«Mona Lisa»[a] er et portrett malt av den italienske kunstnerenLeonardo da Vinci, og er et av verdens mest kjente kunstverk. Det er malt iolje på poppeltavle i årene ca. 1503–1519 og kjøpt av kongFrans I av Frankrike. Det er i dag eid av den franske stat og er fast utstilt vedMusée du Louvre i Paris.
Maleriet er et halvlengdeportrett og viser en sittende kvinne,Lisa del Giocondo, hvis ansiktsuttrykk har blitt hyppig beskrevet som gåtefullt.[6] Det tvetydige i subjektets uttrykk, den monumentale i komposisjonen, og den finurlige modelleringen av formene og atmosfærens illusjonisme var nyskapende kvaliteter som har bidratt til maleriets fortsatte fascinasjon og i studiet av verket.[7] Særlig gjelder dette det gåtefulle og uutgrunnelige smil, om enn ikke unikt for nettopp dette bildet, men som går igjen i flere av Leonardos malerier ved at øyekrokene og munnviken er bevisst malt uklare i en teknikk som kallessfumato. Bildet er betraktet og anerkjent,karikert og ettersøkt av besøkende ved Louvre som et av de mest berømte malerier i verden.[8][9]
Selvportrett av Leonardo da Vinci, utført irød kritt en gang mellom 1512 og 1515
Leonardo da Vinci begynte å male Mona Lisa i 1503 eller 1504 iFirenze i Italia.[10] I henhold til Da Vincis samtidige,Giorgio Vasari, «... etter at han hadde hengt nølende over det i fire år, forlot han det uferdig...»[11] Det er velkjent at en slik oppførsel var vanlig for mange av maleriene til Leonardo, og senere i livet angret han på at «aldri hadde fullført et eneste verk».[12]
Leonardo er antatt å ha fortsatt å arbeide med Mona Lisa i ytterligere tre år etter at han flyttet til Frankrike og for å ha fullført det kort tid før han døde i 1519.[13] Leonardo tok med seg maleriet fra Italia og til Frankrike i 1516 da kong Frans I inviterte maleren til å arbeide vedClos Lucé i nærheten av kongens slott iAmboise. Mest sannsynlig er det gjennom arvingene til Leonardos assistent Salai,[14] at kongen kjøpte maleriet for 4000écus og oppbevarte det vedChâteau Fontainebleau hvor det ble værende inntil det ble gitt til kongLudvig XIV. Kongen flyttet maleriet tilslottet i Versailles. Etterden franske revolusjonen ble det flyttet tilLouvre.Napoléon Bonaparte fikk det fraktet til sitt soverom ipalasset i Tuileriene; senere ble det igjen levert tilbake til Louvre. Underden fransk-prøyssiske krig (1870–1871) ble det flyttet fra Louvre og tilarsenal de Brest (et militæranlegg iBrest i Bretagne).[15]
Det har vært mye spekulasjon om maleriets modell og landskapet i bakgrunnen. For eksempel, at Leonardo antagelig gjenga sin modell korrekt, ettersom hennes skjønnhet ikke er slående, «hva enten den vurderes ut fra senquattrocento (1400-tallet) eller standardene i det 21. århundre».[16] En del kunsthistorikere med spesialisering i østlig eller asiatisk kunst, slik somYukio Yashiro, har også hevdet at landskapet i bakgrunnen i bildet var påvirket av kinesisk billedkunst;[17] skjønt det ikke finnes holdepunkter for noe slikt.[17]
Mona Lisa var faktisk ikke særlig godt kjent før på midten av 1800-tallet, da kunstnere fra den begynnendesymbolisme-bevegelsen begynte å verdsette dets kvaliteter, og knyttet det til deres egne ideer om femininmystikk. KritikerenWalter Pater uttrykte i sittessay fra 1867 om Leonardo dette synet ved å beskrive figuren i maleriet som en form for mystisk legemliggjøring av evig feminitet som er «eldre enn fjellet hun sitter ved», og «har vært død mange ganger og lært seg gravens hemmeligheter».[18]
Mona Lisa er navngitt etterLisa del Giocondo,[19] et medlem av familien Gherardini iFirenze ogToscana og hustru av den rike florentinske silkehandleren Francesco del Giocondo.[14] Maleriet ble bestilt for deres nye hjem og for å feire fødselen til deres andre sønn Andrea.[20] Modellens identitet ble fastlagt vedUniversitetet i Heidelberg i 2005 av en bibliotekar som oppdaget en anmerkning i margen av en bok fra 1503 som var blitt skrevet avAgostino Vespucci.[21]
Nakenstudie av da Vinci for «La Gioconda» (ca. 1503)
Den første omtalen av bildet finnes hos den italienske kunsthistorikerensGiorgio Vasari, som iDelle Vite de' più eccellenti pittori, scultori, ed architettori (Om livet til de mest framstående malere, skulptører og arkitekter) fra 1568 beskriver et bilde som Leonardo da Vinci skulle ha malt av den florentinske adelsdamenLisa Gherardini (Lisa del Giocondo). Vasari omtaler henne i høviske vendinger som «Madonna Lisa» (Fru Lisa), som seinere er blitt til Monna Lisa. Hun var gift medFrancesco del Giocondo - derav det italienske navnet på bildet. Beskrivelsen stemmer dårlig overens med bildet, og enda Vasari ikke selv hadde sett maleriet, er det mulig at det er et annet portrett ennMona Lisa han omtaler.
