Norsk er etnordisk språk som, sammen medsamisk, er et avNorges offisielle språk ogmorsmål til rundt 90 prosent av befolkningen i Norge.[3] (i 2012 morsmål til omtrent 4 320 000 personer[4])[5]. Norsk er ifølgespråkloven hovedspråket i Norge derbokmål ognynorsk er likestilte skriftformer og offentlig forvaltning.[6][7]
Norsk,svensk ogdansk utgjør sammen defastlandsnordiske språkene, etkontinuum av mer eller mindre innbyrdes forståelige dialekter iSkandinavia.[8] Norsk kan føres tilbake til devestnordiske dialektene avnorrønt, som ogsåislandsk ogfærøysk har utgått fra, men avstanden til disseøynordiske språkene er i dag langt større enn avstanden til deøstnordiske språkene dansk og svensk. Det er vanskelig å avgrense norsk mot svensk og dansk etter rent språklige kriterier; i praksis kanmoderne norsk sies å være de skandinaviskedialekter ogstandardspråk som har geografisk tilknytning tilNorge.
Norsk rettskrivning ble frasenmiddelalderen delvis erstattet av dansk skriftspråk. Sent på 1800-tallet oppstodlandsmål, senerenynorsk, som et alternativt skriftspråk basert på flerenorske dialekter. Dette gav støtet tilden norske språkstriden, en langvarig strid mellom tilhengere av de ulike målformene og rettskrivningene. Rundt 85–90 prosent bruker i dag[når?]bokmål som sitt viktigste skriftspråk, mens resten brukernynorsk.[9][10] I 2019 hadde 87 prosent av elevene i grunnskolen bokmål som målform.[11]
Tradisjonelt har språket vært klassifisert som etvestnordisk språk sammen med islandsk og færøysk, mens dansk og svensk har vært klassifisert somøstnordiske språk. Dette er basert påfonologiske forskjeller som oppsto tidlig inorrøn tid. Denne klassifiseringa er problematisk[trenger referanse] fordi den tilleggerdialektforskjeller innenfor det fastlandsnordiskedialektkontinuumet større vekt enn skillet mellom tydelig adskilte språk fordi de førstnevnte forskjellene er eldre enn de sistnevnte. Dessuten går noen av skillene mellom vest- og østskandinavisk tvers igjennom det norske språkområdet, og videre har skriftspråket bokmål svært mange østnordiske trekk på grunn av sitt nære slektskap med dansk og kan i sin mest konservative variant sies å være nærmest ren østnordisk. Det standardiserte talespråket knyttet til bokmål,standard østnorsk, klassifiseres heller ikke som en norsk dialekt. Et skille mellom vestnordisk og østnordisk oppleves derfor som problematisk og lite relevant for moderne norsk.[trenger referanse]
Etter en nyere klassifisering basert på dagens moderne nordiske språk, utgjør norsk og svensknordskandinavisk. Nordskandinavisk utgjør sammen medsørskandinavisk (dansk) fastlandsnordisk, som sammen med øynordisk danner den nordiske undergruppa av germansk.[8]
Moderne norsk talespråk kan inndeles inorske dialekter samtstandardspråk som har sin genetiske opprinnelse (språklig stamtre) idansk språk, særlig representert veddannet dagligtale og den moderne videreføring av dette talespråket,standard østnorsk. Standardspråkene kan også regnes somsosiolekter. De norske dialektene på den andre siden er de tradisjonelle stedsegne (lokale) talemålene med røtter i talemålet førdansketiden. Standardspråk, dialekter og (dansk) skriftspråk har gjennom århundrene gjensidig påvirket hverandre.
Kartet viser de fire hovedgruppene av norske dialekter: nordnorsk i gult, trøndersk i mørkeblått, vestlandsk i oransje og østlandsk i lyseblått.
Norsk talespråk er i synkront perspektiv kjennetegnet av relativt store dialektforskjeller og sterke, livskraftige dialekter. Dialektforskjellene kan blant annet tilskrives store geografiske avstander, og at fjellandskapet har begrenset kontakten mellom folk i tidligere tider. Det spesielle med Norge er likevel den sterke stillinga dialektbruk har fått i nyere tid. Med unntak av situasjoner hvor man er bundet av manus, er det relativt uvanlig å legge om til et av «standardspråkene», selv i mer formelle sammenhenger.
Man skiller mellom to hovedgrupper av dialekter i Norge, østnorsk og vestnorsk. De østnorske dialektene snakkes påØstlandet, iTrøndelag og påNordmøre; de vestnorske dialektene snakkes iAgder-fylkene, påVestlandet inkludertSunnmøre ogRomsdal, og iNord-Norge. Hovedkriteriet for skillet er den såkaltejamvektsloven: i østnorske dialekter ble de trykklette endevokalene fra norrønt svekket tile eller fullt bortfall i ord med lange (og dermed mer betonte) rotstavelser, men holdt seg uendret i ord med korte rotstavelser. Et annet særtrekk ved østnorske dialekter er at de hartykk l der skriftbildet har «l» eller «rd». Den mest iørefallande forskjellen er imidlertid at østnorske dialekter harlavtone, mens vest- og nordnorske harhøytone, det vil si at et ord som «Bergen» har initial lav tone i øst, men høy eller fallende i vest og nord.
