Et bredt kystlavland dekker størstedelen av landets sørlige del. Bak kysten stiger landet trinnvis mot høylandsplatået.[2] Landet ligger i gjennomsnitt 345 moh., og høyeste fjell erMonte Binga på 2437 moh.[3] Tallrike elver flyter fra høylandet mot øst. Største elv erZambezi, som i sitt øverste forløp passererCahora Bassa-demningen. Andre store elver erRovuma, som er grenseelv motTanzania, samtSave ogLimpopo. Malawisjøen danner grensen motMalawi; sjøens avløp erShire som munner ut i Zambezi-elva.
Areal: 801 590 km², derav 43,7 % skog, 6,4 % dyrket mark, 50 % gressletter og beitemark (anslag i 2011).[3]
Utstrekning: nord-sør 2000 km, vest-øst 50 opptil 600 km
Mosambiks størsteetniske grupper omfatter tallrike undergrupper med forskjelligespråk,dialekter oghistorie. Mange er knyttet til lignende etniske grupper som lever i nabolandene. De nordsentrale provinsene Zambezia og Nampula er mest folkerike med nesten 45 % av befolkningen.
Til tross for innflytelse fra islamske handelsmenn og europeiske kolonister, har folket i Mosambik stort sett beholdt en innfødt kultur basert pålandbruk i liten skala. Mosambiks mest utviklede kunstformer har vært treskulpturer, somMakonde i nord er særlig kjent for, ogdans. Middel- og overklassen fortsetter å være tungt influert av den portugisiske koloniale og språklige arven.
De rundt fire millionenemakua er den dominerende gruppen i den nordlige delen av landet,sena ogndau er i flertall iZambezi-dalen, ogshangaan (tsonga) dominerer i det sørlige Mosambik. Andre grupper inkluderermakonde,yao,swahili,tonga,chopi,shona ognguni (inkludertzulu). Landet har også et lite antallkaukasoide, hovedsakelig etterkommere aveuropeiskeportugisere. Under det europeiske styret levde store minoriteter av portugisiske bosettere permanent i nesten alle deler av Mosambik, men de fleste av dem forlot regionen etter landets frihet i1975. Det er også en litenmestiço-minoritet, mennesker med en blanding av bantu- og portugisisk opphav. De gjenværende kaukasoide i Mosambik kom fraAsia og alle disse erindere (hovedsakelig fraPakistan ogportugisisk India) ogarabere.[4] Der er også rundt 7000kinesere.
Portugisisk er det offisielle og mest utbredte talte språket i nasjonen, fordibantuene snakker flere av sine forskjellige språk. Omkring 10 % har portugisisk som morsmål. Mest utbredt av disse erswahili,makua (også kalt emakua) - omkring 25 %,sena,ndau ogshangaan,[3] og disse har mange lånord av portugisisk opphav. De fleste snakker portugisisk som annetspråk, og bare portugisere ogmestiços har det som morsmål. Arabere, kinesere og indere snakker sine egne språk i tillegg til portugisisk, som er deres annetspråk. De fleste utdannede mosambikere snakkerengelsk som er brukt på skoler og i forretninger som et andre- eller tredjespråk.
Mosambiks første innbyggere varsan-jegere og samlere, forfedre tilkhoisan-folkene. Mellom detførste ogfjerde århundre migrerte bølger avbantuspråklige folkeslag fra nord gjennomZambezi-dalen og så gradvis inn på platået og kystområdene. Bantuene var jordbrukere og jernsmeder.
Ilha de Moçambique ble først okkupert av portugisiske oppdagere sent på 1400-tallet.
Da denportugisiske sjøfarerenVasco da Gamas skip nådde Mosambik i1498, haddearabiske handelsbosetninger eksistert langs kysten og de ytterliggende øyene i flere århundrer. Fra rundt 1500 ble portugisiske handelsstasjoner ogfestninger regulære stoppesteder på den nye ruten til Østen. Senere reiste handelsmenn og utforskere til de indre regionene på leting ettergull ogslaver. Selv om den portugisiske innflytelsen gradvis ble ekspandert, var deres makt begrenset og utøvd gjennom individuelle bosettere som ble gitt betydelig selvstyre. Resultatet var at investeringene manglet mens myndighetene iLisboa konsentrerte seg om den lukrative handelen medIndia og Det fjerne østen og koloniseringen avBrasil.
