Mithras-kulten var enhellenistiskmysteriereligion som ble praktisert iRomerriket, dokumentert iRoma ogOstia Antica, iMauretania,Britannia og i en del provinser langs grensenRhinen ogDonau. Mithras-kulten kretset rundt dyrkelsen av den opprinneligpersiske lys- og frelsergudenMithras. Man vet ikke med sikkerhet når og hvordan kulten rundt Mithras oppsto. Mithras-kulten hadde sannsynligvis sin største utbredelse og betydning ikeisertidens førkristne tid, det vil si fra rundt100-tallet til rundt400-tallet. I møtet medkristendommen bukket kulten under og forsvant, men påvirket sannsynligvis både kristendommen og dennorrøne mytologien.
Mithras-kulten eller mithraismen dyrket som øverste gud og frelser Mithras, som ble beskrevet som «den uovervinnelige sol» —sol invictus Mithras. Som i de øvrige mysteriekulter var også Mithras-kultens medlemmer underlagt en såkalt arkandisiplin, det vil si atkultensritualer og hemmeligheter var forbeholdt de innvidde, og disse hadde forbud mot å fortelle eller avsløre dem for utenforstående. Av samme grunn er vår kunnskap om mithraismens troslære meget begrenset.
Den eneste skriftlige vitnesmål vi har stammer fra mithraismens kristne motstandere. Ut fra deres fortellinger kan vi konkludere at kultens menneskesyn var utpregetdualistisk med et klart skille mellomsjel ogmaterie, godt og ondt. Videre trodde de på en nær fremtidig dom, hvor Mithras ville sitte som dommer.
Det fantes også enpersisk Mitra. Tidligere Mithras-forskere trodde at den romerske Mithras stammet fra den persiske Mitra, men dagens forskere finner ikke denne tesen plausibel.
Ut fra kultens portretter kan vi se at deres gudesyn gikk fra å værepolyteistisk (troen på flere guder) i den tidligste form til å blihenoteistisk (troen på en hovedgud) i løpet av det andre/tredje århundre.
Iantikken refererer tekster til «Mithras-mysteriene» eller, med tanke på tilhengerne, som «persernes mysterier». Den siste betegnelsen er betydningsfull, ikke fordi de som dyrket Mithras oppfattet gjenstanden for sin ærefrykt som en persisk guddom, men på grunn av det faktum at de anså sin religion som grunnlagt avZarathustra.[1]
Begrepet «mysterier» betyr ikke at religionen var mystisk eller hemmelighetsfull, men heller at dens medlemmer formelt hadde blitt innvidd til ordenen eller kulten. Som ved andre mysteriereligioner er uttrykket «mysterie» avledet fra detfellesgreske ordetμυστήρια —mysteria, bokstavelig «hemmeligheter» og i denne sammenhengen «hemmelig seremoni eller doktrine».
Som nevnt over er det ikke mulig å fastslå nøyaktig når Mithras-kulten oppsto og ble utviklet. Forskeren Manfred Clauss har hevdet[2] at mysteriene ikke ble praktisert før på100-tallet e.Kr. Mithraismen nådde sitt høydepunkt en gang på200- og300-tallet da den var spesielt populær blant soldater over heleRomerriket. Mithraismen forsvinner som åpen praksis etter dentheodosienske bestemmelse i391 som forbød alle hedenske riter og ritualer, og øyensynlig forsvant kulten fullstendig deretter.
Selv om forskere er enige med de klassiske kildene som hevder at romerne lånte navnet Mithras fradet avestiske språket[3], er opprinnelsen til den romerske religionen i seg selv uklar, og det er ingen forskningsenighet om dette spørsmålet (for et sammendrag om de ulike teoriene, seHistorie nedenfor). I tillegg er det ingen enighet om hva «persisk» betyr, som i en klassisk kontekst ikke er en spesifikk referanse til deniranske provinsenPars, men til det persisk riket, det vil siAkamenide-dynastiet, og til de som generelt snakketiranske språk.
