Norges bosetning er en geografisk beskrivelse av landets bebyggelse, befolkning, næringsliv og samferdsel.
Norge er at av de tynnest befolkede landene i Europa etterIsland. De nordlige delene av Norge, Sverige og Finland er de tynnest befolkede regionene i EU/EØS med ned mot 2 innbyggere/km2.[1][2][3] Bortsett fraRussland har Norge fast bosetning lenger nord enn noe annet land.[4]
Bosetningen i Norge er særlig knyttet til kysten. INord-Norge bor 9 av 10 mindre enn 4 km fra sjøen, ofte knyttet tilstrandflaten, med en del bosetning langs skipsleia påHelgeland, iLofoten/Vesterålen ogHarstad-Tromsø. Særlig Finnmark har store folketomme områder. En del daler og flatbygdene på Østlandet (Hedmarken, Ringerike og Toten) er relativt tett bosett. Rundt Trondheimsfjorden er det relativt tett bosetting.[5] Det geografiske tyngdepunkt i landets befolkning er på det sentrale Østlandet. Befolkningen er særlig konsentrert omkring Oslo og Oslofjorden.[6] På det sentrale østland ligger hovedstaden Oslo og tre tettsteder (Drammen, Porsgrunn-Skien og Fredrikstad-Sarpsborg) med befolkning omkring 100 000. Hver landsdel sin (uoffisielle) landsdelshovedstad: Kristiansand på Sørlandet, Bergen i vest, Trondheim i Trøndelag og Tromsø i Nord-Norge. Stavanger har utviklet seg stert som landets oljehovedstad. Disse byene og byområdene har alle en lang historie med sentrale funksjoner innen handel, administrasjon og kirke.[7]:160
I 2018 bodde 82 % av innbyggerne itettsteder, og 58 % bodde i tettsteder med minst 10 000 innbyggere. I Oslo fylke bodde 99 % av innbyggerne i et tettsted, i Hedmark fylke 58 %. Av landets kommuner var det i 2018 28 som ikke hadde noe tettsted etter SSBs definisjon.Tettstedet Oslo hadde i 2018 1 million innbyggere, noe som tilsvarer nær 19 % av landets befolkning.[8] Siden 1800 bor en stadig større andel av innbyggerne i byer og tettsteder. Det sentrale Østlandet med Oslo har fått en økende andel av befolkningen, mens Finnmarks, Opplands og Agders andel har gått ned.[9]
Mesteparten av landets bosetning er på den sjettedel av landet som er under 150 m.o.h.. Omkring halvparten av landets areal ligger mellom 300 og 900 meter, og en femtedel av landet er over 900 meter.Skoggrensen går opp til 1 000–1 200 meter på Østlandet og synker mot vest (under 500 meter på Vestlandet) og mot nord (ned til havnivå i Finnmark).[10][11]
Utdypende artikkel:Innvandrere i Norge
I 2023 var det i Norge 877 227 personer født i utlandet av utenlandske foreldre. Oslo har størst andel innvandrere med 26 % av befolkningen, Innlandet har minst med 11 %. Blant kommunene hadde Gamvik 29 %, Båtsfjord 27 %, Træna 27 % og Sør-Varanger 15 % innvandrere.[12] Troms og Finnmark har mange av kommunene med stor andel innvandrere. Rindal kommune i Trøndelag hadde 2 %.[13] I Oslo hadde bydelene Stovner, Søndre Nordstrand og Alna over halvparten av befolkningen innvandrerbakgrunn (innvandrere og barn av innvandrere), over 37 % av innbyggerne i disse bydelene er født utenfor Norge (tall for 2022). Nordstrand, Vestre Aker og Nordre Aker hadde minst andel innvandrere på 16-18 % (dette gjaldt også i 2015). I 178 av Norges kommuner er innvandrere fra Polen den største gruppen.[13][14][15]
Se også:Norsk emigrasjon til USA.
