.svg)
Nabateere (arabisk:الأنباط,al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin:Nabataeus) var et førislamskarabisk[1][2][3][4] folk som var bosatt i det nordlige Arabia og det sørlige Levanten. Deres bosetning med den antatte hovedstadenRaqmu, nå kjent som Petra,[1] ga navnetNabatene til grenselandet mellomArabia ogSyria, fra elvenEufrat og tilRødehavet. De kontrollerte et løst handelsnettverk som var sentrert rundt en rekke avoaser som de kontrollerte, og hvor jordbruk ble drevet på begrensede områder og langs rutene som knyttet dem sammen. De hadde ingen faste eller nøyaktige grenser i den omliggende ørkenen. Etter å ha opprettholdt territorial uavhengighet fra de etablerte seg som et folk på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av den romerske keiserTrajan i 106 e.Kr. og deres land ble annektert avRomerriket. Nabateernes individuelle kultur, blant annet med sin karakteristiske pottemalte keramikk, ble absorbert inn i den større gresk-romerske kulturen. Nabateerne konverterte senere til kristendommen underden bysantinske epoken. Forfatteren Jane Taylor beskrev dem som «et av de mest begavede folk i den antikke verden.»[5]
Nabateerne var en av flere nomadiske strammer som streifet rundt iden arabiske ørken, forflyttet seg med sine tamdyr til hvor det var beite og vann.[5] Selv om nabateerne opprinnelig tilhørte denaramiske kulturen har moderne forskning avvist teorier om at de hadde aramiske røtter. Isteden har historiske, religiøse og lingvistiske bevis identifisert dem som en nordarabisk stamme.[6]
Den nøyaktige opprinnelsen til den særskilte stammen av arabiske nomader har forblitt usikker. En hypotese har lokalisert deres opprinnelige hjemland i dagensJemen, helt sørvest påden arabiske halvøy; imidlertid har deres guddommer, språk og skriftspråk lite til felles med det sørlige Arabia. En annen hypotese er at de opprinnelig kom fra østkysten av halvøya.[5] Forskeren Michele Murray har foreslått at de kom fra områdetHedsjas på den arabiske vestkysten, og begrunnet dette med at de deler mange guddommer med oldtidskulturen her.[7] Rotordkonsonantennbtw i stammens navn er funnet i mange tidligesemittiske språk i Hedsjas.[5]
Likheter mellom sennabateisk arabisk dialekt og de som eksisterte iMesopotamia underdet nyassyriske rike i de siste århundrene f.Kr., og det faktum at assyrerne omtalte en folkegruppe ved navnNabatu som et av flere fiendtlige arabiske stammer i regionen, antyder en forbindelse mellom de to.[5] Nabateerne kan ha hatt en opprinnelse derfra og migrert vestover mellom 500- og 300-tallet f.Kr. og inn i nordvestlige Arabia og hovedsakelig det området som i dag erJordan.[8] Assyrerne kjente dem som allierte av kedarittene, et arabisk stammeforbund i oldtiden vest i Arabia,[9] men lite har blitt nedtegnet fra nabateernes eldste historie. Greske og romerske skribenter betegnet dem kun som «arabere».[8]
Senere legendariske og ahistoriske tilskrivelser hevdet atNebajot, en av figurene iDen hebraiske Bibelen (Det gamle testamentet, og omtalt som en av sønneneIsmael, igjen sønn av denjødiske patriarkenAbraham.[10] Denne tilskrivelsen er diskutabel ettersom det hevdes Abrahams umiddelbare etterkommere grunnla mange av kongerikene i områdene rundtoldtidens Israel. Også den jødiske historikerenJosefus på 100-tallet e.Kr. videreformidlet denne ahistoriske forbindelsen.[11]