I tillegg til norske dialekter finner man flere standardspråk i Norge:Standard østnorsk (tidligeredannet dagligtale) i østlandsområdet,penbergensk i Bergen ogfintrønder i Trøndelag. Disse talemålene kan oppfattes som bådestandardspråk ogsosiolekter. Det høyere talemålet skiller seg særlig imorfologien fra de omkringliggende dialektene, og hører hverken til østnorsk eller vestnorsk dialekt. De er ikke norske dialekter i lingvistisk forstand, men en del av talespråket som sammen utgjør moderne norsk.
Det norske alfabetet har 29 bokstaver. Det bygger pådet latinske alfabetet, og har i tillegg de trevokaleneæ,ø ogå, som har sin plass i slutten av alfabetet.
Bokstavenec,q,w,x ogz brukes nesten utelukkende ilånord.[12] Enkelte norske etternavn blir også skrevet med disse bokstavene.
Noen vokaler kan modifiseres ved å brukediakritiske tegn:é,è,ê,ó,ò,â, ogô. På nynorsk kan ogsåì,ù ogỳ forekomme. De diakritiske tegnene er ikke obligatoriske, men kan i noen tilfeller skille mellom ulike betydninger av ordet, for eksempelfor,fór,fòr ogfôr på nynorsk. Noen lånord blir skrevet med andre diakritiske tegn, særligü,á ogà.
Sidestillingsvedtaket av 1885, hvor det het at «det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».Målformer etter kommune
Nynorsk
Bokmål
Før 1885 hadde norsk bare én offisiell målform, og dette skriftspråket var i alt det vesentlige identisk med dansk. Språket gikk under forskjellige navn, men ble på 1800-tallet stort sett bare kalt norsk. GjennomIvar Aasens arbeid med å skape språketlandsmål ble det etablert en situasjon med to skriftlige målformer. I 1885 fattet Stortinget et vedtak der det bad regjeringen «om at træffe fornøden Forføining til at det norske Folkesprog som Skole- og officielt Sprog sidestilles med vort almindelige Skrift- og Bogsprog».
Både dansk og norsk gjennomgikk på 1800- og 1900-tallet en gradvis reform av skriftspråket. Riksmålet ble reformert i 1907 og 1917. I 1929 ble den offisielle normen døpt om tilbokmål. Utviklingen av dette skriftspråket ble fra 1938 preget av strid mellom de som ville smelte språket sammen med nynorsk for å skape et «samnorsk», og de som motsatte seg denne utviklingen. Etter at samnorskpolitikken hadde vist seg mislykket bleVogt-komitéen («språkfredskomiteen») nedsatt, noe som resulterte i en reform av offisielt bokmål i 1981 i konservativ retning. I 2005 fulgte enda en reform som nærmest eliminerte forskjellene mellom riksmålsnormalen og (moderat) bokmål.
I dag rommer den offisielle varianten av bokmål som normeres av Språkrådet både former som kallesmoderat bokmål og former som kallesradikalt bokmål. Moderat bokmål er mer eller mindre identisk med Det Norske Akademis riksmålsnorm.
Ivar Aasens opprinneligelandsmål fikk ved Stortingsvedtak i 1929 navnetnynorsk.Samnorskpolitikken førte fra 1938 til at en lang rekke «bokmålsformer» ble tatt inn i nynorsk. I dag rommer nynorsk, som offisielt normert av Språkrådet, mange ulike former. Tilhengere av Ivar Aasens opprinnelige skriftspråk, den mest konservative varianten av nynorsk, kaller dette språkethøgnorsk, som har vært fremmet avIvar Aasen-sambandet.
Rundt 88,1 % av grunnskoleelevene i Norge hadde bokmål som opplæringsmål i 2020, mens 11,9 % hadde nynorsk som målform.[14] 11,1 % av de vernepliktige oppga nynorsk som målform i 2005. Dette var en stigning på 1,7 % fra året før.[9] Rundt 89 % ber om å få selvangivelsen på bokmål.[9] 5,1 % av bøkene som ble gitt ut på norsk i 2017 var på nynorsk[15]. 89 % av avisene i Norge redigeres på bokmål, 6 % på nynorsk og 5 % på begge målformene.[9]
På 18- og 1900-tallet var det tidvis et betydelig antall norske språkbrukere i Nord-Amerika. Det var lokalsamfunn som var helt norskspråklige, med egne skoler, aviser og lignende. Norskspråklige samfunn i USA fulgte ikke nødvendigvis rettskrivningsreformene som ble gjennomført i Norge på 1900-tallet, da norskamerikanerne stort sett hadde forlatt Norge før disse ble gjennomført, og norskspråklige samfunn i Amerika kunne dermed virke stivnede og arkaiske på norske språkbrukere i Norge. Så sent som 1959 utkom f.eks. den relativt store norske ukeavisenDecorah Posten i en språkform som avviste vesentlige deler av 1907-reformen og holdt fast på store bokstaver i substantiver, som alle norske språkbrukere i Norge hadde gått bort fra mange tiår tidligere.[16] I løpet av 1900-tallet har antallet norskspråklige i Nord-Amerika, og særlig morsmålsbrukere, gått drastisk ned.
Norsk har utviklet seg fra det felles skandinaviske språketurnordisk som ble brukt i perioden 200 til 500. Skriftlige kilder av urnordisk finner vi iruneinskripsjoner. Urnordisk må ha vært gjensidig forståelig med devestgermanske språkene, som blant annetengelsk,tysk ognederlandsk har utviklet seg fra.