Utvandringen til Amerika på 1800-tallet preget demografien i Norge lenge etter utvandringstoppen. Utvandringen foregikk særlig i perioden1825-1920; den begynte på landsbygda og fortsatte fra byene. Omtrent 800 000 utvandret fra Norge til Amerika. Noen distrikter og bygder ble særlig berør av utvandringen, spesielt de indre fjordbygdene påVestlandet, somLuster ogLærdal, og øvre fjellbygder påØstlandet, blant annetValdres,Hallingdal ogGudbrandsdalen. Fra Gudbrandsdalen var det i årene 1866-1900 så stor utvandring at folketallet falt med 15 til 20 % tross høy fødselstall. I 1970 lå bygdene iLesja, Lom og Skjåk fortsatt under folketallet i 1865. Mange marginale gårder og boplasser Gudbrandsdalen ble nedlagt samtidig med fallet i folketallet.[16][17][18][19] Etter hvert ble det like stor utvandring fra byene som fra bygdene.
Utdypende artikkel:Urbaniseringen av Norge
Mer enn 84 % av befolkningen bor i byer og tettsteder. Det er særlig fra rundt år 1800 urbaniseringen har hatt betydning. Det var generell folkevekst på 1800-tallet og det var tendenser til overbefolkning i noen bygder.[20] Fra 1800 til 2000 ble bosetningen i Norge endret fra overveiende spredt (over 90 %) til overveiende tett (omtrent 75 %, Sverige hadde til sammenligning opp mot 80 %). I 1950 bodde halvparten av befolkningen ibyer og andre tettbygde områder. Folketallet på bygdene vokste til rundt 1950 samtidig som andelen av befolkningen gikk ned. Administrative grenser (kommuner) er bare delvis egnet til å skjelne mellom byer/tettsteder og spredtbygde områder. Skillet mellomlandkommuner og bykommuner er uten rettslig betydning.[21]:134–136[22] Etter 1994 er det ikke noe formelt skille mellom bykommune oglandkommune. En del tidligere bykommuner som Molde og Tromsø er vidstrakte og bare en mindre del av kommunen har bypreg, mens for eksempel Oslo strekker den bymessige bebyggelsen seg langt inn i nabokommunene. Noen tidligere landkommuner for eksempelKragerø ogMo i Rana har et bymessig sentrum.[20]
.jpg)
Etterandre verdenskrig har det pågått en jevn urbanisering og sentralisering av Norge der folkeveksten har skjedd i byer og sentrale strøk blant annet ved flytting. Tettstedenes andel økte fra 52 % i 1950 til 74 % i 1995. Det har også foregått en del flytting fra nord til sør i landet. Oslo/Akershus’ andel av befolkning har økt, mens mens det øvrige Østlandet og Nord-Norge gikk tilbake noen prosentpoeng. I landdistriktene skjedde i perioden en stor grad av lokal konsentrasjon mot mindre tettsteder og kommunesentra.[23][24] I mange tilfeller ligger en god del av den sammenhengende bymessige bebyggelsen i andre kommuner enn bykjernen.[23] I byene har flyttestrømmen til dels gått motsatt vei - fra bykjernen til omliggende forstadsområder. Fra 1950 til 1995 var det nesten ikke folkevekst iOslo kommune, mens Akershus i samme periode nesten nådde igjen Oslo i folketall.[23]:54–56[24] Økende pendling fra bygdene til nærliggende byer og tettsteder innebærer en «skjult urbanisering» ved at bygdene fungerer som forsteder og villastrøk for byene.[25] Primærnæringene fiske, jordbruk og skogbruk er geografisk spredt og knyttet til spredt bosetning, mens industri og tjenester ofte er punktlokalisert og knyttet til byer og tettere bosetning.[26]
De fleste norske byene ligger ved kysten og de er i stor grad vokst frem i tilknytning til utenrikshandel og skipsfart.Tønsberg er en av landets eldste byer og lå sentralt i forhold til handel langs vannveiene til Østersjøen og til Nordsjøen.Bergen ogTrondheim ligger stadig sentralt i hver sin landsdel, som de gjorde alt i tidlig middelalder.[trenger referanse] Fra industrialiseringen har flere steder vokst frem som omlastingshavner. For eksempel var Tvedestrand utskipingshavn forNes jernverk.Narvik ble anlagt som utskipingshavn forjernmalm fra Nord-Sverige,Finneid for malm fraSulitjelma.[27]
Bare de to gruvebyeneKongsberg ogRøros er gamle innlandsbyer, ved siden av bispesetet Hamar som gikk tilbake etter reformasjonen.[28]:33–48Lillehammer ogGjøvik til som nye byer på 1800-tallet.
