Området som i dag utgjør Mongolia, har i løpet av historien blitt styrt av flerenomadiske imperier, blant andrexiongnu,xianbei,rouran oggöktürkene. Landområdet var også sentrum forMongolriket, som ble etablert avDjengis Khan i1206. Mongolriket er det største sammenhengende imperiet i verdenshistorien. Det strakte seg på sitt største over et område på 35 millioner km² og omfattet mer enn 100 millioner mennesker. EtterYuan-dynastiets sammenbrudd i1368 ble landets areal igjen begrenset til det området som i dag utgjør Mongolia. Mot slutten av det17. århundre var mesteparten av landområdet erobret og innlemmet iQing-dynastiet. Etter Qing-dynastiets kollaps i1911 erklærte Mongolia seg selvstendig, men landet slet med å få etablert et uavhengig styre og ble i realiteten ikke uavhengig før nesten et tiår senere, i1921. Først i1945 fikk Mongolia internasjonal anerkjennelse. Som følge av dette kom landet under sterk russisk ogsovjetisk innflytelse, og i1924 bleFolkerepublikken Mongolia opprettet. Etter de mangerevolusjonene iØst-Europa høsten1989 opplevde Mongolia en egenrevolusjon i1990, noe som førte til kommunistregimets fall og etableringen av en nygrunnlov i1992.
Mongolia er i dag enparlamentarisk republikk. I tillegg til å være verdens 19. største stat er Mongolia verdens nest største innlandsstat etterKasakhstan. Landet inneholder litedyrket mark og består for det meste avsteppeområder omkranset avGobi-ørkenen i sør og fjellområder i nord og vest. Omtrent 30 prosent av landets tre millioner innbyggere er nomadiske eller semi-nomadiske.
Med et landareal på 1 564 116 km² er Mongolia verdens 19. største stat.[4] Landet grenser tilKina i sør, øst og vest og tilRussland i nord. Landskapet domineres avstepper, men inneholder også variasjoner i form av fjell i nord og vest samtørken i sør. Mesteparten av landområdet ligger på et platå med høyder som varierer fra 900 til 1500 moh., bare avbrutt av større fjellkjeder i nordlige og vestlige deler av landet.[5] Mongolias høyeste punkt erKhujtnij orgil (4374 moh.) iTavan Bogd-massivet iAltajfjellene i vest. Andre fjellområder inkludererKhangaifjellene sentralt i landet ogKhentiifjellene i nord. Landets laveste punkt er saltsjøenKhokh Nuur (560 moh.), lokalisert i det nordøstlige Mongolia.
Mongolia har et temperert,kontinentalt klima med lange, kaldevintre og korte, varmesomre. En skjermet beliggenhet, stor høyde over havet og tørr luft gir store temperaturforskjeller mellom dag og natt og mellom vinter og sommer. Temperaturen varierer fra -15 til -30 °C om vinteren og 10 og 27 °C om sommeren.[5] Vintrene er tørre, og regnet om sommeren utgjør sjelden mer enn 380 mm i fjellene og 125 mm i ørkenen.[5]
De enorme temperaturforskjellene gjør miljøet i landet veldig sårbart, og miljøfiendtlig industri og samferdsel har ført til økologiske ødeleggelser. To tredjedeler av landarealet regnes for å være utsatt for både vann- og vinderosjon, og ytterligere 15 % for bare vannerosjon.
Typisk mongolsk steppeland med en elv som slynger seg gjennom landskapet
Mesteparten av landarealet består av treløs steppevegetasjon med mange artergress ogurter. I fjellområdene kan man finne skoger medfuru,gran,sibiredelgran ogmongollerk, forutenløvtrær somosp ogbjørk. I Gobiørkenen finnes det kun spredt vegetasjon av planter tilpasset til halvørken- og ørkenklimaet.
