| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Epoker |
Steinalder Bronsealder Tidlig jernalder Merovingertiden Vikingtiden Tidlig middelalder Borgerkrigstiden Høy- og senmiddelalder Fra reformasjon til enevelde Fra enevelde til Kielfreden Riksforsamlingen Embetsmannsstaten Industrialiseringen På vei mot selvstendighet Unionsoppløsningen Fra venstrestat til kriseforlik Krig og okkupasjon Norge i etterkrigstida Oljealderen |
Merovingertiden er en periode av Nordens forhistorie (ca. 570–800e.Kr.). I og med inngangen til merovingertiden regnes også overgangen fra eldre til yngrejernalder. Perioden har forskjellig navn innenforSkandinavia. IDanmark kalles denyngre germansk jernalder, iSverigevendeltid. INorge deles perioden i tre faser etter arkeologiske kriterier; fase 1: 570–650, fase 2: 650–750, fase 3: 750–800. Navnet har bakgrunn i lenkene i det arkeologiske materiale mot frankisk område, dermerovingerdynastiet var enerådende i størstedelen av perioden.
Overgangen mellomfolkevandringstid og merovingertid innebærer endringer på flere felt. En ting er endringer i stil i dekoren på gjenstander, men vi ser også endringer i gjenstandsformer oggravskikk. Det er også omfattende endringer i språket (synkopering) omtrent på denne tiden. Disse endringene har vært tolket negativt, som at det har vært generelle nedgangstider på slutten av 500-tallet. En teori har gått ut påpestepidemier og/eller klimaforverring. Det kan likevel være andre forklaringer; en teori går ut på at handelsveiene gjennom Europa blir lagt om, og at dette gir utslag i materialomfanget. Andre mener at den radikale nedgangen i antall gravfunn tvert imot er et utslag av at makteliten konsolideres, og at store og prektige begravelsesseremonier ikke lenger blir nødvendige.
Hustufter fra merovingertid har vært sjeldne, men ved stadig mer intensiv bruk avflateavdekkinger er det funnet spor av noen bygninger i de senere år. Foreløpig ser det ikke ut som disse skiller seg i nevneverdig grad fra bygninger i folkevandringstid. Også i merovingertid synes jordbruket å være viktigste basisnæring. Det kan se ut som husdyrholdet blir intensivert, og at det kan ha vært flere omlegginger innenfor jordbruket i denne perioden.
Utmarksnæringene ga tilskudd i form av kjøtt, fisk, skinn og pelsverk – og gevir til produksjon av bl.a. kammer. Det ser ut som det utvikles spesialiserte håndverkere til denne produksjonen. I mannsgraver finnes noen ganger filer og rasper, og dette er satt i forbindelse med denne type håndverk. Det kan virke som jegerne drev med dette, men vi finner også stor produksjon i nærheten av sentralstedene. Kanskje er det snakk om to former for produksjon; husflid og profesjonelt håndverk.
Jernproduksjonen hadde stort sett økt utover i eldre jernalder, fram til 500-tallet, da vi ser en radikal nedgang, særlig i Trøndelag. Nå tar det seg opp igjen, men i tilsynelatende mindre skala. Andre steder tas jernvinna opp i nye områder, f.eks. i områdene rundtMøsstrond iTelemark. Her forekommer jernvinneplassene i nær kontakt med setrene, noe som kan tyde på at det var folk på gårdene som drev denne virksomheten.
Mange gravfunn, særlig på Vestlandet, inneholdersmedverktøy. Noen ganger er det mange forskjellige verktøy, og disse gravene kan være etter spesialister. Smedkunsten må ha stått høyt, bl.a. er de langt fleste sverdene produsert i Norge, eller i det minste på nordisk område. Importerte sverd er ganske sjeldne, i motsetning til i vikingtiden.
Vi ser vesentlige endringer i gravskikken. Steinkister går ut av bruk. Gravhaugene blir mindre og mer uanselige, eller de avdøde blir lagt i flatmarksgraver. Gravgodset synes enklere enn i folkevandringstiden,keramikken forsvinner nesten totalt. Det samme gjør drikkeutstyr avbronse ogglass. Gravinventaret domineres av jerngjenstander.
I periodens fase 1 finnes en mindre gruppe graver i Trøndelag og Øst-Norge som utmerker seg med betraktelig rikere gravgods, med bl.a. importerte våpen; typisk er de såkalteringsverd, kostbare beltebeslag og ornertehjelmer. Man refererer gjerne til disse somÅkerkomplekset etter det rikeÅkerfunnet som kom fram i 1862 vedÅker iVang utenforHamar. Disse gravene viser kontakt til et tilsvarende rikt miljø iUppland, særlig høvdinggravene iVendel ogValsgärde nord for Uppsala. En ser også likheter til det utrolig rike skipsgravfunnet vedSutton Hoo iSuffolk,England. Gjenstandene viser kontakt også tilfrankisk område.I periode 2 går disse rike gravene ut, men fortsatt bygges storhauger som man antar er uttrykk for rike slekter.
I periode 3 kommer de første renevikingtidstypene i våpen og smykker inn for første gang. Det synes også som det blir en mer markert sosial lagdeling, i hvert fall i deler av landet. Det mest markerte funnet fra denne perioden er stormannsgraven fraStorhaug vedKarmsundet nord forAvaldsnes. Dette er datert til siste halvdel av 700-tallet, og er dermed klart eldre ennOsebergfunnet. Nå har også importgodset blitt merkbart i gravfunnene. Vi ser tydelig kontakt medfrankisk,frisisk ogangelsaksisk område. Dette må sees i sammenheng med oppkomsten av de første handelsplassene og byene. Her til lands har viKaupang som den aller første, der ser vi de første ansatser til en handelsplass allerede på begynnelsen av 700-tallet.