Innen tidlig i det20. århundre hadde portugiserne endret administrasjonen av store deler av Mosambik til store private selskaper, somMosambik-kompaniet,Zambezi-kompaniet ogNiassa-kompaniet, kontrollert og finansiert hovedsakelig avbriter som etablerte jernbanelinjer til de britiske koloniene i nærheten ogSør-Afrika. På grunn av at politikken ble laget for å komme hvite bosettere og det portugisiske hjemlandet til gode, ble liten oppmerksomhet rettet mot Mosambiks nasjonale integrasjon, landets økonomiskeinfrastruktur og opplæring av befolkningen.
Mens mange europeiske nasjoner gav uavhengighet til sine kolonier etterandre verdenskrig, klamret Portugal seg til konseptet om at Mosambik og andre portugisiske kolonier var provinser av moderlandet, og emigrasjonen til koloniene blomstret. Mosambiks portugisiske befolkning utgjorde rundt 250 000 ved uavhengigheten i 1975. Ønsket om mosambikisk uavhengighet utviklet seg raskt, og i1962 dannet flere antikolonialistiske politiske grupperFrente de Libertação de Moçambique (FRELIMO) som starteten væpnet kamp mot portugisernes kolonistyre 25. september1964. Etter ti år med sporadisk krigføring og betydelige politiske endringer i Portugal, ble Mosambik uavhengig25. juni1975.
De siste 30 årene av Mosambiks historie har reflektert politisk utvikling andre steder i det 20. århundre. Etternellikrevolusjonen i Lisboa i april1974 kollapset den portugisiske kolonialismen. I Mosambik skjedde den militære avgjørelsen om å trekke seg ut i konteksten av et tiår med væpnet antikolonialistisk kamp, innledningsvis ledet av amerikansk-utdannedeEduardo Mondlane som ble myrdet iDar-es-Salaam iTanzania i1969. Da uavhengighet ble oppnådd i 1975, etablerte lederne av FRELIMOs militære kampanje raskt enettpartistat alliert med densovjetiske blokken og forbød rivaliserende politisk aktivitet. FRELIMO eliminerte politisk pluralisme, religiøse utdanningsinstitusjoner og rollen til tradisjonelle autoriteter.
Den nye regjeringen under presidentSamora Machel gav ly og støtte til sørafrikanske (ANC) og zimbabwiske (ZANU) frigjøringsbevegelser mens regjeringene i førstRhodesia og senereapartheid Sør-Afrika fostret og finansierte en bevæpnet opprørsbevegelse i det sentrale Mosambik kaltResistência Nacional Moçambicana (RENAMO).Borgerkrig, sabotasje fra nabostatene og økonomisk kollaps karakteriserte det første tiåret med mosambikisk uavhengighet. Denne perioden var også preget av masseutvandring av portugisere, svak infrastruktur, nasjonalisering og økonomisk vanstyre. I løpet av det meste av borgerkrigen, klarte ikke regjeringen å utøve effektiv kontroll utenfor de urbane områdene, og mange var avskåret fra hovedstaden. Det er antatt at en million mosambikere omkom under borgerkrigen, 1,7 millioner flyktet til nabostatene og flere millioner var interne flyktninger.