Mongolias folkevekst ble i2007 estimert til 1,2 %.[8] Omtrent 59 % av befolkningen er under 30 år, hvor 27 % av disse er under 14 år. Siden sosialismens fall har Mongolia opplevd en raskere nedgang isamlet fruktbarhetstall (SFT) enn noe annet land i verden, ifølgeFNs beregninger: I perioden1970–1975 var samlet barnetall per kvinne estimert til 7,33; i perioden2005–2010 er det tilsvarende estimatet 1,87, eller en fjerdedel.[8] Mongolene er opprinnelig et nomadisk folkeslag, men Mongolia har likevel blitt merurbanisert. Omtrent 40 % av befolkningen bor i hovedstadenUlan Bator, og i2002 bodde ytterligere 23 % i byeneDarkhan ogErdenet samtaimag-sentrene og permanente bosetninger isum-ene.[9]
Buddhistkloster i Mongolia
Det offisielle språket i landet ermongolsk (nærmere bestemtkhalkha-mongolsk), som brukerdet kyrilliske alfabetet og snakkes av omtrent 90 % av befolkningen. Det finnes imidlertid et utall ulikedialekter som snakkes rundt om i landet. Mongolsk er et avde mongolske språkene, og regnes ofte som en del avde altaiske språkene sammen med blant annet tyrkiske og tungusiske språk.Russisk er det mest utbredte fremmedspråket i Mongolia, etterfulgt avengelsk.Koreansk har også blitt populært fremmedspråk ettersom tusenvis av mongoler arbeider i Sør-Korea.[10] Andre fremmedspråk med en viss utbredelse erkinesisk,japansk,tysk ogøsteuropeiske språk.
Ifølge CIA World Factbook ogUSAs utenriksdepartement er omtrent halvparten av Mongolias befolkning tilhengere av dentibetanske buddhismen, mens 40 % er listet uten noen religion, 6 % ersjamanister ogkristne og 4 %muslimer.[11][12] Ulike former for sjamanisme har i løpet av historien blitt praktisert i det området som i dag utgjør Mongolia, ettersom disse trosretningene var vanlige blant de asiatiskenomadefolkene. Disse religionene mistet etter hvert tilhengere til den tibetanske buddhismen, men har likevel etterlatt seg spor i mongolsk kultur og blir fremdeles praktisert. Ikommunisttiden på1900-tallet ble religiøs praksis undertrykt av myndighetene, og på ordre fraJosef Stalin ble nesten alle av de 700 buddhisttemplene i Mongolia ødelagt. Etterkommunismens fall i1990 ble religion igjen legalisert, og tibetansk buddhisme befestet seg som den mest utbredte religionen i Mongolia. Kommunisttidens slutt gjorde det også mulig for andre religioner, slik som islam og kristendom, å vokse i landet. Kristendom opplevde en vekst fra bare fire tilhengere i 1989 til 40 000 i 2008.[13] De fleste har konvertert frabuddhisme,islam ogateisme.
Hulemaleriene iKhoid Tsenkheriin Agui («den nordre, blå hulen») iKhovd-provinsen ogTsagaan Agui («den hvite hulen») iBajankhongor-provinsen er blant Mongolias viktigste steder fra denden paleolittiske perioden.[14]Bosetninger i forbindelse med gårdsdrift franeolittisk tid har blitt funnet i den østligeDornod-provinsen. Funn fra det vestlige Mongolia fra samme periode tyder bare på midlertidige bosetninger av jegere og fiskere. Befolkningen i Mongolia ikobberalderen har blitt beskrevet som orientalsk i øst og kaukasisk i vest.[14]
Xiongnu-rikets plassering i forhold til dagens Mongolia
Mongolia har siden førhistorisk tid vært befolket av grupper mednomader som, fra tid til tid, dannet størreallianser med hverandre og dermed fikk større makt og innflytelse. Første gang dette skjedde var medxiongnuene, som ble ført sammen avModu Shanyu i år209 f.Kr. De ble snart den største trusselen mot det kinesiske [Shan Yin dynastiet], noe som førte til at sistnevnte bygde oppDen kinesiske mur for å stå imot xiongnuenes plyndringer. Etter xiongnuene mistet sin makt blerouranene, nære slektninger avmongolene, den mest innflytelsesrike gruppen i landet før de ble slått avgöktürkene, som dominerte Mongolia i flere hundreår. I det7. og8. århundre e.Kr. ble göktürkene etterfulgt avuighurene og igjen avkhitanerne ogjursjenerne. I det10. århundre var landet delt mellom et flertalls stammer som holdt sammen i flyktige allianser på grunn av stridigheter stammene imellom.
Mot slutten av det12. århundre lyktes en høvding med navn Temüjin å forene de mongolske stammene mellomMandsjuria i øst ogAltajfjellene i vest. I1206 tok han tittelenDjengis Khan, startet en rekke militære kampanjer beryktet for sin brutalitet og villskap, underla seg store deler av Asia og formet dermedMongolriket; det største imperium i verdenshistorien målt i areal. På sitt største strakte det seg fra dagensPolen i vest tilKorea i øst og fraSibir i nord tilOmanbukta ogVietnam i sør, dekket rundt 33 millioner km² (22 % av jordens landareal) og hadde et folketall på over 100 millioner mennesker.[15] Etter Djengis Khans død ble riket delt i firekongedømmer ellerkhanater, men også disse ble splittet opp etterMöngke Khans død i1259. Et av de fire opprinnelige khanatene, som bestod av dagens Mongolia ogKina, ble tilYuan-dynastiet underKublai-khan, Djengis Khans barnebarn. Han la hovedstaden til det som i dag erBeijing, men etter mer enn et hundreår ved makten ble Yuan-dynastiet erstattet avMing-dynastiet i1368. Ming-dynastiets hærstyrker fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland, og ødela samtidig den tidligere mongolske hovedstadenKarakorum i tillegg til flere andre byer. Dette førte også til at den kulturelle framgangen mongolene hadde oppnådd under Mongolriket, gikk tapt, og Mongolia ble igjen et land preget avanarki og uro.
