| Norrønt | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Region | Skandinavia,Island,Færøyene,Grønland ogVinland men også Nordvest-Europa | ||
| Utdødd | Utviklet seg tilnorsk,dansk,svensk,islandsk,færøysk,norn (utdødd språk),elvdalsk oggutnisk. | ||
| Lingvistisk klassifikasjon | Indoeuropeisk Germansk Nordisk Norrønt | ||
| Språkkoder | |||
| Glottolog | oldw1240 | ||
 Norrønt (språk) på Wiktionary | |||
Norrønt[1] var tale- og skriftspråket iNorge og påIsland,Færøyene ogGrønland (og også for en kort periodeVinland i dagensNewfoundland,Newfoundland og Labrador,Canada) imiddelalderen (nemlig ivikingtiden gjennom hele tidligmiddelalder). I tillegg ble norrønt også delvis snakket i territoriene i Nordvest-Europa som var gjenstand for norrøne invasjoner og kolonisering/bosetting, nemligEngland (dvs.Danelagen),Skottland (inkludertHebridene,Orknøyene ogShetlandsøyene),Isle of Man iIrskesjøen ogIrland. Gammelnorsk[2] ble også snakket iNormandie, i dagensFrankrike i noen århundrer og det satte viktige spor i normannisk toponymi og antroponymi så vel som i den lokale dialekten. På det norrøne språket (som på islandsk) betegner imidlertidnorrǿnt mál sammen meddǫnsk tunga (dansk tunge) det felles nordiske språket, altså også gammelsvensk[3] og gammeldansk. Ivikingtiden var forskjellene mellom de nordiske språkene så små at man i blant andre England snakker om «Old Norse» og i Sverige omfornnordiska.
Norrønt er et utdødd språk, men det finnes fortsatt enkelte bygdemål i Norge ogSverige som har beholdt mange trekk fra det norrøne språket. Eksempler på norske og svenske dialekter som fortsatt har mye til felles med gammelnorsk og gammelsvensk ersetesdalsk,sognemål,nord-gudbrandsdalsk,bøhering ogvivestadmål i Norge, ogelvdalsk ogøverkalixmål i Sverige. Disse spesielle dialektene er ofte innbyrdes uforståelige med standard norsk og svensk, men folk som snakker disse dialektene kan også snakkestandard østnorsk/standardsvensk og forenklede versjoner av dialektene som er forståelige.
Utdypende artikler:Gammelnorsk språkhistorie ogIslandsk språkhistorie
Eldre norrønt:
Yngre norrønt (klassisk norrønt):
Norrønt språk utviklet seg fraurnordisk[5], som i vikingtida (ca.800–1050) spaltet seg i de tre nordiske dialektene gammelvestnordisk (norsk-islandsk), gammeløstnordisk (dansk-svensk) og gammelgutnisk (som ble talt på den svenske øya Gotland). Til disse kom etterIslands bebyggelse omkring900gammelislandsk språk. Gammelsvensk og gammeldansk står hverandre altså svært nær og kalles sammenøstnordiske språk, mens gammelnorsk og gammelislandsk kallesvestnordiske. Siden forskjellene mellom disse to er svært små, kalles de ofte sammennorrønt. Gammelnorsk og gammelislandsk utviklet seg videre til henholdsvisnorsk språk ogislandsk, som i dag er innbyrdes uforståelige.Færøysk[6] er også en etterkommer av det vestnordiske språket. Av disse språkene har islandsk utviklet seg minst bort fra det vestnordiske fellesspråket, og en klassisk norrøn tekst er fortsatt relativt forståelig for islendinger ennå i dag.[trenger referanse]
I gammelislandskens historie kan man skille mellom tre perioder. Den første, fra bebyggelsen (slutten av900-tallet) til omkring 1200, viser ennå en språkform som til å begynne med naturlig nok ikke var til å skille fra det eldste gammelnorsk, og senere bare var forskjellig i enkelte trekk. Den andre perioden, den såkalte klassiske gammelislandske, fra omkring 1200 til omkring 1350, viser derimot viktige språklige forandringer, som danner skarpe forskjeller fra gammelnorsk. Den tredje, mellomislandske perioden fra omkring 1350 til omkring 1530 viser spor av flere språklige nydannelser som ligger til grunn for detnyislandske språket.
Man kan dele gammelnorskens historie inn i de tre samme periodene. Den første perioden utviste som nevnt ikke store forskjeller fra gammelislandsk, og i den andre (ca. 1200 – ca. 1350) synes det ikke å ha forekommet store forandringer. På1300-tallet forekommer det derimot store avvikelser fra det tidligere språket. Den tredje,mellomnorske perioden viser innflytelse fra førstsvensk og seneredansk. Omkring reformasjonstiden opphørte norsk å eksistere som eget skriftspråk og ble erstattet av dansk. Fra da av levde språket kun som dialekter.
