Mondofilm (fra detitalienske ordet for «verden») er en typedokumentarfilm innenexploitationsjangeren. Filmene omhandler som oftest sensasjonelle ogtabubelagte tema somsex ogdød, og sjangeren har derfor også blitt beskrevet som «sjokkumentar».[1] I filmene blir det brukt en kombinasjon av ektedokumentarklipp og iscenesatte klipp som blir fremstilt som ekte. Sjangeren kan noen ganger minne omfiktiv dokumentarfilm. Vanlige trekk ved mondofilmer var framheving av sjokkerende emner som død og sex, narkotika, forbrytelser, utenlandske kulturer (som var enten meget forenklet, feilaktig ellerrasistisk framstilt),[2] men over tid var det særlig emner av død, både ekte og falsk, som preget filmene.[1]
En kuriøs italiensk mondofilm,Svezia, Inferno e Paradiso av Luigi Scattini fra1968, med svensk tittelSverige - Himmel eller helvete, framstilteSverige som et seksuelt fordervet land med skyhøy selvmordsstatistikk, enormt misbruk avnarkotiske stoffer og motorsykkelgjenger, foruten en endeløs mengde blonde kvinner, oglesbiskenattklubber.[3] Det er åpenbart at denne filmen ikke dempet noen av mytene som utenomverden måtte ha om Sverige på slutten av 1960-tallet.
Selv om det hadde vært tidligere filmer somEuropean Nights (1959) ogWorld by Night (1960) som muligens kan det bli pekt på som eksempler på sjangeren,[4] er opprinnelsen til mondodokumentaren vanligvis sporet tilbake til den italienske filmenMondo Cane («En hundeverden») som ble gjort i1962 av Paolo Cavara, Gualtiero Jacopetti og Franco Prosperi, og framsto som en kommersiell suksess.[5][6][7]
Dokumentarfilmer som imiterte tilnærmingen tilMondo Cane på1960-tallet hadde ofte begrepet «mondo» på et eller annet vis i tittelen, selv om resten av tittelen var på engelsk. En del eksempler erMondo Bizarro,Mondo Daytona,Mondo Mod,Mondo Infame ogMondo Hollywood (1967).[8] Selv filmer utenfor sjangeren fulgte mønsteret:Mondo Trasho,Mondo Weirdo: A Trip to Paranoia Paradise,Mondo Keyhole[9] ogMondo Brutale (som faktisk var en tysk utgave avWes Cravens filmThe Last House on the Left)[10] ble alle gitt betegnelsen som «mundo», men ingen av dem var virkelige mondodokumentarer. Mot 1970-tallet begynte denne navnkonvensjonen å gå av moten og færre mondofilmer identifiserte seg på således i sine titler.[8]
I årenes løp forsøkte filmprodusentene å toppe hverandre i sjokkverdi for å trekke publikum. Grusomhet mot dyr, ulykker, primitiv initieringritualer og kirurgi er vanlige opplegg for en typisk mondofilm. Mye av handlingen er også iscenesatt, selv om det hevdes at det er kun «virkeligheten» som dokumenteres. Emner som er dekket av mondofilmer er også sex (Mondo Sex ogMondo Sexualis USA); kjendiser (Mondo Elvis ogMondo Lugosi); ungdomskultur (Mondo Teeno) oghomoseksuell subkultur (Mondo Rocco).
Russ Meyers filmMondo Topless (1966) var en av få «dokumentarer» begrenset til den gamle «old midnight»-distribusjonen (små TV-kanaler etter midnatt) i tiden førVHS videokassettene. Filmen undersøktestrippeklubbene iSan Francisco på 1960-tallet i en tid da strippeklubber var en nyhet i USA og begrenset til havnebyer som San Francisco. Andre eksempler på sjangeren erMondo New York (1988) av Harvey Keith som viste fra livene og aktivitetene til nattklubbsartister påManhattan.
På1980-tallet kom det en oppblomstring av mondofilmer, men disse fokuserte nesten utelukkende på død framfor på kultur og levevis. FilmserienFaces of Death er antagelig de best kjente eksemplene på disse mondofilmene, eller «dødsfilmer» som ble kalt. Fortsatt var det iscenesatt filming som ble hevdet å være «ekte», men tidvis var genuine opptak innimellom, somobduksjoner, selvmord, ulykker og andre kuriositeter.
Et antall filmer har gjort parodier over sjangeren i årenes løp. Eksempler erMr. Mike's Mondo Video (1979) avSaturday Night LivesMichael O'Donoghue ogThere Sex After Death? (1971) av Jeanne og Alan Abel.