De fleste monarker har i dag bare ensymbolsk rolle; som et symbol for land,nasjon og statsmyndighet. Monarken symboliserer ogsåtradisjon og kontinuitet. Formelt kan de likevel ha en meget stor makt i henhold tilgrunnloven. Svært få av de vestlige monarkene har i dag anledning til å delta i partipolitikken, verken som debattant eller som stemmeberettiget. Men det skal finnes eksempler på at de vesteuropeiske monarkene har tatt opp viktige samfunnsproblemer over partipolitisk nivå. Når de ytrer seg, kan det utløse en debatt. I Norge skjer dette bl.a. i Kongens kringkastedenyttårstale. Derimot er det regjeringen og ikke kongen som ytrer seg iTrontalen som kongen leser opp vedStortingets åpning.
Kong Haakon VII tok personlig initiativ til at Christopher Hornsrud ble utnevnt til statsminister i 1928.
Dagens monarker kan ha skaffet seg betydelig erfaring og kunnskap gjennom sitt virke. De kan derfor drøfte samfunnsspørsmål med statsministeren og statsrådene, men kan ikke ta opp partipolitiske spørsmål uten å komme i strid med sin rolle. Norges konge utpeker den nye regjeringssjefen etter den avgående statsministerens anbefaling. Da Norge i1928 utnevnte landets førstearbeiderpartiregjering, var det kongHaakon VII[5] som personlig tok dette initiativet på bakgrunn av den parlamentariske situasjonen.
Kongen personlig hadde, før 1905, en anledning iht. Grunnloven §78, til å nekte å underskrive en ny lov, noe som kunne utsette lovens ikrafttredelse betydelig ved at loven ble sendt tilbake tilOdelstinget for ny behandling. Grunnloven §79 sier at i så fall må to påfølgende Storting stemme for loven for at den skal bli gyldig uten Kongens samtykke. Etter 1905 er det regjeringen og ikke kongen personlig som kan utøve slike rettigheter.
Den norske kongens rett til å nekte å sanksjonere en lov er benyttet i nyere tid: En lov omtvungen lønnsnemd måtte vedtas for å stoppe (eller unngå) en streik. Prosessen er den samme som for andre lover, den skal vedtas avkongen i statsråd. Men da loven kom frem til statsråd, var streiken opphørt av andre grunner, det var med andre ord ikke lenger bruk for den. Kongen nektet da å sanksjonere loven.
I et konstitusjonelt monarki, som det norske, har kongen i henhold til Grunnloven den øverste og avgjørende makt i alle grunnleggende saker, men det er underforstått at det er kongens råd (Regjeringen) som skal utøve makten. Kongen skal ikke utøve regjeringsmakten, men kun underskrive vedtakene. Noe annet kan bare gjelde i nasjonale krisesituasjoner. Kong Haakon VII utøvde slik makt daTyskland invaderte Norge i1940 og da daværende regjeringssjefJohan Nygaardsvold istatsråd påHamar var klar til å overgi seg. Dagen etter, den10. april avviste kong Haakon den tyske sendemannen dr.Curt Bräuers krav om å utnevne en regjering ledet avVidkun Quisling.
Kongen har en viss myndighet overfor medlemmene av kongefamilien. Det er kongen personlig som tildeler prinser og prinsesser deres titler. Monarken innstifter, godkjenner og deler selv ut de kongeligeordener ogmedaljer i henhold tildiplomatisk protokoll og fortjeneste. I Norge er det egneordensråd som avgjør dette for de offisielle ordenene.
_(cropped).jpg)
_by_Sandro_Halank%25E2%2580%2593107_(cropped).jpg)
.jpg)
.jpg)
_(crop).jpg)
.jpg)