektiv med hunkjønnsbøyning er også de som er danna av determinativ som f.eks determinativeteigen, f.ekssæreigen ogstadeigen med hunkjønnsformenesæreiga,stadeiga, som i «einsæreigen bil», «eisæreiga oppleving».
Bøyningseksempel av adjektivetliten (som predikativ)
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Bilen erliten
Senga erlita
Eplet erlite
Bøyningseksempel av adjektivetliten (som attributt)
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Einliten bil
Eilita seng
Eitlite eple
De fleste adjektiv blir ellers bøyde som i bokmål, men adjektiv/partisipp meddiftongending får ofte dobbeltkonsonanter i intetkjønn:
Et av de mest markante trekka som skiller bokmål og nynorsk er bøyinga avperfektum partisipp. Nynorsk har et mer fullstendig bøyingssystem enn bokmål der både perfektum partisipp og adjektiv bøyes i kjønn og tall, her illustrert med ei sammenligning med adjektivetraudt[28] og partisippetsendt[29] av verbetsende. Perfektum partisipp er verb som fungerer som et adjektiv og blir derfor bøyde i samme grad som et adjektiv[30]
Sammenlikning med adjektivetraudt og partisippetsendt
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Boksen erraud
Pakka erraud
Brevet erraudt
Pakkene erraude
Boksen ersend
Pakka ersend
Brevet ersendt
Pakkene ersende
På bokmål villesendt bli brukt for alle kjønn samt. som flertallsform, mens det på nynorsk er ulik form for både hankjønn/hunkjønn, intetkjønn og flertall.
Samsvarsbøying for partisipp hender også for pronomen som i «eg/du/ho/han vartsend til Oslo» og «det vartsendt til Oslo», helt analogt til samsvarsbøying av adjektiv «eg/du/ho/han erraud», «det erraudt».
Det finnes flere slike bøyningsmønster på nynorsk for partisipp. Disse følger akkurat de samme mønstera som ovenfor, men bøyningsendingene er ulike. Bøyingsforma for partisippet er bunden av hvilkenverbbøyningsklasse det er snakk om. For bokmål og nynorsk finnes det to verbbøyningsklasser kalt desvake og desterke verba. Eksempelet ovenfor medsendt var en av bøyningene for de svake verba. I nynorsk får sterke verb (som f.eks verbetskrive) følgende partisippbøying[31]:
Partisippbøying for sterke verb i nynorsk
Hankjønn/hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
-en
-e
-ne
Eksempel på partisippbøying for det sterke verbetkome
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Boksen erkomen
Pakka erkomen
Brevet erkome
Pakkene erkomne
På bokmål ville man ofte skrevetkommet i alle tilfella ennå det også er lov til å skrivekommen ogkomne. Partisippbøyinga kan sammenlignes med adjektivbøyinga i nynorsk/bokmål, da de følger akkurat de samme mønstera uten noen unntak. Akkurat som at det heter «boksen erkomen» så heter det «boksen erfin» da bådefin og komen er hankjønnsform og samsvarsbøyes med substantivetboksen som er hankjønn. Og akkurat som at det heter «brevet erfint» så heter det «brevet erkome» da bådefint/kome er intetkjønnsformer og substantivetbrev er intetkjønn. Det blir samsvarsbøying i begge tilfelle fordi ei tid avkopulaverbetvere benyttes (i begge tilfella presens av vere;er).
Flere eksempel på dette bøyningsmønsteret finnes nedenfor. Førrettskrivinga av 2012 fantes det også ei egen hunkjønnsbøyning, dette var et -i suffiks.
Alle partisipp og adjektiv måsamsvarsbøyes både somattributt (f.eks «eiraud/send pakke») og etterkopulaverb (som i eksempla ovenfor, f.eks «pakka erraud/send»). Dette gjelder for alle tider av kopulaverba. Kjente kopulaverb i nynorsk er i stor grad de tilsvarende kopulaverba for bokmål.Bli ogverte er slike kopulaverb som begge betyrbli og kan brukes om hverandre.verte har norrøne røtter og derfor mer fullstendig nynorskbøyning,bli har nedertyske røtter. Videre ervere også et kopulaverb som svarer til kopulaverbet være i bokmål og er det verbet som er nytta i eksempelet ovenfor (er er presens avvere).De refleksive verba i nynorsk og i bokmål er også kopulaverb der det må samsvarsbøyes.
