 | Kildeløs: Denne artikkelen manglerkildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige åverifisere. Kildeløst materiale kan blifjernet. |
Nøkkelroman, frafranskroman à clef («roman med nøkkel (oversikt over personene)»), er en betegnelse på enskjønnlitterær tekst hvor figurene er basert på virkelige og som regel berømte personer, og gjerne hvor hele miljøer beskrives under et tynt ferniss avfiksjonalisering slik at de lett kan gjenkjennes.
Nøkkelroman har også en annen, og videre, definisjon: enroman som anses som spesielt viktig i forståelsen av et helt forfatterskap, altså som en nøkkel til å forstå.
Sjangeren oppsto i1600-tallsFrankrike med romaner som nærmest var som gåter: etter en viss tid ble løsningsnøkkelen, hvilke personer som tilsvarte hvilke figurer, publisert. Eksempler erJean de la BruyèresCaractères og flere avMadeleine de Scudérys verker. I vår tid offentliggjøres sjelden en nøkkel, men via media og litteraturforskning vil likevel en romans likheter med virkeligheten som regel trekkes fram i dagen.
En del av kontroversen rundtAgnar MyklesSangen om den røde rubin (1956) var at han skrev om virkelige personer i Bergen på en lite flatterende måte. Andre norske nøkkelromaner erKjærka, et Atélierinteriør (1888) avHerman Colditz,Knut HamsunsRedaktør Lynge (1893),Kaj SkagensHimmelen vet ingenting (1988),Gudmund VindlandsVillskudd (1979) (omJens Bjørneboe) ogGunnar LarsensTo mistenkelige personer (1933).