Nord-Makedonia ble selvstendig under navnet Republikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del avDen sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Fra selvstendigheten var landet ikonflikt medHellas om bruken av navnet, som også betegner engresk region. I juni 2018 ble de to landene enige om en løsning, og den 12. februar 2019 erklærte den makedonske regjeringen at landets navn var endret fra FYROM (Former Yugoslav Republic of Macedonia) til Nord-Makedonia.[2] Landet ble medlem avNATO 27. mars 2020.[3]
Landets høyeste punkt er fjelletKorab, 2 764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes ved Vardar-elven nær stedet Gevgelija.
Nord-Makedonia er et av de fattigste landene i Europa.[4][5][6][7]
Nord-Makedonia ble selvstendig under navnetRepublikken Makedonia i 1991 etter å ha vært en del avDen sosialistiske føderale republikken Jugoslavia. Som følge avnavnekonflikt med nabolandet Hellas var landet i noen internasjonale organisasjoner kjent som Den tidligere jugoslaviske republikk Makedonia, ofte forkortet FYROM på engelsk. Noe av bakgrunnen for navnekonflikten ligger i hvilken tidsepoke navnet «Makedonia» peker til: Nord-Makedonia har navnet sitt fraden romerske provinsen Makedonia som dagens landområder var en del av, mens den greske regionen Makedonia har navnet sitt fraKongeriket Makedonia iAntikkens Hellas (seOldtidens Makedonia) som lå lenger sør.
I juni 2018 ble Nord-Makedonia og Hellas enige om å legge konflikten bak seg med en avtale som innebar at landet endret navn. Landets regjering erklærte 12. februar 2019 at landets navn var endret fra Makedonia til Nord-Makedonia.[2]
Nord-Makedonia er en fjellrik innlandsstat som avgrenses geografisk av den sentrale dalen som skapes av elvaVardar og fjellkjedene som omgir denne. Landet preges av fjellandskap med dype daler og bassenger. I nord dannerŠar-fjellet grensen motKosovo i nordvest, mensOsogovo-fjellet danner grensen motBulgaria i nordøst. Mot sør danner tre store innsjøer,Ohridsjøen,Prespasjøen ogDojransjøen, grensen motAlbania ogHellas. Landets høyeste punkt er fjelletKorab, 2764 moh., på grensen mot Albania. Laveste punkt er 50 moh. og finnes vedVardar-elven nær stedetGevgelija. Klimaet preges av varme og tørre sommer og høst, med kalde og snørike vintre.
Vardar-dalen, som går tvers gjennom landet, har historisk vært en viktig ferdselsåre gjennom Balkan fra Thessaloniki vedEgeerhavet tilDonau og de pannonske slettene i innlandet. Nord-Makedonia utgjør en del av det videre landskapet som varoldtidens Makedonia, der hoveddelen ligger iHellas («Egeisk Makedonia») og en del iBulgaria («Pirin-Makedonia»). Nord-Makedonia omfatter det som også kalles Vardar-Makedonia. Området har vært strategisk viktig på Balkan. I romersk tid gikk veien mellom Roma og Konstantinopel rett gjennom Makedonia.[8]:128
Området er seismisk aktivt og rammes avjordskjelv. Det siste store skjelvet ødela Skopje i1963, da flere enn 1000 menneskeliv gikk tapt.[9]
Nord-Makedonia har forekomster avkrom,bly,sink,mangan,nikkel,jernmalm,asbest ogsvovel. Landet er skogrikt da 39 % av landet er dekket av skog. I underkant av en firedel av landeområdet er dyrkbart.[trenger referanse] I sørlige deler av landet er god dyrkingsjord og landbruk er en viktig næringsvei.[9]
Nord-Makedonia er befolket av en rekke etniske grupper. Etniske makedonerne er i flertall, mens etniske albanerne (bosatt særlig i nordvest[8]:27) er den største mindretallsgruppen. I folketellingen i 2002 erklærte 64,2 % seg som makedonere, mens 25,2 % erklærte seg som albanere. Nord-Makedonia har også flere mindre folkegrupper. Blant disse ertyrkere (3,9 %),roma (2,7 %, omkring 40 000 i 1991, tallene er usikre[8]:25),serbere (1,8 %),bosniere (0,8 %) ogvalaker (0,5 %). I tillegg utgjør andre folkeslag til sammen 1 % av landets befolkning.[trenger referanse]
Kulturen skiller Nord-Makedonia mer fra Bulgaria enn språket. Blant annet har folkemusikken et eget makedonsk preg.[8]:131
Språksituasjonen i Nord-Makedonia er kompleks. I underkant av to tredeler av landets befolkning identifiserer seg som makedonere og talermakedonsk. Makedonsk er et sørslavisk språk som er beslektet med både serbisk og bulgarsk, og i Bulgaria regnes ofte makedonsk som en bulgarsk dialekt. Mellom de østmakedonske og vestbulgarske dialektene er det knapt noen språkgrense.[8]:130 Disse er etterkommere etter slaviske stammer som kom til området på 500-700-tallet. Språket disse taler er nært beslektet medbulgarsk. Det skrives meddet kyrilliske alfabetet og er landets primære offisielle språk.