Følges det ovennevnte bøyingsmønsteret for sterke verb med de nevnte kopulaverba så får vi følgende eksempelsetninger. Her samsvarsbøyes alle verb etter alle mulige tider av kopulaverbavere,verte ogbli. Til sammenligning vil de tilsvarende verba i bokmål også utløse samsvarsbøyning, men bare i tall for partisipp - for eksempel skilles det i bokmål tradisjonelt bare mellom partisippformeneskrevet/skrevne. Nedenfor er de alle de ulike verbtidene av disse kopulaverba som gir samsvarsbøying. Merk også at infinitiven av verba kan gi samsvarsbøyning i tillegg til de tidene nevnt nedenfor, f.eks «mannen ønskjerå bli/verte lauslaten».
Eksempel på samsvarsbøying med kopulaverb av sterke verbpartisipp
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Protokollen er skriven
Lista er skriven
Brevet er skrive
Breva er skrivne
Mannen var lauslaten
Kvinna var lauslaten
Dyret var lauslate
Gutane var lauslatne
Guten har vore oppteken
Jenta har vore oppteken
Barnet har vore oppteke
Jentene har vore opptekne
Tingen blir/vert forboden
Rifla blir/vert forboden
Skytevåpenet blir/vert forbode
Skytevåpena blir/vert forbodne
Mannen blei/vart drepen
Fluga blei/vart drepen
Dyret blei/vart drepe
Dyra blei/vart drepne
Protokollen har blitt/vorte lesen
Boka har blitt/vorte lesen
Brevet har blitt/vorte lese
Bøkene har blitt/vorte lesne
Her har nynorsk store likheter med svensk. På svensk heter det «mannen ärupptagen», «barnet ärupptaget» og «kvinnorna ärupptagna» som sammenlignet med det nynorske partisippetoppteken følger det samme systemet med bøyning i kjønn og tall, som vist i eksempelet i bøyningstabellen ovenfor. Partisippa i nynorsk blir altså bøyde i kjønn og tall akkurat som i svensk. Dette er i motsetning til bokmål og dansk hvor perfektum partisipp generelt sett bare bøyes i tall (bokmål; «mannen eropptatt», «kvinneneer opptatt/opptatte»).
Det finnes noen unntak fra disse samsvarsbøyningsreglene for både adjektiv og partisipp, dette er kjent sompannekakesetninger. De finnes særlig for adjektiv og er da svært like de tilsvarende i bokmål. I motsetning til bokmål så finnes også disse unntaka for partisipp, for eksempel i setninga «parkering erforbode», som nevnt i artikkelen om pannekakesetninger.
Eksempel på samsvarsbøying som attributt
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Einskriven protokoll
Eiskriven bok
Eitskrive brev
Toskrivne brev
De svake verba samsvarsbøyes etter følgende mønster gitte i tabellene nedenfor. Det er særlig her nynorsk har store likheter med partisippbøyningssystemet i svensk da flere av disse verba også blir bøyde i kjønn og tall og flere av bøyningsendingene er like. Det svenske systemet står likevel sterkere da de har full samsvarsbøyning i kjønn og tall for blant annet a-verb, mens dagens nynorsk har bare ei form for a-verb i alle tilfelle, som vist nedenfor. I nynorsk er det også etter den nyerettskrivinga av 2012 mulig å la være å samsvarbøye partisipp av svake verb etter kopulaverb, men de må samsvarsbøyes som attributt[32]. I svensk er begge tilfelle obligatoriske.
Eksempel på samsvarsbøying som attributt, svake verb
Hankjønn
Hunkjønn
Intetkjønn
Flertall
Ein ferdiglaga rapport
Ei ferdiglaga suppe
Eit ferdiglaga måltid
To ferdiglaga måltid
Ein nedlagd fabrikk
Ei nedlagd verksemd
Eit nedlagt føretak
To nedlagde føretak
Ein stengd veg
Ei stengd bru
Eit stengt gjerde
To stengde bruer
Ein halvgjord rapport
Ei halvgjord oppgåve
Eit halvgjort arbeid
To halvgjorde rapportar
Ein nådd milepåle
Ei nådd grense
Eit nådd/nått mål
To oppnådde mål
Det blir tilsvarende bøyning når partisippet er etter et kopulaverb; «vegen erstengd», «gjerdet erstengt», «vegane erstengde» men dette er valgfri bøyning etterrettskrivinga av 2012. Partisippbøyning av svake verb som attributt i kjønn og tall som vist i tabellen ovenfor er fortsatt obligatorisk, akkurat som i det svenske språket.