Omkring år 500 gikk urnordisk inn en periode med bortfall av stavelser, den såkaltesynkopetida. For eksempel ble de urnordiske navneneAnulaibaR ogHarjawaldaR forkortet tilÓláfr ogHaraldr (i dagOlav ogHarald). Disse forandringene var så omfattende at språkene før og etter synkopetida ikke ville vært gjensidig forståelige, men nordisk og vestgermansk skilte likevel ikke fullstendig lag på grunn av språkkontakt og parallell utvikling.
Kartet viser den omtrentlige utbredelsen tilnorrønt og beslektede språk på begynnelsen av900-tallet. Det røde området ervestnordisk, mens det oransje området erøstnordisk. Det rosa området (Gotland) ergammelgutnisk, og det grønne området er utbredelsen til andre germanske språk som norrønt fremdeles var gjensidig forståelig med til en viss grad.
Fra omkring 700 kaller vi språketnorrønt. I norsk språkvitenskap blirnorrønt først og fremst brukt om språket i Norge og på Island, selv om dialektforskjellene i det nordiske språkområdet var minimale, og språket i samtiden ble oppfattet som ett språk, kaltnorrǿna ellerdǫnsk tunga. Fra 700-tallet oppstod allikevel visse dialektforskjeller, og det er vanlig å snakke om en vestnordisk dialekt i Norge og påIsland ogFærøyene og en østnordisk dialekt iSverige ogDanmark. For eksempel ble de gamle diftongene monoftongert i øst, slik at der svensk og dansk i dag harsten,røs ogløs, har mange norske dialekterstein,røys oglaus. Også islandsk og færøysk beholdt diftongene.[8]
Norrønt språk hadde på grunn av vikingenes reiser og erobringer sterk innvirkning pågammelengelsk på denne tida, og det bidro til å opprettholde den gjensidige forståeligheten. Forskjellen kan ha vært omtrent som forskjellen mellom norsk og svensk i dag.[17]
Fra omkring 1200 skilte dansk seg stadig mer fra norsk og svensk. Dansk mistet skillet mellom ulike vokaler i grammatiske endelser, slik at der norsk og svensk veksler mellome,a ogo har dansk baree. Dansk fikk også en særegenfonologisk utvikling, blant annet får dansk sinebløde konsonanter og det danskestød oppsto på denne tida. Dette dialektskillet er større enn det eldre skillet mellom øst og vest, og det er først og fremst dette som gjør at nordmenn har vanskeligere for å forstå muntlig dansk enn svensk.[8]
De norske norrøne dialektene fram til rundt 1350 kallesgammelnorsk. Gammelnorsk ble skrevet både med runer og meddet latinske alfabetet som ble innført sammen medkristendommen på 1000-tallet. Da mange av de skrivekyndige døde isvartedauden i 1349 ble det norske skriftspråket svekket.
Det norske språket fra svartedauden tilreformasjonen i 1536 kallesmellomnorsk. På nytt gikk norsk inn i en periode med store forandringer og forenklinger. De samme endringene skjedde i stor grad i svensk og dansk, slik at avstanden mellom disse språkene ikke økte betydelig. En viktig drivkraft i språkendringene i denne perioden var den utstrakte kontakten medhanseatiske handelsmenn, det vil si nordtyskere, og deresnedertyske språk. Ikke minst gjelder det ordforrådet som i stor grad ble byttet ut. Skandinaver og nordtyskere kunne således forstå hverandre, men med det resultat at avstanden til de øynordiske språkeneislandsk ogfærøysk økte, og det nordiske språkområdet ble definitivt delt.[8]
På grunn avKalmarunionen fra 1397 og deretterunionen med Danmark ble dansk skriftspråk stadig mer brukt i Norge. Norsk holdt seg best i de såkaltebondebrevene, som i hovedsak var saksdokumenter fra rettsvesenet. Her finner man skriftlig norsk fram til utpå 1600-tallet.
Fra 1500-tallet fikk de skandinaviske språkene en form som dagens skandinaver ville ha kunnet forstå. Dette stadiet av norsk språk kalles nynorsk. Siden norrøn tid erkasussystemet sterkt svekket, selv om enkelte dialekter fremdeles har bevart skillet mellomnominativ ogdativ. De personlige pronomen har også beholdt et todelt kasussystem som i skillet mellomdu ogdeg.
Før Ivar Aasens systematiske arbeid haddeJørgen Thomassøn som den første studerte norsk grammatikk i denne perioden.[18]Marcus Schnabel i Hardanger var den neste som studerte folkemålets grammatikk.[19] Schnabel hadde gått i lære hosHans Strøm og de var begge oppmerksomme på slektskapet mellom gammelnorsk og bygdemålet. Presten Christen Jenssøn i Sunnfjord (1646) ogErik Pontoppidan med Glossarium Norvegicum (1749) laget også ordsamlinger. LegenLaurents Hallager beskrev i 1802 6 000 norske ord og uttrykk iNorsk Ordsamling (Norsk Ordsamling eller Prøve af Norske Ord og Talemaader. Tilligemed Et Anhang indeholdende endeel Viser, som ere skrevne i det norske Bondesprog.).[20]
Den første systematiske granskninga av det nynorske språket ble utført avIvar Aasen. På 1840-tallet reiste han rundt i landet og studerte dialektene. I 1848 publiserte hanDet norske Folkesprogs Grammatik og i 1850 komOrdbog over det norske Folkesprog. Dette arbeidet ble møtt med stor velvilje i samtiden, og han regnes nå som grunnleggeren av norsk språkvitenskap.[21]
I 1852 skapte Aasen målstrid da han uttrykte ønske om å lage en normalform av folkespråket til allmenn bruk. Noen skriftnormal fantes ennå ikke, og Aasen var derfor ikke klar for kamp og prøvde å avdramatisere saken. Den første skissa av en normal kom i 1853 medPrøver af Landsmaalet i Norge. Den første virkelig store striden oppstod høsten 1858 da journalisten og dikterenAasmund Olavsson Vinje startet opp ukebladetDølen, den første periodiske publikasjon på det nye landsmålet.[21] Aasen fullførte landsmålsnormalen med publiseringa avNorsk Grammatik i 1864 ogNorsk Ordbog i 1873. PartietVenstre tok oppmålsaken, og i 1885 ble landsmålet sidestilt med det danske skriftspråket, ellervort almindelige Skrift- og Bogsprog som det het i stortingsvedtaket. Den første offisielle rettskrivningen kom i 1901, og i 1907 ble det innført obligatorisk eksamen i landsmålet vedexamen artium.
