Musikal (også kaltmusical ellermusikkteater) er endramaform som kombinerersang,dans og taltdialog. Den er nært beslektet medopera ogoperette. All musikk i en musikal bruker vanligvis å være nedskrevet i etpartitur (på engelskscore) mens de talte replikkene finnes i etmanus (på engelskbook). Musikaler blir skrevet og spilt over hele verden, men teatrene påBroadway iNew York ogWest End iLondon dominerer fortsatt.
Lengden på en musikal varierer, men det vanligste er forestillinger som varer i to til tre timer og er delt opp i to akter med en pause imellom. En typisk forestilling inneholder 15 til 20 sangnumre av varierende lengde (vanligvis tre til seks minutter), i tillegg til akkompagnert dialog og et antall kortere repriser av tidligere sanger. Sangnumrene blir gjerne kombinert med dans, mens enkelte musikaler inneholder frittstående dansenummer.
Det er vanlig å la sangnumrene komme på følelsesmessige høydepunkter i historien, og de hjelper dermed til med å drive handlingen videre. En sang i en musikal vender seg enten til en annen på scenen (som i vanlig dialog) eller direkte mot publikum. Sangen kan i noen tilfeller også værediegetisk, det vil si at den også oppfattes som en sang av karakterene i handlingen, ikke bare for publikum. Det finnes mange unntak fra disse konvensjonene, for eksempel finnes det musikaler som er gjennomkomponerte (somLes Misérables,The Phantom of the Opera ogCats) eller er obskure musikaler (somAssassins).
Musikalen har røtter i en rekke typer musikkspill gjennom historien, helt fra det greske teateret via renessansenscommedia dell'arte, 1700-talletsvaudeville og 1800-talletsrevyer. Musikalen vi kjenner i dag utviklet seg imidlertid hovedsakelig fraoperaen ogoperetten. Den begynte å finne sin form iUSA tidlig på 1900-tallet, til å begynne med mer som et musikkspill eller en revy uten vekt på et særlig godtplott. Den første produksjonen som ligner dagens musikal varShow Boat fra 1927 avJerome Kern ogOscar Hammerstein II, med en komplett integrasjon av manus og partitur. Etter dette fulgte flere kjente musikaler somKurt WeillsTolvskillingsoperaen (1928),Cole PortersAnything Goes (1934) ogGeorge Gershwins mer operalignendePorgy and Bess (1935).
1950-tallet ble et viktig tiår for utviklingen av den klassiske musikalsjangeren[1] med verker som Frank Loesser og Abe BurrowsGuys and Dolls (1950), Alan Lerner og Frederick LoewesMy Fair Lady (1956) ogLeonard Bernstein,Stephen Sondheim ogArthur Laurents'West Side Story (1957). Sistnevnte introduserte den velkjente historien fraShakespearesRomeo og Julie tilNew Yorks gater, hvor rivaliserende familier ble byttet ut med rivaliserende gjenger. Musikalen fikk en treg start blant publikumerne, selv om den fikk gode kritikker fra anmeldere, og tapte tilskuere til fordel forThe Music Man avMeredith Willson som også hadde premiere i 1957. 1950-tallet avsluttes medRodgers og HammersteinsThe Sound of Music (1959), som sammen medfilmen fra 1965 har blitt en av historiens mest populære musikaler.
På 1960-tallet dukket det nye navnet Jerry Herman opp på musikalhimmelen. Herman rullet ut flere populære musikaler i løpet av dette tiåret, somMilk and Honey (1961),Hello, Dolly! (1964) ogMame (1966). Herman skrev ogsåLa Cage aux Folles som hadde premiere i 1983. Utover på 60-tallet ble sosiale utfordringer knyttet til etnisitet og religion viktigere, og musikaler som HermansMilk and Honey og tidligere nevnteWest Side Story, i tillegg til andre verker somBlitz! (1962) ogSpelemann på taket (1964), ble viktige støttespillere i den sosiale kampen for rettigheter. Mot slutten av 60-tallet ble musikalene mer og mer etnisk inkluderende, og skuespillere med forskjellig etnisk bakgrunn begynte nå å kunne ta over roller for hverandre.[2] Homofili begynte også å bli diskutert mer åpnelyst gjennom musikaler somHair (1967) ogLa Cage aux Folles, og musikaler fra senere tiår somRent (1996) ogHedwig and the Angry Inch (1998).
Der König der Löwen, en tysk produksjon avThe Lion King, på Theater im Hafen iHamburg
Utover på 70-tallet, med røtter tilbake til blant annetHair fra 1967, ble rock mer og mer populært i musikaler.[3]Richard O'BriensThe Rocky Horror Show (1973), ogAndrew Lloyd Webber ogTim RicesJesus Christ Superstar (1970) ogEvita (1976), er eksempler på rockemusikaler fra dette tiåret. Noen av disse begynte somkonseptalbum og ble kaltrockeoperaer. Dette var tilfelle for bådeJesus Christ Superstar ogEvita, samtBenny Andersson,Björn Ulvaeus ogTim RicesChess fra 1984. I 1975 ble dansemusikalenA Chorus Line utviklet av James Kirkwood Jr., Nick Dante, Marvin Hamlisch og Edward Kleban. Musikalen ble basert på hundrevis av timer med opptak fra terapitimer med ensembleartister som virket på Broadway, og flere av skuespillerne som selv hadde deltatt i disse timene spilte enten versjoner av seg selv eller av sine medspillere da musikalen ble satt opp for første gang. Musikalen ble den lengstspillende musikalen på Broadway i sin tid, med 6 137 forestillinger. Den originale Broadway-produksjonen ble nominert til 24 priser og vant 21 av dem, inkludert niTony Awards og åtteDrama Desk Awards.