Determinativa i nynorsk skiller seg fra de i bokmål ved at mange av dem har ei egen hunkjønnsbøying som må samsvare med kjønnet til det etterfølgende substantivet som ofte ikke eksisterer i bokmål. I bokmål brukes oftest hankjønnsformene av determinativ og adjektiv også i hunkjønn slik at man i praksis har to kjønn som iriksmål og dansk. I nynorsk har man der i mot egne hunkjønnsformer som er obligatoriske å bruke.
Alle disse orda eksisterer i bokmål, men hunkjønnsformene er påbudte i alle tilfelle. Altså kan man ikke skrive «min vakre jente» som man kan i bokmål men men må skrive «mi vakre jente».
Generelt sett er skillet mellom sterke verb og svake verb i nynorsk og de fleste av de norske dialektene større enn på bokmål. På bokmål kan man for eksempel velge å bøye både svake og sterke verb med endinga -et i presens perfektum, i stedet for å skille dem ved å bruke -a for svake verb og -et for sterke verb. For eksempel kan det svake verbet kaste bøyes somkastet på bokmål i stedet for å benytte den særegne formakasta. Dette lar seg ikke gjøre i nynorsk, hvor det må være et skille mellom sterke og svake verb, altså kan man bare skrivekasta.
Verb i nynorsk deles inn i to kategorier, sterke eller svake. På nynorsk (og særlig høgnorsk) kalles de svake verbene kalles av og til linne verb. Svake verb er videre delt inn i forskjellige verbkategorier: a-verb, e-verb, j-verb og kortverb. Dette avgjør hva for ei bøying verbet får, både for partisippet og de forskjellige verbtidene. For eksempel vil e-verb med -te i preteritum bare ha partisippbøying i tall, mens e-verb med -de får partisippbøying i kjønn og tall, som vist i partisippseksjonen. Også verbsystemet i nynorsk har mange likheter med svensk, der også verb er delte inn i sterke/svake og mange av bøyningsendingene er de samme (-ar i presens for a-verb blant annet).
Det er ofte viktig å identifisere hva slags bøyingsklasse et verb hører til for å vite hvordan det blir bøyd. Som man ser her vil j-verb ha -je/-ja i infinitiven. e-verb har -er i presens og a-verb har -ar i presens og -a i preteritum.
Alle sterke verb har inga ending i presens og preteritum og det eneste skillet mellom disse formene er et vokalskifte[44].
På nynorsk kan man i motsetning til bokmål velge om man vil skrive med -e infinitiv eller -a infinitiv (altså entenskrive/skriva)[45]. Man kan også velge å skrive med et system som bruker både -a endinger og -e endinger avhengig av hvilket verb det er snakk om, dette kalleskløyvd infinitiv[46]. Dette er trekk som er svært utbredde i norske dialekter.
Det finnesparverb både i bokmål og nynorsk, men parverbsystemet i nynorsk er mer uttalt enn i bokmål. Et parverb har to bøyinger avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke, altså om verbet ertransitivt eller ikke[47]. Eller sagt på en annen måte, om verbet erkausativt eller ikke. For eksempel på bokmål så skilles alle sterke verb som er parverb ipreteritum på følgende måte, avhengig om de tar etobjekt. Følgende er eksempel på det sterke verbetbrenne i bokmål.
Jakkabrant (verbet tar intet objekt)
Jegbrente jakka (verbet tar et objekt)
Det som skiller bokmål og nynorsk for parverb er at det i nynorsk ikke bare skilles i preteritum som i dette eksempelet, men i alle verbtider. Dette er typisk i flerenorske dialekter og det er et trekk som også deles meddet svenske språket og i andregermanske språk somtysk. I dansk skrift var det opprinnelig ikke sterke parverb. Dette har ført til at parverbsystemet i bokmål er noe redusert for de sterke verba ennå slike parverb er vanlig i dialekter for alle tider, ikke bare preteritum.
Her har vi igjen parverbetbrenne bare på nynorsk. Den øverste bøyinga er bøyinga for når verbet ikke tar noe objekt, mens det nederste er for når verbet tar et objekt. Mange norske dialekter har dette systemet, f.eks fleretrønderske dialekter har typisk formenebrinn ogbrenn ipresens avhengig av om verbet tar et objekt eller ikke.
