| Norsk Telegrambyrå | |||
|---|---|---|---|
| Org.form | Aksjeselskap | ||
| Org.nummer | 914797497 | ||
| Bransje | Nyhetsbyrå | ||
| Etablert | 1867 | ||
| Hovedkontor | Oslo | ||
| Land | Norge | ||
| Adresse | Skippergata 24 (Pressens hus), 0154 Oslo | ||
| Antall ansatte | 150 årsverk[1] | ||
| Nettsted | Offisielt nettsted(no) | ||
Norsk Telegrambyrå AS (NTB) er et norsknyhetsbyrå. NTB har en dominerende posisjon på sitt område, men NTB har alltid vært privat eid - først av enkeltpersoner, og fra 1918 som et aksjeselskap dannet av landets aviser. Kun mediebedrifter kan ha aksjer i NTB.
NTB leverer en løpende nyhetstjeneste til media, innen områdene innenriks, utenriks og sport. I tillegg leveres spesialtjenester innenfor kultur og underholdning, feature, personalia, tips mm. I 2011 ble bildebyråetScanpix fusjonert inn i NTB.
NTB deltar i den europeiske nyhetsbyråalliansen EANA, der bortimot samtlige sentrale europeiske nyhetsbyråer er med. NTB deltar også i byråsamarbeidet iGruppe 39.
Byrået deler hvert år utNTBs språkpris. NTB gir også ut bokaNTB-språket, en språknorm for pressebruk.
Det norske Telegrambureau ble opprinnelig etablert 1. september 1867 av danskeAlfred Fich. Det skjedde på oppdrag fra det tyske telegrambyråetWolffs iBerlin, et byrå etablert og eid av den tyske pressemannenBernhard Wolff.
Fram til 1918 fikk det norske byrået utenriksstoffet levert av Wolffs som sammen med franskeAgence Havas og britiskeReuters dominerte byråmarkedet i Europa. Fra starten hadde NTB tre norske kunder som fikk levert 120 ord hver dag.
Fich overtok selv byrået i 1868, og var i flere år eneeier. Byråets første bestyrer kammerherreJens Gran ble imidlertid medeier i 1878, og tok snart over hele NTB. I 1888 solgte Gran det videre til Johan Christian Schlytter og hans svigersønnTycho Kielland. Kielland ledet byrået fram til sin død i 1904. Da tok enkenAnna Kielland over. Sammen med direktørPeter Helgevold styrte hun NTB fram til 1918, da hun til slutt solgte til det aviseide aksjeselskapetA/S Norsk Telegrambureau.
Dette selskapet ble etablert etter initiativ fraNorsk Presseforbund etter utallige klager på stoffet og prisene til telegrambyrået. Dels hadde avisenes misnøye dreid seg om innholdet. Mange oppfattet at byrået med Wolff i bakgunnen var alt for tysk-orientert. Dels var misnøyen økonomisk og faglig fundert; de private eierne hadde tjent godt på byrået, og NTB var ikke alltid på høyde med den raske utviklingen som skjedde i avisverden på denne tiden.
Presseforbundet hadde gått inn i prosessen med en målsetting om «at kjøpe eller dræpe NTB». De lykkes ved å betale Anna Kielland en svimlende kjøpesum på 300 000 kroner, - og sikre det nye aviseide NTB en avtale om levering av utenriksstoff fra Reuters.
De nye NTB-eierne satte innPer Wendelbo som ny NTB-leder. Han kom til å lede byrået i 20 år med rivende utvikling, både i avisverdenen og teknisk. Redaksjonelt bygget NTB i disse årene ut både innenrikstjenesten og sportsdekkingen kraftig.
I Wendelbos tid tok radiosignalene over for telefon- og telegraflinjene, noe som revolusjonerte nyhetstjenesten fra utlandet. Etter hvert kunne man ta inn nyheter fra hele verden direkte fra de store byråene. Man var ikke lenger prisgitt nyhetslenken iKøbenhavn.
Til gjengjeld måtte byrået sikre mottakerforhold. I mellomkrigstiden søkte man ikke bare etter større lokaler, men også etter høyere hus. Dermed endte NTB i 1932 opp i effektive, moderne lokaler i toppetasjen iGrensen 3, der man tok inn radiosignalene i tårnværelset på toppen av bygget.
Bildene ble nå viktigere, og Wendelbo etablerte egen fotoavdeling. Denne satsingen ble en suksess, og i de siste årene før krigen vokste bildeaktiviteten raskt. Bildedelen ble skilt ut som eget selskap:Norsk Telegrambyrås Billedavdeling A/S.
Wendelbo døde brått i 1937, av hjerteslag i trappa på Stortinget, på vei til et ledelsesmøte i NTB. Som ny leder for byrået samlet styret seg om kontorsjefBirger Knudsen.