Assyrerne annekterte Israel og underla segAmmon,Moab,Judea, ogEdom som vasallstater. Senere, etterbabylonerne hadde tatt makten i det østlige riket, ble vasallstatene omgjort til provinser: Judea i 587 f.Kr., Ammon og Moab i 582 f.Kr., mens Edom ble erobret i 553 f.Kr. av kongNabonidus. Han fortsatte videre sørover til den arabiske byenTayma og bortenfor, til sist nådde han Yatrib (dagensMedina).[12]Jødenesbabylonske fangenskap i 586 f.Kr. skapte et maktvakum i som det synes som om nabateerne utnyttet på denne tiden ved innvandret i det som hadde vært Edom mens edomittene ble presset videre til sørlige Judea.[12] Nabateisk inskripsjoner begynte å opptre i edomittisk område. Den greske historikerenHerodotos forteller at den persiske kongKambyses ikke underkastet «araberne» da han angrep Egypt i 525 f.Kr., men inngikk en allianse hvor deres høvding om å sende forsyninger til den persiske hæren.[13] Alliansen var kortvarig da Kambyses’ etterfølgerDareios den store omtaler araberne som undersåtter iBehistuninnskriftene, som var fullførte i 521/520 f.Kr. Det er ingen indikasjoner på at araberne var lojale for denne eller senere perserkonger.[12]
Aleksander den store hadde erobret Perserriket mellom 335 og 323 f.Kr., og de første helt sikre referansene til nabateerne er datert til 312/311 f.Kr. da de ble angrepet vedSela eller kanskje vedPetra uten suksess av Athenaios, en hærfører under en av Aleksanders etterfølgere,Antigonos I Monofthalmos, i løpet avden tredje av diadokenes kriger (314–311 f.Kr.). Nabateerne var ved dette tidspunkt blitt en makt å forholde seg til og hadde utstrakte kontakter via sitt handelsnettverk. I henhold til den greske historikerenDiodorus Siculus var Antigonos’ forsøk antagelig forbundet med at han forsøkte å erobre Egypt og det er mulig at nabateerne hadde inngått en form for allianse med egypterne i kampen mot en felles fiende.[14] En gang på 200-tallet f.Kr. omtalte den greske historikerenHieronymos av Kardia nabateerne og deres skikker i en rapport om et slag.[15]
I de påfølgende århundrene var det flere skribenter som refererte til nabateerne, således antyder at de ble økende fastboende og integrert i den større verden rundt dem. Eksempelvis beskrevFørste Makkabeerbok[16] hvordan den jødiske lederenJonatan Apphus kunne i 160 f.Kr. søke hjelp fra en gruppe allierte nabateerne.[17] Gradvis økte nabateerne sine landområder, hovedsakelig grunnet atSelevkideriket smuldret hen. Deres ekspansjon var således lik dehasmonskeJudea, og da nabateerne fikk et eget kongerike,det nabateiske kongerike, var de tidvis allierte med sitt jødiske naborike, men oftere var de i konflikt om de ressursene som lå nærmest inntil deres egne landområder.[1]
De mange eksemplene med innrisninger og inskripsjoner — hovedsakelig navn og hilsninger — bevitner området for nabateernes kultur. Den strakte seg så langt nord som nordenden avDødehavet og bevitner om utstrakt lese- og skrivekyndighet, men med unntak av noen få brev[18], har ingen former fornabateisk litteratur overleved, heller ikke var noe bemerket i antikken.[19][20][21]Onomastiske analyser har antydet[22] at nabateisk kultur kan hatt tallrike påvirkninger. Antikke referanser til nabateerne begynte medDiodorus Siculus; de antyder at nabateernes handelsruter og opprinnelsen til deres varer ble betraktet som handelshemmeligheter, og skjult i fortellinger som skulle forstyrre utenforståendes forståelse. Diodorus Siculus (bok II) beskrev dem som en sterk stamme med rundt 10 000 krigere, framstående blant nomadene i Arabia, unngikk landbruk, faste hus og bruk av vin, men la til at tamdyrdrift som en lønnsom handel med havnene med røkelse, myrra og krydder fraArabia Felix (det vil siJemen), foruten også handel med Egypt iasfalt fra Dødehavet. Deres golde og skrinne land var deres beste beskyttelse da deres flaskeformedecisterner (vannbeholdere) for å samle regnvann som de gravde ut i berget eller bakken, ble omsorgsfullt skjult fra angripere.[23]
.jpg)
Nabateernes religion er en form for arabiskpolyteisme. De dyrket sine guder ved templer, høye steder ogbetyler (latin:baetylus, fra semtiskbet el, «guds hus»), særskilte hellige steiner.[24] De var hovedsakelig anikonistiske (dyrkelse av symboler framfor avbildninger av en guddom, jf.Bildeforbudet i Det gamle testamentet) og foretrakk å dekorere deres hellige steder med geometrisk design. Mye kunnskap om nabateernes graver og gravgods har gått tapt grunnet omfattende gravplyndringer i århundrenes løp.