Med reformasjonen ogboktrykkerkunsten økte skriftspråkets betydning, og mange av Europas skriftspråk fikk sin moderne form i arbeidet med bibeloversettelsene på denne tida. I Skandinavia fikk vi to standardskriftspråk, et svensk basert på dialektene i og omkringStockholm, og et dansk basert på dialektene omkringØresund og iNordsjælland. I Norge befestet dansk sin stilling.
På 1600-tallet utviklet det seg ethøytidsspråk i Norge med skriftspråket som rettesnor. En skriftrett leseuttale av dansk ble brukt som prekespråk i kirkene og seinere ikonfirmasjonsundervisninga og skolene. I skolene vedvarte dette til Stortinget i 1878 vedtok at undervisninga skulle gis på «Børnenes eget Talesprog». Å snakke slik ble ifølgeJonas Ramus' ordliste fraRingerike i 1698 kalt åknote, med «hand har lært at knote» som eksempel.Klokkerdansk er også brukt om dette talespråket.[21]
Ludvig Kristensen Daa var en av dem som sto i spissen i kampen for et norsk skriftspråk.
Ved siden av høytidsspråket utviklet det seg en dansk-norsk dagligtale som etter hvert ble morsmål for den norske overklassen. Utviklinga begynte trolig på 1600-tallet, men så seint som på 1800-tallet kunne det fremdeles være sterkt dialektpreg i denne såkaltedannede dagligtale. Det dansk-norske talespråket var på sitt mest dansknære på slutten av 1800-tallet. Dansk-norsken var etkoinéspråk, det vil si en blanding av gjensidig forståelige dialekter, mentransplantert inn i et område der det skiller seg ut fra dialektene som omgir det.[21] For eksempel hadde dansk-norsken i motsetning til dialektene i Oslo og området rundt ikke noe jamvektsystem, bare én vokal ('e') i grammatiske endelser, monoftonger for de fleste gammelnorske diftonger, lite bruk avretroflekser ogtjukk l, og det hadde i noen grad bløte konsonanter.
Selv om det alt før 1814 var kjent blant språkinteresserte embetsmenn at norsk kunne kalles et eget språk med like stor rett som dansk og svensk, og selv om norske diktere siden midten av 1700-tallet hadde benyttet særnorske ord i det danske skriftspråket, er det først på 1830-tallet at ønsket om et norsk skriftspråk blir klart uttrykt. Det begynte medHenrik Wergeland, som forsvarte bruken av norske ord i diktning og folkeopplysning med det mål å skille ut et selvstendig norsk skriftspråk. Mens Wergeland begrenset seg til enleksikalsk fornorsking, tok førstLudvig Kristensen Daa og seinere særligKnud Knudsen til orde forortofone ellerlydrette rettskrivingsprinsipper etter inspirasjon av den danske ortofonibevegelsen. Et sentralt spørsmål var hvilket talemål som skulle ligge til grunn for den lydrette skrivemåten. Knudsen argumenterte etter hvert mot høytidsspråket, fordi ingen hadde det som sitt naturlige talemål, og kom fram til prinsippet om å basere skriftspråket på «den almindeligste Udtale af Ordene i de dannedes Mund», med andre ord den dansk-norske dagligtalen. Knudsen så for seg en gradvis fornorsking i denne retninga, men fikk ikke oppleve det selv. Den første rettskrivningen basert på hans prinsipper kom i 1907 og grunnla det som i dag heter bokmål. Han kalles derfor oftebokmålets far.[21]
En pike leser dikt av Welhaven og Ibsen i 1913. Legg merke til uttalen av/r/ og/a/, at hun uttaler «-et» i «øyet» som/et/, og at hun uttaler «vårnatt» som/'voːrnat/, mens det i dagens Oslo-dialekt gjerne heter/'voːɳat/.