Mithraismen er kun dokumentert i den form den hadde i Romerriket hvor den øyensynlig hadde ensynkretisk utvikling (religionsblanding), med trekk fra ulike praksiser fra flere forskjellige kulturer, og det kan spores elementer fra såvelpersisk mytologi som frababylonisk mytologi ogastrologi oggresk filosofi og tenkning. Den var en opptakelseskult som passerte fra innvidde til innvidde som i deeleusinske mysterier. Den var ikke basert på et hemmelig skrift, og derfor er det meget lite skriftlig materiale om mithraismen som har blitt bevart. Soldater og lavadelen synes å ha vært de som i hovedsak ble tiltrukket av kulten, skjønt det er mulig at også høyere aristokrati praktiserte den i det private. Antagelig hadde ikke kvinner tilgang, men det er også indikasjoner som tyder på at dette også skjedde.[4]
Den største appellen hadde Mithras-kulten pålegionærene. Disse følte seg tiltrukket av kultens eksklusivitet ved at den var forbeholdt menn, men også av dens prinsipper som ære, stolthet og uovervinnelighet. Takket være soldatene nådde kulten ut til alle avkroker av Romerriket, like fraPalestina tilNord-Afrika, gjennom heleSentral-Europa og helt ut tilDe britiske øyer.
Utbredelsen viser at det var den militære utviklingen som bidro til å skape Mithras-kulten. Det synes som om de fleste militære garnisoner hadde et eller flere mithraisiske templer for legionærene.Britt-Mari Näsström, professor ireligionsvitenskap vedGöteborgs universitet, har sett på kulten som en praktisk måte å overbygge menneskelige motsetninger i hæren på, tilsvarende somdet ptolemeiske dynastiet iEgypt utformet mysteriene omIsis ogSerapis for å understøtte den egyptiske herskerkulten. Romerrikets hær besto av soldater fra alle kanter avEuropa med ulik kultur og språk.
Mithras-kulten ble det sosiale kittet som holdt den romerske hæren sammen. Lojalitet og trøst var ingredienser i de religiøse ritualene.Soldyrkelse inngikk på en eller annen måte i de fleste religioner, enten soldatene vargermanere eller fraAfrika. Innvielsene i mysteriene krevde mot, modenhet og god oppførsel. Disse egenskapene, samt lojalitet, var viktige for hæren: kulten var etteologisk rammeverk som støttet keiseren. Mithras’ mysterier fikk hurtig statens anerkjennelse som en godt likt kult,religio licita, og det var ikke noe som andre orientalske kulter oppnådde.[5]
Ingen mithraiske skrifter eller førstehåndsopptegnelser har blitt bevart for ettertiden om de meget hemmelige ritualene, med det mulige unntaket i form av enliturgisk tekst på enpapyrus fra 300-tallet som man antar er en atypisk representasjon av kulten.[6] Vår kunnskap om mysteriene er bortimot utelukkende begrenset til hva man kan dedusere fraikonografien fra demithræum som har overlevd.
Tilbedelsen av Mithras foregikk i noen små underjordiske templer som ble kalt for mithræum. Disse hulelignendetempler ellerkatakomber skulle forestille den klippehule hvor Mithras ifølge overlevningen var blitt født. Mithræumene var dekket avmalerier av forskjellige scener fra Mithras' liv, eksempelvis Mithras og oksen.
Religiøs praksis var sentrert rundt mithræum,latin fragreskemithraion, enten i en tilpasset naturlig hule ellergrotte, eller i kunstig bygning som etterlignet en hule. Mithræumer var mørke og uten vindu, selv om de ikke lå under bakken eller i en naturlig hule. Om mulig var mithræumene konstruert innenfor en eksisterende bygning. En mithræum kan også bli identifisert ved dens atskilte inngang eller forhall. Selve «hulen» ble kalt forspelæum ellerspelunca, med benker langs begge veggene for rituelle måltider og med en helligdom i den ene enden, ofte i en fordypning hvor en form for sokkel-lignendealter sto på. Mange mithræumer som fulgte den grunnleggende planen var spredt over det meste av Romerriket, spesielt der hvor det var samlet soldater og legionærer langs grensene, eksempelvis i Britannia og iGermania. Andre mithræumer kan bli gjenkjent ved deres karakteristiske formgivning, selv om de i ettertid er blitt forandret til enkrypt under kristnekirker.
Fra mithræumens struktur er det mulig å formode at dyrkerne ville bli samlet for et felles måltid langs veggene i halvt liggende stilling. De fleste templer ville kunne samle rundt 30 eller 40 mennesker.
