Ennummerplan er en tilordning av serier av numre til et formål. Innen telebransjen definerer nummerplaner hva som skal være tillatte format for telefonnummer og andre typer tele-nummer. Nummerplanen deler så de tillatte nummerseriene inn i grupper og reserverer disse gruppene av numre for ulike teleoperatører og ulike bruksformål.
Nummerplanene for det norske telenettet er utarbeidet i henhold til internasjonaleITU-standarder. De er også underlagt en forskrift fra Samferdselsdepartementet.[1] Detaljene i nummerplanene fastsettes avNasjonal kommunikasjonsmyndighet.[2]
For en oversikt over Norges viktigste nummerplan, Nummerplan for telefoni, ISDN og mobiltelefoni, seNummerplan (E.164).
I telefoniens barndom trengte man ikke avanserte systemer for å tildele telefonummer. De manuelle telefonsentralene var små, slik at telefonnumrene gjerne var 2- eller 3-sifrede. Det fantes altså veldig mange med samme telefonnummer (for eksempel ”27”) i Norge. Hvis man ville snakke med nr 27 i en annen by, oppga man byens navn og telefonnummeret. Operatøren på sentralen (”telefondamen”) visste da hvordan hun skulle koble opp samtalen frem til denne byen.
Da telenettet ble automatisert, hadde det veldig mye lavere intelligens enn telefondamene. Man måtte derfor innføre et system som gjorde at telenettet meget enkelt kunne koble frem (dirigere) en telefonsamtale til riktig abonnent i riktig by.
Løsningen ble å innføre en nasjonal nummerplan der man tildelte folk telefonnumre etter hvor de bodde i landet. Man la da inn dirigeringsinformasjonen forrest i alle telefonnumre. En periode var dette en tresifret kode (kaltretningsnummer) som man kun tastet foran numre utenfor eget nærområde. I dag (siden 1993) tastes i Norge samme telefonnummer uansett hvor man ringer fra, men dirigeringsinformasjonen ligger fremdeles i prinsippet forrest i nummeret. Numre som begynner med 4 eller 9 er mobilnumre, de som begynner med 22 er fasttelefoner i Oslo-området osv.
En god nummerplan må tilfredsstille flere krav:
- Hovedkravet er å legge til rette for at telenettet kan dirigere og taksere all teletrafikk på en korrekt, enkel, rask og effektiv måte.
- Det teoretiske antallet mulige nummer må utnyttes på en best mulig måte. Det blir en stor samfunnsmessig kostnad hvis man slipper opp for nummer og må legge om hele nummerplanen (slik Norge gjorde sist for telefoni i 1993).
- Telebrukerne skal enkelt kunne skjelne mellom ulike typer nummer og ringepriser, de skal for eksempel ut fra telefonnummerets form se om de ringer et nødnummer, et mobiltelefonnummer, et gratisnummer eller et dyrt teletorgnummer.
For å utnytte nummerplanen for telefoni best mulig, gjørPost- og teletilsynet stadig justeringer i takt med samfunnsutviklingen. De viktigste endringene i senere år har vært å tildele mobiltelefoni 4-serien i tillegg til 9-serien (år 2000)[3] samt å nekte mobiloperatørene å dele ut egne mobilsvarnummer for hver abonnent (år 2006).[4]
En annen større prinsipiell endring var omdisponeringen av den 8-sifrede serien 59 xx xx xx (år 2006)[5][død lenke] og innføringen av den 12-sifrede serien 58 x (år 2010)[6], begge for maskinelle samtaler (M2M).[7] Dette gjelder for eksempel automatisk strømavlesing, der kontrollører tidligere dro ut og kontrollerte strømmålere.[8]
Serien85 0x xx xx ble i 1998 introdusert forsoftphone-klienter og gitt til Telenor Nextel. Da kunne vanlige telefoner ringe opp et klientprogram på datamaskiner, f.eks.Skype. Det var verdens første nummerplan som reserverte nummerserier for et slikt formål.[9]
Post- og teletilsynet har lagt ut en oversikt over nyere nummerplanendringer på sin hjemmeside.[10]
Det fins i Norge i dag flere konkurrerende teleoperatører. For at konkurransen mellom disse skal fungere, må det være enkelt å bytte teleoperatør. Ikke minst må man kunne beholde sitt gamle telefonnummer selv om man bytter operatør. Norske myndigheter har derfor bestemt at alle teleoperatører må tilby dette, på fagspråket kalt nummerportabilitet eller utportering av telefonnummer.[11]
Man kan altså for eksempel beholde et mobilnummer iTelenors nummerserie selv om man blirTelia-abonnent. Telenettet har fått avanserte funksjoner som håndterer dette, slik at samtalen kommer frem til riktig operatør.
Men en konsekvens av dette er at man ikke lenger kan se sikkert ut fra et telefonnummer hvilken operatør det tilhører – det er blitt «hull» i nummerplanens nummerserier.[trenger referanse]
I dag er det ikke lenger mulig å si med sikkerhet hvor et telefonnummer har geografisk tilknytning, fordi utstyr brukt til bredbåndstelefoni enkelt kan flyttes fra sted til sted. Dette har skapt en del problemer for blant annetpoliti,brannvesen og andrenødtjenester. De vet ikke lenger med sikkerhet hvor samtalen kommer fra ved å se på nummeret. Ved sammenkobling avtelefonkatalogen ogGAB-registeret som registrerer alle eiendommer og eiere, fårAMK-sentralene opp eiendommens plassering når noen ringer 113.
IEU er det kommet et direktiv som sier at brukere av et telefonnummer må ha bosted i landet som nummeret tilhører. Norge har som et av de første land innført dette direktivet. Dette gjorde blant annet atSkype måtte trekke sin «SkypeIn»-tjeneste som tilordnet et norsk telefonnummer til en hvilken som helst bruker av Skype.[12]
De tradisjonelle teleselskapene har også bekymringer for hvordan slike nummerplaner benyttes, særlig med hensyn tilterminering av samtaler ogsamtrafikkavtaler. Spesielt utviklingen innen mobiltelefoni, med støtte forwifi (Wireless LAN) ellerBluetooth, i tillegg til vanligGSM- ellerCDMA-nett gjør at tradisjonelle inntektsmodeller er i ferd med å endres. Blant annet er dette synlig med introduksjon avSkype på plattformer for mobiltelefoni. For nummerplaner vil dette si at verdien av disse er i ferd med å endre seg, siden de gis under konsesjonsvilkår og en del kostnader er knyttet til nummerplanen. De nyeretelefonitjenestene overinternett er fortsatt mye friere enn på de tradisjonelle telenettene.
I USA er det mye diskusjon om innføring av «tollmekanismer» for ulike typer datakommunikasjon somIP-telefoni, men også fra enkeltleverandører som for eksempelGoogle.[13] Teleselskapene er oftest også leverandører avbredbånd til sine kunder, og kan oppleve datatrafikk som er i direkte konkurranse med tjenester på sine egne datanettverk og telenett.
Autoritetsdata
