Marokko, offisieltKongeriket Marokko, er etmonarki iNord-Afrika. Landet har en lang kyststripe motAtlanterhavet, som bøyer av vedGibraltarstredet og inn iMiddelhavet. Mot øst grenser landet motAlgerie. Landets grenser er omstridt. Marokko hevder herredømme overCeuta,Melilla, men mer omstridt ogsåVest-Sahara. Marokko har reelt sett administrert nesten hele av sistnevnte territorium siden 1975. HovedstadenRabat og landets finansielle sentrum og største byområde,Casablanca, ligger begge ved atlanterhavskysten.
Marokko er et land der majoriteten av befolkningen er marokkanske arabere, ofte kjent som «marokkanere». Samtidig finnes det også minoritetsgrupper som bor i grenseområdene og avsidesliggende områder av landet som ikke anser seg selv som en del av den marokkanske nasjonen og anser seg selv for å ha en egen identitet.[6]
Det fullstendigearabiske navnet på landet betyr «det vestlige kongedømmet».Al-Maghrib (المغرب, som betyrvesten) brukes vanligvis. I historiske referanser pleide historikere å referere til Marokko somal-Maghrib al-’Aqṣā (المغرب الاقصى,lengst i vest) for å skille landet fra den historiske regionen kaltMaghrib. NavnetMarokko stammer i mange andre språk fra navnet til den tidligere hovedstaden,Marrakech (مراكش –darija: Mærræksh,klassisk: Murrākush,tamazight og tasjelhit språk: Murakush), som kommer fra gamle berberiske ord, «Amur n Akush», som betyr «Guds land».
Marokko grenser tilAlgerie i øst og sørøst, men grensen mellom de to landene har vært stengt siden1994. Langsmiddelhavskysten ligger firespanskeenklaver:Ceuta,Melilla,Peñón de Vélez de la Gomera ogPeñón de Alhucemas, i tillegg til flere øyer, inkludertPerejil ogChafarinas. Utenforatlanterhavskysten tilhørerKanariøyene Spania, mensMadeira i nord erportugisisk. I nord grenser Marokko til og kontrollerer deler avGibraltarstredet, noe som gir landet makt over vannveien inn og ut av Middelhavet.Riffjellene dominerer regionen som grenser til Middelhavet fra nordvest til nordøst ogAtlas-fjellene går som en ryggrad fra sørvest til nordøst. Det meste av befolkningen bor nord for disse fjellene, mens ørkenen ligger sør for dem. Det meste av den sørøstlige delen av landet er del avSahara-ørkenen og er dermed tynt befolket og ikke produktiv økonomisk sett. I sør liggerVest-Sahara, en tidligere spansk koloni som ble okkupert av Marokko i 1975. Marokko hevder at Vest-Sahara er del av dets territorium og henviser til det som de sørlige provinsene. Dette er imidlertid ikke anerkjent av FN, og Vest-Sahara er derfor et omstridt territorium.
Landet harmiddelhavsklima som blir mer ekstremt i de indre regionene hvor fjellene ligger. Terrenget er slik at kystslettene er rike og dermed er ryggraden ilandbruket.Skoger dekker rundt 12 % av landet, mens dyrkbar jord utgjør 18 %. 5 % harirrigasjon.
Marokko er det fjerde mest befolkede arabiske landet etterEgypt,Sudan ogAlgerie.
Der er ingen betydeligegenetiske forskjeller mellom marokkanske arabere og marokkanske ikke–arabere (det vil si berbere og saharawis). Derfor er det sannsynlig at arabiseringen hovedsakelig var en kulturell prosess uten genetisk erstatning.[7] IfølgeEuropean Journal of Human Genetics, var nordvestlige afrikanere genetisk nærmereiberere og andreeuropeere ennafroamerikanere.[8]
De fleste mennesker bor vest for Atlasfjellene, en fjellrekke som isolerer landet fraSahara.Casablanca er handels– og industrisenteret og landets ledende havn.Rabat er styresmaktens sete,Tanger er inngangen til Marokko fra Spania og også en betydelig havn,Fez er det kulturelle og religiøse senteret og det hovedsakelig «berbiske» Marrakech er et betydelig turistsentrum.
