.JPG)
Nasjonalsosialistisk arkitektur var en arkitektonisk plan og en integrert del av detnasjonalsosialistiske partietNSDAPs partis plan om skape en kulturell og åndelig gjenfødsel iTyskland som en del av skapelsen avDet tredje rike fra1933.
Adolf Hitler beundretRomerriket ogdets kultur og var klar over at også tysk innflytelse og kulturimpulser hadde vært med på å skape den romerske kulturen. Imidlertid betraktet romerne selv de germanske stammene som fiender avPax Romana.
Til tross for dette, anså Hitler romerne for at være et tidligarisk imperium og kopierte deres arkitektur, og i tillegg inspirert av bådeneoklassisisme og «alvorlig/tung»art deco og oppførte i denne stilen bygninger som kultsteder for nasjonalsosialismen. Han gav også ordre til bygging av et slags seiersalter, inspirert av grekerne, og ifølge den nasjonalsosialistiske raseteorien var preget av ariske folk. Hitlers beundring for de klassiske kulturer omkringMiddelhavet, gjorde at han ikke kunne isolere og politisere en tysk fortid på samme måte somBenito Mussolini hadde gjort med det antikkeRoma. Han måtte importere politiske symboler og rettferdiggjøre deres tilstedeværelse med en oppdiktet rasemessig fortid og felles tilknytning, slike som myten om at de gamle grekerne var blant tyskernes forfedre - blandet sammen med de samme ariske folk.[1]
Hitlers drøm om å være grunnlegger av et tusenårsrike stemte overens med atColosseum ble forbundet med noe evig. Hitler forestillete seg at alle fremtidigeolympiske leker skulle foregå i Tyskland påDeutsches Stadion iBerlin. Han forventet videre at den beseirede omverdenen ikke ville ha noe annet valg enn å sende sine idrettsmenn og -kvinner til Tyskland hver gang de olympiske leker ble holdt. Byggevirksomheten avspeilte Hitlers drøm etter å dominere verden, lenge før dette ble formulert.[1] Hitler var svært opptatt av at de eksisterende verdensberømte monumenter skulle bli overgått i størrelse av hans fremtidige, tyske konstruksjoner.
De fleste regimer ønsker å prege det område de behersker både fysisk og emosjonelt. Den mest direkte måte er at oppføre bygninger ogmonumenter ogminnesmerker. Arkitektur anses for at være den eneste kunstform, som fysisk kan smelte sammen med omgivelsene og samtidig påvirke folk, som bor i dem. Beboerne må ta stilling til deres liv som selvstendige objekter. På den måten er folk tvunget til at bevege seg på bestemte måter, eller se på bestemte ting. På denne måter påvirker arkitektur ikke bare landskapet, men også stemningen hos befolkningen. Nasjonalsosialistene mente at arkitektur spiller en nøkkelrolle i etableringen av deres nye orden. Arkitektur hadde en særlig betydning for politikerne, som i likhed med de fleste totalitære ledere forsøkte å få innflytelse på alle aspekter av menneskers liv.[2]
Dessuten var tanken at ikke bare storbyene, men også småstedene skulle uttrykke det tyske folks natur, og hva det hadde oppnådd. Landets utseende skulle derfor endres. Det var ikke nok å begrense marxistisk eller liberal arkitektur. De nye bygninger skulle fortelle verden at tusenårsriket hadde kommet. Det tredje rike søktedidaktisk og teatralsk å påvirke de utenlandske besøkende med sine overveldende representative bygninger.[2]
Hitler var særlig glad i en rekke teaterbygninger, tegnet avHermann og Ferdinand Fellner, som tegnet bygninger isenbarokk. I tillegg satte han pris på strengere arkitektur fra1800-tallet, somGottfried Semper som tegnetoperaen i Dresden,Gemäldegalerie Alte Meister også iDresden, samtNaturhistorisches Museum ogKunsthistorisches Museum iWien. Videre var Hitler opptatt avTheophil Freiherr von Hansen som degnet en rekke bygninger iAthen i1840-årene og senere i Wien. Hitler fabulerte om operahusetL'Opéra Garnier i Paris og justispalasset iBrussel, tegnet avJoseph Poelaert.