På Sørlandskysten hadde skipsfart særlig betydning for sysselsetting og bosetting, med seilskutetiden på 1800-tallet som høydepunkt. Dampdrevne jernskip håndterte is mye bedre enn seilskutene slik at uthavnene Drøbak ogSvelvik mistet sin betydning da Oslo ogDrammen fikk helårs skipsforbindelse. Særlig Christiania/Oslo ble stimulert av utbygging av samferdselen på land (veier og jernbane) på siste halvdel av 1800-tallet. Jernbanen utvidet på 1800-tallet byenes oppland betydelig:Hovedbanen til Eidsvoll ogHamar-Elverum-banen (1862) knyttet store deler av det indre Østlandet til Christiania.[29]
Norge har få tydeligekonurbasjoner der byspredning skjer ved at byer vokser sammen. Noen unntak er Stavanger-Sandnes, Lillstrøm-Oslo-Bærum-Asker,Grenland, nedre Glomma (Fredrikstad/Sarpsborg) og omkringDrammenselva. Listen over de syv største norske byene har vært nesten uendret siden 1845.[30][31][32]:26–28 Byvekst blir blant annet drevet frem av at økende andel arbeidsplasser er innenfor tjenesteyting i byer. I form av bredden av funksjoner og tjenestetilbud er Oslo den klart mest sentrale i Norge, mens typisk regionsentra som Tromsø og Kristiansand er på et nivå under i sentralitet. Utbygging av samferdsel har ført til at mer handel foregår i kjøpesentre utenfor den opprinnelige bykjernen. Byspredning skjer blant annet ved byplanlegging og utbygging av samferdsel som gjør det mulig å bo i forsteder og i bygder lenger fra arbeidsplassen. Mange bykjerner er etterhvert nesten helt uten boliger og fastboende.[31]
Byene Halden, Fredrikstad, Drammen, Larvik, Trondheim og Skien vokste frem ved elvemunninger med adkomst til opplandet innenfor. Jernbane og veier endret betydningen av den opprinnelige lokaliseringsfordelen.[33] Byer som Drammen (Bragernes), Halden og Larvik vokste frem rundt sagbruk og utskiping av trelast fra 1500-tallet av og fikk byprivilegier med rett til å handle med utlandet. Industrialisering fra rundt 1900 særlig knyttet tilvannkraft skapte en del tettsteder dominert av en eller få store bedrifter, såkalte ensidige industristeder for eksempelOdda, Mo i Rana ogHøyanger.[31]
Innenfor den enkelte by er det forskjeller i arealbruk, bosetning, innbyggernes inntekt og områdenes status. Dette er særlig tydelig i Oslo der forskjellene særlig går mellom øst (for eksempelGroruddalen) og vest (for eksempelHolmenkollåsen). Deler av Oslo (Grünerløkka,Aker Brygge) har gjennomgåttgentrifisering der tidligere arbeider- og industristrøk har blitt oppgradert og fått status som dyre og ettertraktede strøk. Lignende utvikling har skjedd medBakklandet i Trondheim ogNordnes i Bergen.[33]
Utdypende artikkel:Norges historie
Mot slutten avhøymiddealderen gikk riksgrensen mellom Norge og Sverige slik at Jemtland, Herjedalen og Båhuslen lå under den norske kronen. Kirkelig sognet Jemtland til Sverige og var lite integrert i norsk samfunnsliv.Skåne,Gotland ogSaaremaa (Ösel) tilhørte Danmark til midten av 1600-tallet. Riksgrensen hadde blitt presset sørover tilGöta elv underHarald Sigurdsson. På 1200-tallet ble det slutt på den åpne striden om territoriell kontroll i Sør-Norge. Langs kysten av Finnmark/Kolahalvøya og i de indre områdene nord for Jemtland var grensene uavklart.[34] Island, Grønland og andre øyer i Atlanterhavet lå under Norge ogNidaros erkebispedømme. Til år 1241 gjorde danske konger seg så sterkt gjeldende rundt Oslofjorden at området til dels var dansk i perioden.[35]