19. oktober1986 var Samora Machel på vei tilbake fra et internasjonalt møte iMalawi i presidentensTupolev Tu-134 da flyet krasjet iLebombofjellene nær Mbuzini iSør-Afrika, like ved grensen til Mosambik ogSwaziland. Der var ni overlevende, men president Machel og 24 andre døde, inkludert mosambikiske ministere og embetsmenn. Representanter forSovjetunionen lanserte teorien om at flyet med vilje ble omdirigert av et falsktnavigasjonssignal fra teknologi gitt av militære etterretningsoperatører fraapartheid-regjeringen. En rekke spekulasjoner er fortsatt knyttet til flystyrten, men selv nyere etterforskning utført på oppdrag fra den sørafrikanske regjeringen har ikke kunnet fastslå om årsaken var en pilotfeil, teknisk feil eller sabotasje i regi av apartheidregimets etterretningsoperatører.[7]
Machels etterfølger,Joaquim Chissano, fortsatte reformene og innledet fredsforhandlinger med RENAMO. Den nye grunnloven som ble innført i1990, la grunnlaget for et flerpartisystem, markedsbasert økonomi og frie valg. Borgerkrigen sluttet i oktober1992 medden generelle fredsavtalen i Roma. Under overoppsyn av ONUMOZ' fredsbevarende styrker fraFN, vendte freden tilbake til Mosambik.
Innen midten av1995 hadde mer enn 1,7 millioner mosambikiske flyktninger som hadde søkt asyl i nabolandeneMalawi,Zimbabwe,Swaziland,Zambia,Tanzania og Sør-Afrika som et resultat av krigen og tørke, vendt tilbake som del av den største tilbakeføringen som er bevitnet i subsaharisk Afrika. I tillegg vendte rundt fire millioner interne flyktninger tilbake til sine opprinnelige områder.
Mosambik er etdemokrati med flerpartisystem undergrunnloven fra1990. Den utøvende grenen består av enpresident,statsminister og et ministerråd. Der er ennasjonalforsamling og distriktsforsamlinger. Domstolsapparatet består av en høyesterett og provins-, distrikts- og kommunedomstoler.Stemmeretten er for alle ved fylte 18 år.
Landet holdt sine første demokratiske valg i1994. Joaquim Chissano ble valgt til president med 53% av stemmene, og nasjonalforsamlingen med 250 medlemmer ble valgt med 129 representanter fraFRELIMO, 112 fraRENAMO og 9 fra tre mindre partier som dannetDemokratisk Union (UD). Siden den ble opprettet i 1994, har nasjonalforsamlingen gjort fremskritt i å bli økende uavhengig av den utøvende makten. Innen 1999 hadde mer en halvparten (53%) av lovene som ble vedtatt sin opprinnelse i forsamlingen.
Etter noen forsinkelser holdt landet sine første lokalvalg for å gi lokal representasjon og noe budsjettautoritet på kommunenivå. Det største opposisjonspartiet, RENAMO, boikottet lokalvalgene da de mente det var gjort feil i registreringsprosessen. Uavhengige kritikere bestred valgene og vant seter i kommuneforsamlingene. Valgdeltakelsen var lav.
I etterspillet til lokalvalgene i 1998, lovet regjeringen å legge til rette for opposisjonens prosedyrebekymringer i den andre runden av flerpartivalg i 1999. Valglovene ble skrevet på nytt og vedtatt ved flertall av nasjonalforsamlingen i desember 1998. En svært vellykket stemmeregistrering ble utført, og finansiert av internasjonale donorer, fra juli til september 1999, noe som gav stemmeregistreringskort til 85% av potensielle stemmeberettigede (mer enn syv millioner velgere).
De andre generelle valgene ble avholdt 3.–5. desember 1999 med høy valgdeltakelse. Internasjonale og nasjonale observatører var enige om at valgprosessen var velorganisert og gikk glatt. Både opposisjonen og observatører påpekte i etterkant feil i tabuleringsprosessen som, hadde de ikke skjedd, kunne ha forandret resultatet. Men til slutt konkluderte observatørene med at det jevne resultatet reflekterte folkets vilje.
President Chissano vant presidentvalget med en margin på 4 prosentpoeng over RENAMO-koalisjonsunionens (RENAMO-UE) kandidat, Afonso Dhlakama, og begynte sin femårsperiode i januar2000.[8] FRELIMO øket sitt flertall i nasjonalforsamlingen med 133 av de 250 setene. RENAMO-UE vant 116 seter, en var uavhengig og ingen tredje partier var representert.
