| Mygg | |||
|---|---|---|---|
 etstorstankelbein Foto: PiccoloNamek | |||
| Nomenklatur | |||
| Nematocera Schiner,1862 | |||
| Populærnavn | |||
| mygg | |||
| Klassifikasjon | |||
| Rike | Dyreriket | ||
| Rekke | Leddyr | ||
| Klasse | Insekter | ||
| Orden | Tovinger | ||
| Økologi | |||
| Antall arter: | ca. 2 000 i Norge ca. 52 000 i verden | ||
| Habitat: | på land, men flere arter har larvestadiet i vann. | ||
| Utbredelse: | alle verdensdeler | ||
| Inndelt i | |||
Mygg (Nematocera) er én gruppe avtovingene (Diptera). Den andre gruppen erfluer. Mygg skiller seg fra fluene ved at de har mer enn fire ledd iantennene. Mygg er mellom fire og cirka 50millimeter lange. Det er 29 familiegrupper i Norge, med over 2 000arter. Det er beskrevet nær 50 000 nålevende arter i verden. I tillegg er det beskrevet svært mange utdødde grupper og arter ut fra funn irav eller somfossiler.
Det er bare noen få arter som stikker eller biter. De fleste arter er harmløse. I dagligtale er «mygg» det samme somstikkmygg, men denne gruppen utgjør bare en liten del av alle mygg.
Mygg kan skilles fra fluene ved å se på antennene, som skal ha mer enn 4 ledd og være av typen trådformede, det vil si at leddene er mer eller mindre like store og sitter etter hverandre «som perler på en snor». Dette kan være vanskelig å se, og kan kreve forstørrelse. Noen mygg har svært små antenneledd. Mygg harfasettøyne og mange arter har også trepunktøyne (ocelli).
Bakkroppen er vanligvis lang og tynn. Mange hanner har komplekse ytre kjønnsorganer med forskjellige gripeorganer, pigger o.l. Disse er nyttige for åbestemme artene. Hunner har normalt et velutviklet, hardt (sklerotisert)eggleggningsrør.
Mygg er en delgruppe av tovingene og har, som navnet sier, bare ett par vinger, eller to-vinger.Insekter har primært fire vinger, men hos tovingene er det bakerste vingeparet erstattet av (omdannet til) tosvingkøller eller kølleformede balanseorganer. Disse fungere som balanseorgan under flygingen.
Mygg har ofte noe mer spisse og lengre vinger, lengre bein og en litt slankere bakkropp enn fluene. Mygg er vanligvis små, men enkelte arter kan være store, somstankelbein.Deuterophlebiidene har et særpregede utseende og kan ved første øyekast minne omdøgnfluer. Det ytre utseendet til noen mygg kan være svært likt en flue, som hoshårmygg,gjødselmygg ogknott.
Larver som lever i vann, har enten trådformede traké-gjeller nær bakenden, eller deånder via et «rør» på bakkroppen. Dette stikkes opp gjennom overflatehinnen på vannet, til atmosfærisk luft. Hode er utviklet og har bitende munndeler.
Larvene er vingeløse og normalt uten bein. De utvikler seg gjennom flerelarvestadier; denne utviklingen kan ta så lite som én uke og så mye som flere år, avhengig av forholdene.
Mygg finnes mange steder, men mange av artene har tilknytning til et fuktig miljø, ved vann, elver, våtmark eller i skyggefull skog.
Mygg har larvestadiet idød ved,mudder,jord eller råtnendeplanterester. Noen lever i fruktlegemet tilsopper. Normalt finnes mygg med larvestadier i vann, bare i ferskvann. Men noen arter i gruppenfjærmygg finnes ned til 30 meters dyp i havet og opp til over 5 000 meters høyde i fjellområder.
Larvene tilnettvingemygg er sterkt spesialiserte for å leve i fossefall, stryk og rasktstrømmende fjellbekker. De bruker sugeskålene på undersiden til å holde seg fast til steiner eller annet bunnmateriale. De trenger glatte flater for å feste seg, og lever av å skrape alger, bakterier og annet organisk materiale fra steinene. Puppen er festet til steiner eller lignende. Når de voksne insektene klekkes er vingene alt fullt utviklet, og de kan fly så snart de kommer til overflaten.
