Nedslagskrater,meteorittkrater,krater, er vanligvis ensirkelforma fordypning på overflata til enplanet, enmåne eller enasteroide som har blitt forårsaka av etkosmisk nedslag, for eksempel med enmeteoritt. Påjorda blir det ofte danna enkratersjø i et sånt krater og i større nedslagskrater blir det ofte danna eiøy eller til og med enring av øyer i senteret til krateret.
Det anslås at flere millioner meteoritter har skapt kratere med mer enn 1 km diameter, mens jordas geologiske prosesser har slettet sporene og bare synlige 160 kratere er påvist.[1] (Nyere tall er 178 påviste kratere.[2]) I Norge er tre sikre nedslagskratre undersøkt, mens det i Finland er elleve, i Sverige seks, og Estland fem. Et kartsøk har gitt over 1000 mulige kratere i Norge.[3]
Nedslagskrater finnes på nesten alle himmellegemer og siden tallet på nedslagskrater øker med tida og endrer utseendet til terrenget, kan en gjennom å regne tallet på nedslagskrater anslå alderen på dette terrenget. Likevel blir det med tida oppnådd likevekt der eldre krater blir sletta i samme takt som nye kommer til.
Daniel Barringer (1860–1929) var den første som identifiserte en geologisk deformasjon som et nedslagskrater – det 1,2 kilometer store og 50.000 år gamleBarringerkrateret iArizona iUSA.[4] Ideene hans fikk likevel ikke aksept i samtiden og det gikk lang tid før flertallet av geologer innså hvor vanlige meteorittnedslag faktisk er påJorden.
Når en stor meteoritt treffer jordkloden med 25–72 km/sek hastighet, utvikles en enorm varmeenergi som får steinmassene omkring til å smelte og omdannes. Noen av de jordiske steinmassene som treffes flyr opp i lufta og størkner meget raskt i denne banen, slik at de danner en typeslagg og kalles da fortektitter. De har som regel form av små dråper, skiver eller koniske pyramider, maksimalt noen centimeter store.[5] De har blitt funnet på alle kontinenter unntatt Antarktis og Sør-Amerika, ofte i store antall over et enormt område rundt impaktkrateret. ITsjekkia er det funnet grønnemoldavitt-tektitter som stammer fraRiess-krateret iBayern, flere hundre kilometer unna.[5]
I stedet for smelting kan man også oppleve at jordisk stein som treffes av meteoritter pulveriseres eller brekkes opp tilbreksjer med ny og overraskende blandingsform, kaltsuevitter. Slik omdanning av lokale bergarter ved meteorittnedslag har man observert ved norske nedslagskratere.
Modellering av nedslag på jorden, og deres størrelse, er vanskelig på grunn av problemet med å finne kratrene og estimere korrekt alder.[6] Ofte brukte modeller er Brown et al. (2002)[7] og Shoemaker (1983)[8]. På bakgrunn av modellen til Brown er det estimert at en Tanguska-hendelse, et objekt som utløser ~10 Mton TNT, inntreffer en gang hvert 1000. år. Modellen til Shoemaker indikerer at dette vil skje med lengre mellomrom, kanskje hvert 5000. år. Andre mener det skjer så sjelden som med 50 000 års mellomrom, men da vises det til større hendelser på størrelse medRitlandskrateret,Gardnoskrateret ogMjølnirkrateret.[9]
Nylig har forskere vedTexas Technology University i USA oppdaget det som kan være restene etter et gigantkrater fra et meteorittnedslag for omkring 65 millioner år siden, utenfor vestkysten avIndia. Ildkulen som traff Jorden var trolig omkring 40 km i diameter, og nedslaget laget et krater med en diameter på omkring 500 km. Teorien er basert på studier av den såkalteShiva-formasjonen som ligger delvis begravd under havbunnen. Det er blant annet funnet spor aviridium, et stoff som er rikelig tilstede i meteoritter ogasteroider, men er bare sjelden å finne på Jorden. Om forskernes teori holder snakker man om det største krateret som er oppdaget på Jorden.[10]
^Brown, P.; m.fl. (, 420, 294-296.). «The flux of small near-Earth objects colliding with the Earth».Nature (420): 294–296.Sjekk datoverdier i|dato= (hjelp)CS1-vedlikehold: Eksplisitt bruk av m.fl. (link)
^Shoemaker, E.M. «Asteroid and Comet Bombardment on the Earth».Ann. Rev. Earth Planet. Sci. (11): 461– 494.