Tiårene som fulgte ble kjennetegnet av voldelige maktkamper mellom ulike grupper, særligDjengis Khans etterkommere («djengisidene») ogoriatene, samt flerekinesiske invasjoner (slik som de fem ekspedisjonene gjort avYongle-keiseren). På begynnelsen av det15. århundre var det oriatene ledet avEsen Tayisi som hadde overtaket. De raidet Kina under en konflikt i1449, hvor den kinesiskekeiseren også ble tatt til fange.[16] Esen ble senere myrdet i1454, noe som førte til at oriatene mistet sin fremtredende posisjon fram til de igjen kom på offensiven i det17. århundre. På midten av1500-tallet bleAltan Khan – som egentlig ikke var noen rettmessig khan – mektig. Han grunnlaHohhot i1557, og hans møte medDalai Lama i1578 førte til attibetansk buddhisme ble introdusert til Mongolia for andre gang. KhalkhaenesAbtai Khan konverterte tilbuddhisme i1585 og grunnlaErdene Zuu-klosteret året etter. Hans sønnesønnZanabazar ble senere den førsteJebtsundamba Khutuktu i1640.
Den siste mongolske khan varLigdan Khan, som levde tidlig i det 17. århundre. Han kom i konflikt medmandsjuene, og kom klarte også å støte fra seg de fleste mongolske stammene. Ligdan Khan døde i1634 mens han var på vei tilTibet i et forsøk på å lure seg unna mandsjuene og knuse den buddhistiskegelug-sekten. I1636 hadde de fleste stammene i detIndre Mongolia underkastet seg mandsjuene. Khalkha-mongolen gjorde til slutt det samme i1691, noe som førte til at hele dagens Mongolia – foruten de vestlige delene – var under kinesisk styre. Mandsjuene beholdt kontrollen over Mongolia helt fram til1911 gjennom en serieallianser ogekteskap samtmilitære og økonomiske tiltak.
EtterQing-dynastiets fall erklærte Mongolia seg selvstendig i1911 under ledelse avBogd Khan, men den nyetablerteRepublikken Kina så også på Mongolia som en del av sitt territorium. Området kontrollert av Bogd Khaan tilsvarte omtrent det som iblant omtales som detYtre Mongolia. De 49 hanshunene iIndre Mongolia samt mongoler fraAlashan- ogQinghai-regionene ytret også interesse om å bli en del av det nye landet, men dette førte ingenting med seg.
Damdin Sükhbaatar (1893–1923), en av de militære lederne under revolusjonen i1921, regnes som en av de viktigste figurene i Mongolias frigjøringskamp
Etter at den religiøse lederen og kongenBogd Khan døde i1924, bleFolkerepublikken Mongolia proklamert med støtte fraSovjetunionen. I1928 komKhorloogijn Choibalsan til makten. Under hans styre ble husdyrholdet kollektivisert, hundrevis av buddhistklostre ødelagt og tusenvis av mennesker (og særligbuddhister) drept i forfølgelser. Dødstallene i disse utrenskingene blir normalt estimert til mellom 22 000[18] og 35 000[19] mennesker, eller omtrent tre til fire prosent av Mongolias befolkning på den tiden. Andre kilder oppgir imidlertid enda høyere estimater, noen så mye som 100 000 døde.[19] 18 000 av de drepte skal ha værtbuddhistiske lamaer.[18]
Mongolias status ble avklart etter andre verdenskrig. Selv om landet formelt lå under kinesiskoverhøyhet, hadde Sovjetunionen i realiteten overtatt denne rollen.[20] Grunnloven som ble vedtatt i 1940 erklærte ikke den kinesiske overhøyheten som opphevet. På bakgrunn av resultatet avJaltakonferansen i 1945, etterfulgt av press fraUSA, aksepterteChiang Kai-shek en folkeavstemning om spørsmålet.[21] Folkeavstemningen ble avholdt den 20. oktober 1945, og ifølge de offisielle tallene stemte nesten 100 % av velgerne for uavhengighet. Nasjonalistregjeringen i Kina anerkjente deretter Mongolias selvstendighet den 5. januar 1946.[22]
Etter atFolkerepublikken Kina ble opprettet anerkjente begge landene hverandre den 6. oktober 1949.