Mygg tilhører gruppen av insekter medfullstendig forvandling (holometabole insekter), som gjennomgår enmetamorfose i løpet av utviklingen. Mellom larvestadiet og det voksne stadiet er etpuppestadie, en hvileperiode, der myggens indre og ytre organer endres. Larvens kropp omdannes til en puppe. Når puppehuden er hard, begynner omdanningen fra larve til den voksne (imago) myggen. De indre organer brytes i varierende grad ned til en cellemasse. En omorganisering skjer og dyret bygges opp igjen. Puppeperioden varierer etter temperaturen.
Mange mygg finnes i de mer kjølige områdene av jorden.Overvintring skjer somegg, unge larver eller nesten ferdig utviklet larver. Eggstadiet tåler bedre kulde enn det voksne stadiet. Mange overvintrer i plantestrøet på bakken. Noen kan klare seg i bekker og dammer som bunnfryser om vinteren.Vintermygg skiller seg ut ved at de er en av de få insektgruppene som hovedsakelig er aktive som voksne i vinterhalvåret. De kan påtreffes mellom oktober og april, og er i aktivitet straks temperaturen kommer overfrysepunktet.
Andre steder på jorden må mygg overleve tørkeperioder om sommeren. Mygg på slike steder overlever tørkeperioden normalt som egg.
Bare noen få arter stikker eller biter, men ikke desto mindre, kan disse være til plage for mennesker. De blodsugende artene finner trolig offeret sitt ved å gå etterkarbondioksid i utåndingsluften.
Stikkemyggene har en lav summende lyd når de kommer flyvende. Hunnmyggen stikker for å suge blod, dette er viktig, den trengerproteiner for å kunne utvikle mange egg. En hunnmygg som har fått i seg et godt måltid blod, produserer omtrent ti ganger så mange egg som en mygg som ikke har fått et blodmåltid. Et myggstikk etterlater seg en typisk hevelse som klør. Det er hunnen som stikker, hannene er fredelige og besøker blomster, for å spisenektar ogpollen.
Knott ogsviknott kan opptre i store svermer, de er gjerne plagsomme særlig etter regnvær, like etter solnedgang og lignende. De sier ikke nei takk til et blodmåltid. Disse artene stikker ikke, men har kjever og biter hull på huden.
Noen mygg opptrer somskadedyr i jordbruket. Særlig enkelte larver til stankelbeinartene, som lever i jorden, kan gjøre en del skade. De spiser på planterøtter og kan også gnage av unge planter i rothalsen.
Myrstankelbeinet (Tipula paludosa) er den arten som særlig skaper problemer nordvest i Europa. Områder med fuktig, moldrik jord, som drenerte myrer er spesielt utsatt. Larvene gjør størst skade når de er nesten utvokst, om våren og forsommeren. Grovt sett kan man regne med at skader er sannsynlige dersom tettheten av myrstankelbeinlarver overstiger 100 larver per kvadratmeter.
Familienesoppmygg (Mycetophilidae) ogsørgemygg (Sciaridae) kan gjøre noe skade ved dyrking avsjampinjonger.
Noen arter avgallmygg (Cecidomyiidae) er alvorlige skadedyr i korndyrking, særlig artenkorngallmygg (Mayetiola destructor).
I tropiske land kan mygg overføresykdommer. De norske artene er ganske så harmløse.
Malariamygg er enslekt blant stikkemyggene, og slekten har fått navnet sitt fordi 30-40 av artene kan spre sykdommenmalaria. Egg- larve- og puppe-stadiene foregår i vann og varer 5-14 dager avhengig av art og temperatur. Det er de voksne kjønnsmodne (imago) hunnmyggene som er sykdomsspredere. Medlemmer i familien stikkemygg kan også spre en lang rekke andre sykdommer og parasitter til dyr og mennesker, inkludertgulfeber.
Noen tropiske arter i gruppen knott (Simuliidae) kan spreparasitter eller alvorlige sykdommer. I Afrika forekommerelveblindhet elleroncocerciasis, forårsakes avrundormenOncocerca volvulus. Arkeologer har funnet restene etter 77 000 år gamle sovematter i et hulekompleks i Sibudu-hulen iKwaZulu-Natal-provinsen i Sør-Afrika. Ifølge professor og arkeolog Lyn Wadley fra Wits University iJohannesburg bestod sovemattene av et flere cm tykt lag av stilker og blad fra siv, sumpgress og en plante inneholdende et stoff som særlig mygg unngår.[1]
Sommerfuglmygg er normalt ufarlig, men det finnes noen blodsugende arter i varmere strøk av verden, i underfamiliensandmygg Phlebotominae, som kan bære med seg sykdomssmitte.