Marokkos offisielle språk erarabisk. Landets særskilte arabiske dialekt kallesmarokkansk arabisk. Rundt 12 millioner (40 % av befolkningen), hovedsakelig i jordbruksområder, snakkerberbisk (tamazight) som i Marokko kjenner tre forskjellige dialekter (tarifit,tashelhiyt og sentral-atlassisk tamazight), enten som førstespråk eller tospråklig med den talte arabiske dialekten.[9]Fransk som er Marokkos uoffisielle andrespråk, blir lært av alle og fungerer fremdeles som Marokkos primærspråk i handel og økonomi. Det er også vidt utbredt i utdanning og i styret av landet. Rundt 20 000 marokkanere i den nordlige delen av landet snakkerspansk som andrespråk parallelt med tarifit.Engelsk, som fremdeles er langt bak fransk og spansk, er raskt i ferd med å bli det foretrukne fremmedspråket blant utdannet ungdom. Nasjonale utdanningsreformer som trådte i kraft sent i 2002, har resultert i at engelsk blir undervist i alle offentlige skoler fra fjerde skoleår av.
De fleste marokkanerne ersunnimuslimer avarabisk,berbisk eller blandet arabisk–berbisk opphav. Araberne invaderte Marokko i det 7. århundre og etablerte sin kultur der. Marokkosjødiske minoritet har sunket betraktelig og teller rundt 7 000. De fleste av de 100 000 utenlandske beboerne er franske eller spanske, mange er lærere eller teknikere og stadig flere pensjonister, særlig iMarrakech.
Området til dagens Marokko har vært bebodd sidenyngre steinalder, rundt 8000 f.Kr., som sporene etter Capsien-kulturen tyder på, i en tid da Maghreb var mindre tørr enn det er i dag. Mange teoretikere menerberberspråkene antagelig ankom omtrent samtidig som jordbruket og ble overtatt av den eksisterende befolkningen i tillegg til immigrantene som tok det med seg. Moderne genetiske analyser har bekreftet at forskjellige befolkninger har bidratt til dagens befolkning, inkludertberbere,arabere,fønikere,sefardiske jøder ogsubsahariske afrikanere. Berberne, ofte henvist til i moderne etniske aktivistsirkler som «amazigh», er også kjent av deres regionale etniske identitet somchleuh. I den klassiske perioden var Marokko kjent somMauretania, selv om dette ikke må forveksles med dagensMauritania.
Nord-Afrika og Marokko ble sakte trukket inn i den videre oppadgåendemiddelhavsverdenen gjennom fønikiske handelskolonier og bosetninger i den sene klassiske perioden. Fønikernes ankomst markerte begynnelsen på et langt engasjement i Middelhavet ettersom denne strategiske regionen var del avRomerriket somMauretania Tingitana. I det 5. århundre e.Kr., da Romerriket var i ferd med å gå i oppløsning, falt regionen tilvandalene,vestgoterne ogbysantinske grekere i rask rekkefølge. I løpet av denne tiden forble de høye fjellene i det meste av dagens Marokko uavhengige og forble i hendene til deres berbiske innbyggere.
Marokko ville nå sin høyde under en serie dynastier av berbisk opphav som erstattet de arabiske idrisidene. Førstalmoravidene, og såalmohadene, styrte fra Marokko nesten hele det nordvestlige Afrika i tillegg til store seksjoner av det islamskeIberia, ellerAndalucía. Mindre stater i regionen, somBerghouata ogBanu Isam, ble erobret. Imperiet kollapset etter en lang rekkeborgerkriger.