En stor forskjell mellom parverba i bokmål og nynorsk er også partisippa for parverba. Bokmål har bare ei partisippform (f.eks vil det på bokmål bare hete «hytta erutbrent» i alle tilfelle). Derimot har nynorsk (og også svensk) to partisippformer som skiller mellom om man vil si noe om den handlende eller ikke, i motsetning til bokmål. Dette stammer fra at parverba ovenfor har ei bøyning for når det ikke sies noe om den handlende (intransitiv verbbøyning) og ei anna bøyning for når det sies noe om den handlende (transitiv verbbøyning), som vist i eksempelet ovenfor.
Ei setning «Hytta erutbrunnen» sier ingen ting om at noen har brent hytta ned, den bare stadfester at hytta har brent til grunnen. Dette er i tråd med atbrunnen er ei form knytta til det intransitive verbet. De intransitive verbformene sier ingen ting om den handlende, som i eksempelet «Hyttabrann». Setninga «Hytta erutbrend» sier imidlertid noe om den handlende, den sier at hytta er brent ned til grunnen av noen. Det er fordiutbrend er ei form knytta til de transitive verbformene, som vist i bøyningstabellen ovenfor. De transitive verbformene sier tydelig noe om den handlende; «Egbrenner ned låven». En slik nyanseforskjell finnes for alle parverb og man kan i nynorsk velge hvor presis man vil være når man sier noe om årsaka til handlinga. Denne graden av hvor presis man vil være finnes ikke på bokmål eller dansk.
Et annet eksempel er partisippformene for parverbetknekke som har formaknokken for intransitive verb ogknekt for transitive verb. «Greina erknokken» sier ingen ting om ei årsak (f.eks at noen har knekt den), mens «Greina erknekt» sier tydelig at det er noen som har knekt den. Dette er i tråd med de tilsvarende verbtidene for hvert av parverba. «Greinaknakk» (intransitiv bøyning) sier ingen ting om den handlende, mens «Egknekte greina» (transitiv bøyning) sier noe om den handlende.
Passiv verbform på bokmål dannes ved suffikset-(e)s, som ihentes. På nynorsk blir denne konstruksjonen danna ved suffikset-ast. Suffikset oppstod i norrøn tid ved at det refleksive pronomenetsik smeltet sammen med verbet. I dialektene brukes-as/-es, og-ast er hentet fra moderne islandsk. For eksempel finnes passivformahentast av verbethente. Det er likevel en viktig skilnad mellom nynorsk og bokmål på dette punktet og det er at det kun er lov til å benytte passivforma av et verb når det står ethjelpeverb foran (som f.eksmå,skal,vil,burde). Passivforma på bokmål kan være både refleksiv og ikke-refleksiv, mens den på nynorsk bare kan være ikke-refleksiv og dette gjøres ved å sette et hjelpeverb foran passivforma av verbet. For eksempel lar det seg ikke gjøre å skrive «pakkahentast i dag» på nynorsk, da må det heller skrives om ved hjelp av verbavere/bli/verte, f.eks «pakka verthenta i dag».
Hovedgrunnen til dette er fordi det på generelt grunnlag kan oppstå forvirring om noe har ei refleksiv betydning eller ikke-refleksiv betydning, som «han slåast». Man kan da spørre seg om personen blir slått eller om han sloss. For akkurat dette verbet finnes det en nyanse, men på generelt grunnlag gjør det ikke det. Det er den ikke-refleksive konstruksjonen som er eldst i norsk og det er derfor denne som i hovedsak er tillatt. Islandsk og norrønt har også dette som den eneste mulige passivkonstruksjonen.
Eksempler
Eska skalberast
Barna måreddast
Døra vilopnast
Sykkelen burdeseljast
Det er viktig å poengtere at det errefleksive verb i nynorsk som i alle andre skandinaviske språk, og disse er ikke de samme som passive verbformer[48]. Eksempel på slike verb ersynast ogkjennast. Disse verba bøyes i tid, det samme hender ikke med passive verbformer. Ei god ordbok vil normalt vise en bøyningstabell om verbet er et refleksivt verb, mens det ikke vises noen bøyningstabell for passive verbformer.
Perfektum partisipp og preteritum i noen verbklasser ender i bokmål på-et. Aasen hadde opprinnelig med denne t-en i landsmålsnormalen, men siden den er stum i dialektene, ble den strøket allerede i den første offisielle rettskrivninga fra 1901. Eksempler er bokmålsformeneskrevet oghoppet som i nynorsk skriftspråk heterskrive oghoppa (landsmål:skrivet,hoppat).