En teori framsatt av kunsthistorikerenMaike Vogt-Lüerssen er at bildet forestillerIsabella av Napoli (Isabella av Aragón), hertuginne avMilano. Leonardo var hoffmaler for hertugen av Milano i 11 år. Vogt-Lüerssen mener at mønsteret på modellens mørkegrønne drakt indikerer at hun var et medlem avhuset Visconti-Sforza. Hun mener bildet var det første offisielle portrettet av den nye hertuginnen, og at det er malt i 1489 - og ikke 1503, som andre kilder hevder. Vogt-Lüerssen peker også på at det er en likhet mellomMona Lisa og andre portretter av Isabella.[22]
«Mona Lisa» i Louvre, 1911.
Maleriets tittel stammer fra en beskrivelse avGiorgio Vasari i hans biografi over Leonardo som ble utgitt i 1550, 31 år etter kunstnerens død. «Leonardo tok på seg å male, for Francesco del Giocondo, portrettet av Mona Lisa, hans hustru...»[11] (en versjon på italiensk,Prese Lionardo a fare per Francesco del Giocondo il ritratto di mona Lisa sua moglie)[23] På italiensk harma donna betydningen min frue. Dette ble trukket sammen tilmadonna, og dens sammentrekning tilmona. «Mona» er således en høflig tiltaleform, tilsvarende til engelskeMa’am,Madam, ellermy lady. På moderne italiensk er kortformen av «modonna» ofte stavet «Monna», slik at tittelen tidvis bli gjengitt som «Monna Lisa», sjelden på engelsk eller norsk, men mer vanlig i romanske språk som fransk og italiensk.
Etter Leonardos død i 1525 ble hans assistent Salai eier av portrettet etter at det var blitt testamentert til ham. I Salais personlige papirer var det kalt for «la Gioconda». Det er italiensk for «munter», «glad» eller «jovial», Gioconda ble et kallenavn på modellen, et ordspill på den feminine formen av hennes gifte navn Giocondo og hennes sinnelag.[14][24] På fransk har tittelen «La Joconde» den samme dobbelbetydning.
I årenes løp har det blitt fremmet flere alternative oppfatninger. En del forskere har argumentert for at Lisa del Giocondo var modell for et annet portrett, identifisert for minst fire andre malerier som «Mona Lisa» i henhold til Vasari.[25][26] Flere andre mennesker har blitt foreslått som emne for maleriet.[27]Sigmund Freud mente at det berømte halvsmilet var et gjenfunnet minne om Leonardos mor.[28] Andre foreslått Leonardo's mor,[29]Isabella av Napoli,[30]Cecilia Gallerani,[31]Costanza d'Avalos,[27]Isabella d'Este, Pacifica Brandano eller Brandino, Isabela Gualanda,Caterina Sforza, og faktisk også Leonardo selv.[32][33] I dag er det enighet blant kunsthistorikere at malerieter en avbildning av Lisa del Giocondo, noe som også har vært det tradisjonelle synet.[21]
Da Vinci benyttet en pyramideform som kvinnen er plassert enkelt og rolig innenfor dennes rom i maleriet. Hennes hender former fronthjørnet av pyramiden. Hennes bryst, nakke og ansikt skinner i det samme lyset som modellerer hennes hender. Lyset gir et mangfold til overflaten av underliggende geometri av sfærer og sirkler. Da Vinci viser til et tilsynelatende enkelt skjema for sittende, kvinnelige figurer: bildet av den sittendeMadonna som var utbredt på denne tiden. Han modifiserer effektivt dette skjemaet for å skape det visuelle inntrykket av distanse mellom modellen og tilskueren. Armlenet på stolen fungerer som et element som skiller Mona Lisa fra tilskueren.