Mithræumen selv ble arrangert som en form for «et bilde av universet». En del forskere har lagt merke til at denne bevegelsen, spesielt i sammenheng med kultens ikonografi (se nedenfor), synes å bygge på etnyplatonisk konsept, dersolens ferd fra solverv til solverv er en parallell til sjelens ferd gjennomuniverset, fra dens preeksistens til den kommer inn i kroppen, og derfra hinsides den fysiske kroppen og til etterlivet.
Medlemmene av mithræumen ble delt i syv grader. Alle medlemmene ble forventet å stige opp gjennom de fire første gradene, mens kun noen få utvalgte kunne gå videre til de siste tre gradene. De første fire gradene representerte åndelige vekst – den nyinnvidde ble enCorax – enravn, mensLeo –løven var mester. De syv gradene var:
Titlene på de fire første gradene antyder at forfremmelse gjennom gradene var basert på selviakttagelse og åndelig vekst.
 | |
 |  |
I hvert eneste mithræum var hedersplassen dekket av en representasjon av Mithras som dreper en helligokse som ble assosiert med våren,taurobolium. I avbildingen slakter Mithras, kledd ifrygisk lue ogfrygisk kappe og benklær, oksen ovenifra mens han (vanligvis) vender blikket bort. Enslange (representerer jorden) og enhund drikker fra oksens åpne sår, og enskorpion (symbolet forhøsten) angriper oksens testikler og suger oksens kraft. Stundom er en ravn eller enkråke også tilstede, og noen ganger også et beger og en liten løve.Kautes og Kautopates, de himmelske tvillingene av lys og mørke, er fakkelbærere og står på hver sin side med kryssede ben. Kautes med sitt merke pekende oppover og Kautopates med sitt pekende nedover. Over Mithras er symbolene for solen og månen synlig på en stjernehimmel.
Scenen synes å væreastrologisk i sin natur. Det har blitt foreslått av David Ulansey attaurobolium er en representasjon av konstellasjoner heller enn en opprinnelig dyreofferscene med iransk presedens. Oksen er stjernebildetTaurus, slangenHydra, hundenCanis Major ellerMinor, kråken eller ravnenCorvus, begeretCrater, løvenLeo, og blodet er stjernenSpica. Fakkelbærerne kan representere de to jevndøgn, men det er mindre opplagt. Mithras selv kan bli assosiert medPersevs, og dennes konstellasjon er synlig over oksen.
Beskrivelser viser Mithras (eller den som man antar representerte Mithras) bærende en kappe som i noen eksempler har en stjernehimmel på innsiden av kappen. Et bronsebilde av Mithras som kommer ut fra en eggformet ring meddyrekretsen, assosiert med mithræumen, ble funnet langsHadrians mur i det nordligeEngland. I dag oppbevares den vedUniversitetet i Newcastle.
En inskripsjon fra byenRoma antyder at Mithras kan ha bli sett på som denorfeiske skapergudenFanes, som kom fraverdensegget ved tidens begynnelse og således skaper universet og verden. Dette synet er blitt forsterket av et basrelieff ved Estense Museum iModena iItalia som viser Fanes som kommer fra et egg, omgitt av dyrekretsens tolv tegn, et bilde tilsvarende det i Newcastle.
Muligens ble Mithras dyrket som en formidler mellom mennesket og den øverst gud i den øvre og nederste verden. James Frazer har betegnet Mithras-kulten som en mysteriereligion med en liv-død-gjenfødsel-guddom, sammenlignbar medIsis ellerPersefone/Demeter-kulten i de eleusiske mysterier.
Relieffer på en kopp som er funnet iMainz i Tyskland[7] synes å avbilde en innvielse i Mithras-kulten. Innvielsen viser en som blir ledet til et sted hvor enPater representerer Mithras med en strukket bue. Ledsagende til innvielsen er enmystagogue (den som innvier andre, en lærer, en prest o.l.) som forklarer symbolismen og teologien til den innviede. Ritualet er tenkt som en iscenesettelse av hva som kom til å bli kalt «Vannmirakelet», der Mithras slår en nagle inn i fjellet og hvor vann så spruter ut.
«Mithras» var knapt mer enn et navn inntil denbelgiske arkeologen, historikeren og filologenFranz Cumont kom med sin massive dokumentasjonen,Texts and Illustrated Monuments Relating to the Mysteries of Mithra, utgitt i1894–1900, den første engelske utgaven tre år senere. Cumontshypotese, som han gir et sammendrag av i de første 32 sidene av boken, er at den romerske religionen var en utviklingen av denzoroastristiske kulten om Mithra (som Cumont antar er en utvikling fra en indoiransk kult om*mitra), og som gjennom støtte fra staten ogsynkretisk påvirkning ble spredt fra Det nære østen og Midtøsten, ble absorbert avgrekerne og deretter videreført til romerne.