Om lag en firedel av folket eralbansktalende. Disse bor hovedsakelig nord og vest i landet og er særlig konsentrert rundt byeneTetovo ogGostivar. Som følge av Ohridavtalen og grunnlovsendringene i 2002 har albansk fått status som offisielt språk i Nord-Makedonia. Etter dette får ethvert språk som tales av minst 20 % av befolkningen offisiell status på nasjonalt nivå.
Loven om kommunalt selvstyre av 2002 bestemmer at makedonsk er offisielt språk i alle kommuner, men at kommuner der mer enn 20 % av befolkningen taler et annet språk, skal ha disse som offisielle språk for kommunens virksomhet. Etter denne regelen er albansk offisielt språk i 28 av landets 84 kommuner. Av disse har 16 albansk flertall.
Tre språk oppfyller kravet om at et språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen skal være offisielt språk i en kommune:tyrkisk,serbisk ogroma. Den tyrkisktalende befolkningen, som stammer fra flere århundrers osmansk styre, er på knapt 78 000 og finnes spredd i det sentrale og vestre av landet. Tyrkisk er offisielt språk i fire kommuner (Mavrovo og Rostusja,Plasnitsa,Tsentar Zjupa ogVranesjtitsa). Den serbisktalende befolkningen er på 36 000 mennesker og er spesielt konsentrert tilSkopje og til landets tredje største byKumanovo nord i landet. Serbisktalende utgjør likevel bare mer enn en femdel i en kommune,Tsjutsjer-Sandevo.
Roma-befolkningen i Nord-Makedonia er på i underkant av 54 000 mennesker. I kommunenSjuto Orizari i utkanten av Skopje utgjør disse et flertall på 60,6 % av befolkningen.
Kommunen kan selv avgjøre om den skal gjøre et språk som tales av mindre enn 20 % av befolkningen til offisielt språk i egen kommune. Andre språk, som ikke utgjør mer enn en femdel av befolkningen i noen kommune, erarumensk ogbosnisk. Arumensk er en dialekt avrumensk som tales særlig rundt byenKrusjevo.Arumenerne i Nord-Makedonia teller 9 700 mennesker.Bosnisk tales av 17 000.
Religionsgrensene følger stort sett språkgrensene i Nord-Makedonia, da slik at makedonerne og andre slavisktalende grupper erortodokse kristne, mens hoveddelen av albanerne, tyrkerne og roma-befolkningen ermuslimer. Til sammen utgjør de ortodokse i underkant av to tredeler av befolkningen, mens muslimene utgjør den øvrige tredelen.
Etnografisk-språklig kart over Balkan, utgitt i Paris i 1898. Slike kart ble produsert for å fremme partenes syn på befolkningens nasjonale tilhørighet og dermed de ulike lands territoriale krav i regionen. I dette kartet angis befolkningen i Nord-Makedonia som bulgarere.
Demakedonske områdene kom fra midten av 1300-tallet og videre utover 1400-tallet underosmansk styre. Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram bevegelser som hadde til formål å etablere en egen stat i hele regionen Makedonia. Ved århundreskiftet var nesten halve befolkningen i Sofia av makedonsk opphav og medvirket til å destabilisere politikken i Bulgaria.[10]:239 Det sto strid om det slaviske språket som ble talt i området skulle regnes sombulgarsk eller som et eget språk, og både bulgarske og serbiske interesser talte for å regne slavisktalende innbyggere til sine respektive språkgrupper. Den mest kjente makedonske bevegelsen fra denne tiden erDen indre makedonske revolusjonære organisasjon (IMRO), en revolusjonær organisasjon som var dominert av slavisktalende medlemmer. I1903 sto IMRO bak Ilinden-opprøret (eller St. Eliasdag-opprøret) og i byenKruševo ble det utropt en makedonsk republikk. Opprøret ble slått ned og området forble under osmansk styre inntil Makedonia ble delt etter Balkankrigene. Det anses likevel som en milepæl i utviklingen av det som skulle bli Republikken Nord-Makedonia.