Kvinnen sitter markert rett med armene foldet, noe som også er et tegn på hennes reserverte holdning. Kun hennes blikk er festet på tilskueren og synes å ønske den som er foran henne til en stille kommunikasjon. Ettersom det skinnende ansiktet er praktisk talt innrammet med ulike mørkere elementer, som hår, slør og skygger, blir tilskuerens tiltrekning til det gitt et større omfang. Kvinnen synes levende ved et uvanlig malerisk grep, som da Vinci oppnådde ved sin nye metode ved ikke å tegne omriss: «Når maleren ikke trekker konturene helt skarpt opp, når lys og skygge glir over i hverandre, vil inntrykket av tørrhet og stivhet forsvinne,» skrev den engelske kunsthistorikerenErnst Gombrich. «Alle som har forsøkt å tegne et ansikt, vet at uttrykket stort sett konsentrer seg om to steder: munnvikene og øyenkrokene.»[34] Da Vincis teknikk var å gjøre disse partiene av ansiktet uskarpe, og således overlate en del av oppfatningen til betrakteren. At disse partiene ligger i bløt skygge, er «grunnen til at vi aldri vet hvilken sinnsstemning Mona Lisa er i. Det er som om ansiktsuttrykket unnslipper oss.»[35] Denne maleteknikken kallessfumato og kan oversettes med noe sånt som «tåkete» eller «disig». Ordet er avledet fra det italienskefumo, som betyr «røyk». Leonardo da Vinci beskrev selvsfumato som «uten linjer eller kanter, på samme måte som røyk, eller bortenfor området for fokus.»[36] Det er ingen antydning om en nær eller intim dialog mellom kvinnen og betrakteren, slik som i tilfellet medPortrettet av Baldassare Castiglione (også i Louvre), malt avRafael rundt ti år senere, og uten tvil påvirket avMona Lisa.
Detalj av Mona Lisas hender, hennes høyre hånd hviler på hennes venstre. Leonardo valgte denne håndbevegelsen framfor en giftering, for således å kunne avbilde henne som en dydig kvinne og trofast hustru.[37]
Maleriet av Mona Lisa var blant de første portretter som avbildet modellen sittende foran et fiktivt landskap, og da Vinci er blant de først malerne som benyttet seg av luftperspektiv.[38] Den gåtefulle kvinnen er portrettert sittende i noe som synes å være en åpenloggia, en overbygget gang med mørke søyler som står på begge sider. Bak henne er det et utstrakt landskap som skråner mot isdekkede fjelltopper. Svingende stier og en fjern bro gir kun en liten antydning om menneskelig tilstedeværelse. Gombrich har i sin analyse av bildet gitt bakgrunnen samme betydning som effekten avsfumato i modellens ansikt. Kun en stor mester kunne ta samme risikoen som Leonardo ved å gjøre de to halvpartene av bakgrunnen på hver side av kvinnen ulike.Horisonten ser ut til å ligge adskillig lavere til venstre enn til høyre. «Når vi ser på venstre del av bildet, vil derfor figuren på en måte virke høyere og mer oppreist enn når vi ser på høyre del. Ansiktet synes også å forandre seg når vi flytter blikket. For heller ikke her er begge halvdeler nøyaktig like.»[35]
Analyse av Mona Lisa. I tillegg til de nevnte pyramideformene kan man også danne seg en spissere pyramide av modellens totale former.
Det drømmeaktige fantasilandskapet påvirker denpsykologiske oppfatningen av kvinnen sentralt i bildet. De sensuelle kurvene i kvinnens hår og klær gjenspeiles i de bølgende dalene og elvene i landskapet. De uklare omrissene, den grasiøse figuren, den dramatiske kontrasten mellom lys og mørke, og den totale følelsen av ro er karakteristisk for da Vincis stil. Den ekspressive syntese som Leonardo da Vinci oppnådde mellom kvinnen og landskapet gjør det diskutabelt omMona Lisa var ment som et tradisjonelt portrett, ettersom det representerer et ideal framfor en virkelig kvinne. Følelsen av harmoni som er oppnådd i maleriet, særlig i modellens svake, utydelige smil, reflekterer ideen om en forbindelse mellom menneskelighet og natur.