Den26. januar1952 overtokYumjaagijn Tsedenbal makten i landet. I1956 fordømte man Khorloogijn Choibalsanspersonkult; dette ble også gjentatt seks år senere, i1962. Mongolia fortsatte å stille opp for Sovjetunionen etter denandre verdenskrig, og spesielt etter at forholdet mellom Sovjetunionen og Kina forverret seg mot slutten av1950-årene. Yumjaagijn Tsedenbal beholdt kontrollen over landet fram til1984, da han under et besøk iMoskva ble tvunget til å overlate kontrollen tilJambyn Batmönkh, angivelig på grunn av sin sykdom og høye alder.
Mikhail Gorbatsjovsperestrojka- ogglasnost-politikk iSovjetunionen fikk sterk innflytelse også på Mongolia, og førte til en fredeligdemokratisk revolusjon i1990. Revolusjonen førte også med seg at man innførtemarkedsøkonomi og at et nyttflerpartisystem ble introdusert. I1992 ble en ny grunnlov undertegnet, og man droppet «folkerepublikken» fra landets navn. Overgangen til markedsøkonomi har ikke bare vært enkel for Mongolia, og i1990-årene opplevde man både høyinflasjon og matmangel. Første gang et ikke-kommunistisk parti vant valget i Mongolia var ved presidentvalget i1993, og1996 for parlamentsvalg.
Presidenten er Mongolias offisiellestatsoverhode, øverste militære leder og leder av landets nasjonale sikkerhetsråd. Landet praktiserer etsemipresidentialistisk system, noe som innebærer at presidenten innehar betydelig makt selv om hans rolle for det meste er formell; eksempelvis har presidenten mulighet til å nedleggeveto mot parlamentets beslutninger. I slike tilfeller er to tredjedels flertall nødvendig for at parlamentet skal kunne sette til side presidentens vedtak. Den mongolske grunnloven krever at presidenten må være en innfødt mongol, minst 45 år gammel og ha bodd i landet i de fem siste årene for å kunne bli valgt. Presidenten velges for fire år om gangen, og kan gjenvelges én gang.
Mongolias har et enkamret parlamentarisk system. Parlamentet, kaltden store Khural (mongolsk: Улсын Их Хурал), består av 76 representanter og utgjør den lovgivende makt. Parlamentsmedlemmene blir valgt i enmannskretser for fire år om gangen. Representantene må være minst 25 år gamle. Parlamentet utpeker regjeringen, som igjen ledes av statsministeren. Nasjonalforsamlingen innehar således mye makt i Mongolia, ettersom presidentens rolle for det meste er formell og regjeringen er avhengig av parlamentets støtte. Den store Khural vedtar eller forkaster lovforslag som framsettes av regjeringen; endringer i grunnloven krever imidlertid to tredjedels flertall. Ved presidentvalg blir også presidentkandidatene foreslått av parlamentet. Parlamentets leder er rangert som nummer to i landets makthierarki, etter presidenten.
Regjeringen, som ledes av statsministeren, blir valgt for fire år om gangen. Den blir formelt utpekt av presidenten og må godkjennes av parlamentet. Regjeringen oppløses dersom statsministeren trekker seg, halvparten av regjeringsmedlemmene beslutter å trekke seg samtidig eller etmistillitsforslag går gjennom i nasjonalforsamlingen.
Mongolia er delt inn iaimager (provinser), som igjen er delt inn i 315sum-er (distrikter). HovedstadenUlan Bator er administrert på egen hånd, kjent som enkhot (kommune) med provinsstatus. De 21 aimagene er:
Mongolia har et positivt forhold ogdiplomatiske forbindelser til mange land, slik somUSA, Russland,Nord- ogSør-Korea,Japan ogFolkerepublikken Kina. Myndighetene i Mongolia har i sitt diplomatiske arbeid lagt vekt på å sikre handel og oppfordre utenlandske selskaper til å gjøre investeringer i landet. Landet er medlem avFN (siden1961) og de fleste av FNs særorganisasjoner, inklusivVerdens helseorganisasjon ogVerdensbanken. Mongoliasførstegangstjeneste er på tolv måneder. I2004 hadde hæren en personellstyrke på 7500, 370 stridsvogner og 580 ulike pansrede kjøretøy. Flyvåpenet har en personellstyrke på 800 og 11 væpnede helikoptre. I tillegg kommer en halvmilitær styrke på 7200 personer som omfattergrensevakter, indre sikkerhet ogsivilforsvar. Mongolias militære materiell er produsert i Russland.