Norge har omkring 50 000 gårder med egne navn. Gårdsnavnene har holdt seg i lang tid, over 1 000 år, kanskje så mye som 2 000 år. Usammensatte landskapsnavn som Haug, Eid, Vik og Berg antas å være de eldste.[36] Arkeologiske spor somgravhauger tyder også på fast bosetning. For eksempel ble gravfeltet ved Svartelva iLøten brukt fra omkring år 0 til år 1000 da kristendommen tok over. De første bøndene brukte trolig store områder til innmark og utmark, og nye gårder ble trolig etablert med utgangspunkt i noen «modergårder».[36]:159 De største gravfeltene, de eldste arkeologiske funn og de eldste gårdsnavnene finnes der åkerjorden er rikest og romsligst.[37]
Det er uklart om bosetningsutvidelsen i romertid, folkevandringstid og jernalder skyldes innvandring eller indre utvikling og folkevekst. Bøndene hadde både åker (der det ble dyrket korn) og husdyr som beitet i utmark, men det er usikkert hvilke av disse som var viktigst. Folkeveksten fra rundt år 200 førte til mer utnyttelse av utmarka blant annet i form av setrer i fjellet.[36]:163; 167
Rundt år 500 var det norsk bosetning til Malangsgapet.Malangen ble til rundt år 1400 regnet for grensen mellom Hålogaland ogFinnmork. Utover i vikingtiden og middelalderen pågikk det innvandring og bosetting av norskspråklige langs kysten nord for Malangen. Ivikingtiden var det i tillegg enkelte norske bosettinger lenger nord og øst, også øst forNordkapp.[38] Fjorder i Øst-Finnmark har navn på-anger som er et eldre norrønt navn for-fjord og som tyder på at området ble jevnlig besøkt avnorrønttalende folk før-anger gikk ut av bruk. På Island er-fjord det vanlige.[39][40]
Omkring år 1050 fantes det norske bosettinger på den ytre kysten av Vest-Finnmark, men de neste 200-300 år er det uklart om det var norsk bosetning øst for Tromsø. Ihansatiden ble bosettingen i nord og øst for Tromsø utviklet til storevær spesialisert på kommersielt fiske. I det indre av Finnmark var det lenge ingen riksgrense og Kautokeino og Karasjok var norsk-svensk fellesområde med hovedsakelig svensk påvirkning. Grensen mot Finland ble fastsatt i 1751 og mot Russland i 1826.[38][41] I de indre skog- og fjelltraktene langs den nåværende grensen mellom Norge og Sverige utnyttet samer ressursene helt ned til Hedmark.[42]
Ved gårddeling og nyrydding ble det før svartedauden stadig flere gårder i Norge. Bosetningen spredte seg til mer marginale jordbruksområder. Østlandet fikk mest befolkningsvekst mot høymiddelalderen. Langs kysten nord forStad økte bosetningen trolig i takt med omfanget av fisket.[43]
Det er ingen manntall eller andre fortegnelser over befolkning og bosetning i middelalderen. Først i 1650 eller noe senere var folketallet på samme nivå som førsvartedauden.[44]:262–268[45][46] Etter svartedauden ble mange gårder og bosetninger forlatt og lagt øde, i de mest marginale jordbruksområdene ble opp mot 80 % av gårdene oppgitt. Steder som Skien, Veøy og Borgund (Ålesund) gikk ut av bruk som kjøpstader.[47] Fra 1300 til 1660 skjedde en endring i næringsgrunnlaget slik at kystbygdene fikk en større andel av folketallet. De indre bygdene på Østlandet hadde relativt større befolkning i høymiddelalderen enn etter reformasjonen. I år 1660 var folketallet i Troms og Finnmark henholdsvis 6 000 og 3 000 (2 % av samlet folketall), i 1300 hadde disse områdene enda mindre andel av landets bosetning.[44]:262–268