De holdt hellig en bred rekke med lokale guder. De guddommene som ble dyrket ved Petra var først og fremstDushara (gresk: Δουσάρης,Dousáres;latin:Dusares), ogAl-Uzza, i henhold tilarabisk mytologi den ene av de tre fremste gudinnene som ble dyrket i detfør-islamske Arabia. Førstnevnte assosierte grekerne medZevs ved at han var nabateernes fremste mannlige gud og ble den offisielle gud med særskilt kongelig beskyttelse underdet nabateisk kongerike.[25] Hans offisielle posisjon er reflektert i tallrike inskripsjoner som oversetter ham som «Vår herres gud»; herre er kongen.[26] Navnet Dushara er fra arabiskeDhu ash-Shara (arabisk:ذو الشرى,Dhū ʾl-Šarā), i antagelig betydning «Den fra Shara» og hvor Shara var en fjellkjede sørøst for Petra.[25] Fra nabateernes perspektiv fra Dushara ikke bare knyttet til fjellet, men antagelig som en himmelgud (skjønt en teori har knyttet ham til skogene som gir en annen oppfattelse av guddommen).[27]Ørnen var en av guddommens symboler.[28] Det var omfattende benyttet i Hegra som en kilde for beskyttelse av gravene mot gravplyndring.[29]
En nabateisk inskripsjon fra Hegra (Madain Saleh) har gitt en forståelse av den kosmiske funksjonen til Dushara: «Han som skiller natt og dag», noe som antyder at han var forbundet med solen, eller med planetenMerkur, som en annen arabisk guddom, Ruda, var identifisert med.[26] «Hans trone» var jevnlig nevnt i inskripsjoner, bestemte tolkninger av teksten betrakter det som en referanse for Dusharas hustru, gudinnen Harisha. Hun var formodentlig en solguddom.[30]
Selv om romerne annekterte det nabateisk kongerike, hadde Dushara fortsatt en viktig rolle til tross for at han mistet sitt kongelige privilegium. Det fremste vitnemål til gudens status etter at kongeriket falt var på tusenårsjubileumet tilRoma hvor Dushara ble feiret iBosra (helt sør i dagens Syria) hvor det ble preget mynter i hans navn som ble kalt forActia Dusaria, noe som knyttet guden medAugustus’ seier islaget ved Actium. Han ble æret i sitt arabiske navn med et gresk mønster og i et styre av en arabisk hersker.[26]
Nabateerne pleide vanligvis å representere sine guder som ubestemmelig søyler eller steinblokker. Deres mest vanlige monument for gudene, vanligvis kalt for «gudsblokker», involverte å kappe av hele toppen av en høyde eller klippefasade for å bare etterlate en blokk bak. Imidlertid ble nabateerne så påvirket av andre kulturer, i særdeleshet gresk-romerske, at også deres guder bleantropomorfiske og representert med menneskelige trekk. Under det nabateisk kongerike ble Dushara representert både som betyl og i statueform.[31] Det innebar også at nabateernes guder ble likestilte med den gresk-romerske gudeverden, og Dushara ble tidvis forstått som en variant avDionysos.[31] Det skjedde et gradvis skifte etter romersk overherredømme. GudeneHelios ogEros ble funnet i nabateernes templer, og det var graver som istedenfor å omtale nabateisk guder, nevnte gresk-romerske guder.[31]
Nabateerne snakket en form for arabisk, men for deres inskripsjoner benyttet dearameisk sterkt påvirket av arabiske former og ord, som vist i tallrike nabateisk inskripsjoner som reflekterte den lokale dialekten til nabateerne.[32] Som uttrykksmiddel og felles forståelig kommunikasjon med Midtøstens etniske grupper støttet nabateerne seg, som deres naboer, på arameisk som bro mellom ulike samfunn i regionen.[26] Av den grunn ble arameisk for handel og i offisiell hensikt over deres poliske sfære.[33]Det nabateiske alfabetet utviklet seg ut avdet arameiske alfabetet, skjønt det benyttet en særskilt kursiv skrift fra hvordet arabiske alfabetet utviklet seg. Det er ulike faglige meninger om utviklingen av arabisk skrift. ForskerenJean Starcky betraktetlakhmidernessyriske skrift som en sannsynlig kandidat,[34] men John F. Healey slår fast at «den nabateiske opprinnelsen til arabisk skrift er etter hvert blitt bort imot universalt akseptert».[31]
Mens det vesentlige skrivespråket til nabateerne var arameisk, var fellesspråket,lingua franca, på denne tiden arabisk.[35] I bevarte nabateisk dokumenter er arameisk juridiske begreper fulgt av deres tilsvarende på arabisk. Det antyder at nabateerne benyttet arabisk i deres juridiske forhold, men nedtegnet dem i arameisk.[36]
Selv om det ikke er så tørt som for øyeblikket, er det området som nabateerne bodde på svært tørt og var preget av ørkenklima, noe som krevde særskilte landbruksteknikker. En var streke opp et landområde til en grunn trakt og plante et enkelt frukttre i midten. Før«regnsesongen», som gjerne kunne bestå av kun en eller to hendelser med nedbør, ble området rundt treet brutt opp. Når regnet kom, ville alt vannet som ble samlet i trakten flyte ned mot frukttreet og synke ned i bakken. Bakken som var i stor grad av jordartenløss ville forsegle den når den ble våt og beholde vannet.