Alt tidlig tid fremtrådte dialektskiller, spesielt mellom det vestlige og det østlige Norge. Det østnorske språket viser mange fellestrekk med det samtidige gammelsvenske språket, mens trøndersk inntok en mellomstilling mellom østnorsk og vestnorsk. Dialektskillene ga seg også utslag i ulike skriftnormer knyttet til forskjellige skrivemiljøer i de norske byene.
Det norrøne språket ble først likt somurnordisk skrevet medruner. I Norden forekom tre forskjellige futharker. Det første varden eldre runerekken, som også ble brukt i de øvrige germanske områdene; den bestod av 24 tegn. Ivikingtiden ble denne erstattet avden yngre runerekken, som hadde utviklet seg fra den eldre, men bare bestod av 16 tegn. Runeinnskriftene fra vikingtiden benytter nesten utelukkende denne futharken. Fra år1000 finner man så spor etter en ny forandring av futhark, ved at man forsøkte å modifisere runene slik at de kunne uttrykke like mange lyder somdet latinske alfabetet. Slik oppstodden yngste runerekken, som hadde fortrengt den yngre alt på1200-tallet. Runenes betydning ble imidlertid stadig mindre, ettersom man tok i bruk det latinske alfabetet også til innskrifter. I Norge forsvant de ved slutten av1300-tallet, på Island først etterreformasjonen.
Det latinske alfabetet ble tatt i bruk både på Island og i Norge alt omkring 1050. Alfabetet måtte tilpasset det norrøne språkets behov. Derfor bleþ beholdt frafuthark,y og senereð ble lånt fraangelsaksisk; det ble benyttet latinskedigrafer (æ,œ) og modifisering av de latinske bokstavene ved «kvister» (ę, ǫ) ogaksenter.Ortografien i håndskriftene er naturligvis svært uensartet, for det fantes aldri noen allment akseptert norrøn rettskrivning.
Norrønt har firekasus:Nominativ,genitiv,dativ ogakkusativ. Det har alle de tregrammatiske kjønnene, og tregrammatiske tall:entall,totall, ogflertall.
Som i flere andregermanske språk skiller man mellomsvak ogsterk bøyning avsubstantiver ogadjektiver. Et substantiv bøyes bare i en av klassene, mens et adjektiv kan bøyes i begge, avhengig av betydningen. Slik er det også i moderne norsk:
For å avgjøre om et substantiv bøyes svakt eller sterkt, ser man på ordets opprinnelige (urnordiske) endelse:
Man kan også gjøre antagelser om substantivets kjønn ut fra endelsen:
Eksempel på sterk bøyning (rekonstruerteurnordiske former til venstre):
| kasus | entall | flertall |
|---|---|---|
| nominativ | armaz > armr | armōz > armar |
| akkusativ | arma > arm | armanz > arma |
| genitiv | armas > arms | armō > arma |
| dativ | armē > armi | armumz > ǫrmum |
Eksempel på svak bøyning:
| kasus | entall | flertall |
|---|---|---|
| nominativ | granni | grannar |
| akkusativ | granna | granna |
| genitiv | granna | granna |
| dativ | granna | grǫnnum |
Syntaks betyr ords stilling i forhold til hverandre. Bokmål er et syntaks-språk fordi setningene her endrer mening hvis man flytter rundt på ordene. F.eks:
De to setningene betyr to forskjellig ting fordi ordene er stokket om. Men siden norrønt er et kasus-språk har man ikke denne problemstillingen. Her får ordene endinger som bestemmer hvilken rolle de har i setningen. F.eks:
Disse setningene betyr akkurat det samme. Olaf har fått en r-endelse fordi han står i nominativ og dermed er subjektet, Harald har fått en ekstra i fordi han står i dativ og er indirekte objekt, mens hest ikke har fått noen ending som objekt i akkusativ. Altså betyr begge setningene at Olav ga Harald en hest.
I norrønprosalitteratur skilles det gjerne mellom «lærd» og «folkelig» stil. Den lærde stilen ble brukt i oversettelser fra fremmede språk og i verker som krevde kjennskap til utenlandsk litteratur. Denne stilen hadde en kompleks setningsstruktur, en stor ordrikdom preget avfremmedord og nydannelser, samt utstrakt bruk av retoriskestilfigurer. Den folkelige stilen var preget av dagligdags og muntlig språk, og ble brukt i fortellende prosa (for eksempelsagaene oglovtekster).
Det var ikke så store forskjeller mellom norrønt og de andre gammelnordiske språkene. Her er samme tekst skrevet på norrønt og på gammelsvensk fra vikingtida.
Norrønt
Reð Þjóðrekr hinn Þormóði, stillir flotna, strondu Hreiðmarar. Hann sitr nú gorr á gota sinum, skjaldi of fatlaðr, skati Mæringa
Gammelsvensk, 900 e Kr
Reð Þjóðrikr hinn Þormóði, stillir flutna, strandu Hræiðmarar, hann sitir nú gorr á guta sinum, skjaldi um fatlaðr, skati Mæringa
Wikimedia Incubator -Wikipedia pånorrønt (språk)