Utviklingen av byene i Norge faller hovedsakelige i tre faser: Middelalderen,reformasjonen til 1850 og moderne byvekst ved industrialiseringen. Middelalderbyene er lite igjen av, bortsett fra gatemønsteret. De besto av tett trehusbebyggelse som ble offer for mange bybranner; i Bergen var det fem fra 1198 til 1702. De fleste norske byene oppsto etter 1500 og relativt sent sammenlignet med Vest-Europa ellers. De norske middelalderbyene var geistlige og administrative senter. Bergen var først bispesete og ble deretter senter for handel med fisk. Oslo, Bergen, Hamar, Stavanger og Nidaros ble bispeseter noe som stimulerte utviklingen i disse byene; kongen reiste kirker iBorg,Konghelle og Tønsberg. Byene som vokste frem etter 1500 var basert på internasjonale handel med fisk og trelast, ikke som handelssted for nærområdet. Halden, Moss,Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Arendal og Mandal begynte somladesteder med utskipningshavn for trelast. I Nord-Norge hadde ingen byer før etter 1789 da handelsprivilegiet for Bergen og Trondheim ble opphevet.[48]:202
I middelalderen var det små handelssteder påVeøy i Romsdal,Kaupanger i Sogn, iBorgund på Sunnmøre, ogVågan i Lofoten. Urbanisering i Norge skjedde på få steder sammenlignet med nabolandene, bare 14 steder fremstår som byer før 1350.[49]
Byene hadde fra middelalderen av enerett på å drive handel med varer produsert i omlandet. For eksempel omfattet Skiens omland Grenland, Numedal og Øvre Telemark, mensVeøy hadde handelsretter iRomsdal. I middelalderen bodde opp mot 5 % av Norges befolkning i byene mot 20 % i England og 10 % i Skottland.[50]
Ved utgangen av middelalderen hadde Norge 11 byer hvorav tre var i Båhuslen.[51][52] I 1769 var det 21 byer i Norge og under 10 % av befolkningen bodde i tettsteder med flere enn 700 innbyggere; Bergen var klart størst med 14 000 innbyggere, Kongsberg, Kristiania og Trondheim hadde rundt 8 000, mens ingen andre byer/tettsteder hadde over 5 000 innbyggere.[53]
I 1814 hadde Norge omkring 30 byer. Ienevoldstiden var Christiania, Bergen, Trondheim og Kristiansand administrasjonsbyer for hvert sitt stift; med unntak av Kristiansand var dette også landets største og eldste byer. Disse fire samt Fredrikstad og Fredrikshald vargarnisonsbyer (vertskap for en fast stasjonert militær styrke) der særlig Fredrikstad var preget av det militære nærværet.Christian IV anla Kristiansand hovedsakelig av militære hensyn etter at keiseren okkuperteJylland.[52][53]
Trelasteksport sjøveien var historisk hovednæring for alle byene øst for Lindesnes. Trelast medvirket til bydannelse i større grad enn fisk og mineraler/metaller fordi det ga flere arbeidsplasser på stedet. Historisk har Bergen og Trondheim vært de viktigste eksporthavnene for fisk, mens fiske og fiskehandel var relativt viktigere for mindre byer som Kristiansund, Farsund og Haugesund. Mindre tettsteder i form avfiskevær fantes i et stort antall fra Lindesnes og nordover.[51]:33–45[52][53]
Den sterke folkeveksten i Christiania/Aker og Oslo 1850–1950 skjedde samtidig med industriveksten i byen. På det meste hadde byen en tredjedel av alle industriarbeidsplasser i Norge. Industrialiseringen skjedde ellers i gamle byer som Trondheim, Bergen, Stavanger, Skien/Porsgrunn og Drammen.[54] Ved overgang fra treskip med seil til dampdrevne jernskip ble Christiania en sjøfartsby hele året og verftene der spilte en viktig rolle. Stedsbundet næringsvirksomhet bidro til fremvekst av mindre tettsteder: Gruvedrift påSenja,Ytterøya og iKåfjord førte til dannelse av midlertidige tettbebyggelser, mens Kongsberg og Røros har bestått etter at gruvedriften ble innstilt. Meierier og annen industri knyttet til landbruket skapte mindre tettsteder somBryne. Rundt den kraftkrevende industrien etablert fra rundt 1900 vokste det opp større tettsteder i tildels ubebodde områder for eksempelRjukan,Tyssedal ogHøyanger.[52]