Mosambiks president 2005–2015, Armando Guebuza
Opposisjonskoalisjonen aksepterte ikke den nasjonale valgkommisjonens resultater fra presidentvalget og la inn en formell klage til høyesterett. En måned etter valget, avviste retten opposisjonens klage og godkjente valgresultatet. Opposisjonen la ikke inn klage på valget til nasjonalforsamlingen.
Det andre lokalvalget som involverte 33 kommuner med rundt 2,4 millioner registrerte velgere fant sted i november 2003. Dette var første gang FRELIMO, RENAMO-UE og uavhengige partier kjempet uten betydelige boikotter. Valgdeltakelsen på 24 % var godt over de 15 % fra det første lokalvalget. FRELIMO vant 28 posisjoner som borgermestre og majoriteten i 29 kommuneforsamlinger, mens RENAMO vant fem posisjoner og majoriteten i 4 forsamlinger. Valget ble utført uten voldelige hendelser. Men perioden umiddelbart etter valgene ble preget av innvendinger om stemme og kandidatregistreringen ogstemmetabuleringen, i tillegg til ønsker om større oversikt.
Regjeringen godkjente i mai 2004 nye generelle valglover som inneholdt nyvinninger basert på erfaringen fra lokalvalgene i 2003.
President og nasjonalforsamlingsvalgene fant sted 1.–2. desember2004. FRELIMO-kandidaten Armando Guebuza vant med 64% av stemmene. Hans motstander, Afonso Dhlakama fra RENAMO, fikk 32 % av stemmene. FRELIMO vant 160 av setene i parlamentet. En koalisjon av RENAMO og flere små partier vant de 90 gjenværende setene. Armando Guebuza ble innsatt som president i Mosambik2. februar2005. Han satt til 2015.
Mens troskap som stammer fra frigjøringskampen forblir relevant, har utenrikspolitikken til Mosambik blitt økende pragmatisk. De to pilarene i utenrikspolitikken er opprettholdelse av gode forbindelser med sine naboer og opprettholdelse og ekspansjon av bånd til utviklingspartnere.
I 1970- og tidlig 1980-årene var politikken ugjenkallelig knyttet til majoritetens kamp for å komme til makten iRhodesia og Sør-Afrika i tillegg til supermaktenes konkurrering ogden kalde krigen. Mosambiks beslutning om å styrke FN-sanksjonene mot Rhodesia og nekte landet adgang til havet gjorda atIan Smiths regime gikk til skjulte og utilslørte aksjoner for å destabilisere landet. Selv om skifte av regjering iZimbabwe i1980 fjernet denne trusselen, fortsatteapartheid-regimet i Sør-Afrika å finansiere destabiliseringen av Mosambik. Det tilhørte ogsåfrontlinjestatene.
Nkomati-avtalen i1984 åpnet innledende diplomatiske kontakter mellom de mosambiske og sørafrikanske regjeringene, selv om den ikke lyktes i sitt mål med å få slutt på sørafrikansk støttet til RENAMO. Prosess fikk fart med Sør-Afrikas avskaffelse av apartheid som kulminerte i etableringen av fulle diplomatiske forbindelser i oktober1993. Mens relasjonene til nabolandene Zimbabwe,Malawi,Zambia ogTanzania av og til var anstrengt, forblir Mosambik sine bånd til disse landene sterke.
I årene som umiddelbart fulgte uavhengigheten, trakk Mosambik fordel fra betydelig assistanse fra noen vestlige land, særlig deskandinaviske. MenSovjetunionen og dens allierte ble Mosambik sin primære økonomiske, militære og politiske støttespillere og landets utenrikspolitikk reflekterte denne forbindelsen. Dette begynte å endres i 1983. I 1984 sluttet Mosambik seg tilverdensbanken ogdet internasjonale pengefondet. Vestlig bistand erstattet raskt den sovjetiske støtten, ogskandinavene,Finland,USA,Nederland ogEU ble en økende viktig kilde til utviklingshjelp.Italia opprettholder også en profil i Mosambik på grunn av sin nøkkelrolle under fredsprosessen. Forholdet tilPortugal, den tidligere kolonimakten, er kompleks og er viktig siden portugisiske investorer spiller en synlig rolle i Mosambikisk økonomi.