Om Knudsen er bokmålets far, måMoltke Moe væresamnorskens far. Han var en av mennene bakRettskrivningen av 1907, men alt i 1900 skrev han at han så en rettskrivning basert på Knudsens prinsipper som «det første store steg henimot en målform som én gang kansamle vort land, med rum foralt norsk, for by som for bygd, mot et mål som med rette kan kaldes 'riksmål', med rette 'landsmål'–fordi det er Norges lands, Norges rikes mål.»[22] Inspirert av suksessen i 1907 fortsatte Moe å arbeide for nye språkreformer med tanke på en framtidig sammensmeltning. I 1909 brukte han ordetsamnorsk om dette framtidsspråket.[23] Tradisjonelt har han derfor blitt regnet som opphavsmannen til samnorskbegrepet, menArne Garborg brukte det alt i 1877 i omtrent samme betydning.[24]
Moe døde i 1913, men ideene ble videreført avStortinget, som dette året på regjeringas anmodning bevilget 6 000 kroner til en komité «til at ta under overveielse spørsmaalet om en revision av saavel landsmaalets som riksmaalets retskrivning». Komiteens mandat er det første stortingsvedtaket som kan sies å underbygge den kommende samnorskpolitikken: «Endelig kan det kanske ogsaa være spørsmal om en viss tilnærmelse i grammatisk henseende mellem de to maalformer, forsaavidt en saadan tilnærmelse kan bygge paa levende taleform.»[25]
«Interpellasjonen ble drøftet i tre dager, referatet er på 125 sider. Debatten er trolig den voldsomste i språksakens historie, den som hadde sterkest tilknytning til den allmenne politiske situasjonen, og den som mest lidenskapelig engasjerte både stortingsrepresentanter og publikum (presidenten klager gjentatte ganger over uro på galleriet og truer med å la det rydde). Stortingets behandling av denne saken innvarsler også noe prinsipielt nytt, idet det er første gang Stortinget befatter seg med normeringen av skriftspråkene.[25]»
I Stortinget falt forslaget om å avvise reformen med 58 mot 68 stemmer, et forslag om utsettelse falt medpresidentens dobbeltstemme.[25]
Norges Lærerlag støttet reformen og hadde i forkant av debatten oppfordret Stortinget til ikke å kalle den tilbake. Etter avgjørelsen skjøt innføringa av de valgfrie tilnærmingsformene i skolene fart. Høsten 1920 laØstlandsk reisning fram en liste over de 305 av landets 674kommuner som hadde vedtatt å ta dem i bruk, 86 av disse hadde landsmål i minst én krets.[26]
Dette året bleRiksmålsvernet stiftet, noe som markerer starten på den private normeringa avriksmålet. Ellers varAftenposten blant de sterkeste motstanderne av offisiell normeringspolitikk og tok i bruk 1907-rettskrivningen først i 1923 og 1917-rettskrivningen i 1928.
I forbindelse med endringer ilærerskoleloven i 1929 kom spørsmålet om navnet på målformene opp. Landsmålet byttet navn tilnynorsk, mens navnetbokmål ble videreført fra tidligere lovpraksis, selv om skriftnormen siden 1907 hadde vært kaltriksmål. Forslag om å brukeriksmål ellerdansk-norsk i stedet forbokmål falt med henholdsvis 13 mot 22 og 17 mot 18 stemmer iLagtinget. Dette har siden vært regnet som den offisielle avgjørelsen på navnespørsmålet.[25] Etter dette har riksmålsbevegelsen brukt navnetriksmål om sin private norm i motsetning til den offisielle bokmålsnormen.
I 1938 komrettskrivingsreformene i bokmål og nynorsk som i dag blir husket som de store samnorskreformene. Hovedarkitekten var historikeren, målmannen ogarbeiderpartimannenHalvdan Koht. Prinsippene reformen bygde på var som i 1917 samordning av skrivemåter i målformene og felles tilnærming til østlandsdialektene. For å rydde opp i den store valgfriheten som 1917-rettskrivningen hadde innført, ble de tillatte formene delt i to: hovedformer og sideformer. Hovedformene skulle brukes i lærebøker, mens sideformene var tillatt å bruke for elever. For bokmålets del var det nytt at mange former uten basis i den «dannede tale» ellerstandard østnorsk ble eneformer eller eneste hovedformer. Bl.a. bleramn,vatn,botn ogfram eneformer, mensmjøl ogmjølk ble hovedformer (medmel ogmelk som sideformer). Dette vakte svært sterke reaksjoner i riksmålsbevegelsen. I nynorsken var det også de tradisjonelle formene som ble fjernet eller satt i klammer. I Noregs mållag var man delt i synet på reformen, og det brøt ut intern strid. Det endte med et kompromiss som i praksis aksepterte tilstanden.
Nynorsken hadde siden begynnelsen av 1900-tallet vært på frammarsj i Norge. I forbindelse med at lærebøkene måtte skiftes ut etter 1938, valgte enda flere skolekretser å gå over til nynorsk. I 1943 brukte halvparten av landets skolekretser nynorsk, noe som omfattet en tredjedel av elevene.
I 1952 bleNorsk språknemnd opprettet med mål om å fremme tilnærming mellom de to skriftmålene på folkemålets grunn. I 1959 kom den nyelæreboknormalen for begge målformer. For nynorskens del betydde den en ytterligere tilnærming til bokmål. Denne gjelder fremdeles for nynorsk, bare med mindre endringer. For bokmålets del ønsket nemnda å være mer forsiktig på grunn av den sterke motstanden etter 1938, og noen tradisjonelle riksmålsformer kom tilbake. Samtidig ble valgfriheten i læreboknormalen redusert ved at flere riksmålsformer ble gjort til sideformer. Derfor møtte også denne reformen sterk motstand fra riksmålsbevegelsen.
