En nesten fem hundre år gammel mumie av ei femtenåriginka-jente funnet i ruiner ved vulkanenLlullaillaco iAndesfjellene iSalta-provinsen nordvest i Argentina. Dette og to barnelik ble oppdaget i 1999 i en høyde av 6700 m. Alle kroppene var usedvanlig godt bevart.Enbalsamert mumie fraDet gamle Egypt utstilt iLouvre i Paris.
Mumier erdøde og mer eller mindre intaktemenneske- eller dyrekropper der den naturligeforråtnelsesprosessen er blitt stanset som et resultat av fysikalske eller kjemiske omstendigheter. Denne prosessen kalles mumifisering.[1] For at et lik skal kunne bli til en mumie, må den naturligebakterielle nedbrytningen stanses. Dette kan skje ved mangel påoksygen, eller veduttørking, sterkkulde eller bruk av vissekjemikalier. Vanligvis blir ogsåinnvollene fjernet.
Arkeologisk er det noe vanskelig å definere mumier, ettersom man opprinnelig kun benyttet uttrykket om funn fraoldtidens Egypt. Etter at mumiebegrepet var innført, ble det etter hvert utvidet til å omfatte andre enkeltfunn, som for eksempelParacas eller funn fraThulekulturen. På den annen side har man ikke funnet det naturlig å benytte begrepet om visse andre funn, somGrauballemannen ogTollundmannen (beggemyrlik), ellersteinaldermannenÖtzi fraAlpene.[1]
Ordetmumie stammer fra detlatinske ordetmumia, som igjen stammer fra detarabiske ordet forbitumen,mūmiyyah (مومية).[1] Dette ordet ble brukt på grunn av mumienes svartehudfarge. Man trodde at bitumen ble brukt i egyptisk mumifiseringsritualer. Det arabiske ordet stammer fra det persiske ordetmūmiya som også betyr bitumen, og som er beslektet med ordetmūm som betyrvoks.[2]Antikkens greskehistorikere hevdet at perserne noen ganger mumifiserte sine konger og adelige i voks, men slik praksis er aldri funnet i Egypt, og den svarte huden skyldes bruk avharpiks[3][4] som mørkner med tiden.[1]
Ordet er påvist iskandinaviske språk alt på 1500-tallet, for det meste i medisinsk sammenheng.[5]
De mest kjente mumiene er blitt mumifisert med hensikt. I det gamle Egypt varbalsameringskunsten svært avansert, for man trodde kroppen var hjem for mennesketska (sjelen) som var uunnværlig i etterlivet, og som på sin side var avhengig av kroppens bevarelse.Herodot beskrev prosessen slik at fattige døde fikk nøye seg med å ligge 70 dager i «natrum» (kanskjenatriumklorid, kanskjenatron) som tørket ut den døde kroppen førbegravelsen. Framgangsmåten for velstående egyptere begynte med at man fjernethjernen. Medhammer ogmeisel trengte man inn gjennom neseborene. En lang krok ble stukket inn og rørte rundt i hjernen, og når hodet deretter ble lagt over på siden, rant hjernemassen ut. I en mumie som oppbevares iZagreb, fant man vedCT-scanning i 2008 et ni cm langt stykke av en type stengel i hjernen. Redskapet hadde åpenbart knekt i prosessen med at få kvinnens hjerne ut,[7] og forklarer hvorformetallredskaper var foretrukne. Så ble det skåret et snitt over venstre hoftekam. Herfra ble lever, tarmer, lunger og magesekk trukket ut, skyllet med vin, renset medrøkelse og lagt i adskilte urner kalt forkanopiske krukker.[8] Hjertet ble ikke rørt fordi egypterne trodde at følelse og tanker kom derfra.[9] Den dødes mage ble fylt med revet myrra, bark fra kassia (som minner omkanel) og andre velduftende stoffer. Så ble kroppen sydd sammen og lagt i natrum i 70 dager. Deretter ble den vasket og viklet inn i lange strimler av lin. Som ekstra beskyttelse ble liket i sitt hylster av lin påsmurt oljer og voks. Etter flere tusen år dannet disse stoffene en hard, svart skorpe, som ofte feilaktig ble tatt for å være asfalt.[10]
Kattemumie, Louvre.