Den offisielle valutaen ermetical.Amerikanske dollar,rand og mer nyligeuro er også vidt akseptert og brukt i dagens forretningstransaksjoner. I 2013 var minimumslønnen for en ansatt i gruvesektoren 4651 metical (114.3USD) per måned. Jordbruksansattes minstelønn lå på 2500 metical. Ansatte i finanssektoren har en minstelønn på 6817 metical og har fått den største økningen i minstelønn de siste årene[9].
Tilbakeføringen avkrigsfanger og flyktninger etter borgerkrigen, og vellykketøkonomisk reform har ført til høy vekst. Gjennomsnittsveksten fra 1993 til 1999 var 6,7 %, fra 1997 til 1999 var den gjennomsnittlig mer enn 10 % per år. De ødeleggende flommene tidlig i 2000 satte en demper på veksten iBNP og det året var den bare 2,1 %. Full gjenopprettelse ble det i 2001 med 14,8 %. I 2003 var den 7 %. Myndighetene regner med at økonomien vil fortsette å øke med mellom 7 % og 10 % per år de neste fem årene. Den høye økonomiske veksten er avhengig av flere betydelige utenlandske investeringsprosjekt, fortsatte økonomiske reformer og fornyelse avlandbruket,transport ogturismen.
Mosambikisk kvinne i maisåkeren
Mer enn 75% av befolkningen driver med småskala landbruk, som fremdeles lider av manglendeinfrastruktur, kommersielle nettverk og investeringer. Anslagsvis 88 % av Mosambiks dyrkbare jord er fremdeles ukultivert.
Den store utfordringen for myndighetene er å sørge for at landets økonomiske vekst kommer hele befolkningen til gode – også det fattige flertallet på landsbygda.Verdensbanken og utenlandske donorer lovpriser den gode økonomiske veksten i landet, men kritiserer samtidig myndighetenes halvhjertede innsats for å bekjempekorrupsjon. Den omfattende korrupsjonen anses å være en vesentlig brems for generell utvikling og fattigdomsbekjempelse i landet. Landets mest kjente korrupsjonsbekjemper, journalisten og redaktørenCarlos Cardoso ble likvidert i Maputo i november 2000. Selv om drapsmennene og noen bakmenn ble dømt til lange straffer, ble det etterforsket om oppdragsgiverne kunne inkludere blant annet Nyimpine Chissano, sønnen til landets daværende president. Etterforskningen ble avsluttet da Nyimpine Chissano døde i november 2007.
Regjeringens tette kontroll på utgiftene og pengeforsyningen, kombinert med reform i den finansielle sektor, reduserteinflasjonen fra 70 % i 1994 til mindre enn 5 % fra 1998–99. De økonomiske forstyrrelsene som oppstod med de ødeleggende flommene i 2000, førte inflasjonen opp på 12,7 % det året, og den var 13 % i 2003. Verdien til den mosambikiske valutaen mistet nesten 50 % av sin verdi mot dollar siden desember 2000, selv om den begynte å stabilisere seg på slutten av 2001. Siden da har kursen vært stabil.
En ny metical trådte i kraft1. juli2006. 1000 gamle meticais tilsvarer 1 ny metical. Begge valutaene sirkulerte til31. desember 2006. Etter det er kun den nye valutaen gyldig, men den gamle vil kunne veksles i Mosambiks Bank til slutten av 2012.