Cumonts teorier fikk et gjennombrudd i sin tid, spesielt siden den var adressert til et generelt, ikke-akademisk publikum, som på den tiden var fascinert avOrienten og dens kultur, som da ikke var kartlagt i større detalj. Dette var en tid da store skritt ble tatt i studiene av det historiske Egypt og Iran, demonstrert ved Max Müllers bokserie «Sacred Books of the East» (Østens hellige bøker) som viste atsivilisasjonen ikke begynte eller sluttet med Hellas og Romerriket, heller med ikkeAssyria ogBabylon, som inntil da ble vanligvis betraktet som menneskehetens vugge. Cumonts bok var et produkt av sin tid og påvirket generasjoner av akademikere, slik at hans påvirkning er nærværende selv et århundre senere.
Selv om Cumonys ideer i mange tilfeller fortsatt er gjeldende, hadde de imidlertid et alvorlig problem med forfatterens teori om Mithras-kultens opprinnelse: om den romerske religionen vokste ut av en iransk ville det ha vært bevis på Mithras-lignende praksis i det iranske området (Stor-Iran). Det er imidlertid ikke avdekket: ingen mithræum er funnet der og den mithranske myten omtaurobolium (sakral okseslakting) er ikke sammenfallende med den zoroastristiske legenden om slaktingen avGayomart, hvor Mithra ikke spiller en rolle i det hele tatt. Antikkens historikere, som ellers er rause i deres beskrivelse av de iranske religionspraksiser, nevner knapt Mithra i det hele tatt, unntaksvisHerodot (i.131) som assosierer Mithra med andre guddommer av morgenstjernen (planetenVenus). Ingen særskilt Mithra- eller *mitra-religion har noen gang blitt etablert.Mary Boyce, en ledende ekspert påzoroastrisme, skriver «intet tilfredsstillende bevis har ennå blitt fremført som viser at før Zarathustra, iranernes konseptet om en øverste gud, eller blant dem som dyrket Mithra, eller en hvilken som helst guddom, noen gang vært en egen kult utenfor enten deres antikke eller deres zoroastrismiske panteoner eller templer».[8]
Det skal bemerkes at mens det var en «generell enighet om at Cumonts hovedfortelling om øst-vest-overføringen ikke er holdbar», er en påvirkning fra synkretisk zoroastrisme (hva enn det medførte i sin tid) en levedyktig antakelse.[9] Det betyr dog ikke at den religionen som romerne praktiserte var den samme som ble praktisert andre steder; synkretisme var en egenskap ved romersk religion, og den religionsblanding som ble kjent som Mithras’ mysterier er et produkt av romersk kultur i seg selv. «Med unntak av navnet på guden synes Mithras-kulten å ha utviklet seg stort sett i og er derfor best forstått fra en kontekst av romersk kultur»[10]
Andre teorier hevder at Mithras-kulten hadde sin opprinnelse iLilleasia i løpet av 200-tallet og var mer påvirket avhellenismen enn av zoroastrismen. Det var her, iPergamon vedEgeerhavet, i det andre århundret f.Kr. at greske skulptører skapte det standardiserte basrelieffet avMithra Tauroctonos, okseslakteren Mithra.
