Myr erøkosystem med høygrunnvannstand, der nedbrytningen av dødtorganisk materiale går så langsomt at det skjer en opphopning av delvis omdannet materiale, kalttorv.[1] Torva danner gjerne tykke lag og er et karaktertrekk i landskapet, både iNorge og mange andre nordlige land. For at det skal defineres som en myr, må den være minst 30 centimeter dyp.
Myrer består av åpnevåtmarksområder utentrær, der det voksertorvmose (Sphagnum spp.) og dessuten kan voksegress,lyng ogbusker med mer. I moderne europeiske systemer for klassifisering av naturtyper blirskog der det vokser torvmose regnet som en egen type,sumpskogsmark. Våtmarksområder der både trær og torvmose mangler, men som likevel har en rik vegetasjon, kallessumper.
Torvmose har en større utbredelse, og en finner storetropiske skogområder med torvmose i skogbunnen i for eksempelAmazonas, og påBorneo. Men disse områdene er etter definisjonen sumpskogsmark, og ikke myr.
Også iNorge er myrene et viktig trekk i landskapet de fleste steder. Tidligere var ca. ti prosent av landarealet (30 000 km²) dekket av myr, men gjennom omfattende grøfting fra slutten av1800-tallet er dette redusert til under 20 000 km². Vel 1 000 km² er vernet i myrreservater eller i andre verneområder. Best kjent erFokstumyra påDovre. En tredjedel av myrarealet i Norge ligger overskoggrensa. Ny utvalgsbasert forskning har dokumentert at myrarealet i Norge er større enn tidligere antatt (28 777 km2), men da er det ikke tatt hensyn til kravet om torvdybde på 30 centimeter eller mer.[2]
For at torvmyr kan dannes, må det være fuktig i terrenget. Planterester som blir liggende på tørr mark eller i godt gjennomluftet vann, blir raskt nedbrutt avaerobe bakterier,sopp,insekter,meitemark, og mange andre organismer. Havner planterestene derimot i stillestående vann utenoksygen, er det bareanaerobe bakterier som kan bryte dem ned. Denne prosessen går svært sakte, og planterester kan ligge i tusener av år uten særlig nedbryting.
Denne langsomme nedbrytingen kalles «fortorvning». Planterestene brytes sakte ned, ogtorva får en brun farge. Brunfargen skyldestannin som er frigjort, og dette stoffet farger bekker som renner fra myrer. Mange av de kjemiske reaksjonene som de anaerobe organismene utfører, senkerpH-verdien i vannet. Myrvann kan derfor være svært surt, helt ned til pH 3,5 i regnvannsmyrer.
Dannelsen av ei myr er ofte et trinn i enøkologisk suksesjon, der et tjern gror igjen. Graver en seg ned i ei slik myr, vil en finne følgende lag fra bunnen og opp:
Organiskesedimenter – rester av organismer som levde i fritt vann, og materiale som ble tilført tjernet med vind og vann, kalles «dy» eller «gytje»
Alle forsøk på å klassifisere myrer blir litt skjematiske. I naturen finner en ofte både to og tre myrtyper ved siden av hverandre. Myrer klassifiseres som regel i to hovedtyper og flere undertyper. Grensene mellom ulike myrtyper settes gjerne med såkalte indikatorer; der spesifikke plantearter dukker opp.
Jordvannsmyrer (også kaltgrunnvannsmyr,sigevannsmyr,steddannet myr,topogen myr,minerotrof myr ogminerogen myr) påvirkes avgrunnvannet, altså vann som har vært i kontakt med berg- eller jordmasser i området. Dette vannet kan ha et høyt innhold av oppløste næringsstoffer (mineraler, også kaltmetallioner), avhengig av hvilke masser vannet har vært i kontakt med, og inneholder derfor flereplantearter enn regnvannsmyrer, men hvor næringsrik den er varierer. Derfor graderes gjerne jordvannsmyr i en næringsskala: fattigmyr, intermediær myr, rikmyr og ekstremrikmyr. Typen bestemmes i hovedsak av berggrunnen og mineraljorda som vannet passerer gjennom. Rikmyrer og ekstremrikmyrer finnes for eksempel ofte i områder med baserike (kalkrike) bergarter.