EtterBalkankrigen1912–1913 ble den historiske regionen Makedonias landområder delt mellomHellas,Bulgaria,Serbia ogAlbania. Den serbiskkontrollerte delen, som fikk navnet Sør-Serbia, gikk i1918 inn i det nydannedekongeriket Jugoslavia. Underden andre verdenskrig ble området delt mellom Bulgaria og italienskokkupert Albania. Landområdet som i dag utgjør Republikken Nord-Makedonia, fikk i hovedsak sine grenser fastsatt etter den annen verdenskrig daDen føderale folkerepublikken Jugoslavia anerkjente slavisktalende makedonere som en egen nasjon og etablerte en delstat med navnet Folkerepublikken Makedonia. Anerkjennelsen av makedonerne som nasjon og opprettelsen av Makedonia som en politisk enhet var politisk viktig for å sikre integrasjon av Makedonia i Jugoslavia og for å motvirkeBulgarias interesser i området, men fikk også avgjørende betydning for makedonsk nasjonsbygging. Delstaten skiftet i 1963 navn til Den sosialistiske republikken Makedonia. Benevnelsen «sosialistisk» ble sløyfet da Makedonia i 1991 gikk ut av Jugoslavia etter en fredelig selvstendighetsprosess. Som selvstendighetsdag regnes 8. september, etter dagen i 1991 da det ble holdt folkeavstemning om selvstendighet.
Delrepublikken Makedonia var sammen med provinsen Kosovo de fattigste områdene av Jugoslavia særlig sammenlignet med det velstående Slovenia. Dette skapte misnøye internt i Jugoslavia der de fattige områdene mente det ble gjort for lite for å jevne ut forskjellene, mens de rikere områdene i nord mente det gikk for store ressurser til støtte.[10]:245
Republikken Makedonia meldte seg ut av Jugoslavia høsten 1991 noen måneder etter Slovenia og Kroatia. I Makedonia var det i utgangspunktet ønske om å bevare Jugoslavia i en eller annen form blant annet fordi områdets kompliserte historie og etniske forhold kunne ha fordel av å tilhøre en større stat. Bulgaria var det første landet som anerkjente Makedonia og det makedonske språket anses der som bulgarsk. Bulgaria ønsket med anerkjennelsen å hindre at Makedonia ble delt mellom Serbia og Hellas slik det gikk rykter om.[10]:239 Republikken Makedonia kom ut av Jugoslavias oppløsning på en fredelig måte, uten å være innblandet ijugoslaviakrigene som involverte de andre utbryterrepublikkeneSlovenia,Kroatia og ikke minstBosnia-Hercegovina. Sanksjonene mot Jugoslavia og flyktningstrømmene var en belastning på Makedonias økonomi. MakedoniasBNP var på det laveste i 1995. I 1998 var landets BNP på 71 % av nivået i 1989. Til sammenligning haddeSerbia og Montenegros BNP falt til 50 % av nivået i 1989, mens Slovenias BNP i 1998 var tilbake på samme nivå som 1989.[10]
Landet var den siste av republikkene som erklærte selvstendighet tidlig på 1990-tallet og som etterlot et Rest-Jugoslavia bestående avSerbia ogMontenegro. Det var frykt for at krig ville bryte ut i den skjøre republikken Makedonia etter løsrivelsen.[10]:240 Republikken Makedonias regjering anmodet i slutten av 1992 FN om FN-styrker for å overvåke grensen mot Serbia og Albania. Denne styrken ble etablert av de nordiske landene og var operativ i løpet av første kvartal 1993. Styrken var en del avUNPROFOR.
Omkring 20 % av befolkningen er etniske albanere og myndighetene fryktet etter uavhengigheten at det skulle bli diskusjon om grensejustering mot Albania og Kosovo. Under Kosovokrigen våren 1999 økte flyktningstrømmen sterkt og makedonske myndigheter forsøkte å holde antallet flyktninger nede av frykt for at den etniske balansen i landet skulle bli forskjøvet betydelig. Etniske albanere i Nord-Makedonia har hatt en større befolkningsvekst enn befolkningen for øvrig. Etniske albanere har minoritetsretter og det oppsto gnissninger da et albansk universitet ble opprettet i Tetovo i 1995 mot myndighetenes ønske. Albanske partier har deltatt i regjeringskoalisjoner. Krav om likestilling mellom albansk og makedonsk språk har blitt avvist av etniske albanere.[10]:241-242
I etterkant av uavhengigheten opplevde landet indre uro og etniske stridigheter mellom slavisktalende makedonere og landets albansktalende minoritet, som særlig er konsentrert i områdene nord og vest i landet. Konflikten ble forsterket av at 360 000 albanske flyktninger tok tilhold i landet i forbindelse medKosovokrigen. Selv om disse raskt forlot Republikken Makedonia, kom det i januar2001 til væpnet konflikt mellom Republikken Makedonias militære styrker og den albanskenasjonale opprørsgruppen UCK. Konflikten endte i mars 2001 med atNATO gikk inn med en styrke for å overvåke våpenhvilen. Forhandlinger mellom partene fulgte og13. august 2001 inngikk Republikken Makedonias regjering og representanter for den albanske folkegruppen, ved partiene Albanernes Demokratiske Allianse og Partiet for Demokratisk Velstand,Ohridavtalen om fredelig løsning på konflikten. Avtalen innebærer kulturell og politisk anerkjennelse av den albanske folkegruppen og overføring av større fullmakter til lokalforvaltningen i albanskdominerte områder, samtidig som den albanske siden overga alle krav om løsrivelse og i stedet aksepterte Republikken Makedonias territorielle integritet og landets politiske institusjoner.