Den greskehistoriografenPlutark (46 –127) var overbevist om atpiratene fraKilikia, kystprovinsen i sørøstligeAnatolia, var det opprinnelige stedet og utgangspunktet for de mithraiske ritualer som ble praktisert i Roma i hans samtid: «De likeledes gjør merkelige offer, jeg mener de av Olympus, og de feirer bestemte og hemmelige mysterier, blant dem de av Mithras, den dag i dag, og som opprinnelig ble innstiftet av dem».[11]
Roger Beck har foreslått en sammenheng via de hellenistiske kongedømmer (noe Cumont allerede har nevnt) var høyst mulig: «Mithras — enn videre, en Mithras som ble identifisert med den greske solguden Helios og som var en av guddommene av den synkretiske gresk-iranske kongelige kulten grunnlagt avAntiokos I Soter, konge av en liten, men velstående bufferstat i Kommagene på midten av det første århundret.».[12]
En annen mulig sammenheng mellom en Mitra og Mithras, skjønt ikke foreslått av Cumont, er fra den religiøse læren tilMani,manikeismen. I henhold til Werner Sundermann adopterte manikeistene navnet Mithra for en av deres egne guddommer. Sundermann sluttet at den zoroastrianske Mithra, som på mellompersisk erMihr, ikke er en variant avparthiansk ogsogdisk språk somMytr ellerMytrg, skjønt en homonym av Mithra, disse navnene betyrMaitreya (navnet på den framtidigeBuddha). I parthiansk og sogdisk bleMihr benyttet for solen og således identifisert som Den tredje budbringer. Denne var hjelperen og frelseren av menneskeheten, og identifisert medNarisaf, en annen zoroastrianske guddom.[13] Ved å sitere Boyce[14] bemerket Sundermann at «Det var blant de parthianske manikeistene at Mithra som en solgud fikk større betydning enn Narisaf som det felles iranske bildet av Den tredje budbringer; blant det parthianske dominansen av Mithra var det slik at hans identifikasjon med Den tredje budbringer førte til en kultisk vektleggelse av mithraiske trekk i den manikeistiske gud».[15]
Ettersom Cumonts påstand om en sterk østlig assosiasjon ikke lenger er opprettholdt, må andre forklaringer finnes. Antagelig må man se mot Lilleasia som et betydningsfull område for religiøs og kulturell synkretisme mellom vestlig hellenisme og østligmesopotamisk og persisk påvirkning. Ulike greske filosofiske skoler i Lilleasia hadde en betydelig påvirkning på religionen.Astrologi spilte en vesentlig rolle i utviklingen av Mithras-kulten.
Dette kan sammenfattes i at det er klart at kulten oppsto i provinsene på midten eller slutten av 100-tallet. Den teori som de fleste forskere i dag slutter seg til er at den ble utformet i Roma omkring en solkult som opprinnelig hadde kommet fra de østlige provinsene. Den mest merkbare parallellen mellom det romersk og det østlig er at de deler navnet på den samme guden, og at hans tilstedeværelse i romersk ikonografi beholder en del som har persisk opprinnelse, spesielt kappen. Også ofringen av oksen er delt.
Mithraismen begynte å trekke til seg oppmerksomhet i Roma en gang på slutten av det første århundret e.Kr.Statius nevner et typisk mithraiskrelieff i sitt verkThebaïde[16], en gang rundt år80. Det tidligste fysiske bevis på romersk dyrkelse av Mithras daterer seg fra denne perioden i en opptegnelse av romerske soldater som kom fra militærgarnisonen i Carnuntum i den romerske provinsen i ØvrePannonia (i nærheten av elven Donau i dagensØsterrike, rett ved denungarske grensen). Andre legionærer kjempet motpartianere og var involvert i å slå ned opprøret iJerusalem fra år60 til omtrent år70. Da de kom tilbake til Roma gjorde de mithraiske dedikasjoner, sannsynligvis i året71 eller72.
I år200 hadde Mithras-kulten spredt seg bredt i hele den romerske hæren, men også handelsmenn og slaver var del av den. Under festivaler ble innviede like, også slavene. Grensen mot de germanske stammene har avslørt de flestearkeologiske bevis på kultens fremgang: små kultobjekter som er forbundet til Mithras har blitt gravd fram av arkeologer fraRomania tilHadrians mur.
I løpet av det tredje århundret var Mithras-kulten offisielt godkjent av de romerske keiserne. I henhold tilHistoria Augusta fra400-tallet deltok keiserCommodus i dets mysterier:«Sacra Mithriaca homicidio vero polluit, cum illic aliquid ad speciem timoris vel dici vel fingi soleat» — «Han skjendet Mithras’ ritualer med faktisk mord, skjønt det var vanlig hos dem å kun si eller late som noe som det ville gi et inntrykk av redsel».[17]
Flere av de romerske keiserne var innvidd i mysteriene, blant annet «filosofkeiseren»Marcus Aurelius på 100-tallet. Hans sønnCommodus var den første som lot seg avbilde med Mithras' epitetImvictus —Den ubeseirede. Sitt høydepunkt synes kulten å ha hatt underDiocletianus på slutten av 200-tallet. I 308 kaller hans ettertrederGalerius Mithras for «imperiets beskytter».Konstantin den stores nevøJulianus, keiser mellom361 og363 og som ettertiden nedlatende har kalt for «Julian den frafalne», bekjente seg åpent til Mithras-kulten etter å ha tatt avstand fra sin kristne oppvekst. Han hadde gjennomgått alle gradene og kunne titulere seg somPater.[18]
Konsentrasjoner av Mithras-kultens templer har blitt funnet i utkanten av hele Romerriket: langs Hadrians mur i nordligeEngland, i (Housesteads,Carrawburgh ogRudchester) har tre mithræumer blitt identifisert. Funnene er nå iUniversitetet i Newcastles Oldsaksmuseum hvor et mithræum er gjenskapt. Nylige utgravninger iLondon har avdekket restene av et mithræum i nærheten av en tidligere romersk bosetning ved bredden avWalbrook. Mithræumer har også blitt funnet langs grenseelveneDonau ogRhinen, i provinsenDakia (dagensRomania ogMoldova), hvor man i2003 avdekket et tempel iAlba Iulia, og så langt unna somNumidia i nordlige Afrika.
