| Johan Nygaardsvold | |||
|---|---|---|---|
 Nygaardsvold i 1934 | |||
| Født | 6. sep.1879[1][2][3][4] Hommelvik | ||
| Død | 13. mars1952[1][2][3] (72 år) Trondheim | ||
| Beskjeftigelse | Politiker,fagforeningsperson | ||
| Parti | Arbeiderpartiet[2] | ||
| Nasjonalitet | Norge | ||
| Gravlagt | Hommelvik kirke | ||
| Utmerkelser | Medaljen for borgerdåd | ||
| Norges 21. statsminister | |||
| 20. mars 1935–25. juni 1945 | |||
| Forgjenger | Johan Ludwig Mowinckel | ||
| Etterfølger | Einar Gerhardsen | ||
| Stortingspresident | |||
| 1934–1935 | |||
| Forgjenger | C.J. Hambro | ||
| Etterfølger | C.J. Hambro | ||
| Arbeiderpartiets parlamentariske leder | |||
| 1932–1935 | |||
| Norges arbeidsminister | |||
| 1935–1939 | |||
| Forgjenger | Ole Monsen Mjelde | ||
| Etterfølger | Olav Hindahl | ||
| Norges landbruksminister | |||
| 1928 | |||
| Regjering | Hornsrud | ||
| Forgjenger | Ole Bærøe | ||
| Etterfølger | Hans Jørgensen Aarstad | ||
| Stortingsrepresentant | |||
| 1916–1949 | |||
| Valgkrets | Strinda (1916–1921) Sør-Trøndelag (1922–1949) | ||
| Malviks ordfører | |||
| 1920–1922 | |||
Johan Nygaardsvold (1879–1952) var en norsk politiker (Ap),parlamentarisk leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe 1932–1935 ogNorges statsminister 1935–1945. Han dannet den andre norske regjering med basis i Arbeiderpartiet 20. mars 1935, etter at partiet hadde inngått det såkaltekriseforliket medBondepartiet. Etter atregjeringen ble tvunget til å forlate Norge i juni 1940, ledet Nygaardsvold eksilregjeringen i London frem til våren 1945.
Som reformpolitiker førandre verdenskrig og som regjeringssjef vedkrigsutbruddet er Nygaardsvolds ettermæle todelt: Han fikk gjennomført viktige velferdsordninger, men forsømte landets militære forsvar.[5] Under krigen ble han, sammen medkong Haakon 7, likevel en samlende skikkelse inorsk motstandskamp.[5]
Han vokste opp påhusmannsplassen Nygårdsvollen sør forHommelvik.
Ifølgefolketellingen 1910 utvandret Johan Nygaardsvold tilUSA i 1902 og flyttet tilbake til Norge i 1907. Han jobbet der som jernbanearbeider og bodde i byenSpokane.[6]
Mot sin egen vilje ble Nygaardsvold nominert som Arbeiderpartiets kandidat i den daværende enmannskretsenStrinda ved stortingsvalget i 1915, og han ble valgt inn på Stortinget.[7] Før stortingsvalget i 1918 benyttet han seg av sin rett til å nekte å la seg nominere, men etter sterk overtalelse lot han seg nominere – og ble gjenvalgt.[8]
Da han i januar 1916 for første gang møtte på Stortinget, var han én av bare syv kroppsarbeidere av 123 representanter. Han var overbevistpasifist og sluttet seg tildet brukne geværs politikk, som de fleste i arbeiderbevegelsen; i et skolestyremøte 6. mars 1912 ble skoleskyting avskaffet som skolefag. Da hærensbudsjett ble behandlet i 1921, uttalte Nygaardsvold at politi og militær beskyttetrederne mot arbeiderne: «Når en arbeider ser det, så vil han bestandig med avsky vende seg bort fra det som heter militær, og jeg for min del tilstår ærlig, at hver gang jeg ser en mann som er iførtuniform, så tenker jeg: der går en av dem som forrettet vakttjeneste forarbeidsgiverforeningen i 1921, idet forarbeiderklassen så kritiske år.» I 1924 innskjerpet han at «selv om min sønn blir innkommandert og lystrer ordren, sparker jeg ham ut av mitt hus».[9]
Da Arbeiderpartiet ble bedt om å danne regjering i 1928, vedtok partiets sentralstyre at Nygaardsvold skulle ta vervet som statsminister, men Nygaardsvold nektet, og i stedet bleChristopher Hornsrud statsminister. Nygaardsvold tok på seg vervet somlandbruksminister.[10]
Etterkriseforliket medBondepartiet i 1935 ble Nygaardsvold statsminister. I motsetning tilHornsrud-regjeringen i 1928, da Arbeiderpartiets sentralstyre dikterte sammensetningen av regjeringen og skrev regjeringserklæringen, hadde statsministeren selv det avgjørende ord denne gang.[11]
Så sent som i februar 1939 var Nygaardsvold støttet av hele regjeringen - med unntak avsosialministerOscar Torp - da han itrontale- og finansdebatten avvisteC.J. Hambros anmodning om økte militærbevilgninger. Nygaardsvold anførte at om Norge ble angrepet, fikk man overgi seg slikTsjekkoslovakia hadde gjort.Mowinckel støttet ham i dette. Hambro stilte derettermistillitsforslag, og det var Mowinckel ogVenstre som reddet Ap den gangen. Sommeren 1939 tok Nygaardsvold - ifølgeHalvdan Koht - opp spørsmålet om muligheten for ensamlingsregjering. Han ønsket ikke at Ap skulle bli stående alene med ansvaret for hva en stormaktskrig kunne påføre Norge av skade.[12]
Høsten 1939 var Nygaardsvold ogsåforsvarsminister, og fikk da større forståelse for nødvendigheten av militær og forsvar. I sindagbok skrev han at han hadde fått «et bedre innblikk i hvilke store mangler vårt forsvar lir under...Jeg forlangte yderligere kr 70 milioner til anskaffelser.»[13]
Da tyskerneinvaderte Norge 9. april 1940, flyktet Nygaardsvold først tilHamar og senere tilElverum sammen med kongen og regjeringen, og så tilLondon den 7. juni. Derfra ledet han den såkalteLondonregjeringen frem til 31. mai 1945. Han fråtrådte sin stilling den 25. juni 1945. Nygaardsvolds kone og sønn flyktet til Sverige.[14]
I tiden etter frigjøringen ble Nygaardsvold og hans regjering utsatt for sterk kritikk for sin manglende forsvarsberedskap og håndteringen av invasjonen i 1940.Undersøkelseskommisjonen av 1945 konkluderte imidlertid i sin rapport tilStortinget at selv om man ikke kunne frita Nygaardsvold for en del av ansvaret for den manglende beredskapen før og ved krigsutbruddet, måtte han berømmes for sitt arbeid i Storbritannia i krigsårene.
Da regjeringen Nygaardsvold gikk av, bevilget Stortinget Nygaardsvold æreslønn.
Etter forslag fra kong Haakon tildelteregjeringen Gerhardsen Nygaardsvoldborgerdådsmedaljen i gull i 1949.[15]
| Forgjenger | Stortingspresident 1934–1936 | Etterfølger |