Grunnloven av 1992 krevde at det ble opprettet et uavhengig rettsråd (engelsk: General Council of Courts) som står for utnevnelsen avdommere (som deretter formelt blir valgt av parlamentet og presidenten), og som skal sikre deres rettigheter. Rådet består av blant annet høyesteretts formann, forfatningsdomstolens formann, justisministeren og påtalemyndighetenes leder. Landets rettsvesen består av høyesterett, aimag-retter (provinsretter), sum-retter (distriktsretter), retter i bydistrikter og spesialdomstoler. Høyesterett er Mongolias høyeste rettsinnstans, som på forespørsel kan vurdere alle beslutninger tatt av laverestående domstoler (unntatt spesialiserte rettsavgjørelser) og komme med offisielle tolkninger av alle lover, med unntak av grunnloven; grunnloven kan bare tolkes av en egen forfatningsdomstol.
Det mongolske flagget består av tre vertikale felter som alle er like brede. De to ytterste feltene er røde, mens det midterste er blått. Det røde feltet nærmest flaggstangen inneholder det såkalte soyombo-tegnet, som består av en flamme øverst, deretter sol og måne,trekant,rektangel,yin og yang samt rektangel og trekant helt nederst. Itiden med kommunistisk styre (1924–1992) var dessuten flagget belagt med en gyllen, femtakket stjerne over soyombo-tegnet. Dagens riksvåpen ble tatt i bruk etter kommunistregimets fall i 1992. Det er rundt og består av en bevingethest igull der soyombo-tegnet utgjør den midterste delen av hestens kropp. Hesten er tegnet på en blå bakgrunn omgitt avsvastikaer.
Det ble etablert diplomatiske forbindelser mellom Norge og Mongolia den11. januar1968.[23] Det har tradisjonelt vært lite kontakt mellom Mongolia ogNorge, men den har økt noe i de senere år; for eksempel besøktekronprins Haakon Mongolia inovember2008 som goodwillambassadør for UNDP,FNs utviklingsprogram.[24] Under kronprinsens besøk ble også 40-årsjubileet for Norge og Mongolias diplomatiske forbindelser markert.Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM) har drevet bistandsrettet virksomhet i Mongolia siden1994, og den samlede norske bistanden til Mongolia utgjorde 5,4 millioner kroner i2007.[23] Det bor i dag rundt 20 nordmenn i Mongolia, og de fleste av disse er knyttet tilNLMs arbeid i landet. Mongolias ambassade iBrussel er sideakkreditert til Norge, og Norge er representert i Mongolia ved sin ambassade iBeijing (det finnes også et norsk, honorært generalkonsulat iUlan Bator). Mongolia har vedtatt å etablere en ny ambassade iStockholm med planlagt sideakkreditering til Norge ogDanmark.[23]
Selv om stadig flere bor i byene, er Mongolias økonomi fremdeles konsentrert rundt næringer somlandbruk oggruvevirksomhet. Mongolia har storemineralressurser, og utvinning avkobber,kull,molybden,tinn,wolfram oggull utgjør en viktig del av landets industrielle produksjon. Landet er verdens tredje største produsent avflusspat.[25] Mongolias harde kontinentalklima gjør at landbruket er sårbart overfor naturkatastrofer i form av ekstrem tørke og kulde. Landet består av lite dyrkbar mark, men til gjengjeld kan omtrent 80 % av arealet brukes som beitemark. Flertallet av befolkningen på landsbygda driver subsistenslandbruk i form avgjeting, og en typisk buskap består ofte avsauer,geiter,kveg,hester ogkameler. Mongolia har et høyere antall husdyr per innbygger enn noe annet land i verden.[25] Det blir også dyrkethvete,bygg,potet og andregrønnsaker forutentomat,vannmelon ogtindved; i tillegg kommer andre vekster som fôr til dyrene. I kommunistperioden var landbruket kollektivisert, men det har siden1990-årene blitt privatisert.
