Den hellige Hippolyt (død 235) var den første motpave. Tysk illustrasjon fra 1800-tallet fra hans martyrium
Motpave (latin:antipapa) er en person som på ureglementert vis er valgt tilpave, det vil si overhode forden katolske kirke, normalt i opposisjon til en eksisterende pave. Ved ulike perioder mellom 200- og midten av 1400-tallet ble antipaver støttet politisk av en større fraksjon av kardinaler på den ene siden, og av sekulære konger og kongedømmer på den andre siden. Personer som krevde eller hevdet å være paver, men som hadde liten støtte, slike som moderne konklavistiske antipaver, er ikke klassifisert som historiske antipaver.
Den første motpave,Hippolyt, ble valgt av enskismatisk gruppe iRoma i217, i opposisjon tilCallistus I. Enkelte av motpavene ble forsont med kirken, og Hippolyt er en av dem. Ettersom han døde i eksil påSardinia, der han var satt til tvangsarbeid i gruvene avromerske myndigheter, blir han regnet sommartyr og er derforhelgenkåret. En av de han var sammen med på Sardinia, som også døde der i235, var pavePontian.
Perioden hvor antipaver var mest tallrike var i under striden mellom paver ogkeisere fradet tysk-romerske rike på 1000- og 1100-tallet. De tysk-romerske keisere ble kronet av paven og fikk således autoritet fra Gud (via paven). Tittelen keiser (Imperator) innebar følgelig at man hadde en viktig rolle som beskytter av den katolske kirke. Keiserne fremmet jevnlig sine egne kandidater tilDen hellige stol, for å sikre seg at paven fungerte i henhold til deres egen politikk. Pavene på sin side ga jevnlig støtte til en rivaliserende fordringshaver til den tysk-romerske tronen («anti-konge»; tysk: Gegenkönig) i Tyskland, for å bekjempe en særskilt keiser.
Det vestlige skismaet (splittelsen) begynte i1378, da de franske kardinalene hevdet at valget av paveUrban VI ikke var gyldig. De valgte derfor i stedetKlements VII som pave. Det førte til at to, og til sist tre, rivaliserende linjer med fordringshavere til den hellige stol:Roma,Avignon (Klements VII hadde sete i franske Avignon) ogPisa. Pavesetet i Pisa ble dannet etter at kirkerådet i Pisa hadde valgtAlexander V som tredje fordringshaver og motpave. For å få en avslutning på skismaet avsattekonsilet i Konstanz i mai1415 motpave Johannes XXIII fra Pisa. PaveGregor XII i Roma gikk av i juli 1415. I 1417 avsatte rådet også formeltBenedictus XIII av Avignon, men han nektet å trekke seg. PaveMartin V ble valgt og ble akseptert overalt, unntatt i et lite og raskt minskende område som forble trofaste mot Benedictus XIII. Skandalen forbundet med det vestlige skismaet skapte en motstand og negative følelser mot pavedømmet som til sist bidro til denprotestantiskereformasjonen på begynnelsen av 1500-tallet.
Den siste egentlige motpaven ble valgt i1439. Senere har det dog vært andre som har tatt pavetittel, flere ganger etter å ha blitt valgt av skismatiske grupper. Dette er de såkaltesedevakantistene, også kalt konklavister, som mener at pavestolen står tom og at de dermed må velge en av sine egne til å fylle den.Vatikanet inkluderer i sine offisielle lister over paver også motpavene fram tilFelix (V), som døde i1449, men tar ikke med sedevakantistene. Årsaken til dette er at motpavene som er oppført på Vatikanets lister ble valgt av personer som befant seg innenfor den katolske kirke, mens sedevakantistenes paver er valgt av personer som befinner seg utenfor og har dannet egne kirkesamfunn. De anses derfor av Vatikanet som ledere av konkurrerende katolske eller katolskinspirerte grupper.
I katolskkirkerett er det å la seg velge til motpave en skismatisk handling, som automatisk fører tilekskommunikasjon.
De konklavistiske motpavene viser særlig til at pavene i Roma har forlatt den tridentinske (etterKonsilet i Trent)messe pålatin til fordel forNovus Ordo-messen på folkespråkene.