Mona Lisa har ingen klart synlige øyenbryn eller øyenvipper. En del forskere har hevdet at det var vanlig for fornemme kvinner for denne tiden å fjerne disse hårene som ble betraktet som skjemmende.[39][40] I 2007 annonserte den franske ingeniøren Pascal Cotte at hansskanning av maleriet med ultrahøy oppløsning hadde avslørt at Mona Lisa opprinnelig ble malt med øyenvipper og langt mer synlige øyenbryn, men at disse gradvis forsvant over tid, kanskje som et resultat av for grundig rensning.[41] For moderne øyne har de bortimot usynlige øyenbrynene bidratt til bildets semiabstrakte kvalitet.
Detalj av ansiktet som viser Leonardossfumato-teknikk, særlig i skyggeleggingen rundt øynene.
Mona Lisa er ikke malt på lerret, men på tynne bord av poppeltre, og utført i renessansens kjentesfumato-teknikk.
Kvinnen på bildet vises i halvfigur, med et fjernt landskap i bakgrunnen. På et tidspunkt etter Leonardos død ble bildet beskåret ved at et bord på hver side ble fjernet. Opprinnelig var Mona Lisa plassert mellom to søyler, som en kan se på tidlige kopier. Kanten av fundamentene er fortsatt synlig. Bildet er komponert over en pyramideform, der de foldede hendene danner det fremre hjørnet. Brystet, halsen og ansiktet gløder i det samme lyset som faller over hendene. Kvinnen i maleriet har ingen klareøyenbryn, dette forklares av forskere med at øyebryn på 1500-tallet ble sett på som skjemmende og stygt.[42]
Den gåtefulle kvinneskikkelsen ses sittende i en åpenloggia, selv om dette er blitt mindre tydelig etter at søylene på hver side ble fjernet en tid etter Leonardos død. Maleriet er et av de tidligste eksemplene på et portrett der et landskap danner bakgrunnen. Samspillet mellom kvinnens myke former og det øde landskapets slyngede veier skaper en særegen følelse av harmoni og enhet mellom menneske og natur.
Mona Lisa har vært analysert og restaurert flere ganger, ogrøntgenfotografier har avdekket tre tidligere versjoner under den foreliggende. I det siste har en registrert at treverket viser tegn til begynnende forfall, og museumskuratorene uttrykker bekymring for framtiden til kunstverket.
Maleriet henger iMusée du Louvre i Paris. 21. august 1911 ble maleriet stjålet av en italiensk håndverker,Vincenzo Peruggia, kanskje med hjelp fra flere.[43] Neste dag komLouis Béroud, kjent for å male og selge kopier av berømte kunstverker, for å lage en kopi avMona Lisa; men da han gikk inn i Salon Carré hvor maleriet hadde vært utstilt de siste fem årene, fant han bare fire jernkroker. Béroud alarmerte vaktene som lette i timevis ut fra en antagelse om at maleriet var lånt bort for rengjøring eller fotografering - inntil det endelig ble fastslått at maleriet var stjålet. Skandalen var enorm: Louvre var stengt en hel uke, museumsledelsen fikk sparken, den franske grensen ble stengt mens alle skip og tog ble gjennomsøkt, og en dusør på 25.000francs ble utlovet for maleriet.[44]
Den franske poetenGuillaume Apollinaire som en gang hadde krevd at Louvre måtte bli «brent ned», ble mistenkt og satt en stund fengslet. Han var et hengivent medlem avPicassosmodernistiske krets, kjent somla bande de Picasso og «de ville menn fra Paris». Politiet så på dem som en ring av kunsttyver, utspekulerte nok til å stjeleMona Lisa. Selv om hverken Apollinaire eller Picasso faktisk hadde kjennskap til tyveriet, hadde Picasso kjøpt to små stjålneiberiske skulpturer av Apollinaires sekretær Géry-Piéret. Denne hadde spurt Apllinaires venninne Marie Laurencin om hun «trengte noe fra Louvre». Marie svarte nei, men andre sa ja, og Géry-Piéret rappet de to små hodene som i 1907 havnet i Picassosatelier i Boulevard de Clichy nr 11. Den rå utformingen av disse hodene kom til å endre kunsthistorien ved å gi Picasso tiltro til sitt prosjektDemoiselles d’Avignon. Géry-Piéret dro til USA, men i 1911 kom han blakk tilbake til Paris. Samme år bleMona Lisa stjålet. Géry-Piéret på sin side hadde rappet enfønikisk statue fra museet. Han kontaktet en avis anonymt og tilbød å levere statuen tilbake mot løsepenger. Journalisten koblet raskt tyveriet til de stjålne hodene hos Picasso, og Apollinaire prøvde desperat å få tak i vennen, som imidlertid var reist sørpå medGeorges Braque. Da Picasso kom tilbake, skal han og Apollinaire ha levert tilbake skulpturene med journalisten som mellommann.[45]
