Etmesterverk, ellermesterstykke, (fransk:chef-d'oeuvre,[2] bokstavelig talt «mesterens arbeid»), refererer i dag til et verk som har høstet utbredt anerkjennelse og ros, særlig et verk som anses som en persons fremste verk i karrieren, eller til et verk som viser enestående kreativitet, dyktighet, dypsindighet eller utførelse. Historisk sett var «mesterverk» eller «mesterstykke» et begrep brukt om et prøvearbeid av en meget høy standard, produsert av ensvenn eller lærling, for å få medlemskap i etlaug ellerakademi, og den tilhørende betegnelsen «mester».[3][4]
Mesterstykke stammer antagelig franederlandskmeesterstuk ellertyskmeiserstück. Det norske ordet er sammensatt av «mester», gjennomnorrøntmeistari ogmiddellavtyskmēster, fra latinmagister,[5] og «stykke» – av norrøntstykki.[6] Det engelskemasterpiece kommer av den tyske eller nederlandske formen, og er å finne allerede i 1605 brukt utenfor laugsammenheng, da i et stykke avBen Jonson.[7]
Opprinnelig refererte «mesterstykke» til et arbeid eller verk produsert av ensvenn ellerlærling som ønsket å blihåndverksmester i det gamle laugssystemet. Vedkommendes egnethet for medlemskap i lauget ble delvis avgjort på grunnlag av kvaliteten til mesterstykket, og hvis han lyktes ville stykket beholdes av lauget. Dermed ble det gjort stor flid i å produsere et stykke av høy kvalitet, uansett yrke (konfekter,maler,gullsmed,knivmaker, osv.). Imiddelalderen var tittelen «mester» knyttet til fornavnet til en person med akademisk grad. Innen håndverket var «mester» en betegnelse for en selvstendig drivende håndverker. For å kunne bli betegnet som «mester» krevde det av håndverkerne i den gamle laugstiden at de hadde utført et mesterstykke etter utstått svenne- og læretid, og antallet håndverksmestere var begrenset. Hva mesterstykkene i de forskjellige fag skulle gå ut var detlaugsskråene som bestemte. Mesterprøven opphørte dahåndverksloven opphevet laugene i 1839 og 1866; tittelen ble derimot beholdt som en betegnelse på en selvstendig håndverker.[8]
Mellom 1531 og 1572 i Nürnberg i Tyskland måtte lærlinger som ønsket å bli mestre produsere en «akeleiekopp» (som tok navnet grunnet likhet i form medakeleieblomsten), deler til en stålforsegling, oggullringer satt mededelstener før de kunne tas opp i lauget. Hvis det ikke lyktes å bli innlemmet kunne de fortsette å arbeide for andre gullsmeder, men ikke som mester selv. I noen laug fikk ikke lærlinger lov til å gifte seg før de hadde oppnådd fullstendig medlemskap.[9]
Praksisen men mesterstykker har fortsatt i noen moderne kunstakademier, hvor det generelle begrepet på slike verk i dag erresepsjonsstykke.The Royal Academy i London bruker begrepetdiploma work, og har ervervet en stor samling diplomstykker som vilkår for medlemskap.