Pronomenet «den» finnes ikke på nynorsk (baredemonstrativetden som i «den flotte kvinna»)[50]. Man bruker i stedet de personlige pronomenahan,hun ogdet avhengig av kjønnet til substantivet, akkurat som itysk,islandsk og flere andre europeiske språk. Dette er også svært vanlig i mange dialekter og er som følge av den språklige arven fra norrønt. Dette trekket har ikke bokmål som følge av at bruken av demonstrativetden/det smitta over til pronomen. Så i bokmål blir bådeden ogdet ikke bare brukt som demonstrativ, men også som pronomen.
Nynorsk
Bokmål
Kor er boka mi?Ho er her
Hvor er boka mi?Den er her
Kor er bilen min?Han er her
Hvor er bilen min?Den er her
Kor er brevet mitt?Det er her
Hvor er brevet mitt?Det er her
Merk også at eiendomspronomen alltid vil være etterstilte i nynorsk som i dette eksempelet, med mindre man ønsker å framheve eiendomsrelasjonen; «Det ermi kone og berremi!». Dette er et av trekka som gjør norsk unikt fra svensk og dansk da de alltid har eiendomspronomen foranstilt, som i «min bil». Som følge av bokmålets danske arv er det ofte valgfritt om man vil skrive «min bil» eller «bilen min». På nynorsk er bare sistnevnte tillatt.
Nynorsk har tradisjonelt vært preget avspråkpurisme, særlig rettet mot ord avdansk ognedertysk opprinnelse, de såkalte «an-be-heit-else»-ordene,[51] - f.eks. er ordet «andragende» blitt erstattet med «søknad» - mens ord fralatin oggresk ble godtatt. På 1900-talet var nynorskpurismen rettet mot konservative former i bokmålet («danismer»[52]), men også mot eldre former i nynorsk.[53] Nynorskpurismen har vært langt mindre enn iislandsk. I stedet forlånord fra dansk og nedertysk har nynorsk lagt vekt på tilsvarende ord mednorrøne røtter, og har derfor et større vokabular til felles med islandsk ogfærøysk enn bokmål. Formelt er denne purismen i nynorsk stort sett avskaffet, men mange tradisjonelle nynorskord er godt innarbeidet, og preger moderne skriftspråk. Bokmål og dansk har hatt større aksept for lånord, for eksempel har dansk tatt opp engelske ord somteenager[54] ogweekend,[55] der det på norsk - både bokmål og nynorsk - heter «tenåring» og «helg».
Det man ofte først tenker på når man sammenligner nynorsk og bokmål er iøynefallende forskjeller som ordformeneeg ogikkje kontrajeg ogikke. Som mange slike frekvente ord finnes disse i mange varianter i dialektene, for eksempele(g)/æ(g),(e)i,je ogikkje,inte/ente,itt(e). Forskjellen mellom bokmål og nynorsk er at mens bokmål hovedsakelig har hentet formene fra det danske skriftspråket eller det dansk-norske talemålet, er det nynorske standardspråkets former hentet fra Aasens (re)konstruerte grunndialekt, og således ment å representere de forskjellige dialektformene.
Et eksempel er formenehovud oghode som i dialektene også kan hetehåve,hau(d),høvv,huvvu,huggu,hue og flere. D-en er for det meste stum, bortsett fra i sunnmørsformahaud. Vokaleno har ofte en åpen uttale, det vil siå ellerø, og dette finner vi i formene den sørvestlandskehåve og det trondheimskehøvv. En slik åpeno kan også bli til kort vokal som ihøvv,huvvu oghuggu. De to siste formene har beholdt endevokalenu og denne har påvirket o-en vedjamning. Ellers kan trykklette endevokaler svekkes tile som ihåve og østlandsformahue, eller forsvinne helt (apokope) som ihøvv. Videre er langv i noen dialekter herdet tilg som ihuggu, mens v-en i andre tilfeller er falt bort som i den sammentrekte formahau(d). Bokmålsformahode kommer på sin side direkte fra det dansk-norskekoinéspråket, trolig som et kompromiss mellom det danskehoved og det østlandskehue. Ei anna side av saken er at bådehode og andre former fra vårt største standardspråk nå sprer seg i dialektene, trolig på grunn av bokmålets dominans og prestisje.
Et annet eksempel er formenehol oghull. Igjen har vi en åpeno som forklarer dialektformenehål,høl oghåll. Bokmålsforma kommer på sin side fra den danske skriftforma (med den forskjellen at man i dansk rettskrivning forenkler doble konsonanter i slutten av ord:hullet, menet hul).