På midten av 1950-tallet satte en forskninggruppe, ledet avMichael Evenari, opp en forskningsstasjon i nærheten avAvdat, som er ruinene av nabateisk oldtidsby iNegevørkenen.[37] Det var den viktigste byenrøkelseveien etter Petra mellom 100-tallet f.Kr. og 600-tallet e.Kr. Den var en sesongmessig leir for nabateisk karavaner som reiste langs veien Petra ogGaza.[38] Evenari og hans forskningsgruppe fokuserte på relevansen av håndteringen avoverflateavrenning for å forklare mekanismene bak oldtidens landbruksteknikker, slik som terrassertewadier (tørre elveleier i ørken), kanaler/trakter for å samle overflatevann, og det gåtefulle fenomenetTuleilat el-Anab, arabisk som kan oversettes som «druehaug» eller «vingårdtue»,[39] og som betegner et system som er antatt å forbedre effektiviteten av overflateavrenning (som omtalt over).[40][41] Evenari viste at oppsamling av overflateavrenning fra nedbør, viste at konsentrert vann fra et område som er fem ganger større enn området hvor vannet faktisk dreneres. Evenaris forskning viste hvordan nabateisk kultur var i stand til å forsyne tusenvis innbyggere i et omtrentlig tilsvarende tørt klima som i dag og med effektiv vanninnsamling at det var mulig å få planter til å vokse.[37][42]
Det nabateiske kongerike (arabisk:المملكة النبطية), også kalt forNabatea, var en politisk stat under antikken. Landet kontrollerte det meste av handelsrutene i regionen, samlet seg store rikdommer som gjorde deres naboer sjalu og fiendtlige. Kongeriket strakte seg sørover langs kysten av Rødehavet tilHedsjasørkenen og så langt nord som tilDamaskus, som det kontrollerte i en kort periode, 85–71 f.Kr. Kongeriket forble uavhengig fra 300-tallet og fram til det ble underlaget avRomerriket i 106 e.Kr.[43] som romerne omdøpte tilArabia Petraea.[44] I løpet av slutten av 300-tallet f.Kr. hadde nabateerne underlagt seg eller kontrollerte nordligeHedsjas,Edom, ogNegevørkenen ut til Middelhavet, sammen med noen øyer og en strekning med lang langs kysten av Rødehavet.[45]Aretas I er den første kjente kongen av det nabateiske kongerike. Hans navn står på den eldste nabateiske inskripsjonen som er datert 168 f.Kr. og funnet iElusa (eventueltHatutsa) i Negevørkenen.[45] Petra ble bygget og vokste raskt i løpet av 100-tallet f.Kr. og fikk en befolkning som er beregnet til rundt 20 000 innbyggere.[46] De begynte å prege mynter i samme århundre.[45]
Det nabateiske kongerike hadde et vennskapelig forhold til detjødiske naboriketJudea, styrt avdet hasmoneiske dynasti. De ble allierte i kampen mot mot det greskeSelevkideriket lenger nord. Da trusselen i nord ble mindre ble nabateerne rivaler med hasmonerne. Et viktig element i uroen fikk den romerske hærførerenPompeius til å blande seg inn i Judeas affærer. I henhold til historikeren Paul Johnson var det mange nabateerne som med tvang ble tvunget til å konvertere tiljødedommen av den hasmonske kongAlexander Jannaios.[47][48] Det var denne kongen som etter å ha slått ned et lokalt opprør, invaderte og okkuperte de nabateiske byene i Moab ogGilead, og tvang ut en tributt av en ukjent beløp.Obodas I av nabateerne viste at Alexander Jannaios ville angripe, og klarte i henhold tilJosefus i 90 f.Kr. å overfalle hans styrker i nærheten av Gaulane og utslette den judeiske hæren.[49]