Apollinaire innrømmet alt i retten, mens Picasso som i panikk hadde vært på nippet til å kaste tyvegodset iSeinen, gråt og påstod hysterisk at han aldri hadde møtt Apollinaire. Overmannet av alle de selvmotsigende og meningsløse vitneutsagnene fikk dommer Henri Drioux nok av hele saken, og begge menn ble løslatt etter en streng formaning.[46] Den virkelige tyven, Peruggia, var en italiensk patriot som mente at Leonardos maleri burde returneres til Italia og henge på et italiensk museum. Peruggia kan også ha blitt motivert av en venn som solgte kopier av maleriet. Disse ville steget i pris hvis originalen forsvant. Etter å ha holdt maleriet skjult i sin leilighet i to år, ble Peruggia utålmodig og forsøkte å selge det til direktørene avUffiziene iFirenze; dermed ble han tatt. Maleriet ble imidlertid stilt ut over hele Italia før det ble levert tilbake til Louvre. Peruggia ble rost for sinpatriotisme i hjemlandet. Forsvaret tilkalte enpsykiater, som vurderte at Perugia var «intellektuelt begrenset», og han fikk en redusert dom på syv måneder. Siden han alt hadde sittet i fengsel i nesten åtte måneder, ble han løslatt.[47]
13. desember 1913 kom maleriet igjen opp på veggen i Louvre etter to år på avveie.Theophile Gautier mente at «Mona Lisas smil nå hadde fått noe triumferende over seg». 11. juni 1939 ville russeren Stanislaus Bogousslasky stjele Mona Lisa. Men nå stod det alltid vakt ved maleriet, så i stedet tok hanWatteausDen indifferente.[48] Han ble arrestert to måneder senere. Pga de to kunsttyveriene like før utbruddene av bådeførste ogandre verdenskrig, oppstod det en overtro om at et større tyveri fra Louvre innvarslet krig.[49]
I 1939 ble det arrangert en stor da Vinci-utstilling iMilano.Kong George lånte ut 19 av sine Leonardo-tegninger, mensVictoria and Albert Museum sendte kunstnerens notatbøker. Frankrike lovet å låne utMona Lisa som del av en hemmelig avtale i håp om å unngå krig mellom de to landene. Men den politiske situasjonen forverret seg, og maleriet ble aldri sendt.[50]
Under andre verdenskrig ble maleriet brakt i sikkerhet. Direktøren for Louvre, Jacques Jaujard, ledet en hemmelig aksjon for å få så mange mesterverker som mulig i dekning. Det minnet om en militær operasjon, med hundrevis av arbeidere og frivillige som hjalp til med transporten. 25. august 1939, like førinvasjonen av Polen, stengte Jaujard museet i tre dager. Han hevdet at det dreide seg om utbedringer. Første dagen ble de 800 kjenteste verkene tatt ned fra veggene, inkludertMona Lisa. Neste dag var nesten 4.000 verker ferdig pakket og båret ut i ventende kjøretøyer - lastebiler, privatbiler, ambulanser og drosjer.[51] - først til Château d'Amboise, deretter tilklosteret Abbaye de Loc-Dieu iAveyron og så til Château de Chambord, og til sist tilMusée Ingres iMontauban. Da tyskerne flyktet, ble bildet evakuert til Montal i Sør-Frankrike i enkonvoi med 65 lastebiler med kunstverk. 300 soldater fraSS-divisjon «Das Reich» hadde fått ordre om å utføre en hevnaksjon som straff forden franske motstandsbevegelsens angrep noen dager før. De vurderte å ødelegge kunstverkene fra Louvre, men museumsinspektøren fremholdt at den kunstinteresserteGöring ville bli rasende om så skjedde.Allierte soldater fantMona Lisa i en etterlatt ambulanse, og derfra kom det tilbake til Louvre, hvorde Gaulle lotWinston Churchill få lov til å berøre det.[52]
Etter krigen og tilbake i Louvre ble den nedre delen av maleriet hardt skadet i 1956 da en vandal kastet syre på det.[53] Den 30. desember det samme året klarte en ung mann fra Bolivia ved navn Ugo Ungaza Villegas å gjøre skade på maleriet ved å kaste en stein på det. Det førte til tap av pigmenter i en flekk i nærheten av venstre albue, men dette ble senere restaurert.[54]
Hærverk er siden forhindret ved hjelp av skuddsikkert glass, men da bildet i april 1974 var utstilt på Tokyos nasjonalmuseum, sprøytet en ufør kvinne rød maling på det, i protest mot museets behandling av uføre.[55] Den 2. august 2009 kastet en russisk kvinne, rasende over ikke å få godkjent sin søknad om fransk statsborgerskap, en keramikkopp, kjøpt i museet, på maleriet i Louvre. Koppen ble knust mot det skuddsikre glasset.[56] I begge tilfeller var maleriet uskadet.
