| Mikael VII Dukas | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 1050[1] Konstantinopel | ||
| Død | 1090[1][2] Konstantinopel | ||
| Beskjeftigelse | Geistlig,munk | ||
| Embete |
| ||
| Ektefelle | Maria of Alania[3] | ||
| Far | Konstantin X Dukas[4] | ||
| Mor | Eudokia Makrembolitissa[4] | ||
| Søsken | 7 oppføringer Konstantios Doukas Andronikos Doukas Theodora Doukaina Selvo Anna Doukaina Zoe Doukaina Nikephoros Diogenes (halvbror på mors side) Leo Diogenes (halvbror på mors side) | ||
| Barn | Konstantinos Doukas | ||
| Nasjonalitet | Østromerriket | ||
Mikael VII Dukas (ellerDoukas) (gresk: Μιχαήλ Ζ Δούκας) med kallenavnetParapinakēs (Παραπινάκης, som betyr «minus en kvart» - med henvisning til devalueringen av den bysantinske valuta under hans styre), var keiser iØstromerriket (Bysants) fra 1071 til 1078. Han var sønn av den forrige keiseren,Konstantin X Dukas.
Mikael VII ble født ca. 1050 iKonstantinopel som eldste sønn av keiser Konstantin X Dukas og hans hustru Eudokia Makrembolitissa[5]. Han ble medkeiser i 1059, samtidig som eller kort tid før sin yngre og forholdsvis nyfødte bror Konstantin Dukas[6]. Da Konstantin X døde i 1067 var Mikael VII 17 år gammel og overtok styret. Han viste imidlertid liten interesse for politikk og overlot mye av styret til sin mor Eudokia og Konstantin Xs bror Johannes Dukas, som viste seg å være effektive regenter[7].
Den 1. januar 1068 giftet Eudokia seg med generalRomanos Diogenes som nå ble kronet til medkeiser sammen med Mikael VII, Konstantios og en tredje bror, Andronikos Dukas[8][9]. Romanos måtte raskt finne en militær løsning overfor de muslimskeseldsjukkene, men han led et stort nederlag islaget ved Manzikert i august 1071. Romanos ble tatt til fange og måtte inngå en ydmykende fredsavtale med muslimenes lederAlp Arslan[10]. Mikael VII holdt seg i bakgrunnen mens hans onkelJohannes Dukas og den høytstående rådgiverenMikael Psellos konspirerte for å avsette Romanos da han ble løslatt fra fangenskap. Etter et regelrett statskupp støttet avværinggarden ble Romanos arrestert og blindet mens keiserinne Eudokia ble tvunget til å gå i kloster. Mikael ble innsatt som keiser, men han så ingen grunn til å overholde fredsbetingelsene med seldsjukkene[5]. Mikael Psellos og Johannes Dukas var fortsatt rådgivere, men Mikael VII overlot stadig flere av avgjørelsene til finansministerenNikephoritzes. Keiserens viktigste interesser var, ifølge Psellos, de akademiske sysler, og han overlot til Nikephoritzes å øke beskatningen – uten at dette fullt ut kunne finansiere hæren. Som keiser var han inkompetent, og han omga seg med sykofanter som konfiskerte eiendom for eget formål mens imperiet forfalt[5]. Den underbetalte hæren var på randen av mytteri, og i 1071 tapte bysantinerneBari, deres siste besittelse i Italia, tilnormannerkongenRobert Guiscard[11]. Samtidig sto imperiet overfor et alvorlig opprør på Balkan i 1072, der opprørere under ledelse avGeorgi Voyteh forsøkte å gjenopprette det bulgarske rike. Opprørerne erobret hovedstadenSkopje og de kronet den montenegrinske kongKonstantin I Bodin til tsar av Bulgaria under navnet Peter III. Opprøret ble imidlertid slått ned av general Nikeforos Bryennios.
Etter tapet ved Manzikert sendte den bysantinske regjeringen ut en ny hær mot seldsjukkene under ledelse av general Isak Komnenos, en bror av den senere keiserAlexios I Komnenos, men denne hæren ble slått og generalen tatt til fange[12]. Problemet ble enda større av en massiv desertering av vestlige leiesoldater. Disse ble forsøkt bekjempet med en ny hær ledet avcaesarJohannes Dukas[12]. Også denne hæren ble slått, og Johannes Dukas ble tatt til fange. Senere ble han presentert som desertørenes tronpretendent, men opprørerne ble slått ned i 1074.
De militære nederlagene førte til omfattende misnøye og det ble forverret av en devaluering av valutaen, noe som gav keiseren tilnavnetParapinakēs («minus en fjerdedel»)[13]. Misnøyen førte til to samtidige opprør under generalene Nikeforos Bryennios den eldre og den senere keiserNikeforos III Botaneiates, henholdsvis på Balkan og i Anatolia. Botaneiates ble støttet av seldsjukkene og han nådde Konstantinopel først. Mikael VII trakk seg fra tronen uten kamp og flyktet til Stoudios-klosteret. Han ble senere metropolitt (biskop) i Efesos[14] og døde i Konstantinopel i 1090[15].
Ulike tronranere forsøkte å styrte Michael VII eller å tilrane seg deler av imperiet. Noen av disse var:
Mikael VII Dukas var gift medMaria Bagrationi (Maria av Alania) som var datter av kongBagrat IV av Georgia. De hadde minst en sønn, Konstantin Dukas, som var medkeiser 1075-1078 og 1081-1087 eller 1088. Han døde ca 1095.
 Østromersk keiser | ||
| Komnenske dynasti | ||
| Forgjenger: Konstantin X Dukas | 1067–1078 | Etterfølger: Romanus IV Diogenes |
| Østromerriket | ||