Her finner en sumpvegetasjon nærmest i det åpne, næringsrike vannet. Lenger inn kommer rikmyr med høyestarrarter og høye, fargerike blomsterplanter. Grasettakrør, som egentlig tilhører sumpstadiet, vokser også ofte i myra. Ennå lenger inn, der grunnen er høyere over grunnvannsnivået, skifter vegetasjonen til sumpskogsmark, eller høymyr.
Denne typen vokser rundt næringsfattige tjern og innsjøer. Typisk er torvmatta som flyter på vannet, såkalthengemyr. Vanlige planter er starr,myrull,myrhatt ogbukkeblad.
Kalkmyrer (ekstremrikmyr) kjennetegnes ved at vannet er rikt påkalsium. De er vidt utbredt, men finnes naturligvis bare der berggrunnen inneholderkalk. I Norge er dette en svært sjelden og sårbar naturtype. Disse myrene er svært artsrike, med mange sjeldne planter, for eksempel mangeorkideer. Noen av de fineste kalkmyrene i Nord-Europa ligger iJämtland iSverige, for eksempelVackermyren iHammerdal.Lamyra, enkroksjø påRingerike er også et eksempel på denne myrtypen.
Nedbørsmyrer (også kaltregnvannsmyr,ombrogen myr ogombrotrof myr) får kun vann direkte franedbøren. Slike myrer inneholder nesten ingen oppløste mineraler (metallioner) og er derfor svært nærings- og artsfattige. Kun et bestemt sett med torvmosearter og noen få arter høyere planter overlever der.
I tidens løp kan torvmosen på ei topogen myr vokse over grunnvannsnivået, slik at myra kun blir holdt fuktig av nedbør. Ei slik myr får en hvelvet form, og kalles høymyr. I de mestoseaniske strøkene kan hvelvingen være hele 6 m over terrenget rundt, men lenger øst i Europa er høymyrene flatere. Myrvannet er svært surt, og vegetasjonen er artsfattig. Høymyrer var tidligere svært vanlige i lavlandet i Nordvest-Europa, men er i dag ofte ødelagt av torvstikking eller oppdyrking.
Denne myrtypen er viktig i den vestlige delen av det eurosibirskebarskogsområdet. Dette er store myrer, der ombrogene torvrygger løper på tvers av fallretningen. Mellom ryggene ligger våte, soligene forsenkninger, «flarker», som kan være nesten umulig å krysse til fots.
Langt mot nord, og i høyfjellet i Sør-Norge, finnes det myrer med hauger som kallespalser. Inne i palsene ligger en permanent frosset kjerne av is og torv. De dannes bare der årsmiddeltemperaturen er under 1° C, og nedbøren er liten. Palsene kan ha en diameter på 20–30 m. Høyden er som regel 2–3 m, men kan bli opptil 7 m.
Den eldste menneskelige bruken av myrer er fortsatt viktig, i hvert fall i Norge. På myrer kan en plukke bær, helstmulte, men på de tørreste stedene ogsåblåbær ogtyttebær.Tranebær ogskinntryte vokser også på myrer, men det er ikke vanlig å plukke dem i Norge.
Tidligere ble utmarka utnyttet på en annen måte enn i dag. Det gikk beitendehusdyr på myrene, og det var vanlig å slå myrgras. Ofte samlet en høyet i løer om sommeren, for deretter å kjøre dem hjem til gården på slede om vinteren.
Å skjære og tørke torv for å bruke den til brensel,brenntorv, har vært vanlig både i Norge, og andre land. Under bådeførste ogannen verdenskrig var det en sterk økning i uttak av torv for brensel. I Norge tok produksjonen slutt på 1950-tallet, men i andre land er torv fortsatt en viktigenergikilde. I Irland blir 15 prosent av elektrisiteten produsert ved å brenne torv ivarmekraftverk.
Torv blir også brukt til jordforbedring, og som strø for husdyr. Evnen til å holde på vann gjør torv godt egnet til disse formålene.