Men Hitler vendte alltid tilbake til den noe forflatede nybarokken somkeiser Wilhelm II hadde fremmet i Tyskland gjennom sin hoffarkitekt Ernst von Ihne. Men når det gjaldt arkitektur, som i bildekunst og skulptur, kom ikke Hitler videre fra det han hadde likt i sin ungdom og kunstretningen i perioden mellom 1880 til 1910, og disse oppfatningen satt fast i hans kunstneriske smak, og i hans politiske og ideologiske tenkning for øvrig.[3]
Hitler sto ikke for noen enhetlig stil, det var heller ikken noen offisiell stil i Det tredje rike, bare en neoklassisistisk grunntone som ble forstørret, forsterket, endret og overdrevet langt utover stilens egentlige rammer.
Den nasjonalsosialistiske arkitekturen hadde tre primære roller ved skapelsen av den nye orden: enteatralsk, ensymbolsk og endidaktisk. I tillegg kom det at arkitektur skulle tjene et større formål utover det funksjonelle. Eksempelvis skulleHaus der Kunst iMünchen både fylle funksjonen som kunstgalleri, men også være en fellesskapsbygning i en arisk stil, som fungerte som en form for tempel.
De nasjonalsosialistiske bygninger hadde også en funksjon som sosiale møteplasser. Teatralsk elementer, somAlbert Speersikonkalstiske bruk avbannere for1. mai-feiringer iLustgarten og nasjonalsosialistenesting-tradisjoner viste hvordan nasjonalistenes ønsket å knytte seg til fortiden.
.jpg)
Utdypende artikkel:Welthauptstadt Germania
Adolf Hitler hevdet allerede iMein Kampf at byene i datidens industrialiserte Tyskland manglet dominerende og tydelig tilstedeværende offentlige monumenter og et felles møtested for det offentlige liv. Denne kritikken mot den raske industrialiseringen av de tyske byene etter 1870, var imidlertid ikke ny og ikke spesielt for Hitler.[4]
19. september1933 sa Hitler til Berlins borgermester at hans by var «usystematisk», men det var ikke før30. januar1939 at Speer offisielt framsatte sine planer for hvordan Berlin kunne bli omformet, selv om han uoffisielt hadde arbeider med disse planene siden 1936.
Germania skulle bli mer monumental enn noen annen by i historien, for å vise verden Hitlers makt og det tyske folkets overlegenhet. Berlin skulle omstruktureres langs en 50 km lang øst-vest akse; en utvidelse av den allerede eksisterendeUnter den Linden og nåværendeStrasse des 17. Juni, og en ny, 40 km lang nord-sør akse, som ifølge Speer skulle fungere mer som en rituell passasje enn en funksjonell trafikkåre. På begge sider av den 120 meter bredeavenyen skulle det reises ufattelige og overdådige praktbygg som skulle overgåRoma, det nye Berlins eneste rival i verden, slik Hitler selv uttrykte det. De mest iøynefallende byggene ville bli en 117 meter høy og 170 meter bredtriumfbue, stor nok til at hele Triumfbuen påChamps-Élysées iParis ville få plass inne i den, og selve kronen på verket:Grosse Halle, ellerVolkshalle («Folkets Hall»), en 250 meter vid og 320 meter høy dom, 16 ganger større ennPeterskirken, med plass til 180 000 mennesker.
Bare et fåtall av byggeprosjektene var påbegynt før utbruddet avandre verdenskrig. En håndfull bygninger i tilknytning til nord-sør aksen var ferdigstilt, som Hitlers nyeRikskanselli og Turismens Hus (begge ødelagt under krigen), og i tillegg BerlinsOlympiastadion ogTempelhof lufthavn. Speer ble rustningsminister i1942, og alle videre planer måtte legges på is til fordel for det tyske krigsmaskineriet.
Nasjonalsosialistene var opptatt av å rive ned det «gamle» Berlin, som var kjent som enmultikulturell by og venstrebastion. Hitler mente at den fiendtlige bombingen av byen bare var en fordel som muliggjorde nasjonalsosialistenes ønske om å utslette den gamle byen fullstendig og bygge opp noe helt nytt.