Talt nynorsk er ofte referert til somnynorsk normaltalemål (normert nynorsk)[56]. Dette er til kontrast til normaltalemålet til bokmål som uoffisielt erstandard østnorsk[57]. Nynorsk normaltalemål (normert nynorsk) er lite utbredt utenfor situasjoner hvor man er bunden av manus, som nyhetsopplesere og skuespillere.[58] For eksempel benyttes nynorsk normaltalemål særlig avNRK ogTV2 ved nyhetssendinger[59]. Nynorsk normaltalemål er også å finne i teater som vedDet Norske Teatret og er også brukt av lærere. Det er heller ikke unormalt å legge dialekten sin tettere opp mot nynorsk i formelle kontekster for flere dialekttalere[60]. Målrørslas slagord siden 1970-tallet har vært: «Snakk dialekt – skriv nynorsk!» som har marginalisert bruken av nynorsk normaltalemål til å hovedsakelig bli brukt i kontekst av et manuskript. Dette er til kontrast med normaltalemålet til bokmål (standard østnorsk) som er ei av de mest utbredde taleformene i landet og benyttes i alle sosiale settinger. Likevel snakker nærmere 80 % av befolkninga en dialekt som skiller seg fra standard østnorsk eller en annen variant av talt bokmål.[61]
De færreste dialekttalende nordmenn vil si at de snakker nynorsk, men det er ikke uvanlig i nynorskens kjerneområder.[trenger referanse]
Etter å ha blitt introdusert i de første skolekretsene på slutten av 1800-tallet, fikk nynorsken stadig større oppslutning gjennom første halvdel av 1900-tallet. Det var oftest i forbindelse med språkreformer, som gav nyerettskrivninger i bokmål eller nynorsk, at sistnevnte målform øket sin utbredelse. Da måtte skolene likevel bytte ut flere av lærebøkene, og mange benyttet anledninga til å gå over til nynorsk. Viktige år i så måte var1907, 1917 og 1938, som alle medførte betydelige hopp i antallet nynorskkretser. I toppåret 1943 hadde halvparten av landets skolekretser innført nynorsk, noe som omfattet over en tredjedel av skoleelevene. Fra sitt kjerneområde på Vestlandet hadde da nynorsk bredt seg til de fleste fjell- og dalstrøk på Østlandet (fra Hedmark til Telemark), ut til kystkommuner på Agder og til store deler av Trøndelag, Nordland og Troms. Bokmålet holdt kun stand på lavlandet og kysten av Østlandet, i byene langs kysten og enkelte industristeder inne i landet i Telemark, Agder og Vestlandet, samt deler av Trøndelag, Nordland og Troms og hele Finnmark.
Etter krigen ble utviklinga reversert og nynorsk opplevde i stedet en kraftig tilbakegang gjennom hele 1950- og 60-tallet. Den var noe mindre fram mot midten av 70-tallet, da nynorskandelen stabiliserte seg på 17 % og hadde ei viss økning. Fra midt på 1990-tallet har det derimot vært en jevn tilbakegang, og i oktober 2020 hadde 11,67 % av grunnskoleelevene nynorsk som hovedmål (mot 16,4 % i 1996 og 30 % i 1950).
Nedgangen skyldes delvis at nynorsken forsvant fra skolekretser i Trøndelag og Nord-Norge før den fikk rotfeste, delvis demografiske endringer med sterk folkevekst i byene, som hovedsakelig bruker bokmål. Det er ikke kjent hvor stor del av befolkningen som helhet som brukte nynorsk da skolemålsprosenten var på topp i etterkrigstiden. I nynorskens kjerneområder er nå alle generasjoner nynorskbrukere, mens steder der nynorsken kom inn og gikk ut i løpet av et tiår eller to, har nynorskbrukerne alltid vært i mindretall.
Ifølge Ottar Grepstads publikasjonSpråkfakta 2015, oppgir 15 % av de spurte at de helst brukte nynorsk eller både bokmål og nynorsk privat, mot 12 % i 1995 og 14 % i 2005.[62]
Kart over nynorsk og bokmålsandel i grunnskolen i kommunene skoleåret 2021/22. Blå = 100% bokmål, mørk rød = 100% nynorsk, forskjellige skaleringer av lilla blanding (rødere/blåere ut fra andelene). Basert på tall fra utdanningsdirektoratet. Klikk på kartet for et større kart, ved å føre pilen over det store kartet kan man se andelene i de enkelte kommunene. Elever med annet morsmål (f.eks samisk) er ført i henhold til målform i norskfaget.