Republikken Makedonias selvstendighetsprosess var preget av diplomatisk strid, ikke bare med Rest-Jugoslavia, men særlig med nabolandet Hellas over landets navn.Den makedonske navnekonflikten gjorde at landet i internasjonale sammenhenger og i internasjonale organisasjoner ble kaltDen tidligere jugoslaviske republikk Makedonia (engelsk forkortelse:FYROM). Dette hadde sin bakgrunn i at Republikken Makedonia utgjorde kun rundt 38 % av arealet til det historiske områdetoldtidens Makedonia. Landets navn ble derfor omstridt, fordi spesielt i Hellas, fant det misvisende. Hellas forsøkte å hindre EU-landenes anerkjennelse av den nye staten om den fikk navnet Makedonia. Hellas mente også at flagget med Vergina-stjernen og 16 stråler var hentet fra antikkens Makedonia. I 1994 stengte Hellas havnen i Thessaloniki for trafikk til og fra Makedonia. Etter internasjonal megling åpnet Hellas havnen i 1995. Makedonia endret symbolet i flagget til en sol og tok i grunnloven inn en bestemmelse om at landet ikke har territorielle krav overfor nabolandene. Navnet «Makedonia» brukes også som navn på et område som ikke følger landegrensene: Republikken Makedonia, den greske provinsen Makedonia (med Thessaloniki) og Pirin-Makedonia i det vestlige Bulgaria. De språklige grensene mellom serbisk, makedonsk og bulgarsk er gradvise og uklare. I forbindelse medBalkan-krigene, oppløsningen av det ottomanske riket og første verdenskrig ble grensene endret flere ganger. Området som utgjør Nord-Makedonia har ikke en gammel statsdannelse å vise til. I mellomkrigstiden ble området også omtalt som Sør-Serbia. Under andre verdenskrig var et kortvarig bulgarsk styre i Nord-Makedonia med tysk støtte. Den makedonsk-ortodokse kirke ble utskilt fra denserbisk-ortodokse kirken i 1967.[10]:237-240 Mange grekere oppfattet også denne bruken av navnet Makedonia som krenkende, og hevdet at Makedonia er et historiskgresk, ikke slavisk område, og at mesteparten av Makedonia ligger iHellas. Fra gresk side ble derfor landet omtalt som «Skopje», etter hovedstaden. Nord-Makedonia har også ligget i strid med Hellas om andre spørsmål knyttet til denne problematikken.
I november 2004 gikk USA bort fra sin tidligere nøytralitet i navnedisputten og anerkjente landets konstitusjonelle navn, «Republikken Makedonia». En rekke andre land anerkjente også Republikken Makedonia under dens konstitusjonelle navn.
I juni 2018 ble det meldt at statsministrene i Makedonia og Hellas hadde blitt enige om å bilegge navnestriden, og at Makedonia ville endre navn til Nord-Makedonia.[11] Målet var å fjerne hindringene for makedonsk medlemskap i NATO og EU. Navneendringen krevde grunnlovsendring vedtatt av det makedonske parlamentet. Avtalen ble møtt med kritikk i begge land, men ble undertegnet av de to landenes utenriksministre i grenselandsbyenPréspes den 17. juni 2018.[12] Den 20. juni 2018 godkjente nasjonalforsamlingen i Makedonia avtalen med Hellas om at landet skal hete Nord-Makedonia.[13] Nasjonalforsamlingen i Republikken Makedonia vedtok 11. januar 2019 å ratifisere endringen til Nord-Makedonia.[14] Den greske nasjonalforsamlingen godkjente 25. januar 2019 avtalen med nabolandet.[15] Etter en prosess for iverksettelse av avtalen som også innebar at landet ble medlem av NATO, erklærte regjeringen at landet fra 12. februar 2019 endret navn til Nord-Makedonia.[2] 27. mars 2020 ble landet medlem av NATO.[16][3]
Nord-Makedonia er et parlamentarisk demokrati styrt etter forfatningen som ble vedtatt 17. november 1991. Etter vedtakelsen i 1991 har forfatningen har gjennomgått endringer tre ganger, først i 1992, dernest i 2001 og sist i 2005.
Grunnlovsendringene av 6. januar 1992 gjør det klart at Nord-Makedonia ikke har territorielle krav mot nabolandene, og at landet ikke vil blande seg inn i andre lands indre anliggender. Endringene kom som følge av internasjonal, særlig gresk, press, og var en forutsetning for landets internasjonale anerkjennelse.