Mongoliasbruttonasjonalprodukt (BNP) var på totalt 5 milliarder dollar i2008 ifølge estimater gjort av CIA World Factbook, mens landets BNP per innbygger ble estimert til 3 200 dollar.[12] Selv om landets BNP har hatt en årlig vekst på omtrent 7,5 % siden2002, sliter Mongolia fremdeles med handelsunderskudd. En massiv utenlandsgjeld til Russland på 11 milliarder dollar ble tilbakebetalt med 250 millioner dollar i2004. Landet er fremdeles somutviklingsland å regne, og mottar utenlandskbistand – både i form av økonomiske tilskudd og teknisk bistand – fra internasjonale organisasjoner somEU ogVerdensbanken, samt fra enkeltland somJapan ogUSA. I2006 var 32,2 % av befolkningen estimert til å leve underfattigdomsgrensen (mot 36,1 % i 2002-2003 og 35,6 % i1998).[26]
Primærnæringene står i 2008 for 18,8 % av Mongolias verdiskapning og gir arbeid til omtrent 34 % av Mongolias arbeidsdyktigge befolkning, ifølge CIA World Factbook.Sekundærnæringene utgjør med sine 38,5 % en betydelig del av Mongolias BNP, men sysselsetter imidlertid bare 5 % av arbeidsstokken. 42,7 % av Mongolias samlede verdiskapning skjer itertiærnæringene, som også sysselsetter 61 % av befolkningen.
Gruvedrift har befestet seg som en av de viktigste næringene i landet ved at stadig flererussiske,kinesiske ogkanadiske bedrifter etablerer seg i Mongolia. Landets industri er lokalisert særlig i de større byeneUlan Bator ogDarhan, og baserer seg i hovedsak på foredling av råvarene fra mineralutvinningen og landbruket. Det finnes også bedrifter som driver kles- og tekstilproduksjon. Kull er foreløpig landets eneste kraftkilde som ikke må importeres, menvann- ogvindkraftverk ogoljeraffinerier er under utbygging. På landsbygda bruker man fremdeles tradisjonelleenergikilder i form avved, tørkede røtter og lignende.
Ikommunisttiden (1924–1991) mottok Mongolia massiv økonomisk hjelp fraSovjetunionen, og på sitt største utgjorde denne assistansen så mye som en tredjedel av Mongolias BNP. Denne hjelpen forsvant nærmest over natten som følge av Mongolias demokratisering ogSovjetunionens kollaps i begynnelsen 1990-årene, og det neste tiåret opplevde Mongolia sterkresesjon så vel som økonomisk vekst.[12] Omfattende tørke både om sommeren og vinteren i2001 og 2002 fikk store konsekvenser for landbruket og førte til ingen eller negativ vekst for landets BNP. Mongolia hadde en høyinflasjonsrate fram til 2008, da prisfall i varemarkedet sørget for å sende inflasjonsraten nedover. Samtidig begynte landet å merke følgene avden globale finanskrisen, noe som ga fallende råvarepriser, mindre statsinntekter og dermed kutt i bevilgningene over statsbudsjettet. Krisen har stoppet veksten i mange næringer, særlig de som ble drevet fram av investeringer fra utlandet.[12]
Landets viktigste handelspartnere er Kina og Russland, og Mongolias økonomi er sterkt påvirket av nabolandenes. I 2006 gikk 68,4 % av Mongolias eksport til Kina, mens 29,8 % av Mongolias samlede import kom fra Kina.[27] Mongolia importerer omtrent 95 % av sinepetroleumsprodukter og en betydelig andelelektrisitet fra Russland, noe som gjør landet sårbart overfor prisstigning.[12] Den mongolske børsen, etablert i1991 i Ulan Bator, er verdens minstebørs målt etter markedskapitalisering.[28] Mongolia er siden1997 medlem avVerdens handelsorganisasjon, og har uttrykt ønske om økt deltakelse i handelen internt iAsia.[12]
Kjærlighet til sitt opphav og hjemsted er viktige verdier i den mongolske kulturen, og er noe som går igjen i alt fra eldre litterære verk til dagens mongolske populærmusikk. Gjestfrihet er så viktig for livet på steppene, at det nesten er noe som tas for gitt. Mongolene har tradisjonelt hatt en forkjærlighet for helter, og det mongolske ordet for helt,baatar, er vanlig i personnavn og opptrer dessuten i navnet på landets hovedstadUlaanbaatar (også kaltUlan Bator).
Ger er det mongolske ordet forjurt. Jurtene er en viktig del av mongolenes nasjonale identitet, og den dag i dag bort det fortsatt mange mongoler i disse tradisjonelle teltene. Ordetger betyr også «hjem», og denne ordstammen gir dessuten opphav til en rekke andre ord. Et eksempel ergerlek, som betyr «å gifte seg».
Under kommuniststyret varutdanning et av de store satsingsområdene i Mongolia, og i denne perioden bleanalfabetismen praktisk talt utryddet ved at det ble opprettet periodiskekostskoler for barn fra nomadiske familier. (I2003 var 2 % av befolkningen i Mongolia analfabeter.) Siden demokratiseringen i1992 har landets utdanningssystem beveget seg bort fra denne ordningen. Opplæring i og om Mongolias gamle tradisjoner står sentralt i utdanningssystemet, samtidig som påvirkning fra vestlige land har gjort seg gjeldende siden1990-årene.
