Master of Puppets erMetallicas tredjestudioalbum, utgitt3. mars1986 avElektra Records. Platen nådde 4.-plass påBillboard 200-listen. Hittil har platen solgt over seks millioner kopier bare i USA. Dette var den siste platen Metallica laget med bassistenCliff Burton, og den blir regnet som et landemerke i heavy metal-historien. Albumet regnes som enklassiker av musikkavisenPanorama, og ble i 2016 som første heavy metal-album valgt til bevaring iNational Recording Registry avLibrary of Congress, med begrunnelsen «culturally, historically, or aesthetically important» (norsk: viktig kulturelt, historisk eller estetisk).[1]
Master of Puppets – «Dukkemesteren» – kan nesten karakteriseres som etkonseptalbum i det at temaet «folk som dukker» styrt av en «dukkemester» går igjen i de fleste av sangene på platen. Mange av sangene beskriver mennesker under kontroll av en eller annen overmakt: sinne i «Battery»,avhengighet i «Master of Puppets»,galskap/sinnssykdom i «Welcome Home (Sanitarium)» ogreligion i «Leper Messiah». I tillegg beskrives soldater som kanonføde i «Disposable Heroes», og referansen tilCthulhu-mytologien i «The Thing That Should Not Be» omhandler tilhengerne av sekter; «Orion», jegeren iGresk mytologi, ble drept avArtemis etter at han ble hennes tilhenger. I «Damage Inc.», platens siste spor, prøver man å kutte strengene til «dukkemesteren».
Platens omslag er også sterkt inspirert av dette temaet. Omslaget viser en militærkirkegård med kors som gravsteiner, som minner om både de døde soldatene i «Disposable Heroes» så vel som tilhengerne av den korrupte predikanten i «Leper Messiah». I gravsteiene er det festet tråder som strekker seg opp mot et par kontrollerende dukkemesterhender. Legg merke til korset helt til venstre som har en hjelm hengende over seg, og de militære ID-brikkene (engelsk: «dog tags») på korset i midten. Disse er klare referanser til «Disposable Heroes».
** Gitaristen iMegadethDave Mustaine (tidligere bandmedlem i Metallica) har i forskjellige intervjuer hevdet å ha skrevet riffene som Hetfield og Ulrich benytter i «Leper Messiah». Om påstandene er sanne eller ikke, har verken Hetfield eller Ulrich noen gang kommentert dem offentlig.