Økonomiske reformer har vært omfattende. Mer enn 1200statseide foretak (for det meste små) har blittprivatiserte. Forberedelser for privatisering og/eller liberalisering er på vei for de gjenværende selskapene med politisk innvirkning, inkluderttelekommunikasjoner,elektrisitet,havner ogjernbaner. Regjeringen velger med jevne mellomrom en strategisk utenlandsk investor når de privatiserer disse selskapene. I tillegg har tollsatsene blitt senket, og behandlingen av toll har blitt strømlinjeformet og reformert. Regjeringen introduserte merverdiavgift i 1999 som del av sine forsøk å øke statens inntekter. Planer for 2003–04 inkluderte en reform av det kommersielle lovverket, betydelige reform av domstolene, styrking av den finansielle sektoren, fortsatt reform av velferdstjenestene og forbedret statsbudsjett, revidert statsbudsjett og ettersynsevnen.
Handelsbalansen pr september 2024 var på 141 millioner amerikanske dollar, en betydelig forbedring fra 4:1-forholdet (import vs eksport) som var rett etter krigsårene. Eksporten var i andre kvartal 2024 på 2 087 millioner amerikanske dollar. Eksport i Mosambik hadde et gjennomsnitt på 669 millioner fra 1980 til 2024, og nådde en historisk topp på 2316 millioner i fjerde kvartal 2023 og en rekordlav på 41 millioner amerikanske dollar i første kvartal 1997.[10] MOZAL, et stortaluminiumsverk som startet produksjonen i midten av 2000, har i stor grad ekspandert nasjonens handelsvolum. I 2007 fikk Mosambik kontrollen og aksjemajoriteten i vannkraftselskapet Hidroeléctrica de Cahora Bassa (HCB) som står for kraftproduksjonen fraCahora Bassademningen vedZambezielven. Etter langvarige forhandlinger medPortugal har nå Mosambik 85 % av aksjene i selskapet. De togassfeltene Pande og Temane på land nordvest for byenVilankulo ble påvist av oljeselskapet Gulf i 1961 og 1967. Etter at det sørafrikanske oljeselskapet Sasol overtok operatørskapet og konstruerte en 865 km langgassrørledning til Secunda iSør-Afrika, kunne produksjonen fra Temanefeltet starte opp i februar 2004. Produksjon fra Pandefeltet startet i 2009. Noe av gassen benyttes av innenlandsk industri ved industribyenMatola vest for hovedstadenMaputo. Selskapet Kenmare Resources Plc startet i 2006/2007 utvinning av tungmineral-sand i Moma i Nampulaprovinsen, med gjennomførte og planlagte investeringer på omkring 460 millioner amerikanske dollar. Mosambik har en av de største forekomstene avtitandioksid i verden.[11] De totale påviste og sannsynlige mineralreservene i Namalope-, Pilivili- og Nataka-sonene var 1 584 millioner tonn bestående av 2,7 %ilmenitt, 18 %zirkon og 0,06 %rutil per desember 2019.[12]
Tradisjonell mosambikisk eksport inkluderercashewnøtter,reker,languster,bomull, tømmer,tobakk,fisk,kopra,sukker,te ogsitrusfrukter. De fleste av disse industriene blir rehabilitert. Mosambik er mindre avhengig av import for grunnleggende matvarer og foredlede varer på grunn av jevn økning i lokal produksjon. Viktigste importvarer er kjøretøy, elektriske varer, maskinvarer, oljeprodukter, korn.
Økonomiske nøkkeltall
Verdi
% av BNP
År, kilde
BNP
7,6 mrd US$
2006,Verdensbanken
BNP (vekst) (Verdensbanken)
7,70 %
2005,UNDP
Handelsbalanse
-0,80 mrd US$
2005,UNDP
Betalingsbalanse
-0,76 mrd US$
2005,UNDP
Utviklingshjelp
1,28 mrd US$
2005,UNDP
BNP per innb
338 US$
2005,UNDP
84 prosent av befolkningen lever underfattigdomsgrensen på én dollar om dagen (CIA) (2002).