Mona Lisa har overlevd i mer enn 500 år, og en internasjonal kommisjon sammenkalt i 1952 bemerket at «bildet er i en bemerkelsesverdig bevart tilstand.»[57] Det skyldes delvis resultatet av en rekke behandlinger som har blitt utført på maleriet. Lag med lakk som har vært lagt på bildet har gjort det langt mørkere selv så tidlig som på 1500-tallet, og en aggressiv rensning i 1809 fjernet en del av den øverste malingslaget, noe som ga figurens ansikt et noe utvasket framtoning. Til tross for disse behandlingene er Mona Lisa likevel tatt relativt godt vare på i århundrenes løp, og selv om tavlens bøyning har gitt kuratorene «en del bekymringer»,[58] har den gruppen som gjennomførte restaureringer i 2004-2005 blitt optimistiske overfor verkets framtid.[57]
På et tidspunkt i sin historie ble Mona Lisa fjernet fra sin opprinnelige ramme. Den ikke oppstrammende poppeltavlen fikk derfor lov til å bøye seg fritt med endringene i fuktighet og det har resultert i at en sprekk har utviklet seg i nærheten av toppen av tavlen. Sprekken strekker seg nedover til figurens hår. På midten av 1700- til begynnelsen av 1800-tallet ble det forsøkt å stabilisere sprekken ved å legge inn to sommerfuglformede seler avvalnøtt på baksiden av tavlen i en dybde på rundt en tredjedel av tavlens tykkelse. Dette arbeidet har blitt nennsomt og dyktig utført, og har med hell stabilisert sprekken. En gang mellom 1888 og 1905, eller kanskje på et tidspunkt da bildet var stjålet, hadde den øvre støtten falt ut. En senere restaurering har limt og fôret den resulterende fatningen og sprekken med lerretstoff. En fleksibel ramme aveik (lagt til i 1951) og oppstiver i kryss (1970) har bidratt til at tavlen ikke har bøyd seg ytterligere.
Bildet er for tiden oppbevart under strengt klimakontrollerte forhold i sin kasse bak skuddsikkert glass. Fuktigheten er opprettholdet på 50% ±10%, og temperaturen er vedlikeholdt på mellom 18 og 21 °C. For å kompensere for svingninger i den relative fuktigheten, er kassen supplert med en seng avkiselgel behandlet for gi 55% relativ fuktighet.[57]
Ettersom Mona Lisas poppelstøtte både utvider seg og øker med endringer i fuktigheten, har bildet fått en del vridninger i årenes løp. Som svar på vridningen og svellingen som skjedde under lagringen i den andre verdenskrigen, og for å klargjøre bildet for en utstilling til ære for årsdagen for Leonardos 500. fødselsdag, ble Mona Lisa i 1951 plassert i en fleksibel ramme av eik med krysstøtte av bøk bak. Denne fleksible rammen, som er benyttet i tillegg til den ytre dekorative ramme beskrevet nedenfor, anvender trykket på tavlen til å forhindre det fra å vri seg ytterligere. I 1970 ble kryssrammen i bøk byttet med en tilsvarende i lønn etter at det ble oppdaget at treverket i bøk hadde blitt befengt med insekter. I 2004-2005 erstattet en gruppe som konserverte og undersøkte bildet kryssrammen i lønn med en ny ramme avplatanlønn. De monterte i tillegg et kryss i metall for å kunne studere tavlens vridning.