Aedes-myggen sprer virussykdommenchikungunya, som blant annet forekommer i Afrika, Sør-Asia og på Filippinene.
Det er 29 familier av mygg i Norge, med omtrent 2 000 arter. Flere av delgruppene til mygg er dårlig undersøkt.
Et eksempel på hvor liten kunnskapen om mygg er, kan være resultatet av et par år med innsamling av mygg i delgruppenesumpmygg Bolitophilidae,slimrørmygg Diadocidiidae,hårvingemygg Ditomyiidae,spinnmygg Keroplatidae ogsoppmygg (Mycetophilidae), på noen steder iMøre og Romsdal. Resultatet ble 57 nye arter for Norge og ti nye (ubeskrevne) arter for vitenskapen. Til sammen utgjorde innsamlingen funn av 357 ulike arter, som var mer enn halvparten av de til da kjente norske artene.[2]Trolig er artsantallet i Møre og Romsdal en god del høyere, fordi dette var en passiv innsamling medvindusfelle ogmalaisetelt. Det vil si at de fanget bare de artene som passerte de få kvadratmeterne hvor fellene var plassert.
Antallet mygg i verden er nær 50 000 beskrevne, nålevende arter. Det er antatt at det egentlige tallet er langt høyere. Et eksempel er tropisk regnskog, som er svært dårlig undersøkt. Denne naturtypen har trolig svært mange, ennå ikke oppdagede arter. Hvor mange myggarter det kan være er ukjent. For tovinger, som også inkludererfluene, er det mer enn 160 000 beskrevne arter.[3]Det er antatt at bare tovingene alene kan ha mer enn én million nålevende arter.[4]
Slektskapsforholdene mellom tovingenesdelgrupper er avklart i ulik grad. Samtidig øker artsantallet jevnt.
I nyeresystematikk er alle tovinger i gruppen mygg (Nematocera) ikke regnet som ennaturlig gruppe, menkunstig. Tovinger er oppdelt i ti delgrupper, hvor fluene utgjør én av gruppene, mens mygg fordeler seg over de ni resterende gruppene, slik det er gjort iThe Tree of Life, nettstedet som forsøker å vise slektskapet mellom verdens organismer som etstamtre.[5]Den egentlige forskjellen er at mygg ikke lengre eren gruppe, menni grupper. De er samlet sett fortsattsøstergruppe til fluene (Brachycera) og på samme nivå i hierarkiet.
Denne oversikten erikke skrevet ihierarkisk skrivemåte. Du kan lese mer om dette her :System (biologi) ogGruppe (biologi).
Det er ulike måter å dele innmygg, eksempel erFauna Europaea Web Service[6]ogThe Diptera Site,[7]hvor de forskjellige delgruppene er ulikt plassert.
Denne oversikten følger Thompson, F.C. 2006. (The Diptera Site)[8]
Systematikken følgerFauna Europaea Web Service[9], de delgrupper som ikke er representert i Europa er satt inn. Antallet arter for de familiene som er representert i Norge, er hentet fra Ottesen, 1993.[10]
I tillegg til de familiene som har nålevende representanter, er det kjent en god del utdødde grupper som vanskelig lar seg passe inn i nålevende familier. I den nedenstående listen angis hvilken høyere gruppering familien plasseres i, om de i det hele tatt passer inn i noen av undergruppene. De eldste av disse gruppene er fratrias-perioden, de fleste frajura. De eldste kjente fossilene plasseres i familienGrauvogeliidae og er mellom 247–242 millioner år gamle. Noen fossile arter fraperm (260–250 millioner år gamle) som tidligere ble tolket som mygg blir nå gjerne plassert i ordenenProtodiptera, og har trolig lignetnebbfluer. Disse insektene hadde to par vinger og kan dermed ikke regnes somtovinger, selv om vingenes årenett lignet mye på primitive mygg. Mange av de fossile gruppene er basert på fragmentarisk materiale, gjerne bare vinger eller også ufullstendige vinger, og er derfor vanskelige å tolke.
