Statue avRollo, grunnlegger av lenet Normandie, iFalaise, fødestedet til hans etterkommerVilhelm Erobreren, som ble konge av England.Normandies historiske grenser mot FrankrikeNormannisk ekspansjon ved 1130
I løpet av det10. århundre gikk de nordiske vikingene over fra angrep langs de franske elvene til mer eller mindre permanente bosetninger. I møtet med lokalbefolkningen forsvant nordisk religion og språk, og ble erstattet med kristendom ognormannisk språk, basert påoïl, et lokalt språk som dannet grunnlaget for flere regionale språk i Frankrike. Normannisk er fortsatt et regionalt språk i Normandie, men har på grunn av en bestemmelse iFrankrikes grunnlov ikke status som offisielt språk.
Etter å ha etablert en sikker base begynte de å ekspandere, først innenfor dagens Normandie. Raidene mot nærliggende steder ble for det meste ledet av yngre sønner som ikke hadde utsikter til å arve, og andre som ikke hadde noen arverett i området. Normandie ble omtrent identisk med den gamle kirkelige provinsen med sete iRouen. Regionen hadde ikke noen naturlige grenser.
Den framvoksendeføydale styreformen i Frankrike ble også innført i Normandie. Både der og senere i England ble det gjort modifikasjoner i systemet, slik at det ble tilpasset lokale forhold og alt i alt fungerte bedre.
Normannernes krigerklasse skilte seg fra det gamle franske aristokratiet. Mange av de i sistnevnte kategori kunne spore sin slekt tilbake tilkarolingisk tid, mens normannerne sjelden kjente sine forfedre mer enn noen få generasjoner tilbake. De fleste av ridderne var også fattige og hadde lite jord, og krigere ble eksportert til andre land som leiesoldater.
Normannerne i England begynte etter hvert å identifisere seg som anglo-normannere. Dahundreårskrigen brøt ut identifiserte det anglo-normanniske aristokratiet seg første og fremst som engelske.
En av de som krevde den engelske tronen i opposisjon til Vilhelm Erobreren varEdgar Atheling. Han flyktet tilSkottland med sin familie, og hans søster Margaret giftet seg der med kongMalcolm Canmore. Det hadde da allerede oppstått en uenighet mellom Malcolm og Vilhelm om Skottlands grense mot England.
Da Vilhelm invaderte Skottland i1072 red han selv helt tilFirth of Tay, der han møtte sin flåte. Malcolm underkastet seg raskt, og overgav sin sønnDuncan som gissel. Dette var starten på en lang diskusjon om hvorvidt den skotske kronen var underlagt den engelske.
Flere normanniske familier bygde slott i Skottland. Den senere kongenRobert the Bruce var av normannisk avstamning, og det samme gjelder flere klaner i høylandet. Det normanniske føydalsystemet ble innført, men de hadde liten påvirkning på språket; innføring av engelsk i Skottland kom senere.
Normannerne iIrland kom for det meste i mindre grupper, og slo seg i det12. århundre ned i egne bosetninger og slott. De ble raskt tatt opp i det irske samfunnet, og mange har sagt at de ble mer irske enn irene selv. Ved senere invasjoner fra England sto normannernes etterkommere på irsk side, kanskje først og fremst fordi de ikke ville underlegge seg London og betale skatt.
Det viktigste normanniske området på Irland erPale i øst. Flere store slott, somTrim ogDublin, ble bygget av normannere.
Noen irske navn har klart normaniske opprinnelse, som Molyneux iKerry og Devereux iWexford og uttales Devericks som noen også staver det. Andre forbindelser er ikke like åpenbare, slik som med Tobin som er blitt Toíbín på irsk og egentlig er en forvansking av franske ‘de St. Aubyn’. Alle navn som begynner med ‘Fitz’, Fitzgerald, Fitzpatrick, Fitzsimons og videre er av normannisk opprinnelse. Fitz er rett og slett en feiluttale av franske ‘fils’ (‘sønn av’), og bruken indikerer på en aristokratisk bakgrunn.
Andre forbindelser kan være mindre opplagte og mer obskure, som for eksempel Redmond, som er fonetisk uttale av irske Réamonn som igjen er en direkte oversettelse av franske ‘le Gros’ i meningen ‘stor mann’. Det samme navnet ‘le Gros’ har igjen blitt fornavnet Grace. Noen normannske navn er et uttrykk for bærerens posisjon, navnet Butler (egentlig ‘tjener’) er en etterkommer fraTheobald Fitzwalter som ble utpekt til Chief Butler (Første Tjener) av Irland av kongHenrik II av England i1177.
Noen normanniske grupper søkte sørover, og etablerte baser iAversa,Capua,Puglia ogCalabria. Fra disse basene lyktes de etter hvert i å erobreSicilia ogMalta frasarasenerne. Områdene de etter hvert styrte som hertug- eller kongedømmer var:
IItalia utgjorde de en viktig politisk faktor. I striden mellompaver ogtysk-romerske keisere stilte de seg normalt på pavens side. Et av de viktigste eksempler erRobert Guiscard, somGregor VIIs eneste støttespiller i konflikten med Henrik IV av det tysk-romerske rike. Denne striden førte blant annet til at normannerne angrepRoma, der adelen støttet keiseren, og plyndret og brente store deler av byen.
^Normannere må forstås som en blanding av flere kulturer, og ikke til å forveksles med «vikinger», jf. Thomas, HM (2003): The English and the Normans: Ethnic Hostility, Assimilation, and Identity, s. 38. Sitat: «Felice Lifshitz has shown... what an important role the cult of Romanus played in the Viking reconfiguration of themselves as Christian Normans and in the merging of conquerors and conquered as one people.»
^Crouch, David (2003): The Normans: The History of a Dynasty, London: Hambledon, s. 20. Sitat: [ved 960-tallet var normannerne betraktet] «no longer the 'Northmen of the Seine', but a people of a variety of descents gathered into one political unit within specific borders.»
^ Chibnall, M (1999):The debate on the Norman Conquest, s. 2. Sitat: «In Normandy the conquering northmen had assimilated... the indigenous Frankish and Gallo-Roman peoples...»
