| Nakba | |||
|---|---|---|---|
 En palestinsk mann ser utover en skole i en flyktningleir, 1948. | |||
| Deltakere |  StatenIsrael | ||
| Sted | Palestinamandatet | ||
| Dato | 1985 (1948 Palestinian exodus) | ||
| Resultat | 750 000+ palestinske arabere drevet på flukt | ||
Nakba eller i bestemt formal-Nakba (arabisk النكبة, «katastrofen») er et begrep som brukes om denetniske rensningen avpalestinere i 1948 i det området somIsrael tok militær kontroll over underden arabisk-israelske krigen. Begrepet ble opprinnelig brukt som en betegnelse på det arabiske nederlaget i krigen.
Omtrent 750 000 palestinere, rundt 80 % av den arabiske befolkningen i området som senere ville bliIsrael, ble utvist eller flyktet fra sine hjem. Fordrivelsen ble først drevet frem avsionistiske paramilitære grupper gjennom ulike voldelige midler, deretter avIsraels forsvar etter opprettelsen av staten Israel.
Under fordrivelsen av palestinere ble det begått flere titalls massakre på palestinske arabere der flere tusen ble drept, og over500 byer, landsbyer og tettsteder med arabisk majoritetsbefolkning ble avfolket. Mange av disse ble enten totalt ødelagt eller gjenbefolket av jøder og gitt hebraiske navn.
Palestinere minnes hendelsene som fant sted under krigen hvert år den 15. mai, en dag etterIsraels uavhengighetsdag.[1]
Etter avslutningen avandre verdenskrig foreslo FN å delePalestinamandatet mellom jøder og arabere etter at området hadde vært under britisk kontroll.Delingsplanen ville gi jødene kontroll over 56 % av landområdet vest for Jordanelven, araberne 43 %, mens Jerusalem og et lite tilstøtende område skulle være underlagt internasjonal kontroll.
Jødene aksepterte FNs delingsplan, mens araberne avviste den, og konflikten eskalerte tilborgerkrig mellom de jødiske og arabiske innbyggerne i området, drevet av væpnede militser på begge sider somDen hellige krigs armé ogIrgun. Historikeren Yoav Gelber har anslått at det ble drept i underkant av 1 000 personer på hver side, mens drøyt 100 briter ble drept. 14. mai 1948 erklærte jødene Israel som en egen stat, hvorpå de omkringliggende arabiske land gikk tilangrep dagen etter for å hindre etableringen av den nye jødiske staten. De israelske styrkene var underlegne i antall, men klarte likevel å slå angrepet tilbake, og i februar 1949 ble det inngått avtale om våpenstillstand mellom Israel og Egypt. Israel hadde da mistet 4 000 soldater og 2 400 sivile. Drepte soldater på arabiske side er uvisst, ifølge de palestinske selvstyremyndighetene ble minst 15 000 av den arabiske befolkningen i Palestinamandatet drept under krigshandlingene og den påfølgende fordrivelsen.[2]
Det varConstantine Zurayk, en professor i historie vedAmerican University of Beirut, som var den første som brukte begrepet om fordrivelsen av palestinerne i 1948; dette skjedde i Zurayks bokMa'na an-Nakba (katastrofens betydning), som ble utgitt første gang i 1948.[3] Krigen var da ikke avsluttet, men det fremsto som åpenbart at araberne ville tape krigen og miste landområder. Det var det også det militære nederlaget Zurayk hadde i fokus da han brukte begrepetNakba, flyktningene ble kun nevnt en gang i boken.[4] Han oppfordret også til å ikke legge skylden på jødene, FN eller USA, men at araberne måtte vedkjenne at nederlaget skyldtes dårlige forberedelser, undervurdering av fienden og mangel på samarbeid mellom hærene i de angripende arabiske land.[5] Senere har begrepet blitt en betegnelse av fordrivelsen av de arabiske innbyggerne fra landområdene som i dag utgjør staten Israel.