Grøfting av myrer for hånd er tungt arbeid, men da grøftedynamitten og anleggsmaskinene kom, åpnet det seg nye muligheter. Fra slutten av 1800-tallet er store myrområder omskapt til dyrket mark, produktiv skog, eller nærings- og boligområder.Det norske myrselskap ble opprettet i 1902 for å kunne utnytte myrene bedre.
Etter hvert begynte man å mene at myrene har en verdi i seg selv. Allerede i 1969, altså mensnaturvern var en ny tanke i Norge, ble det utarbeidet enverneplan for myr i Norge. En forsøker å verne et representativt utvalg av de forskjellige myrtypene. I vårt land er det 297myrreservater med et totalareal på 686 km², tilsvarende 3,7 prosent av myrarealet. I tillegg inngår en del myr inasjonalparker, våtmarksreservater og andre verneområder, slik at mer enn 6 prosent totalt er underlagt vern.[3]
Fokus i naturvernarbeidet er nå flyttet litt fra uberørt natur til menneskepåvirkede naturtyper, og det er derfor startet arbeid med å bevare myrenger. Et eksempel på en art som er truet av gjengroing er orkideensvartkurle, som nesten bare vokser på myreng, og tørrereseterenger.
I de tettere befolkede delene av Europa er myrer en truet naturtype på grunn av torvproduksjon og oppdyrking. I Estland er over 25 prosent av myrarealet forsvunnet på få år etter at vesteuropeiske torvprodusenter fikk starte virksomhet i landet.
Myrer er svært følsomme forklimaendringer. I nedbørfattige perioder kan myra tørke inn slik at skog kan vokse. Tiltar nedbøren, stiger grunnvannsspeilet slik at skogen dør. Den norske botanikerenAxel Blytt gjorde i 1870- og -80-årene oppmerksom på at en i myrene fant bevis på en rekke klimaskiftinger idet at en så en veksling mellom torvlag og «stubbelag», med rester av skog. Den svenske forskerenRutger Sernander utviklet teorien videre, og den kalles nåBlytt-Sernanders klimavekslingsteori.
De anaerobe forholdene i myrene gjør atpollen og trestammer bevares godt. Slik kan forskerne skaffe data tilpollenanalyse ogdendrokronologi.
Myrer kan også fortelle oss om menneskenes historie. I flere land er det funnet vel bevarte lik som har ligget i myra i mange hundre år. Mange av disse såkaltemoselikene har ikke dødd en naturlig død, men er sannsynligvis blitt utsatt formenneskeofring. Det var også vanlig å ofre gjenstander til gudene ved å kaste dem i myrer. Slikemyrfunn omfatter våpen, båter, hesteutstyr, smykker og kar av keramikk.
Ordetmyr kommer franorrøntmýrr, og er avledet av deturindoeuropeiske ordet*mōri. Betydningen av det urindoeuropeiske ordet varhav ellersjø, og ordet er nedarvet i den opprinnelige betydningen i mange språk, norrøntmarr,latinmare, ogrussiskморе.
Myr harkognater i andregermanske språk, for eksempelsvenskmyr ogtyskMoor. Påengelsk harmoor skiftet betydning, slikt at det nå brukes om hele landskap med både myrer og tørrerelyngheier. Selve myra betegnes med etkeltisklånord,bog. Av og til brukes ordetmire, som ble lånt fra norrønt ivikingtida. På nordamerikansk engelsk kalles myrmuskeg, et ord som harindiansk opprinnelse.
En sjelden gang brukes ordetmose pånorsk om myr, for eksempel istedsnavn somMosby og Moseid. Det tilsvarende ordet har samme betydning på andre språk,danskmose, svenskmossa, ogskotskmoss. På mange av språkene brukes dette ordet bare om det som i norsk fagterminologi kalleshøymyr.
Et tredje norsk ord erfen, som i stedsnavnet Fennefoss. Dette ordet har også paralleller i andre språk, engelskfen,nederlandskveen, oglavtyskFenn. Også dette ordet har på noen språk snevrere betydning, og brukes kun omtopogene myrer.
^Direktoratet for naturforvaltning 2006. Kartlegging av naturtyper - Verdisetting av biologisk mangfold. DN-håndbok 13 2.utgave 2006 (oppdatert 2007). Del 5 side 9.ISBN 978-82-7072-708-7
.jpg)