Den andre, og mer omfattende, grunnlovsendringen ble vedtatt av nasjonalforsamlingen 16. november 2001 og var en følge avavtalen de største makedonske og albanske partiene inngikk for å gjøre slutt på den væpnede konflikten mellom den albanske minoriteten og makedonske myndigheter. Grunnloven fikk et nytt preambel der det vektlegges at Nord-Makedonia er en stat for alle dens innbyggere. Albansk ble anerkjent som offisielt språk på nasjonalt nivå, og ethvert språk som tales av mer enn en femdel av befolkningen i en kommune blir offisielt innenfor offentlig virksomhet i kommunen. Det ble nedfelt spesielle parlamentariske prosedyrer som krever dobbelt flertall i saker som særlig angår minoritetene (språk, kultur, utdanning, symboler), det vil si at slike saker for å bli vedtatt også trenger et flertall av stemmene fra minoritetsrepresentantene i parlamentet. Nasjonalforsamlingen ble tilført en ny Komiteen for interetniske valgt av og blant forsamlingens medlemmer. Denne har lik representasjon av makedonere og albanere, samt en representant for tyrkere, vlacher, roma, serbere og bosniere. Videre ble det gjort endringer for å sikre minoritetsrepresentasjon i offentlig forvaltning. Endringene medførte også vidtrekkende overføring av myndighet fra sentralregjeringen til kommunene.
Grunnlovsendringene vedtatt av nasjonalforsamlingen 7. desember 2005 gjaldt landets rettssystem og hadde som mål å styrke rettsapparatets uavhengighet og effektivisere dets arbeid. Etter disse endringene er ikke lenger dommere og statsadvokater utnevnt av nasjonalforsamlingen men av to uavhengige råd.
Boris Trajkovski, Republikken Makedonias president 1999-2004.
Etter forfatningen er landet republikk, med enpresident somstatsoverhode, men der den utøvende makten ligger til en regjering utgått av nasjonalforsamlingen. Presidenten velges for en periode av fem år i direkte valg. En og samme person kan bare velges for to perioder. Bare statsborgere som er over 40 år og som har bodd i landet i minst ti av de siste femten år er valgbare til presidentembetet. Presidenten har mest symbolske oppgaver, men er øverstkommanderende for republikkens væpnede styrker og leder for Statens sikkerhetsråd. Formelt er det presidenten som gir mandat for regjeringsdannelse etter valg, men er forpliktet til å gi dette mandatet til det eller de partier som har flertall i nasjonalforsamlingen.
Landets første president etter selvstendigheten varKiro Gligorov. Han ble første gang valgt i 1991 og vant sin andre periode i 1994. Gligorov satt som president til 15. desember 1999 daBoris Trajkovski tok over. Trajkovski var republikkens president fra inntil han døde i en flyulykke ved Mostar iBosnia 26. februar 2004. Siden Makedonia ikke har visepresident, kom forfatningens artikkel 82 til anvendelse ved president Trajkovskis død slik at presidenten i nasjonalforsamlingen, Ljubtso Jordanovski, fungerte i presidentembetet inntil ny president ble valgt og innsatt.Branko Tsrvenkovski ble valgt til president i andre valgomgang i april 2004. Tsrvenkovski var i flere perioder statsminister og representerte ved valget Makedonias Sosialdemokratiske Union. Han ble innsatt som president 12. mai 2004. Ny president fra 2009 varGjorge Ivanov, fra 2019Stevo Pendarovski.
Nasjonalforsamlingen,Sobranie på makedonsk, er en ettkammerforsamling som er republikkens lovgivende og bevilgende myndighet. Regjeringen utgår fra og står til ansvar overfor nasjonalforsamlingen. Nasjonalforsamlingen består av 120 medlemmer valgt etterlistevalg ogproporsjonal representasjon uten sperregrense. Landet er inndelt i seks valgkretser, hver med 20 mandater. Valgperioden er fire år. Siden selvstendigheten har Nord-Makedonia hatt tre ulike valgsystemer. Fra 1991 av gjaldt flertallsvalg i enmannskretser. I 1998 ble et blandet valgsystem av flertallsvalg og proporsjonal representasjon innført. En valgordning basert på ren proporsjonal representasjon ble innført i mai 2002.
Den dominerende politiske skillelinjen i Nord-Makedonia går mellom landets største etniske grupper, makedonere og albanere, og partiene tar utgangspunkt i en av disse. Det ledende nasjonale makedonske partiet er Den Indre Makedonske Revolusjonære Organisasjon-Det Demokratiske Parti for Makedonsk Nasjonal Enhet (VMRO-DPMNE). Partiet framstiller seg som et kristeligdemokratisk parti. Det største partiet på venstresiden er Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), arvtakeren etter Makedonias Kommunistliga, det statsbærende partiet i tiden landet tilhørte Jugoslavia. SDSM inntar en forsonende holdning til landets øvrige etniske grupper. På albansk side er Demokratisk Union for Integrasjon det ledende partiet, i konkurranse med Albanernes Demokratiske Parti. Det finnes en rekke andre partier, blant annet flere som representerer landets etniske minoriteter. Disse stiller gjerne til valg i allianse med ett av de dominerende partiene. Ved valget i 2008 ble antallet partier representert i nasjonalforsamlingen redusert til fem, en nedgang fra åtte etter valget i 2006. Dette reduserer tendensene til fragmentering som har preget makedonsk politikk. De to første valgene, i 1991 og 1994, brakte 13 og 12 partier inn i nasjonalforsamlingen, mens henholdsvis 8 og 7 partier vant representasjon ved valgene i 1998 og 2002.