I 1959 bleLandslaget for språklig samling stiftet, og i 1966 lanserte de det første fullstendige forslaget til en samnorsknormal eller samlenormal, men denne fikk aldri noen stor betydning.[27]
I 1972 tokNorsk språkråd over for Norsk språknemnd. I 1981 ble tilnærmingspolitikken i praksis oppgitt ved at mange tradisjonelle riksmålsformer igjen ble hovedformer i bokmål. Samme år tokDet Norske Akademi over ordboks- og normeringsarbeidet fra Riksmålsvernet. Tilnærmingspolitikken ble offisielt opphevet av Stortinget i 2002, og i bokmålsrettskrivningen av 2005 ble skillet mellom hovedformer og sideformer opphevet.
Det er en del variasjon dialektene imellom når det gjelder realisering av vokalene, men variasjonen når det gjelder diftonger er større. De seks diftongene blir skrevetei, øy, au, ai, oi, ui. De tre første er vanlige, de går tilbake til urnordiske diftonger, og flere østlige dialekter har monoftong i stedet for diftong her (for eksempelstenrøs forsteinrøys. Østlandsk bymålsuttale av diftongene er/æi øy æʉ ɑi ɔy ʉi/, trøndersk uttale av de tre første erei øy øʉ. Diftongene har en del fellestrekk, for eksempel er alle stigende, bortsett fra den siste, som er avvikende både ved å ha to høye vokaler, og ved at den er representert i ordforrådet med bare et par ord:(å) huie og(i) hui (og hast).
Østlandet, Trøndelag, Nordmøre, Romsdal og sørlig Nordland
Noe forenklet kan man regne tre konsonantsystemer i norske dialekter. I sør- og vestlandsk har man det enkleste systemet. Østlandsk har i tillegg retroflekser, og nordafjells har man både retroflekser ogpalatalisering.
Retrofleks flapp ellertykk l (/ɽ/) er en relativt sjelden språklyd på verdensbasis. Den finnes i alle østnorske dialekter og i noen vestnorske dialekter i grenseområdene til østnorsk, nemlig romsdalsk og sørlig nordlandsk. Tradisjonelt har standard østnorsk unnveket retrofleksene, men disse er nå i stor grad aksepterte i samsvar med de omkringliggende dialektene. Unntaket er tykk l som fremdeles unngås der skriftspråket har «rd».
Norske vokaler kan være korte eller lange. Fonologisk sett har norske konsonanter ikke lengdeforskjell. Selv om det er mulig å måle en liten forskjell i lengde mellom konsonanter, er dette alltid avhengig av vokallengde, og forskjellen er langt mindre enn den er det for lange og korte vokaler.
Forskjellen mellom lette og tungestavelser er avhengig av lengde. En tung stavelse i norsk er en stavelse med konsonant og/eller med lang vokal irimet i stavelsen.
Trykk i norsk faller på den siste tunge stavelsen i stammen av ordet. I den opprinnelig norske delen av ordforrådet innebærer dette at trykket faller på første stavelse:
I sammensetninger faller hovedtrykket på første ledd av sammensetningen, senere ledd får bitrykk.
ka.ta.ma.ran.te.ve.en,ko.ne.bå.ten
For en del ord gjelder ikke denne regelen. Disse må bli markert som unntak i leksikon, slik at siste stavelse av stammen er «usynlig» for trykkplassering. Det gjelder blant annet lånord på-or, og en del andre ord.
I de fleste norske dialekter blir hovedtrykk realisert på en av to ulike måter, enten somtonelag 1 eller somtonelag 2. Tonelag 2 går historisk tilbake til ord som hadde to stavelser i gammelnorsk. Dermed har de fleste flertallsformene tonelag 2 (²hester, ²piler frahestar, pílur). Omlydssubstantiv hadde flertallsending uten vokal, og har dermed tonelag 1 i dag (¹føtter, ¹hender frafœtr, hendr).
Nye lånord får som regel tonelag 1 (¹kajakk, Tim¹buktu). Tonelag i sammensatte ord er fordelt etter et komplisert mønster, der tendensen er at hvis konsonantene rundt sammensetningsfugen erustemte og/ellerobstruenter, er det mer sannsynlig med tonelag 1. Det er som om en stor hindring er med og deler ordet i to, slik at det blir tonelag 1, mens stemte konsonanter er med og holder ordet sammen, prosodisk sett. Således heter det¹ferskfisk, men²villaks.
I dialektene blir tonelagene realisert ulikt, men den leksikalske tilordninga er stort sett den samme fra dialekt til dialekt. Hovedinndelinga går mellom lavtonedialekter (Østlandet og Trøndelag) og høytonedialekter (Vestlandet og Nord-Norge). Lavtonedialekter realiserer tonelag 1 som lavtone og tonelag 2 som fallende tone, mens høytonedialekter realiserer tonelag 1 som høytone og tonelag 2 som stigende tone. Dette er en forenkling; særlig i grenseområdene mellom de to hovedsystemene er forholdene mer komplekse.
Ikke alle dialekter har tonelag. Tonelag mangler i dialektene rundt Bergen, samt i flere dialekter i Nord-Norge fra Nord-Troms og nordover. Begge disse områdene er områder som har hatt stor grad av språkkontakt med andre språk, og i alle fall for Nord-Norge er nokfinsk ogsamisk substrat grunnen til det manglende tonelaget.
Som i de fleste andreindoeuropeiske språk er substantivene i norsk delt inn ibøyningsklasser, først og fremstgenus og sterk/svak bøyning. Norske substantiv har tre kjønn: hannkjønn, hunnkjønn og intetkjønn. Unntak er bergensdialekten og konservative varianter av bokmål, som bare har hannkjønn og intetkjønn.