Videre gjennom 70-tallet ble det skrevet en rekke vellykkede musikaler som vek unna de tradisjonelle og til tider ensformige temaene fra musikalens gullalder. Mord ogforbudstiden ble utforsket i John Kander, Fred Ebb ogBob FossesChicago (1975), Stephen Schwartz'Pippin (1972) omhandler den historiske karakterenPippin, hans farCharlemagne og deres omreisende sirkustrupp, og handlingen iStephen Sondheims groteske musikalSweeney Todd (1979) utfolder seg i de mørke bakgatene i 1840-talletsLondon.
I 1981 dukket den nyemegamusikalen opp medAndrew Lloyd WebbersCats.[4] Denne nye musikalstilen gjorde stort inntrykk på bådeBroadway,West End og den internasjonale musikalscenen. Megamusikalene legger større vekt på storslåtthet enn klassiske musikaler, med utbredt bruk av effekter, teknologi og store budsjetter for å skape en spektakulær opplevelse. Andre megamusikaler som dukket opp på 1980-tallet varLloyd WebbersThe Phantom of the Opera (1986) ogClaude-Michel Schönberg og Alan BoubillsLes Misérables (1985) ogMiss Saigon (1989). Stephen Schwartz'Wicked fra 2003 er også en megamusikal som er verdt å merke seg. Megamusikalenes behov for store budsjetter og kommersiell suksess endret forventningene til musikaler blant det moderne publikum.
På 90-tallet begynte flere større selskaper å innta musikalscenen, mest merkbart Disney Theatrical Productions, et datterselskap avThe Walt Disney Company. Selskapet begynte å sette opp flere tidligereDisney-filmer på Broadway, først medBeauty and the Beast i 1994. Siden fulgte produksjoner somThe Lion King (1997),Tarzan (2006) ogAladdin (2011). Selv om musikaler i storskalaformat vokste i omfang mot slutten av 1900-tallet, var det fortsatt en rekke produksjoner med moderate budsjetter som fikk stor suskess både blant publikum og anmeldere, blant annetLittle Shop of Horrors (1982),Blood Brothers (1983) ogBat Boy: The Musical (1997).[5]
Barack Obama møter ensemblet tilHamilton etter en av forestillingene i New York i 2015
På begynnelsen av 2000-tallet ble kreative og til tider uortodokse musikaler somUrinetown (2001),Avenue Q (2003),Spring Awakening (2006),Next to Normal (2009),The Book of Mormon (2011) ogHamilton (2015) store suksesser. Hovedbestanden besto dog av nyproduksjoner av eldre musikaler. Musikaladapsjoner av kjente verker ble også frekvent, med filmer somThe Producers,Hairspray,Legally Blonde,The Color Purple,Xanadu,Kinky Boots,Billy Elliot ogShrek som alle ble satt opp på musikalscenen.[6] Trenden gikk også den andre veien, fra scenen til skjermen, med en rekke filmatiseringer av kjente musikaler.
Jukeboxmusikaler, musikaler basert på sanger fra et band eller en artist, ble populære utover 2000-tallet. Etter oppskrift fra suksessenBuddy – The Buddy Holly Story, 1989-musikalen med musikk avBuddy Holly, ble en rekke nye verker produsert; disse inkludererMamma Mia! (1999, basert på sanger avABBA),We Will Rock You (2002, basert på sanger avQueen),Our House (2002, basert på sanger avMadness),Movin' Out (2002, basert på sanger avBilly Joel),Jersey Boys (2006, basert på sanger avThe Four Seasons) ogRock of Ages (2009, med klassiske rockesanger fra 80-tallet).
I 2010 kom den amerikanske serienSmash som følger det kreative teamet bakBombshell, en ny musikal omMarilyn Monroe, på deres vei mot Broadway. Serien har et lydspor bestående av både kjente popsanger og originale musikalsanger skrevet avMarc Shaiman og Scott Wittman, skaperne av blant annetHairspray (2002) ogCatch Me If You Can (2011). De originale sangene er skrevet som en del avBombshell, samtidig som de fungerer som et bakteppe for handlingen i selve serien. Tre år senere, i 2013, begynte den amerikanske kanalenNBC å produsere direktesendte TV-produksjoner av kjente musikaler, medThe Sound of Music Live! (2013),Peter Pan Live! (2014) ogThe Wiz Live! (2015). Andre TV-kanaler kastet seg også på trenden:ITV medThe Sound of Music Live (2015),Fox medGrease: Live (2016),A Christmas Story Live! (2017) ogRent: Live (2019) ogABC medThe Little Mermaid Live! (2019). Det siste tiåret har det ikke vært uvanlig at også TV-serier har blitt inspirert av denne sjangeren, med såkalte musikalepisoder. Vanligvis er det kun snakk om én episode eller én episode per sesong som blir lagd som musikalepisode. Serier med slike episoder inkludererBuffy, vampyrenes skrekk,Scrubs,Riverdale,Et syttitallsshow,Grey's Anatomy ogHotel Cæsar.[8]
I 2014 satteChristiania Teater opp musikalversjonen avSkjønnheten og Udyret, men teateret ble nødt til å slå seg selv konkurs, blant annet på bakgrunn av at publikumstallet på forestillingen ikke skal ha stått til forventningene. Produksjonen klarte derfor ikke å tjene inn igjen pengene de håpet på.[9] Det samme året ble ogsåDizzie Showteater lagt ned, samt atEdderkoppen Scene ble stengt for oppussing.[10]
