Grunnstoffet ble oppdaget i 1801 av denbritiske kjemikerenCharles Hatchett som navngav det columbium. Han fant dette grunnstoffet i mineralet kolumbitt som var sendt til England fraConnecticut på 1750-tallet. Siden niob oftest opptrer sammen med et annet grunnstoff,tantal (oppdaget i 1802), var det en del forvirring om disse to grunnstoffene var identiske. Forvekslingen ble ikke oppklart førHeinrich Rose ogJean Charles Galissard de Marignac gjenoppdaget niob i 1844. Rose kjente ikke til Hatchetts arbeid og døpte det niobium. I 1864 isolerteChristian Blomstrand niob i ren metallisk form ved å varme opp niobklorid ihydrogenatmosfære.
Navnet «columbium» med kjemisk symbolCb ble forkastet avInternational Union of Pure and Applied Chemistry (IUPAC) og navnet niobium ble offisielt godkjent i 1950 etter 100 år med navnekontrovers.
I USA bruker mange fremdeles navnet columbium om grunnstoffet.
Niob er et mykt og smidigtransisjonsmetall som lett kan valses og smis. Det er skinnende grått og får et blålig, passiviserende oksidsjikt etter en tid iromtemperert luft. Niob begynner åoksidere i luft ved 200°C. De kjemiske egenskapene er nesten identiske med tantals. Det er motstandsdyktig overfor de flestesyrer, men angripes avflussyre og varmsvovelsyre. I varmebaser korroderer niob, fordi det beskyttende oksidsjiktet løses opp.
Mekanisk bearbeiding må foregå i beskyttende atmosfære. Niob blirsuperledende ved 9,3K, høyest blant superledende grunnstoffer.
Naturlig forekommende niob består utelukkende av den stabileisotopen93Nb. I tillegg er 32 kunstig fremstilte ustabile (og dermedradioaktive) isotoper kjent. De mest stabile av disse er92Nb medhalveringstid 3,49 × 107 år,94Nb med halveringstid 2,033 × 104 år,91Nb med halveringstid 680 år,93m1Nb med halveringstid 16,13 år,91m1Nb med halveringstid 60,86 døgn,95Nb med halveringstid 34,975 døgn,92m1Nb med halveringstid 10,15 døgn og95m1Nb med halveringstid 3,6 døgn. Alle de resterende isotopene har halveringstider kortere enn 1 døgn, og de fleste kortere enn 1 time.[1]
I Norge ble niob produsert avNorsk Hydro vedHerøya basert pådolomitt ogsøvitt fraSøve gruver. I perioden1953 til1963 sto produksjonen på 350 – 400tonn niob per år for 15-20 % av verdensproduksjonen og produktet gikk vesentlig tilUSAs atomindustri.
I 2007 ble det på verdensbasis fremstilt 45 000 tonn niob, og det største produsentlandet var Brasil (40 000 tonn), fulgt av Canada (4 200 tonn). Verdens utvinnbare niob-reserver anslås til å være 2,7 millioner tonn.[2]
Det brukes i mangestållegeringer, og vedsveising, i elektronikk, optikk og smykker. Niob har lavttverrsnitt for nøytronbestråling og har derfor stor motstandskraft mot termiskenøytroner fra kjernereaksjoner. Niob og nioblegeringer brukes derfor i utstyr for kjernefysisk industri og eksperimenter, blant annet som tilsetning i legeringer for kapsling av brenselselementer ikjernereaktorer. Som tilsetningsstoff i legeringer gir niob høy temperaturstabilitet og har blant annet vært brukt i romprogrammer somApollo ogromfergen. Andre anvendelser er:
Medisinsk utstyr som ikke skal gi noenallergiske reaksjoner, for eksempel ipacemakere.
Optisk utstyr der niob tilsettes i glass for å økelysbrytningsindeksen, noe som tillater tynnere og lettere linser.