En tiårig obligatorisk skole har vært obligatorisk for alle barn mellom seks og 16 år, hvorav seks av dem er barneskole og fire år ungdomsskole. Den obligatoriske skolegangen er imidlertid blitt utvidet med to år for alle førsteklassinger fra og med skoleåret 2008-2009; det nye systemet vil således ikke være ferdig innført før skoleåret2019–2020. Videre er det tilbud om opplæring i yrkesfag for ungdom i alderen 16-18 år. Det finnes i dag sjuuniversiteter i Mongolia. Statsuniversitetet i Ulan Bator er landets største og eldste universitet (grunnlagt1942), og hadde i2006 cirka 12 000 immatrikulerte studenter.
Mongolske medier har fått betydelig større pressefrihet som følge av demokratiseringen som startet i 1990-årene
Den mongolske pressen fikk i1920-årene sterke band tilSovjetunionen gjennomDet mongolske folkets revolusjonære parti (MFRP), da avisenÜnen («Sannhet»), som minnet mye om sovjetiskePravda, ble etablert. Myndighetene hadde sterk kontroll over mediene fram til de demokratiske reformene i 1990-årene, og før dette var heller ikke uavhengige medier tillatt i Mongolia. Først i1999 ble de statlig eide avisene privatisert.
Det samlede avisopplaget i Mongolia har i lengre tid vært fallende (134,1 millioner i 1990 mot 18,5 millioner i 2003), og i dag finnes det ingen regulære dagsaviser i landet. Det finnes seks riksdekkende aviser, og noen av dem kommer i mer enn 300 utgaver i året. I 2003 var avisenÖdriin Sonin landets største med et opplag på rundt 14 200. Foruten avisene finnes det et utall andre publikasjoner som kommer ut med ujevne mellomrom og med ulik hyppighet.Det finnes ett statlig radiokringkastingsselskap (Mongolradio, grunnlagt1934) og ett statlig fjernsynsselskap (Mongolteleviz, grunnlagt1967). Mongolradio sender i tre kanaler (to påmongolsk og én påkasakhisk), mens Mongolteleviz sender i to kanaler. Imidlertid kan bare én tredjedel av landets innbyggere få inn den statlige TV-kanalen. Utenom disse statlige selskapene, finnes det en rekke private radio- og TV-stasjoner i landet. Det er dessuten planlagt at de to statlig eide radio- og fjernsynsselskapene skal privatiseres.
Siden1990 har denforventede levealderen ogspedbarnsdødeligheten i Mongolia henholdsvis steget og sunket jevnt, både som følge av sosiale endringer og forbedringer ihelsevesenet. Det er likevel betydelige rom for forbedringer, særlig i grisgrendte strøk.[29] Spedbarnsdødeligheten i Mongolia ligger på 4,3 %,[30] mens forventet levealder for kvinner er på 70 år. Det tilsvarende tallet for menn er 65 år. Landetssamlede fruktbarhetstall (SFT) er på 1,87.[8]
Landets helsevesen omfatter blant annet 17 spesialiserte sykehus, fire regionale diagnostikk- og behandlingssentre, ni distriktssykehus, 21 aimagsykehus og 323 sum-sykehus. I tillegg kommer 536 private sykehus. I 2002 fantes det 33273 helsearbeidere i landet, hvorav 6823 var leger. Det er 75,7 sykehussenger per 10 000 innbyggere i Mongolia.
Mongolenes hemmelige historie omtaler en sanglitteratur med bruk avtrommer ved sammenkomster,sjamansangere og om diktersangeres politiske rolle. For eksempel ga Djengis Khan felespilleren Arghasun politiske oppdrag, og Arghun Khan sendte i1289 en bard som sendebud tilFilip den gode avFrankrike.
Instrumentalensembler har en viktig posisjon i mongolsk musikk; tidligere bare ved herskernes hoff, men senere også innen folkemusikken.Amankhuur (munnharpe),tomshu (tostrengetlutt),morin khuur (tostrengetfele),yatang (siter) oglimbe (bambustverrfløyte) er noen eksempler på sentrale instrumenter i den mongolske musikken. Ellers domineres musikken av vokale former, blant annet lange episke viser og strofiske sanger som fremføres enten solistisk eller akkompagnert av fele.Overtonesang er en spesiell vokalteknikk hvor sangeren lager en dyp grunntone samtidig som han fremhever enkelte høye deltoner. Dette gjør at det oppstår en tostemmig effekt, ikke ulikt en munnharpe.