I internasjonal diplomati har det vært en vegring for å bruke begrepet fordi det kan oppfattes som at opprettelsen av staten Israel betraktes som en katastrofe.[6]
Under uavhengighetskrigen og årene som fulgte ble ikke den arabiske befolkningen kalt for palestinere. Det var først ved opprettelsen av PLO i 1964 at denne betegnelsen ble innarbeidet, og mot slutten av 1980-årene ble Nakba hentet frem igjen som begrep, men i en kontekst hvor skylden ble lagt på Israel. Siden har narrativet om nakba vært et helt sentralt element i bygging av den palestinske identiteten.[7] Ganske raskt ble det dratt paralleller mellomHolocaust og Nakba som kollektive traumer for henholdsvis jøder og palestinere, herunder påstander om at palestinerne var det siste leddet i kjeden av ofre for nazistenes raseforfølgelser.[8]
Et sentralt stridstema i konflikten mellom Israel og palestinere er hvorvidt palestinske flyktninger har rett til å vende tilbake til landområdene de ble fordrevet fra i 1948. Denne retten ble anerkjent av den svenske diplomatenFolke Bernadotte i 1948, som mente at brudd på elementære juridiske prinsipper å nekte flyktningene å returnere til sine hjem samtidig som jøder fritt kunne immigrere.[9] Israel har motsatt seg dette fordi en eventuell retur av alle palestinske flyktninger ville gjøre jødene til en minoritet i eget land, og Israels standpunkt har derfor vært at de palestinske flyktningene snarere burde bli repatriert i de arabiske nabolandene som fordrev sin jødiske befolkning i årene etter Israels opprettelse. En slikt kompromiss var også noe Bernadotte nevnte som en praktisk implementering av retten til retur, men dette har fra arabisk hold blitt karakterisert som en potensiell gjentakelse av Nakba.[10] Den britisk-palestinske forskerenSalman Abu Sitta er grunnlegger avPalestine Land Society, og han har forfattet et forslag til praktisk gjennomføring av de palestinske flyktningenes retur, der staten Israel avvikles til fordel for en demokratisk palestinsk stat, der jødene plasseres i tre kantoner tilsvarende 12 % av dagens Israel.[11]
De første tiårene etter uavhengighetskrigen var den rådende israelske oppfatning at arabere bosatt i landområdene som staten Israel ble opprettet på dro frivillig eller på oppfordring fra arabiske ledere. Etter hvert som dokumentasjon fra hendelsene har blitt nedgradert og tilgjengelig for forskere har dette narrativet blitt utfordret, og det har siden blitt en bredere oppfatning også i Israel om at de fleste flyktet i reell frykt for sine liv eller ble fysisk jaget av israelske soldater. Det viktigste vendepunktet i dette narrativet kom da den israelske historikerenBenny Morris i 1987 ga ut bokenThe Birth of the Palestinian Refugee Problem som fikk stor internasjonal oppmerksomhet. I arkivmaterialet hadde han funnet dokumentasjon på at israelske soldater hadde begått krigsforbrytelser mot sivile palestinere, og atDavid Ben-Gurion og andre sionistiske ledere under de pågående krigshandlingene diskuterte muligheter for å «overføre» arabere ut av områdene som jødene hadde erklært sin nye stat på. Morris konkluderte likevel med at den voldelige fordrivelsen av palestinerne var et resultat av krigshandlingene, og at det ikke forelå indikasjoner på en overordnet plan for systematisk fordrivelse av arabere forut for uavhengighetskrigen.[12] Morris har kritisert israelske styresmakter for å nekte å frigjøre alle dokumenter som kan kaste lys over hendelsene.[13]
I 2011 vedtokKnesset en lov som blant annet gjorde det mulig å tilbakeholde økonomisk støtte til organisasjoner som markerer dagen for opprettelsen av staten Israel som en sørgedag. Loven har blitt kalt Nakba-loven og har blitt beskyldt for å begrenseytringsfriheten i landet.[14]
Utdypende artikkel:Jødisk exodus fra arabiske land til Israel
Fiendtlighetene mellom Israel og de arabiske nabolandene la sammen medarabisk nasjonalisme et sterkt press på den jødiske minoritetsbefolkningen i arabiske land. Mange jøder ble fratatt statsborgerskap og eiendomsrett, og det ble i flere land gjennomført massakrer og ødeleggelser av synagoger, skoler og forretningslokaler. Dette førte til at mellom 800 000 og 1 000 000 jøder flyktet fra arabiske land til Israel mellom 1948 og begynnelsen av 1970-årene. Dette har også blitt kaltjødisk nakba.
Etter krigen i 1948 bleFNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) opprettet for å håndtere de palestinske flyktningene. De fleste bor på Gazastripen og Vestbredden som tilhørte det opprinnelige Palestinamandatet, men UNRWA gir også bistand til palestinske flyktninger i Libanon og Syria. Jordan er det landet som i størst grad har integrert palestinere i sin egen befolkning der et flertall av de palestinske flyktningene har blitt tilbudt jordansk statsborgerskap.[15] Libanon har gitt statsborgerskap til noen få palestinske flyktninger, i hovedsak sjia-muslimer. Et mindre antall flyktet internt i Israel til andre arabiske bosettinger og er i dag israelske statsborgere, men har formelt fortsatt status som flyktninger.
Palestinerne er blant verdens hurtigst voksende befolkninger, og tallet på registrertepalestinske flyktninger og deres etterkommere har økt fra 914 000 i1950 til seks millioner i2024.[16] Mange av disse bor iflyktningleirer.