Under koloniregimet var utdanningsmulighetene for svarte mosambikere begrenset, og ved uavhengigheten i 1975 var over 90 % av befolkningenanalfabeter. De fleste av dagens politiske ledere ble utdannet på misjonsdrevne skoler. Etter uavhengigheten har regjeringen hatt høy prioritet på utdannelse, og andelen analfabeter har sunket til mellom 50 og 55 %. Analfabetisme er betydelig mer utbredt på landsbygda og blant kvinner. I senere år har ikke bygging avskoler og utdanning avlærere holdt følge med befolkningsøkningen. Kvaliteten på utdanningen har gått på bekostning av høy andel elever i klassene (ofte 80-100 per klasse), men utdannelsessektoren er fortsatt et sterkt prioritert område for regjeringen.
Pressefriheten i Mosambik har blant annet vært påvirket av hendelser som drapet på redaktør, journalist og korrupsjonsjegerCarlos Cardoso i november 2000 (se underNæringsliv lenger opp i artikkelen). Generelt har journalister kunnet skrive forholdsvis fritt, men i den Paris-baserte pressefrihets-organisasjonenReportere uten grenser (RSF) årlige rangering av pressefriheten i ulike land, faller Mosambik drastisk fra 2006 (nr. 45 av 168 land) til 2007 (nr. 73). Dette skyldes blant annet at rettsvesenet har hatt flere inngrep i pressens arbeid i denne perioden. Det har også vært manglende vilje i parlamentet til å vedta ny lovgiving angående tilgang til informasjon, og dessuten vært lansert forslag om å innføre en ordning med lisensiering av journalister – noe som oppfattes som et ønske om økt kontroll over pressen.
Ved uavhengigheten i 1975 hadde mindre enn 10 % av befolkningen tilgang til helsevesenet. I vanlig portugisisk kolonial stil hadde helsevesenet i hovedsak vært forbeholdt hvite mennesker i byene. Universitetet i Maputo (Universidade Eduardo Mondlane) har økt opptaket av medisinerstudenter betydelig de siste årene, til mellom 100 og 150 per år. Per juli 2007 oppgir helseministeren at det er omkring 800 leger i landet (i gjennomsnitt én per 25 000 innbygger – mens det i Norge er én lege per 250 innbygger), men med sterk overvekt i Maputo. Helseminister Ivo Garrido har foretatt en rekke grep for å effektivisere helsevesenet.
Den offisielle forekomsten avhiv var i 2011 11,5 % for befolkningen mellom 15 og 49 år (som er en vanlig referansegruppe for hiv-statistikk). Dette er en del lavere enn for flere av nabolandene i det sørlige Afrika (se kart forhiv og aids i Afrika). For hovedstadenMaputo ligger tilsvarende tall på over det dobbelte.
I 2011 antok myndighetene at det var anslagsvis 1,7 millioner hiv-smittede i landet, hvorav omkring 600 000 var i en fase der de hadde behov for aids-medisiner (antiretrovirale medisiner). Myndighetene har de senere årene satset på å gi flere behandling, og fra desember 2011 til mars 2014 økte ifølge myndighetene antallet aids-pasienter som fikk slike medisiner fra 240 000 til 416 000. En slik satsing er avhengig av tilstrekkelig kapasitet i helsevesenet til en forsvarlig oppfølging av pasientene, noe som fortsatt er en vesentlig utfordring. Aids-medisinene som benyttes er blant de billigere på markedet, med betydelige bivirkninger. Det er mange år siden mer ressurssterke stater sluttet å bruke disse typene aids-medisiner.
Det ble registrert drøyt 35 000tuberkulosetilfeller i landet i 2006, men helseminister Ivo Garrido mener at et tilsvarende antall forble udiagnostisert. Det er omkring 1200 helsestasjoner og sykehus i Mosambik, men ved kun 250 av disse har man kapasitet til å analysere laboratorieprøver for tuberkulose.
Som i mange andre afrikanske land ermalaria-tilfeller svært utbredt. Ifølge helsemyndighetenes offisielle statistikk ble det registrert 6,3 millioner malariatilfeller i 2006, hvorav drøyt 5000 dødsfall på grunn av sykdommen. Dødstallene anses for å være svært konservative.
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
.svg)