Ofte fikk egyptiske mumieramuletter med seg i graven for å bringe lykke, i tillegg til verdisaker og andre eiendeler som kunne komme til nytte i etterlivet.
Andre folkeslag har brukt andre metoder for å bevare sine døde. I tørre strøk har salting eller tørking vært brukt, mensrøyking ble brukt påNy-Guinea.[11] I flere graver fraTaklamakan-ørkenen iKina er det funnet mumier.[12] IKina er det funnet mumifiserte lik i relativt fuktige og varme områder, og bevaringsprosessen er ikke klarlagt.[13]
IJapan har det blitt funnetbuddhistiskemunker som har drevet med selvmumifisering. De mumifiserte seg selv mens de var levende, men praksisen ble forbudt på1800-tallet. Munkene sultet seg selv ved å gå på en strengdiett for å bli kvitt kroppsfett. De første tusen dagene levde de på bare frø og nøtter. I andre omgang spiste de bark og røtter i tusen dager til. Deretter begynte munkene å drikke giftig te fra Urushi-treet for å kvitte seg med kroppsvæske. Det medførte oppkast, svette og urinutskillelse, samtidig som diverse antibakteriellearomatiske stoffer bygget seg opp i kroppen. De sterkt svekkede munkene ble plassert i et gravkammer sittende ilotusstilling. De ringte i en bjelle slik at folk rundt dem skulle vite at de var i live. Etter at munkene var døde, ble lufthullet i graven tettet igjen, og munkene gradvis mumifisert. Lotusstillingen bidro til at væske rant ned og ut av kroppen, slik at særlig de øvre delene tørket ut i stedet for å råtne. Hensikten var å oppnåNirvana og unngågjenfødsel, og prosessen kunne ta opp til ti år. Per i dag kan mumiene sees i Churenjii og Danichibo-templene i Japan.[14][15][16]
Over hele verden er det funnet menneskelik som er bevart på grunn av ekstreme bevaringsforhold. Disse forholdene kan for eksempel være kulde, tørke eller syreholdig jord. Felles for disse er at bakterier ikke har muligheten til å starte forråtnelsesprosessen. Noen av de best bevarte naturlige mumiene stammer fraInka-perioden iPeru. Enkelte av mumiene kan ha vært knyttet til menneskeoffringer.[17][18] IEncyclopædia Perthensis fra 1790-tallet beskrivesPolen som et land der folk har søkt tilflukt i huler og gjenfinnes som naturlig bevarte mumier.[19]
Selve ideen bak mumiene skapte en tanke om at de inneholdt et stoff som sikret noe bortimot evig liv. Oppmalt, pulverisert mumie ble tilsatt flere medisiner, og ble på dansk kaltarmesynderkød[20][21] («kjøtt fra en stakkars synder»). Så sent som i 1927 solgte et tysk medisinalfirma mumiestøv til bruk påapoteker.[22]
IEncyclopædia Perthensis som ble trykt iPerth på 1790-tallet, poengteres at mumier er svært brennbare. Når de tar fyr, gir de fra seg en velduft av myrra og andre aromatiske stoffer, og det er bedre å benytte seg av slike stoffer direkte, fremfor å innta dem påkannibalistisk vis.Leksikonet tilrår også at man verdsetter mumier somoldsaker fremfor å dele dem opp for salg til apotekere.[19]
^Budge, Edward Wallis ([1925] 2010):The mummy; a handbook of Egyptian funerary archaeology. New York: Cambridge University Press.ISBN 978-1-108-01825-8
.jpg)