Alaouite-dynastiet fikk til slutt kontroll. Marokko stod ovenforspansk ogottomansk aggresjon. Alaouitene lyktes i å stabilisere sin posisjon, og mens kongedømmet var mindre enn de foregående i regionen, forble det ganske velstående. I 1684 annekterte deTanger.
Marokko var den første nasjonen som anerkjente nykomlingenUSA som en uavhengig stat i 1777.Den marokkansk-amerikanske vennskapstraktaten står fortsatt som USAs eldste ubrutte vennskapstraktat. Den ble signert avJohn Adams ogThomas Jefferson og har blitt videreført uavbrutt siden 1783. USAs delegasjon (konsulat) i Tanger er den første eiendommen den amerikanske regjeringen har eid utenfor eget land. Bygningen huser nåTangier American Legation Museum.
Vellykkedeportugisiske forsøk på å kontrollereatlanterhavskysten i det 15. århundre hadde ikke særlig innvirkning på det middelhavsorienterte hjertet av Marokko. EtterNapoleonskrigene bleEgypt og det nordafrikanske Maghreb økende uregjerlige fraKonstantinopel. Området ble også et gjemmested forpirater under lokalebejs, og ettersomEuropa ble industrialisert, i økende grad sett på som et verdifullt område for kolonisering. Maghreb hadde vist større velstand enn den ukjente delen av Afrika og hadde en strategisk viktig posisjon som hadde innvirkning på utgangen av Middelhavet. For første gang ble Marokko en stat av interesse for de europeiske maktene.Frankrike viste sterk interesse i Marokko så tidlig som i 1830.Britisk anerkjennelse i 1904 av Frankrikesinnflytelsesfære i Marokko fremprovoserte entysk reaksjon.Krisen i juni 1905 ble løst vedAlgeciras-konferansen i Spania i 1906 som formaliserte Frankrikes «spesielle posisjon» og delte Marokkos politikk til Frankrike og Spania. Enannen marokkansk krise fremprovosert avBerlin økte spenningen mellom de europeiske stormaktene.Fez-traktaten (signert 30. mars 1912) gjorde Marokko til et franskprotektorat. I den samme avtalen overtok Spania rollen som beskytter av de nordlige og sørligesahariske sonene den 27. november samme år.
Nasjonale politiske partier som oppstod i fotsporene til det franske protektoratet, baserte sine argumenter for marokkansk uavhengighet på erklæringer fra andre verdenskrig somAtlanterhavserklæringen, en felles amerikansk–britisk uttalelse som fremmet blant annet folks rett til å velge styreform som de skulle leve under.Istiqlal-partiets manifest (uavhengighets-partiet) i 1944 var et av de tidligste offentlige krav om uavhengighet. Partiet stod senere for det meste av lederskapet av den etterfølgende nasjonalistbevegelsen.
Frankrike sendtesultan Muhammed V ieksil tilMadagaskar i 1953. Han ble oppfulgt av den upopulæreMuhammed Ben Aarafa. Han styre ble oppfattet som illegitimt og utløste aktiv opposisjon mot det franske protektoratet i hele landet. Det mest betydelige skjedde iOujda hvor marokkanere angrep franske og andre europeiske beboere i gatene. Operasjoner av den nylig opprettede «Armée de Libération» ble satt i gang den 1. oktober 1955. «L'Armée de Libération» ble opprettet av «Comité de Libération du Maghreb Arabe» iKairo til å være en motstandsbevegelse mot okkupasjonen på samme måte somden nasjonale frigjøringsfronten iAlgerie. Dens mål var å returnere kong Muhammed V, men også å frigjøre Algerie ogTunisia. Frankrike lot Muhammed V returnere i 1955, og forhandlingene som førte til marokkansk uavhengighet startet året etter.
Alle disse hendelsene hjalp til med å øke graden avsolidaritet mellom folket og den nylig returnerte kongen. Av denne grunn ble revolusjonen kalt «la révolution du Roi et du Peuple» (kongens og folkets revolusjon) og den feires hver 20. august.