Nasjonalforsamlingen velges i allmenne valg for fire år av gangen. Nasjonalforsamlingen kan oppløse seg selv. Regjeringen har rett til å be om tillitsvotum. Nasjonalforsamlingen kan også stemme over tillit til regjeringen dersom minst 20 av representantene ber om det. Om det framkommer mistillit til regjeringen, avholdes det nyvalg innen 60 dager etter at nasjonalforsamlingen ble oppløst.
Ved valget 5. juli 2006 ble sentrums-høyre koalisjonen VMRO-DPMNE størst med 32,5 % av stemmene og 45 mandater. Partiet vant 38 mandater, mens koalisjonspartnerne Makedonias Sosialistparti fikk tre representanter, Makedonias Liberale Parti to representanter, mens Demokratisk Union og Unionen av Roma i Makedonia fikk en representant hver. KoalisjonenSammen for Makedonia, bestående av partiene Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM), Det liberaldemokratiske parti, Tyrkernes demokratiske parti, Det Forente Parti for Roma i Makedonia og Serbernes Demokratiske Parti, fikk 23,3 % og 32 av plassene i nasjonalforsamlingen. SDSM ble det største av koalisjonspartnerne med 23 representanter, mens de liberale fikk 5. Partiene for tyrkerne fikk to representanter valgt inn, mens koalisjonspartnerne for roma og serberne fikk ett mandat hver. Koalisjonen ledet av Demokratisk Union for Integrasjon, som samarbeidet med Partiet for Demokratisk Velstand og Bosniernes Liga, fikk 12,1 % av stemmene og 17 representanter innvalgt. De to albanske partiene ble her valgt inn med 14 og 3 representanter, mens bosniernes parti ble uten representasjon. Albanernes Demokratiske Parti stilte alene, fikk 7,5 % av stemmene og vant med et 11 mandater. Partiet Nytt Sosialdemokratisk Parti, som ble stiftet i november 2005 av utbrytere fra SDSM, fikk 6 % og 7 mandater. VMRO Folkepartiet fikk 6,1 % og 6 representanter, mens partiene Demokratisk Rekonstruksjon av Makedonia og Partiet for Europeisk Framtid fikk en representant hver med henholdsvis 1,9 % og 1,2 % av stemmene.
Valget i 2006 ledet til enkoalisjonsregjering av partiene VMRO-DPMNE, Makedonias Sosialistparti, Albanernes Demokratiske Parti, Makedonias Liberale Parti, Nytt Sosialdemokratisk Parti og Partiet for Tyrkernes Bevegelse i Makedonia.
Valget til nasjonalforsamlingen i 2006 var for perioden 2006–2010. På bakgrunn av at Nord-Makedonia ikke ble invitert til å bli medlem av NATO under organisasjonens toppmøte i București, foreslo partiet Demokratisk Union for Integrasjon å skrive ut nyvalg. Forslaget ble støttet av regjeringskoalisjonen bestående av VMRO-DPMNE og Albanernes Demokratiske Parti. Forslaget var omstridt og opposisjonen, med Makedonias Sosialdemokratiske Allianse og Det liberaldemokratiske parti, boikottet avstemningen. Forslaget fikk likevel flertall og nasjonalforsamlingen vedtok 12. april 2008 å oppløse seg selv. Dette var første gang siden selvstendigheten at det ble utskrevet nyvalg. Valget ble avholdt 1. juni 2008. Det var preget av uro og voldsepisoder, særlig mellom de rivaliserende albanske partiene, noe som medførte at det ble nødvendig med omvalg ved 193 av 2 976 stemmelokaler. Valgdeltakelsen var imidlertid lav, 57 %.
To brede valgallianser, ledet av de to viktigste partiene, ble dannet foran valget. VMRO-DPMNE sto i spissen for alliansen «For et bedre Makedonia», som også omfattet atten mindre partier. Makedonias Sosialdemokratiske Allianse (SDSM) ledet an i «Sol – koalisjonen for Europa» og fikk følge av åtte andre partier. VMRO-DPMNE og «For et bedre Makedonia» ble valgets vinner med 48,8 % av stemmene og 63 av 120 mandater. SDSM og «Sol – koalisjonen for Europa» vant 23,6 % av stemmene og 27 mandater i nasjonalforsamlingen. De to albanske partiene Demokratisk Union for Integrasjon og Albanernes Demokratiske Parti fikk henholdsvis 12,8 % og 8,3 % av stemmene. Partiene fikk 18 og 11 representanter i nasjonalforsamlingen. Partiet for europeisk framtid fikk 1,5 % av stemmene og ett mandat. Ingen av de øvrige tretten partiene som stilte til valg oppnådde representasjon.