Som man vil anta ble det også funnet mithraiske ruiner i havnebyenOstia og i hovedstaden Roma, hvor så mange som syv hundre mithræumer kan ha eksistert (et dusin har blitt påvist). Kultens betydning i Roma kan bli bedømt ut fra overfloden av monumentale rester: mer enn 75 skulpturstykker, 100 mithraiske inskripsjoner ogruiner av templer og helligdommer over hele byen og dens utkant. Et velbevart mithræum er funnet i Roma fra slutten av 200-tallet, med dets alter og steinbenker bevart i krypten, opprinnelig bygget under et romersk hus (noe som var vanlig), etter at det siden ble bygget enbasilika på stedet,Basilica di San Clemente.
Hvis man skal danne seg et kart over Mithras-kultens utbredelse er den tettest i Roma og området rundt, men mindre i den sørlige delen avItalia, og spredt i den nordligste delen. Fra dagensTunis og oppoverSpania er den spredt, også i England. Kulten er tett i og rundt havnebyenMarseille i sørligeFrankrike, hyppig i Frankrike, men meget tett langs grensen motGermania langs elvene Rhinen og Donau. Hyppige forekomster motAlpene, iBalkan,Romania ogØsterrike. Den er mindre spredt iHellas ogLilleasia, noen få steder rundtJerusalem og ingen iEgypt.
Det finnes svært lite informasjon om religionens tilbakegang. KeiserTheodosius den stores forordning i år394 gjorde hedenskap ulovlig. Den offisielle anerkjennelsen av Mithras-kulten i hæren opphørte på samme tid, men det er ingen annen informasjon om hvilken effekt forordningen hadde. Mithras-kulten kan ha overlevd i enkelte fjerne steder i Romerriket, som eksempelvis iAlpene og iVogesene iGallia og andre steder til langt ut på500-tallet.[19]
Interessante steder i forhold til Mithras-kulten er blant andre:
Undersøkelsen av forholdet mellom Mithras-kulten og den tidlige kristendommen har tradisjonelt blitt basert på polemiske vitnesbyrd fra kirkefedrene på 200-tallet, somJustinus martyrens beskyldninger om at kultens medlemmer etterlignet de kristne på en diabolsk måte (Apologier)[21]: «...dette overleverte de onde demoner skulle finne også sted i Mithras’ hemmelige kult i det de etterligner det. For et brød og et beger med vann stilles fram i innvielseseremoniene for den som skal innvies i forbindelse med noen ledsagende ord, det vet dere, eller også kan dere få vite det».
Det har blitt gitt en oppfatning av bitter rivalisering mellom de to nye religionene rundtMiddelhavet, somErnest Renan gjorde en sammenfatning av i sinOrigins of Christianity (1882), ved å si at «om kristendommens vekst hadde blitt stoppet av en form for moralsk sykdom hadde verden (i dag) vært mithraisk».[22] Denne karakteriseringen av Mithras-kulten og kristendommen som bitre motstandere ble allmenn tidlig på 1900-tallet med Cumonts bekreftelse. Martin (1989) karakteriserte rivalisering mellom Mithras-kulten og kristendommen i Roma på 300-tallet som hovedsakelig en strid om eiendommer i Romas offentlige områder.[23] Mithras-kulten var sannsynligvis uten sammenligning den største trusselen og konkurrenten til den tidlige kirke. De kristne kirkefedre og filosofer kjørte en massivpropaganda mot kulten, ikke kun fordi den var en umiddelbar trussel, men også fordi likhetene mellom Mithras ogJesus var slående (se nedenfor).