Da krigen kom til Norge i 1940, fulgte NTBs ledelse og deler av staben regjeringen på flukten nordover. Etter at felttoget i Norge var over, fulgte byråets direktør Birger Knudsen ogSigvard Friid med regjeringen Nygaardsvold til Storbritannia ombord påHMS «Devonshire». Knudsen etablerte seg i løpet av 1941 iLondon, og opererte en slags nyhetstjeneste i mer eller mindre direkte samarbeid med den norske eksil-regjeringa. Den sentrale NTB-mannenJens Schive endte iStockholm.
Det som var igjen av byrået i Oslo ble snart overtatt av de tyske okkupantene. Under ledelse avPaul de Glasenapp ekspanderte byrået kraftig, og ble gjort om fra nyhetsformidler til propagandakanal. Byrået flyttet tilSt. Olavs plass 5. Der fungerte det som et sentralt ledd i tyskernes arbeid for å ensrette de norske avisene som fortsatte å komme ut under okkupasjonen. På folkemunne gikk byrået i okkupasjonsårene under navnet «Not To Believe».
Teknisk var NTB i Oslo fullt oppegående da freden kom til Norge. Da linjen til Berlin sluknet og linjen til London-baserteReuters ble koblet opp, var en fungerende nyhetstjeneste på plass.[2]
Men pressefolk som hadde fulgt NS og okkupantene ble som andre grupper omfattet avlandssvikoppgjøret. I tillegg startetNorsk Presseforbund en egen granskning, da man mente pressens folk sto i en særstilling. NPs «æresrettssaker» rammet mange i den NTB-organisasjonen som hadde utgjort et slags senter i NS' nazifisering av norsk presse.[3] Skygger fra krigen hvilte over NTB helt til ut i 1960-årene.
Underden kalde krigen dominerte vestmaktenes nyhetstjenester Norge. NTBsReuters-avtale ble i 1953 supplert med en avtale med franskeAFP, og i 1963 med tyskeDPA. Samtidig hadde både amerikanskeAssociated Press ogUnited Press International etablert seg med større organisasjoner i Norge etter krigen, i utgangspunktet i direkte konkurranse med NTBs egen utenrikstjeneste.
NTB gjorde seg sjelden bemerket blant de store på den internasjonale arena, men ett unntak fant sted da byrået som første vestlige kilde oppfanget nyheten omStalins død i 1953.[4]
Både UPI og AP trakk seg til slutt ut av det vesle norske markedet, og overlot aktiviteten her til henholdsvis NTB og Norsk Presseservice. NPS spilte en tid en viss rolle på bildemarkedet.
I denne perioden skjedde det en stadig raskere teknologisk utvikling, der NTB prøvde ut de nye mulighetene. Blant de mer vellykkede forsøkene varTelefonavisen i 1960-årene, en nyvinning lansert om lag på samme tid som NTB kunne feire 100-årsjubileum og flytte inn i egne lokaler iPressens Hus iRosenkrantz' gate 3 iOslo.[5]
1980-årenes «frislepp» innen etermedia og mer markedsstyring i avisene førte til mye turbulens og hardere kår for en organisasjon av NTBs type. Samtidig ekspanderte byrået, og flyttet i 1986 inn i enda større lokaler iHolbergs gate 1. Situasjonen krevde etter hvert både økonomiske snuoperasjoner og utprøving av nye forretningsområder.
På fotosiden kom det til slutt til et skille daSchibsted medVG ogAftenposten ønsket å samle sine fotointeresser, og fotobyråetScan-Foto ble opprettet - lansert med en lett bearbeidet versjon av VG-fotos gamle logo. Da var også de internasjonale alliansene endret: NTB sikret seg avtale med AP, Scan-Foto med NTBs tidligere partner UPI. På fotosiden knivet nå NTB-foto og Scan-Foto helt fram til de fusjonerte i 1999 og norskeScanpix ble opprettet.
Ved årtusenskiftet forsøkte NTB å svare på nye utfordringer ved å etablere selskapet NTB Pluss. Men siden Scanpix etter hvert tok over bildevirksomheten ble det mindre igjen til NTB Pluss. Selskapet ble avviklet i januar 2004.[6]
Scanpix Norge var fram til 2011 eid av Schibsted ASA og NTB i fellesskap, men ble da et heleid NTB-selskap etter at Schibsted ble kjøpt ut.[7] Scanpix ble innlemmet som en avdeling i NTB, i noen år som branden «NTB scanpix», deretter som «NTB Bilder og video».[8]
Byråets største eiere er pr. 2019:
NTBs hovedoppgave er å levere aktuelle nyheter til sine eiere, det vil si til norsk presse og kringkasting.
NTBs hovedprodukt er den løpende nyhetstjenesten, som dekker områdene innenriks, utenriks og sport. I tillegg leverer NTB en lang rekke spesialtjenester innenfor kultur og underholdning, feature, personalia, tips og lignende.
Snaut 150 personer har sitt daglige virke i NTB.[trenger referanse]