Mona Lisa har hatt mange forskjellige dekorative rammer i sin historie. Endringene har kommet basert på forskjeller i smak og behag i årenes løp. I 1909 ga grevinne de Béhague portrettet dens nåværende ramme,[59] et renessanseverk i overensstemmelse med Mona Lisas historiske opprinnelse. Hjørnene på maleriet har blitt nedskåret minst én gang i dets historie for å kunne tilpasse bildet til dets ulike rammer, men ingen deler av den opprinnelige malingslaget har blitt trimmet.[57]
Den første og mest omfattende dokumenterte rensingen, klargjøringen og utbedringen av Mona Lisa skjedde i 1809 ved Jean-Marie Hooghstoel, som var ansvarlig for restaureringen av malerier for galleriene ved Musée Napoléon i Louvre. Arbeidet omfattet rensing medsprit, oppfriskning av fargene, og utbedringer. I 1906 utførte Louvres konservator Eugène Denizard retusjering medvannfarger på områder i malingslaget som var ødelagt av tavlens sprekk. Denizard retusjerte også kantene av bildet med lakk og ferniss for skjule områder som tidligere hadde vært dekket av en eldre ramme. I 1913, da maleriet var kommet tilbake etter tyveriet, ble Denizard igjen tilkalt for å utbedre. Han ble instruert om å rense bildet uten å benytte løsningsmidler og til å lett retusjere flere skrapninger i maleriet med vannfarger. I 1952 var fernisslaget over maleriets bakgrunn blitt jevnet ut. Etter et andre angrep i 1956 ble konservator Jean-Gabriel Goulinat instruert om å retusjere ødeleggelsen ved Mona Lisas venstre albu med vannfarger.[57]
I 1970 hadde et nytt insektangrep blitt oppdaget på baksiden av tavlene som et resultat av krysstøtten som var blitt satt inn for å hindre at maleriet bøyde seg. Dette ble behandlet med tetraklorkullstoff (koltetraklorid) og senere med en behandling bestående avetylenoksid. I 1985 ble stedet som var blitt angrepet igjen behandlet med tetraklor som et forebyggende middel.[57]
Den 6. april 2005 — etter en periode av konservering og behandling, og vitenskapelige undersøkelser — ble bildet flyttet til en ny lokaliseringen innenfor museets Salle des États. Det er framvist i en spesialbygd klimakontrollert installasjon med skuddsikkert glass.[60] Renovasjonen av galleriet hvor maleriet nå henger ble finansiert av det japanske TV-selskapetNippon Television.[61] Rundt 6 millioner mennesker ser maleriet i Louvre hvert eneste år.[13]
Den restaurerte kopien av Mona Lisa iMuseo del Prado, Madrid. Verket er antatt å ha vært laget av en lærling av Leonardo, muligens på samme tid som originalen.
I januar 2012 kunneMuseo del Prado i Madrid annonsere at det hadde bortimot restaurert en kopi av maleriet som har blitt malt av en elev av Leonardo, meget mulig også malt samtidig med mesterens original.[62] Kopien som har klarere farger gir en bedre indikasjon av hvordan portrettet kan ha sett ut på den tiden det ble malt, da fernissen som dekker originalen er krakelert og gulnet i årenes løp.[63][64]
Selv om modellen tradisjonelt har blitt identifisert somLisa del Giocondo har mangelen på endelige bevis lenge gitt drivkrefter til alternative teorier, en del svært fantasifulle, inkludert at det skal ha vært en framstilling av Leonardos mor Caterina som framstillingen av et fjernt minne, og muligheten for at Leonardo har benyttet sin egen likhet. Andre aspekter av maleriet som har blitt spekulert over er den opprinnelige størrelsen av maleriet, om det er originalen, hvorfor det ble malte, og ulike spekulasjoner til effekten av det gåtefulle smilet og hvordan det ble oppnådd, inkludert teorier som står utenfor det kunsthistorisk meningsfulle å vurdere som om modellens særskilte smil skyldtes dårlige tenner.