Franz Cumont var den første forskeren som foreslo at kristendommen hadde låntikonografiske trekk og temaer fra Mithras-kulten. Han pekte på at mithraiske bilder av himmelen, jorden, havet, solen, månen, planetene, dyrekretsen, vindene, sesongene og elementene er funnet i kristnesarkofager,mosaikker, og miniatyrer fra det tredje til det femte århundrene. I henhold til Cumont motsatte kirken seg den hedenske praksis med å dyrke kosmiske sykluser, men disse bildene ble uansett opptatt og blandet i kristne kunstverk hvor «noen få endringer i kostymer og holdninger omformet en hedensk scene til et kristent bilde». Tidlige kristne avbildninger avMoses som slår på klippen, det vil si fjellet Horeb (Sinai), med stokken og det flyter vann (2. Mos 17,5-6) var i henhold til Cumont inspirert av tidligere mithraiske referanser til Mithras som skyter piler mot fjellet og får vannkilder til å springe opp.[24]
M. J. Vermaseren har hevdet at scenen hvor Mithras stiger opp til himmelen var tilsvarende tatt opp i kristen avbildning: etter at Mithras hadde utført en rekke mirakuløse handlinger steg han opp til himmelen i en vogn som i ulike avbildninger er en vogn i flammer som tilhørerHelios og ført til vann, omgitt av gudenOkeanos og sjønymfer. Vermaseren argumenterer at kristne portrett på sarkofager av sjelens oppsigelse til himmelen, selv om det er tilsynelatende en referanse til den bibelske scene hvor profetenElia blir ført til himmelen av flammende vogn og hester, faktisk var inspirert av representasjoner av Mithras' oppstigning i Helios’ vogn. Solguden, hevder Vermaseren, ga inspirasjon til flammene på Elias vogn og elvenJordan er personifisert av en figur som faktisk ligner på guden Okeanos.[25]
Heller enn å forsøke å finne individuelle referanser fra mithraisk kunst i kristen ikonografi, som Cumont gjør med solen og månen, kan man se etter større mønstre å sammenligne med: «med denne metoden kan ikke lenger rene tilfeldigheter bli benyttet og gjenkjennelsen av Mithras som den privilegerte hedenske inspirasjon for middelalderens kristne ikonografi blir presset på oss». Forskeren Deman sammenligner hva han kaller «kreativ ofring» av Mithras med den kreative ofringen av Kristus. I begge ikonografiske scener er vårlige ofringer det sentrale i bildet og med solen og månen begge symmetrisk arrangert over. Under ofringen er to andre figurer symmetrisk arrangert. I mithraiske scener er disse Kautes og Kautopates, og i den kristne scenene, som dateres fra 300-tallet og framover, er figurene typiskjomfru Maria ogevangelisten Johannes. I andre kristne innslag er disse to andre figurer og løfter en hevet og en senket gjenstand som minner om de reiste og de senkede faklene til Kautes og Kautopates. Slike figurer kan være to romerske soldater med lanser, ellerLonginus som holder et spyd ogStephaton som tilbyr Jesuseddik fra ensvamp. I noen tilfeller er klærne på disse figurene tilsvarende dem som Kautes og Kautopates bar i tidlige avbildninger. Derman har også sammenlignetde tolv apostlene som er vist i kristne korstfestelsescener, med de tolv tegnene idyrekretsen som er vanlig i mithraiske scener, foruten å identifisere korslagte posituren i figurene i begges ikonografi[26]
Likheter mellom Mithras og Jesus kan derimot også ses direkte. Eksempelvis var Mithras en lysgud og Jesus beskriver seg selv som «verdens lys» (Joh 8, 12). Mithras ble beskrevet som den uovervinnelige sol. De tidlige kristne hadde også en forestilling om at Jesus var identisk med solen. Han ble betraktet som å være «den rettferdige sol» (mal. Kap3,v.20) og som «soloppgangen fra det høye» (luk.kap 1,v.78). Enn videre hadde begge religionene retning mot øst, kristne for at det var der de forventet at Jesus ville oppstå som soloppgangen. Ifølge den kristne filosof og teologTertullianus (ca.160 –225) ble de kristne også feilaktig forvekslet med soldyrkere: «(noen hedninger) anser solen for den kristne gud ettersom det er blitt kjent at vi ber i den oppadgående sols retning og hengir oss til glede på solens dag (søndag)...»