Valget sikret nytt og større regjeringsflertall for VMRO-DPMNE og statsministerNikola Gruevski, som likevel av hensyn til ønske om stabilitet og forsoning mellom folkegruppene søkte støtte fra det største av de albanske partiene, denne gang Demokratisk Union for Integrasjon. Landets regjering ble i juli 2008 en koalisjon bestående av VMRO-DPMNE, DUI og det lille Partiet for europeisk framtid.
Nord-Makedonia er delt inn i 84 kommuner (makedonsk:opsjtini (pl.),opsjtina (sing.)). Hovedstaden Skopje er organisert som en samling av ti kommuner, men utgjør samtidig i seg selv en egen kommunaladministrativ enhet.
Kommunestrukturen ble revidert i 2005, da antallet kommuner ble redusert fra de 123 kommunene som var etablert i 1996. Før 1996 var landet inndelt i 34 distrikter, kommuner eller fylker. Nord-Makedonias åtte regioner har kun statistiske funksjoner.
Nord-Makedonias forsvarsstyrker er organisert i hæren, med 9760 mannskaper, og flyvåpenet med 1130 mannskaper. En mindre maritim styrke, som opererer på innsjøene som også utgjør deler av landets grense, sorterer under hæren og er oppsatt med patruljebåter. Totalt har landet 10890 mannskaper under våpen, i tillegg kommer en reservestyrke på 21000. Den paramilitære politistyrken teller 7600, av disse er rundt 5000 væpnet. Landet har tidligere hatt verneplikt med en tjenestetid på seks måneder, men ordningen ble avskaffet i 2006.
Landet avviklet obligatorisk førstegangstjeneste i 2007, og har frivillig militærtjeneste for menn og kvinner over 18 år.[17]
Nord-Makedonia aspirerte i flere år til medlemskap iNATO og var medlem av det NATO-tilknyttedeEuro-atlantiske partnerskap. I mars 2020 ble landet fullverdig NATO-medlem.[18]
Nord-Makedonias forsvar har gitt styrkebidrag til internasjonale operasjoner, inkludertISAF iAfghanistan og de multinasjonale styrkene iOperation Enduring Freedom iIrak. I 2007 var disse bidragene på henholdsvis 120 mann i ISAF og 33 til Operation Enduring Freedom.
Nord-Makedonia er medlem av de flesteinternasjonale organisasjoner. Landet ble opptatt som medlem avFN 8. april 1993 under navnet «The former Yugoslav Republic of Macedonia» og sorterer deretter under bokstaven T i FN-systemet, der landet er medlem av de fleste særorganisasjonene. Landet fikk medlemskap iOSSE 12. oktober og medlemskap iEuroparådet fulgte 9. november samme år, i begge tilfeller under same navn som i FN. Makedonia er videre med i organisasjonen av fransktalende land,La Francophonie. Fra 4. april 2003 har landet vært medlem avVerdens handelsorganisasjon (WTO).
Nord-Makedonia har som mål å bli medlem avEU. Navnestriden med Hellas var til hinder for dette, men avtalen om løsning av striden endret situasjonen. Prosessen for medlemskap i NATO ble satt i gang tidlig i 2019.[19] I 2004 søkte Republikken Makedonia om medlemskap i EU. Landet fikk status som kandidat 17. desember 2005.[20]
Nord-Makedoniasambassade iStockholm er sideakkreditert tilNorge. I Norge har landet generalkonsulat iMolde, representert vedgeneralkonsulKnut Ødegård. Norge hadde fram til 2012 ambassade i Skopje.[21] Norges ambassade i Beograd overtok da ansvaret for Makedonia.
Den dømmende myndighet består av Forfatningsdomstolen og et domstolshierarki bestående av tre instanser med Høyesterett på toppen. Etter grunnlovsendringen av 2005 utpekes dommere nå av et uavhengig dommerråd og ikke lenger av nasjonalforsamlingen. Endringene innførte også egne domstoler for mindre saker.
Det nasjonale flyselskapet MAT-Macedonian Air Transport ble etablert i januar 1994 og frakter passasjerer så vel som gods. Selskapet har base i Skopje og flyr til ni destinasjoner i Europa.