Bergen ble tettbebygd fra middelalderen av og ble med konsentrasjonen av eksporten der til Norges i særstilling største by i flere hundre år.[55]:319–325[49]Magnus Lagabøtes bylov erstattetbjarkøyretten og regulerte fra 1276 bosetningen i Bergen, Oslo, Nidaros og Tunsberg.[55]:319–325[56][57][58]
%2c_1886.jpg)
Byloven og utfyllende bestemmelser fastsatte ofte hvor i byen forskjellige varer kunne omsettes og hvor forskjellige håndverkere skulle holde til.[58][59] Byloven forsøkte også å regulere tilstrømming av folk til byen. I bygårdene kunne det var husdyrhold med blant griser og kyr, mens beite og åker fantes i byenstakmark. Mye av bebyggelsen i middelalderens Oslo, Trondheim og Tønsberg lignet på de avlange gårdene som er bevart påBryggen i Bergen. Tomtegrensene i Oslo ser ut til å ha bestått i mange hundre år, i Bergen helt fra middelalderen til moderne tid.[60]
Etter at gamle Oslo brant ned i 1624 bestemt kongen at en ny by,Christiania, skulle anlegges med rettvinklet gatemønster.[61] Kristiansand ble anlagt i 1641 på kongens befaling og fikk fra begynnelsen et planmessig rettvinklet gatemønster ikvadraturen. Gamlebyen i Fredrikstad ble også anlagt med et rektangulært gatemønster på 1600-tallet. Andre byer hadde et mer selvgrodd preg.[62]:156 Trondheim fikk et regulert gatemønster med brede og rette hovedgater etter brannen i 1681.[63][64]
Kjøpstedene, ladestedene og uthavnene som ble etablert etter 1500 var basert på fjernhandel (fisk og trelast til utlandet) og ikke handel med omlandet. Halden, Moss, Bragernes/Strømsø, Larvik, Risør, Mandal og Arendal var basert på utskiping av trelast. Bergverk ga opphav til byene Kongsberg og Røros.[48]:202
Jordleie var utbredt fra middelalderen av. Stadig oppdeling av gårder og åkrer førte til den dyrkede jorda etter hvert besto av mange små teiger. Med den tids driftsmåter var ikke dette noen særlig ulempe.[65]
Utskiftingene på 1800-tallet omorganiserte jorden til større sammenhengende teiger. Utskifting innebærer sammenslåing og ny grenser landbrukseiendommer for å få mer praktiske ordning av jorden. Dette skjedde etter utskiftingsloven av 1857 og det enkelte gårdsbruk ble ofte liggende hver for seg omgitt av sin egen jord (enkeltgårdsbebyggelse). Før utskiftingen var enkelgårdsbebyggelse vanligst på Østlandet og til dels de indre bygdene i Trøndelag. På Vestlandet, Sørlandet og i Nord-Norge var det vanlig medklyngetun der husene til alle gårdsbruk i grenden var samlet i ett tun. I selve klyngebebyggelsen kunne byggene være oppstilte tilsynelatende tilfeldig i forhold til hverandre (vanlig på Vestlandet) eller ordnet i rekker (vanligere på Sørlandet og Nordmøre). Enkeltgårdene i Trøndelag og på Østlandet har ofte gårdsbyggene ordnet i firkant rundt et tun.[66][67]
I områder med slike klyngebebyggelse var jorden ofte delt i smale teiger der brukene hadde åkrer om hverandre (teigblanding), mens utmarken som regel var sameie.[66][67] I første del av 1900-tallet økte antallet små bruk (under 50 dekar), mens antallet store bruk (over 200 dekar) gikk ned. Fra 1950 snudde denne trenden og størrelsen på gårdsbrukene gikk opp.[65]