På flere bilder kan man se Mithras bli født ut av en klippestein og ifølge flere inskripsjoner ble han betraktet som guden fra klippentheos ek petras. En parallell kan trekkes til den måtePaulus fremstiller Jesus på «de drakk av en åndelig klippe som fulgte med, og den klippe var Kristus» (1 kor. kap.10 v.4). Ifølge overleveringen ble Mithras født i en hule. IJacobs forevangelium, som kanskje var det eldste av evangeliene, fortelles det om Jesu fødsel og at Jesus likeledes ble født i en hule. Jacobs forevangelium var ett av de mest utbredteapokryfe skrifter, noe som indikerer at en del kristne delte denne oppfatningen.
Mithras' fødselsdag ble feiret den25. desember. Det var normalt akseptert i oldtiden at alle solguder hadde fødselsdag på denne dagen, da det var denne dag solen begynte å tilta i styrke (vintersolverv). IDet nye testamentet fortelles det ikke om hvilken dag Jesus ble født. I den vestlige kristendom har Jesus’ fødselsdag tradisjonelt blitt feiret den 25. desember, men denne datoen kan bli sporet tilbake til tidlig på330-tallet blant romerske kristne. Før denne tiden ble fødselsdagen gjerne feiret den6. januar, som en del av enteofanisk fest[27], også kjent somHelligtrekongersdag. At kristne endret oppfatning om Jesus fødselsdag på omtrent samme tid som Mithras-kulten var på sitt høyeste, er et besnærende faktum, men ikke et avgjørende bevis.
Mithras-kulten fikk sin avslutning i slutten av det fjerde århundre under keiserTheodosius den store (347 –395), da kristendommen ble statsreligion og enhver form for avgudsdyrkelse ble forbudt ved dødsstraff. Kristne begynte da en innbitt kamp for å slette alle bevis på kultens eksistens, blant annet ble det bygget kirker over alle mithræumer. Faktisk er de best bevarte mithræumer i dag de som ligger begravd under kirkebygninger, og likeledes er de eneste skriftlige vitnesbyrd, bortsett fra inskripsjoner, på kultens eksistens fra kristne motstandere.
Densvenske arkeologenAnders Kaliff, dosent vedUppsala universitet, og religionshistorikerenOlof Sundqvist, dosent ved Högskolan i Gävle,[28] har argumentert for muligheten av at dennorrøne gudenOdin ble påvirket og endret i møtet mellom germansk og romersk religion.[29]
Da Mithras-kulten var populær i den romerske hæren i de germanske områdene, kom den opprinnelige orientalske guden til å påvirke de germanske Odindyrkerne i den romerske hæren. Da de germanske soldatene forlot hæren, tok de med seg noen trekk fra romersk religion tilbake. Romerne påvirket språk, matvaner og kampteknikk, noe som viser at kommunikasjonen mellom germanere og romere var aktiv. De respektive kultene om Odin og Mithras har likhetspunkter. Begge var krigsguder og ble koblet til en mannlig, militær ideologi som idealiserte den uredde krigeren i et hierarkisk kollektiv. Det fornnordiske militære broderskap av berserker, som en form for elitesoldater og med innvielsesritualer i form av dyremasker, minner om Mithras-kultens tilsvarende ritualer, hvor den innvidde ble symbolsk drept og hedret. Både Odin og Mithras førte den døde opp til himmelen i en vogn. Også billedspråket har likheter ved at begge gudene omgis av hunder/ulver og ravner.
Det betyr ikke at Odin og Mithras var identiske, men at det skjedde et kulturmøte iRhindalen på 200- og 300-tallet som påvirket den germanske og norrøne religionsoppfatningen. Det finnes en underlig passasje hos dendanske krønikeskriverenSaxo Grammaticus, hvor han iGesta Danorum (bok 1.7.2) forteller at Odin en gang forlot Danmark. I hans sted ble en trollmann ved «Mithothyn» gud og forandret offerritualene. Det er flere teorier om navnet Mithothyn, eksempelvis som «Mid-Odin» eller «Mellem-Odin», men Kaliff og Sundqvist foreslår at det kan henge sammen med det norrøne ordetmithu i betydning «falsk», som i den falske Odin.[30]