En tegning av et berg som finnes i den britiske Royal Collection har gitt antydninger om muligheten til at kunstneren arbeidet lengre med portrettet enn de offisielle datoene som er oppgitt av Louvre. Det franske museet daterer Mona Lisa til 1503-06, men deler av bakgrunnen kan være basert på en tegning av et berg som Leonardo gjorde i 1510-15. Det førte til undersøkelser av Pradokopien som fikk sin bakgrunn overdekket med svart i løpet av den andre halvdelen av 1700-tallet. Denne overmalingen ble siden fjernet. Fjellformasjonen i Pradokopien kan ha vært basert på tegningen i London som er datert til 1510-15 på stilistiske grunner.[65]
Avant-gardens kunstverden har gjort bruk av det ubestridte fakta av Mona Lisas popularitet og status. Bådedadister ogsurrealister har flere ganger gjort modifikasjoner og karikaturer av Mona Lisa. Allerede i 1883 bleLe rire («Latteren»), et bilde hvor Mona Lisa røkte på en pipe, gjort avSapeck (Eugène Bataille), vist fram på utstillingen Arts Incohérents i Paris. I 1919 framstilteMarcel Duchamp, en av de mest innflytelsesrike modernistiske kunstnerne,L.H.O.O.Q., enkarikatur og provokasjon av Lisa Mona ved å ta en billig reproduksjon som ble utstyrt med bart og fippskjegg foruten også å legge til en grov inskripsjon. Når denne ble lest høyt på fransk lød det som «Elle a chaud au cul» som bokstavelig kan oversettes som «Hun er heit i ræva». I begge tilfeller var det forsøk på å angripe Mona Lisas status i samtiden ved å gi henne absurde maskuline trekk, og i siste tilfelle også et forsøk på å redusere henne vedsexistiske virkemidler.[66]
En kunstner som maler Mona Lisa, omgitt av tallrike kopier.
Salvador Dalí, berømt for sin surrealisme, malteSelvportrett som Mona Lisa i 1954.[67] I 1963 som en følge av maleriets besøk til USA framstilteAndy Warhol en rekke silketrykk med flere Mona Lisa etter hverandre i grelle farger som han kalteThirty are Better than One («Tretti er bedre enn én»). Denne framstillingen var også i forlengelsen av hans arbeid medMarilyn Monroe (Twenty-five Coloured Marilyns, 1962),Elvis Presley (1964) ogCampbell's soup (1961–1962).[68]
Mona Lisa er kanskje det mest kjente portrettet i vestlig kunsthistorie. Det er blitt sitert og parodiert av en rekke kunstnere i flere kunstarter, og har fått ikonstatus i populærkultur og reklame. Portrettet av Mona Lisa er blitt industri, og dukker opp på alt fra kaffekopper til musematter. I litteraturen er Mona Lisa referert til i en uendelighet av sammenhenger. Hun ble blitt benyttet i bestselgerenDa Vinci-koden av Dan Brown som kom ut 2003, og som hevder teorien at Mona Lisa er enandrogyn (tvekjønnet) skikkelse og navnet spiller på etanagram basert på den egyptiske fruktbarhetsgudenAmon og den egyptiske gudinnenIsis, som igjen kaster lys over det tvekjønnede over kunstverket. Dette skjulte budskapet er også grunnen til at Mona Lisa smiler, ifølge teorien.
I populærmusikken er Mona Lisa blitt brukt i et utall sanger, som for eksempel:
Mona Lisa, en ballade sunget avNat King Cole i 1950. Sangen ble skrevet av Jay Livingston og Ray Evans til filmenCaptain Carey, USA, og ble belønnet med enOscar. Den ble seinere brukt i filmenMona Lisa fra 1986.
^italiensk:La Gioconda ellerMonna Lisa,;spansk: ogsåLa Gioconda;fransk:La Joconde ellerPortrait de Lisa Gherardini, épouse de Francesco del Giocondo (Portrett av Lisa Gherardini, hustru av Francesco del Giocondo)
^Dali, Salvador:«Self Portrait as Mona Lisa»Arkivert 28. oktober 2009 hosWayback Machine..Mona Lisa Images for a Modern World av Robert A. Baron (fra katalogen for en utstilling ved Museum of Modern Art and the Philadelphia Museum of Art, 1973, s. 195).
^Sassoon, Donald (2003):Becoming Mona Lisa. Harvest Books via Amazon Search Inside.ISBN 0156027119. s. 251.
.jpg)
_-_geograph.org.uk_-_908874.jpg)