Det romerske militæren var ikke meget suksessfulle i deres kampanjer mot nabateerne. I 62 f.Kr. aksepterte Marcus Aemilius Scaurus den yngre en bestikkelse på 300 talenter for å løfte beleiringen av Petra, men grunnen var også at terrenget var vanskelig og at romerne hadde gått tome for forsyninger. HasmonerenJohannes Hyrkanos II (sønn av Jannaios), hadde inngått et vennskap med nabateiskeAretas III, og Scaurus benyttet seg av ham for å skaffe seg fred. Med fredn beholdt Aretas sine besittelser, inkludert Damaskus, men ble en romersk vasall.[50]
I 32 f.Kr. under styret til kongMalichus I begynteHerodes den store i Judea, og med støtte fraKleopatra en krig mot Nabataea. Krigen begynte med at Herodes plyndret naboriket med en stor kavaleristyrke og okkuperteDion. Etter dette nederlaget samlet den nabateiske hæren seg i nærheten av Kenat (dagensQanawat i Syria), men ble angrepet og slått tilbake. Kleopatras generalAthenion, som var en fiende av Herodes, sendte militær støtte til nabateerne, men denne styrken ble knust av hæren til Herodes og flyktet til en landsby ved navn Ormiza hvor de til sist overga seg. Året etter var Herodes’ hær seierrike over nabateerne.[51]
Et jordskjelv i Judea førte til at nabateerne grep sjansen og invaderte, men Herodes gikk til motangrep. Han krysset Jordanelven til byen Filadelfia (dagensAmman i Jordan) og begge sider satt opp leir. Nabateerne under deres leder Elthemus nektet å gå i kamp, men Herodes tvang fram kamp ved å angripe deres leir. En forvirret nabateiske hær forsøkte å kjempe, men ble beseiret. Straks de de forskanset seg i sin leir ble de beleiret av Herodes inntil de var villig til å forhandle. De tilbød 500 talenter for fred, men Herodes avslo. Da vannmangelen tvang nabateerne ut av leiren for desperat å kjempe, ble de beseiret i dette siste slaget.[52]
KongAretas IV hadde en datter som var gift medHerodes Antipas. Da Herodes Antipas skilte seg fra henne, førte det til krig.[53] ApostelenPaulus oppholdt seg en tid i nabateernes rike, trolig i nærmere tre år.[54] Kong Aretas IV ønsket å fengsle ham, men Paulus slapp unna ved å bli firt ned fra bymuren i en kurv.[55][56]
Det nabateiske kongerike ble langsom omringet av det ekspanderende Romerriket, som hadde erobret Egypt og annektert hasmonske Judea. Mens nabateerne greide å bevare sin formelle uavhengighet, ble det etklientkongedømme som tok ordre fra Roma.[57]
UnderPax Romana oppga nabateerne sine krigerske tendenser og ble et nøkternt, velordent folk som var helt opptatt av handel og landbruk. Deres innflytelse strakte seg i løpet av 100-tallet e.Kr. langt inn i Arabia og langs kysten av Rødehavet tilJemen. Petra ble et kosmopolitisk markedsted, skjønt dens handel ble minsket av den voksende handelsruten fraMyos Hormos ved den østlige Rødehavskysten og tilKoptos vedNilen. Det nabateiske kongerike var en buffer mellom Roma og de ville hordene i ørkenen. Det varte fram til keiserTrajan underla seg riket og reduserte det til en romersk provins.[58]
Ved 200-tallet hadde nabateerne sluttet å skrive i arameisk og begynt isteden å skrive på gresk, og ved 400-tallet hadde mange av dem konvertert til kristendommen.[59] ByenPalmyra, for en tid hovedstad for utbruddstatendet palmyrenske riket (260–273), vokste i betydning og trakk den arabiske handelen vekk fra Petra.[60][61]
Nye arabiske angripere som senere angrep nabateernes kjerneområde fant et folk som hovedsakelig drev med landbruk. Deres land ble delt mellom nye kantanittiske arabere fra sørlige Arabia ogghassanittiske arabere i Syria, som varbysantinske vasaller, og kindaharabere i nordlige Arabia. Petra ble glemt for omverden, men ble gjenoppdaget i Vesten av den sveitsiske utforskerenJohann Ludwig Burckhardt i 1812.