Bøyninga av regelmessige substantiv avhenger av kjønnet. Fra og med 1. juli 2005, kan alle hunnkjønnssubstantiv på bokmål bøyes som om de var hannkjønn.[28] På noen varianter av nynorsk er det et sterkt og et svakt bøyningsmønster for hunnkjønns- og intetkjønnsubstantiv.
Norskeadjektiv blir bøyd igrad (fin – finere – finest) og genus. Med unntak avliten (lita, lite), og i noen dialekter andre adjektiv på -en, er opposisjonen mellommaskulinum ogfemininum nøytralisert, og barenøytrumsformen er avvikende. Bøyning i kjønn gjelder bare adjektiv i positiv ubestemt entall, gradbøyde adjektiv, og adjektiv i flertall og/eller bestemt form (finere, finest, fineste, fine) har ikke genusbøyning.
Adjektivene blir bøyd i bestemthet og numerus, som substantiv. De skiller seg likevel fra hverandre ved at de ved substantivene er inherente kategorier der adjektivene retter seg etter substantivet. Eksponentene for de ulike trekkene i hver kategori er også helt ulike de eksponentene som finnes innenfor substantivbøyninga. Flertall blir uttrykt med-e for adjektivene, men med blant annet-er for substantivene (gule soler).
Det er to bøyningsparadigmer for adjektivene: den svake bøyninga brukes når argumentet er bestemt, og den sterke brukes når argumentet er ubestemt:
Verb kan deles i ulike bøyningstyper, isvake ogsterke, etter om de danner preteritum med suffiks eller ikke. Svake verb danner preteritum med suffiksene-a/et eller-te/-(d)de, fordelingen dem i mellom er avhengig av fonologiske egenskaper ved stammen. Enstavede stammer (å nå) har suffikset-dde, stammer med trykk på siste staving ogtonelag 1 (å reparere) har suffikset-te, det samme har stammer med visse fonologiske strukturer. Alle andre svake verb danner preteritum med-a/et. Sterke verb danner preteritum med vokalveksling i stammen, såkaltavlyd.
Norske verb kan også deles inn ihovedverb oghjelpeverb. Hjelpeverbene er en lukket klasse av verb som blir brukt dels til å lage sammensatte tidsformer (Vi har gått), og dels til å markere talerens innstilling til innholdet i setningen (Vi må gå nå). Syntaktisk skiller hjelpeverbene seg fra andre verb ved at de tarinfinitiver som komplement uten infinitivsmerke, jf.Vi prøverå gå nå, derprøver, til forskjell framå, ikke er et hjelpeverb.
Depersonlige pronomenene bøyes i tre ulikekasus:nominativ,akkusativ oggenitiv. Noen dialekter hardativ istedenfor akkusativ. Adjektiv samsvarsbøyes med pronomen på samme måte som med substantiv. Av pronomenene er det bare de personlige som har bøyning.
De fleste determinativer bøyes etter kjønn og tall i samsvar med argumentet sitt. Noen determinativ bøyes ikke.
De fem øvrige lukkede ordklassene har ingen bøyning.
Grunnstammen av norske ord erarveord fraindoeuropeisk. De lukkede ordklassene er de som har overlevd lengst, mens åpne ordklasser er mer utsatte for utskiftinger. De aller flestesterke verb er arveord fordi bøyningsmønsteret ikke har vært produktivt på svært lenge.Avlyd er også såpass gammelt at de fleste ord med avlyd i bøyningsmønsteret er arveord (for eksempelå drive – dreiv).
Språksamfunn låner ord fra mer prestisjefylte språksamfunn via tospråklige talere. Studier av lånord i norsk speiler dermed samfunnsmessige forhold i Europa opp gjennom hundreårene. Med innføringa av kristendommen kom det en god del lånord inn i norrønt. Av lånordene i FritznersGammelnorsk Ordbog er cirka 61 % fra latin, 25 % fra gammel- og mellomhøytysk, 7 % fra gammelfransk og under 5 % fra gammelengelsk. De fleste latinske lånordene er knyttet til kristendommen, mange tyske ord til handel, og mange franske ord til hoffliv. Hovedtyngden av lånordene i mellomnorsk kom fralavtysk. Det har blitt anslått at halvparten av ordforrådet i norsk kommer fra lavtysk[8].
Mengden nye lånord har vokst kraftig siden midten av det 20. århundre, og ikke minst etter at fjernsynet og seinere Internett ble vanlig i norske hjem. Det er særligengelsk det hentes inn ord fra.[29]Tor Guttu (leksikograf) mener at «kafésvensk» var kjent i Norge rundt 1900.[30]
Like før andre verdenskrig registrerte filologenAasta Stene omkring 530 engelske ord som var i bruk i norsk.[31] Lignende undersøkelser er foretatt senere, og det ble klart at trenden var at stadig flere engelske ord kom i bruk.Anglisismeordboka fra 1997 har omkring 4000 oppslagsord, det vil si omkring sju og en halv gang så mange som Stene fant. Engelske ords andel blant lånord har også steget markant, og utgjør iBokmålsordboka ogNynorskordboka henholdsvis cirka ti og tolv prosent av lånordene.
Mens lånordene fra engelsk i 1950-årene i svært stor grad var knyttet til ungdomskultur, har fenomenet spredt seg også til andre felter. Mens ungdomskultur fremdeles er et viktig område, finner man også særlig ord knyttet til teknologi, fritidsaktiviteter, sport og næringsliv.