Om man ser på antallet elever igrunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål, er de fleste av dem (90,5 %) lokalisert til de fire vestlandsfylka (Østlandet 7,7 %, Sørlandet 1,8 % og Trøndelag/Nord-Norge 0 %). Men selv på Vestlandet er nynorskelevene i mindretall: 38,9 % bruker nynorsk – mens 61,1 % bruker bokmål. (Dette skyldes det store antallet bokmålselever i Bergen, Stavanger og de andre vestlandsbyene.) I Nord-Norge og Trøndelag finnes det praktisk talt ingen nynorskelever – og på Østlandet og Sørlandet er de lokalisert til følgende regioner: Nord-Gudbrandsdalen, nordlige Valdres, øvre Hallingdal, Vest-Telemark og Setesdalen – samt de øvrige innerste bygdene i Agder. Moderne norske dialekter tales over hele landet,[omstridt –diskuter][trenger referanse] men det er bare påVestlandet utenom de største byene og i deøstlandske fjellbygdene at nynorsk skriftspråk står sterkt. Det vil si at de fleste dialekttalere har bokmål som sitt primære skriftspråk.
Hvis en ordner landsdelene og fylkene etter prosentvise andeler nynorskelever, ender en opp med følgende tall (skoleåret 2020/21): Vestlandet (38,9 %), Sørlandet (3,5%), Østlandet (1,8 %), Trøndelag (0,0004 %), Nord-Norge (0,0002 %) – Møre og Romsdal (49,5 %), Vestland (48,3 %), Rogaland (22,3 %), Innlandet (8,1 %), Telemark og Vestfold (3,7 %), Agder (3,5 %), Viken (0,3 %)[63]Hvis en derimot rangerer fylkene etter antallet nynorskelever for skoleåret 2020/2021 i absolutte tall, blir rekkefølgen noe endret: Vestland (37 151), Møre og Romsdal (15 677), Rogaland (14 318), Innlandet (3 244), Vestfold og Telemark (1 824), Agder (1 365), Viken (588).
Siden år 2000 er det kun Riksmålsforbundet som har utført undersøkelser av antallet nynorskbrukere utover elever i grunnskolen med nynorsk som registrert hovedmål. Språkrådet bestilte en slik undersøkelse sist i 1995.[64]
Av 422 kommuner i 2019, hadde 113 kommuner nynorsk som tjenestespråk, altså et vedtak om at statsorgan skal bruke nynorsk som tjenestespråk når de henvender seg til kommunen skriftlig. 155 hadde bokmål og 154 var nøytrale. Dette utgjør henholdsvis 27 %, 37 % og 36 % av kommunene, et tall som har holdt seg forholdsvis stabilt siden 1970-tallet. Man finner nynorskkommuner i ti av nitten fylker, hvorav alle kommunene i Sogn og Fjordane har valgt nynorsk som tjenestespråk. I motsatt ende av skalaen finner man Vestfold med bare bokmålskommuner. Etter lov om målbruk i offentlig tjeneste fra 1980 blir tjenestemålet i fylkeskommunene avgjort etter hvor mange bokmålskommuner og nynorskkommuner det er i fylket. Nøytrale kommuner blir ikke regnet med. Alle kommunene som er nøytrale er i praksis bokmålskommuner. Av kommunene som har nynorsk som målform er det 23 kommuner hvor mer enn 99 % av elevene ved skolene i kommunen har bokmål som målform.
De fleste av de største avisene i Norge har noen artikler skrevne på nynorsk, som blant andreVG ogAftenposten[65][66] men er hovedsakelig bokmålsdominert. Det er også riksdekkende aviser som bare har nynorsk som målform, blant dem erDag & Tid ogFramtida.no. Mange lokalaviser har også valgt nynorsk som eneste målform, blant andreFirdaposten,Hallingdølen,Hordaland ogBø Blad. Mange aviser er også offisielt målformsnøytrale og velger målform som det passer dem, blant andreKlassekampen ogBergens Tidende. Kommersielle produkt som er produserte i kjerneområda av nynorsken har også nynorsk som målform, som for eksempelGamalost frå Vik. Mangedataprogram som tjener hele landet har ofte alternativet hvor man kan velge mellom nynorsk og bokmål, dette gjelder særlig de som er produserte av den norske staten.