Jernbanenettet er forholdsvis dårlig utbygd. Det har en total lengde på 699 km der 233 km er elektrifisert. Hovedlinjen går hovedsakelig tilSerbia ogHellas. Skopje som viktigste knutepunkt og internasjonal stasjon også som stoppested for trafikken mellom Serbia og Hellas. Det finnes planer for utbygging av jernbanenettet til nabolandeneAlbania ogBulgaria.
Jernbanen drives av det statlige selskapet Makedonski Zjeleznitsi.
Nord-Makedonia har et vegnett på 8684 km, der 5540 km har fast dekke. Hovedferdselsåren er motorvegen E75, som går fra den serbiske grensen i nord og sørøstover via Skopje til grensen mot Hellas. I og rundt hovedstaden Skopje finnes det også et motorvegnettet. Vegnettet har vært under opprustning siden selvstendigheten.
Retten til utdannelse er garantert i grunnloven, som også sikrer at grunnopplæring er obligatorisk og gratis. Retten til utdannelse på eget språk er sikret for alle landets nasjonaliteter gjennom grunnlovens artikkel 48 og er videre styrket gjennom grunnlovsendringene av 2001.
Nord-Makedonia har tre offentlige universiteter. Det eldste og største av disse erSt. Kyrill og St. Method-universitetet i Skopje, grunnlagt i 1949. Universitetet har over 36 000 studenter fordelt på 23 fakulteter.St. Klement av Ohrid-universitetet i Bitola ble grunnlagt i 1979 og har 15 000 studenter fordelt på åtte fakulteter. Universitetene iSkopje ogBitola er begge statlige og har makedonsk som hovedspråk. Landets tredje universitet erStatsuniversitetet i Tetovo. Dette var opprinnelig et privat albanskspråklig universitet, grunnlagt i 1994. Inntil 2004 manglet det anerkjennelse fra makedonske myndigheter, men ble gjort til statsuniversitet som del av prosessen for å integrere landets albanske minoritet. Statsuniversitetet i Tetovo har fem fakulteter.
I oktober 2001 åpnet det privateSørøsteuropeiske universitetet iTetovo, grunnlagt etter initiativ fraOSSEs Høykommissær for nasjonale minoriteter og finansiert av internasjonale donasjoner. Videre finnes det et privatUniversity American College Skopje i hovedstaden. Dette gir utdanninger på engelsk.
Det utgis omkring 10 dagsaviser i Nord-Makedonia. Selv etter privatisering har den største avisutgiverne forblitt i statlig eie. De største av dagsavisene utgis i Skopje og skrives på makedonsk. Den statssubsidierte «Nova Makedonija» ble grunnlagt i 1944 og har et opplag på omkring 25000. «Vetsjer», som også er statsstøttet, ble grunnlagt i 1963 og har et opplag på i overkant av 29000. De viktigste private dagsavisene er «Utrinski Vesnik», «Dnevnik» og «Vreme». Den albanskspråklige avisen «Flaka e vëllazërimit», opprinnelig grunnlagt 1945 og relansert i 1994, utkommer i Skopje og har et opplag på 4000.
Makedonska Radio-Televizija (MRT) er den eldste kringkastingsorganisasjonen i Nord-Makedonia. MRT ble grunnlagt i Skopje i 1944 og er tidligere kjent under navneneRadio Skopje ogRadiotelevizija Skopje. Radioprogrammene startet i 1944, mens fjernsynssendinger kom til i 1964. Sitt nåværende navn fikk MRT i 1993 da organisasjonen gikk ut av den jugoslaviske kringkastingsunionen. MRT er en statlig kringkaster som er lisensfinansiert. Den kringkaster tre kanaler og en satellittkanal i fjernsyn og tre radiokanaler. MRT kringkaster på makedonsk og albansk, men har også programmer på språkene til landets nasjonale minoriteter, det vil si tyrkisk, serbisk, roma, vlach og bosnisk. Til utlandet kringkastes det på bulgarsk, gresk og serbisk. Det finnes tre større private fjernsynsstasjoner i Makedonia,A1 Television,Kanal 5 ogSitel TV. Til de riksdekkende private radiostasjonene hørerAntenna 5 Radio,Kanal 77 ogRadio Ros. Det finnes i tillegg mange mindre radio- og fjernsynskanaler, samt flere som opererer uten lisens.
Macedonian Information Agency (MIA) er et statlig nyhetsbyrå med hovedkvarter i Skopje. Det har konkurranse fra det private nyhetsbyråetMakfax, etablert i 1993.
UNESCO satte i 1979Ohridsjøen på sinVerdensarvliste som naturarv og året etter ble dette utvidet til å gjelde Ohrid-regionens kulturelle arv. Noen av de eldste bosettinger i Europa finnes ved innsjøen. ByenOhrid ble grunnlagt på 600-tallet og rommer St. Pantaleon-klosteret, det eldste slaviske kloster. Den viktigste samlingen av bysantinskeikoner, for det meste fra 1000- til 1300-tallet, finnes i byen.
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
.svg)