Norvagisering er å gi lånord norsk skrivemåte. De aller fleste gamle lånord har norsk skrivemåte, men for nye lånord kan det være betydelig motstand mot å fornorske skrivemåter etter at den utenlandske skrivemåten først er etablert. Mens skrivemåter somsitron,sjåfør ogkul forcitron,chauffeur ogcool ikke skaper særlig oppmerksomhet, ble forslag om norvagiseringer somsørvis,sirka,beiken ogpøbb til dels latterliggjort da Språkrådet foreslo dem i 1996.[32]
Fornorsking er å finne og ta i bruk avløserord i stedet for lånord. Eksempler eridémyldring forbrainstorming,nettleser for(web) browser ellerkringkasting forbroadcasting.
Et avløserord kan lages på flere ulike måter, hovedsaken er at man forstår hva ordet dreier seg om. Det kan lages avløserord på hovedsakelig to forskjellige måter. En måte er å oversette direkte.Mountain bike oversettes medfjell-/terrengsykkel ogboarding card medombordstigningskort. Andre ganger må det tys til litt mer fantasi,feedback ogcorner blir neppe forstått på norsk hvis det oversettes medtilbakemating ellerhjørne.Tilbakemelding oghjørnespark er derimot mye mer forståelige. Nyansene er derfor viktige når nye avløserord skal lages.
I Norge er detSpråkrådet som har tatt ansvaret for å komme på nye avløserord iOrdsmia.
^«St.meld. nr. 35 (2007–2008). Mål og meining Ein heilskapleg norsk språkpolitikk»(PDF). Kultur- og kyrkjedepartementet. «I dag er norsk morsmål for over 90 prosent av befolkninga i Noreg. (...) 10.5.3.3 Uttrykket «offisielt språk» (...) Men at noko er offisielt, tyder eigentleg ikkje noko anna enn at det er formelt autorisert, eller at det er godkjent av ansvarlege styresmakter. Uttrykket gjev ikkje utan vidare svar på i kva funksjon,for kva formål, til kva bruk det er autorisert eller godkjent.Alle språk kan difor seiast å ha offisiell status dersom dei direkte eller indirekte er omfatta av eit eller anna slags tiltak som det offentlege er ansvarleg for å tilby i medhald av lov, forskrift eller på anna formelt grunnlag. Norsk teiknspråk er mellomanna omfatta av føresegner i opplæringslova som gjev rett til opplæring i og på teiknspråk for elevar som har dette som førstespråk.16 Også i vidaregåande opplæring har teiknspråklege elevar nærare definerte rettar etter lova.Likevel blir uttrykket offisielt språk kanskje oftast brukt om språk som i kraft av vedtak eller sedvane har rettsleg status som offentleg administrasjonsspråki eit land. Dette er som regel identisk med majoritetsspråket i landet, såleis norsk i Noreg, svensk i Sverige og dansk i Danmark.Her i landet blir dessutan samisk rekna som offisielt språk i kraft av den særskilde grunnlovsføresegnaog gjennom føresegna i samelova som seier at samisk og norsk er likeverdige språk, og at dei skal vera likestilte språk etter dei nærare reglane i den same lova. Gjennomgåande har like-vel ikkje samisk og norsk same funksjonar som administrasjonsspråk i det norske samfunnet. Jamførtmed norsk er det offisielle bruksområdet for samisk avgrensa gjennom dei nærare språkreglanei lova.»linjeskift-tegn i|sitat= på plass 318 (hjelp)
^Koenraad De Smedt, Gunn Inger Lyse, Anje Müller Gjesdal og Gyri S. Losnegaard (2012). «Norsk i det europeiske informasjonssamfunnet».The Norwegian Language in the Digital Age. White Paper Series. Berlin, Heidelberg: Springer Berlin Heidelberg. s. 9.ISBN9783642313882.doi:10.1007/978-3-642-31389-9. «Norsk er felles tale- og skriftspråk i Norge, og er mors- målet til det store flertallet av den norske befolkningen (mer enn 90 %, omtrent 4 320 000 språkbrukere).»CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
^Siteringsfeil: Ugyldig<ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navnantall
^abcdefgTorp, Arne (2004). «Nordiske språk i nåtid og fortid». I Sletten, Iben Stampe.Nordens språk - med røtter og føtter(PDF).ISBN92-893-1042-1. Arkivert fraoriginalen(PDF)Bruk av|arkiv_url= krever at|arkivdato= også er angitt (hjelp). Besøkt 25. september 2007.«Arkivert kopi»(PDF). Arkivert fra originalen 2. oktober 2006. Besøkt 25. september 2007.CS1-vedlikehold: Uheldig URL (link)
^Vikør, Lars S. (6. mars 2020).«språk i Norge».Store norske leksikon. Besøkt 12. august 2020. «Noen statistikk over nynorskbrukere finnes ikke, men tallet blir alminnelig antatt å ligge mellom 10 og 15 prosent.»
^«2019-12-19».ssb.no (på norsk). Besøkt 12. august 2020.
^Hanto, Kristian Ihle (1986).Ideologiar i norsk målreising,.
^abcdEinar Lundeby (1966).«Stortinget og språksaken».Innstilling om språksaken fra Komitéen til å vurdere språksituasjonen m.v. oppnevnt ved kongelig resolusjon 31. januar 1964. Arkivert fraoriginalen 24. juli 2011.
^Jahr, Ernst Håkon (1978).Østlandsmåla fram!. Universitetsforlaget.ISBN82-00-01672 Sjekk|isbn=-verdien: length (hjelp).
.jpg)