Bruk av skriftmål i det offentlige er regulert av «lov om målbruk i offentleg teneste» vedtatt i 1980. Statlige organer har plikt til å utarbeide minimum 25 % av all skriftlig informasjon på hver målform.[67] Alle har i tillegg rett til å få svar på skriftlig kommunikasjon med det offentlige på den målformen de velger.[68] Statlige medier somNRK har også plikt til å bruke et minimum av 25 % av hver målform i tekst og som normaltalemål, vedtatt av Stortinget i 1970.[69] På bakgrunn av blant annet dette stadfestet NRKs direktørmøte den 19. juni 2007 at 25 % av TV- og radiosendinger skal bli presenterte på nynorsk normaltalemål og minst 25 % av innholdet på nettsidanrk.no skal være på nynorsk[70]. Det er også krav om at statsorganer og offentlige institusjoner som universitet må ha innhold skrevet på nynorsk[71]. Enhver student i Norge skal ha mulighet til å ta eksamenen sin på enten bokmål eller nynorsk som studenten føler for.[trenger referanse]
Det har med jevne mellomrom dukket opp saker der elever i videregående skoler i nynorsk-dominerte områder har fått pensumbøker på nynorsk mye senere enn de tilsvarende bøkene på bokmål har kommet til bokhandlene, i en del tilfeller lenge etter at skoleåret har startet. Studenter som har registrert nynorsk som eksamensmålform ved universiteter og høyskoler har opplevd å blitt anmodet om å skifte til bokmål som eksamensmålform for at foreleser eller administrasjon skal slippe å oversette eksamen til nynorsk.[72] Dette er imidlertid å regne som et klart brudd på målloven.[73]
Mons Litleré arbeidet på slutten av 1800-tallet med oversettelse av blant andre Bjørnstjerne Bjørnson og Knut Hamsun. Han var en pioner i utgivelser av bøker på landsmål og var redaktør for avis på landsmål.
Den marginaliserte bruken av nynorsk gjør at barn kjenner det nynorske standardspråket langt dårligere enn bokmål før de lærer å lese, slik at det i større grad må læres på skolen. Bokmålets dominans gjør også at de som primært skriver nynorsk, både leser og skriver mer bokmål enn bokmålsbrukere leser og skriver nynorsk. De nasjonale mediene, inkludert TV, radio, aviser, tegneserier og bøker, er de samme over hele landet, så det er først og fremst gjennom regionale TV- og radiosendinger, region- og lokalaviser, skole, yrkesliv (avhengig av yrke) og privat kommunikasjon at nynorsken står sterkere i nynorskområdene enn i resten av landet. Siden det nynorske standardspråket er mindre utbredt enn bokmål i skrift og tale, er nynorsk markert mens bokmål er umarkert. Det vil si at nynorskbrukere oftere må forklare og forsvare sitt språkvalg. Dette har nynorsk felles med mange minoritetsspråk, og det kan forklare hvorfor negative holdninger til språket er utbredt.[trenger referanse][75]. Minoritetsspråk blir ofte oppfattet som stygge sammenlignet med majoritetsspråket.[76]
^Stenberg, Marius André Jenssen (15. desember 2019).«Ålesund blir landets største nynorskkommune».NRK (på norsk nynorsk). Besøkt 23. mars 2020. «Den nye storkommunen Ålesund blir landets største nynorskkommune, trass i at dei aller fleste som bur i området skriv bokmål. Det får folk til å ønskje at Ivar Aasen aldri blei fødd.»
^Ivar Aasen (1864).Norsk Grammatik. Christiania: B. T. Mallings Forlagsboghandel. Arkivert fraoriginalen 23. februar 2008.
^abIvar Aasen (1846). «Om en Ordbog over det norske Almuesprog samt en dertil hørende Grammatik.».Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Skrifter i det 19de Aarhundrede (4).
^Einar Haugen (1975). «Konstruksjon og rekonstruksjon i språkplanlegging: Ivar Aasens grammatikk.». I Magne Myhren.Ei bok om Ivar Aasen. Språkgranskaren og målreisaren. Oslo: Samlaget.ISBN9788252104257.
^[1]Magne Aasbrenn: «Litteraturen banar veg for nynorsken», 27. mai 2018
^Fordal, Jon Annar.«Språkreglar i NRK».NRK. «Minst 25 prosent av verbalinnslaga i radio og fjernsyn skal vere på nynorsk. … Vedteke på NRKs direktørmøte 19. juni 2007.»
^Det finnes også eksempler på tilfeller der man får en eksamen på nynorsk selv om man har valgt eksamen på bokmål. Noe som er tilfelle ved eksamen i stordyrsykdomer ved Norges Veterinærhøyskole.«Ble bedt om å droppe nynorsk». Dagsavisen. Arkivert fraoriginalen 22. august 2011.
