Til tross for at hans regjeringstid var såpass kort, fikk han en viss innvirkning på rikets politikk. Nerva omtales som en av de dyktigere keiserne og skal ha styrt på en mer rettferdig måte. Han gav mange fanger fri, og undertrykkelsen som hans forgjengere hadde fått satt i stand, skal ha avtatt.
Marcus Cocceius Nerva var sønn av en formuende romersk advokat. Hans slekt hadde tradisjonelt innehatt høye embeder, og han var en fjern slektning avTiberius. Nerva levde som var sedvanlig i hans slekt og ble embetsmann. Han oppviste en evne, til tross turbulensen i det romerske samfunn, alltid å få høye poster. Han hjalpNero med å motstå Pisos konspirasjon i år 65; han var medkonsul medVespasian i år 71, og medkonsul medDomitian i år 90.
Da mordet på Domitian ble kjent, handlet senatet raskt, og gjorde ham til keiser.[2] Den raske beslutningen kan ha skyldtes ønsket om å forhindre utbrudd av borgerkrig; verken senatet eller Nerva synes å ha vært involvert i sammensvergelsen mot Domitian. Dette var første gang senatet hadde utpekt den neste keiseren.
Nerva var populær i det sivile samfunn. Han gav land til fattige romere og lovet å (til forskjell fra Domitian) aldri henrette noen senatorer. Han startet forskjellige byggeprosjekt, blant annet en opprustning av veier og akvadukter. Han lot sluttføre byggingen av et av byenskeiserlige fora iRoma som ble tilegnet ham somNervas forum. Senaten gav ham tidlig hederstittelenPater Patriae («fedrelandets fader») – en tittel andre keisere kunne få vente i årevis for å få.[3]
Blant de militære var han mindre populær. I år 97 gjordepretorianergarden mytteri. De fengslet Nerva i palasset og krevde å få utlevert Petronius og Parthenius, de to tjenere som hadde myrdet Domitian. Selv om Nerva nektet å utlevere dem, grep pretorianerne dem og drepte dem.
Hendelsen fikk politiske konsekvenser idet den skadet Nervas keiserlige autoritet alvorlig. For å løse den situasjon som var oppstått, adopterte Nerva – som ikke var gift – en ung mann som hadde både folkets og de militæres støtte: offiserenMarcus Ulpius Traianus, som siden skulle bli keiser Trajan.[3] Det er mulig at adopsjonen var et fordekt statskupp.[4] Det var underforstått at keiserens adoptivsønn også skulle være hans etterfølger på tronen. Denne skikken ble fulgt av mange keisere en tid fremover.
Den 1. januar 98 fikk Nerva under en audiens et vredesutbrudd som utløste kraftige svettetokter, og som så gikk over i høy feber noen uker etter. Han døde 28. januar 98 i sin villa i parkanleggetHorti Sallustiani i Roma.
Han ble erklært guddommelig av senatet og ble begravet med de julisk-claudiske keiserne iAugustus' mausoleum.[5] Hans fullstendige tittel da han døde varImperator Nerva Caesar Augustus Germanicus,Pontifex maximus, Tribuniciae potestatis III, Consul IV, Imperator II,Pater patriae.