Strupesang er en viktig del av den mongolske musikk-kulturen og er særlig kjent blant tyrkisk-mongolske stammer iAtlaj ogSajanfjellene i det vestlige Mongolia.[31]
I det 20. århundre ble vestlig,klassisk musikk introdusert og blandet med tradisjonelle, mongolske elementer av enkelte komponister. Mot slutten av århundret har også modernepop- ogrock, forutenhiphop, blitt populært blant yngre musikere. Den mongolske populærmusikkscenen er for det meste konsentrert rundt hovedstaden Ulan Bator og er lite kjent utenfor landets grenser.
I 2016 ble det mongolskmetal/hardrock bandThe Hu dannet, de er ikke bare populære i Mongolia men også i vesten. De spiller tradisjonell mongolsk instrumentering, inkludertMorin khuur,Tovshuur og fremfører mongolskstrupesang, bandet musikkstil sin for "hunnu rock", hu inspirert av Hunnu, et gammelt mongolsk imperium, kjent somhunere i vestlig kultur. Noen av bandets tekster inkluderer gamle mongolske krigsrop og poesi.
Eldre mongolsklitteratur er for det meste religiøs (buddhistisk) litteratur oversatt fratibetansk. Det betydeligste verket i den eldre mongolske litteraturen er imidlertid den historiske krønikebokenMongolenes hemmelige historie. Det finnes en rekke slike historiske krøniker fra Mongolia, eksempelvisAltan Tobtsji ogSanngan Setsjen.
Den moderne mongolske litteraturen har vært under sterk kommunistisk innflytelse, men har også brukt motiver fra eldre tider. Sjangere somlyrikk,roman ogdrama står sterkt. Blant de viktigste forfatterne fra moderne tid finner man Dasjdordjijn Natsagdordsj (1906–1937), kjent for sine skuespill og dikt; Tsendijn Damdinsüren (1908–1986), som stod for en mengde litteraturhistoriske arbeider og oversettelser av klassiske verker, og T. Lodoidamba (1917–), kjent for sine romaner.
Noen av de tidligste mongolske kunstuttrykkene erhelleristninger ogbronse- ogkobbervåpen med framstillinger av dyr fra tidligbronsealder. Det er også funnet steler i stein (utført i den skytiske dyrestilen) frajernalderen. Under det tyrkiske khunatet (552–745) ble det laget gravmonumenter, menneskelignende steinskulpturer og steler i stein på skilpaddeformede fundamenter.
Mongolsk kunst har blitt sterkt påvirket av buddhismens viktige posisjon, og fra begynnelsen av 1200-tallet kan man se spor av indisk, kinesisk og tibetansk innflytelse. Den lamaistiske skulpturen nådde sitt kunstneriske høydepunkt på 1600- og 1700-tallet med mestere som Dzanabadzar (1635–1723).
I folkekunsten finnes det en rekke lokale mønstre utøfrt i tekstiler og metall. I det 20. århundre var den mongolske malerkunsten sterkt påvirket av sovjetisk kunst.
Nadaam (mongolsk for «leker») er en type tradisjonelle festivaler som arrangeres i Mongolia om sommeren. Den største av festivalene arrangeres i Ulan Bator mellom den11. og13. juli hvert år. Lekene består av mongolskbryting,bueskyting ogridning. Tradisjonelt har bare menn deltatt i konkurransene, men i senere år har også kvinner fått lov til å delta i bueskytingen og ridningen.
Tradisjonelle idretter som hesteridning og mongolsk bryting er veldig populære, men idretter sombordtennis,basketball ogfotball blir stadig mer populære. Dessuten har flere mongolske brytere gjort suksess ijapansksumobryting. Naidangijn Tüvshinbajar tok Mongolias førsteolympiske gullmedalje noensinne da han vant mennenes hundrekilosklasse underlekene iBeijing i2008.[32] Flere mongolske kvinner har vært suksessrike i pistolskyting: Otrjadyn Gündegmaa vant en sølvmedalje under OL i 2008 og Munkhbayar Dorjsuren (som nå representererTyskland) er to ganger verdensmester og dobbel bronsemedaljevinner i OL (1992 og 2008).
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
2003 – Den tradisjonelle og åndelige musikken utført på den mongolske hestehårsfiolinenMorin Khuur
^Thomas E. Ewing, "Russia, China, and the Origins of the Mongolian People's Republic, 1911-1921: A Reappraisal", in:The Slavonic and East European Review, Vol. 58, No. 3 (Jul., 1980), pp. 399, 414, 415, 417, 421
.jpg)
.svg)