Marokko fikk sin politiskeuavhengighet fra Frankrike 2. mars 1956,Frankrike oppgav formelt sitt protektorat i Marokko 7. april samme år. Gjennom avtaler med Spania i 1956 og 1958 ble marokkansk kontroll over visse spanskstyrte områder gjenopprettet, selv om forsøk på å kreve andre spanske koloniale områder gjennommilitære operasjoner var mindre vellykkede. Den internasjonaliserte byenTanger ble reintegrert med signeringen avTanger-protokollen 29. oktober 1956.Hassan II ble konge av Marokko 3. mars 1961. Hans styre var preget av politisk uro og regjeringens hensynsløse respons gav dem kallenavnet «blyårene». Den spanskeenklavenIfni i sør ble del av det nye Marokko i 1969.
Marokko okkuperte og annekterte den tidligere spanske kolonienVest-Sahara i 1970-årene, men okkupasjonen er folkerettslig kontroversiell, en endelig løsning på territoriets status mangler fortsatt, og den behandles fortsatt i FNs sikkerhetsråd.
Eksperimentelle politiske reformer i 1990-årene resulterte i etableringen av en tokammers nasjonalforsamling i 1997. Marokko ble gittmajor non-NATO ally-status i juni 2004 og signertefrihandelsavtaler med USA ogEU.
Marokkos største by,Casablanca, ble utsatt forterroristangrep i 2003. Angrepene var rettet mot vestlige og jødiske mål og førte til 33 omkomne og mer enn 100 skadde, hovedsakelig marokkanere.
Marokkosgrunnlov stadfester at landet er etkonstitusjonelt monarki med etparlament som velges ved alminnelige valg. Grunnloven ble sist endret etter en folkeavstemning 2011, gjennomført i etterkant av store demonstrasjoner underden arabiske våren. Landet regnes i dag som et relativt demokratisk land.[11][12]
Parlamentet består av to kamre og medlemmene velges ved alminnelige valg. Representantsforsamlingen (Majlis al-Nuwab/Assemblée des Répresentants) har 325 medlemmer som er valg for en femårsperiode. 295 blir valgt i valgkretser med flere representanter og 30 fra en nasjonal liste som bare består av kvinner. Rådgivningsforsamlingen (Majlis al-Mustasharin) har 120 medlemmer som velges for perioder på ni år, indirekte valgt fra regionene og organisasjonene i arbeidslivet. Underhuset kan avsette regjeringen gjennom et mistillitsforslag.[13]
Statsministeren erregjeringssjef og denutøvende makt ligger hos regjeringen. Kongen utpeker statsministeren, men statsministeren må tilhøre den største grupperingen i parlamentet. Statsministerens forslag til regjeringsmedlemmer må godkjennes av kongen, men statsministeren har myndighet til å avsette regjeringsmedlemmer og styre den daglige politikken i regjeringen. Regjeringen kan oppløse parlamentet.
Kongen erstatsoverhode, «beskytter av troen» ogøverstkommanderende for Marokkos væpnede styrker. Han leder ministerrådet, utnevnerstatsministeren etter valg, utnevner alle medlemmene i regjeringen etter å ha rådført seg med statsministerens anbefalinger. En rekke grunnlovsendringer har begrenset kongens politiske makt, men kongen har beholdt makten i militære og religiøse spørsmål. Da hans farMuhammed V døde, overtok kongHassan II tronen i 1961. Han styrte Marokko de neste 38 årene frem til han døde i 1999. Hans sønn, kongMuhammed VI, overtok tronen i juli 1999.[13]
Som del av desentraliserings- og regionaliseringslovene som nasjonalforsamlingen vedtok i 1997, ble 16 nye regioner opprettet. Den er for tiden den høyeste administrative inndelingen av Marokko. En marokkansk region blir styrt av enwali som blir utpekt av kongen. Walien er også guvernør av provinsen (eller prefekturet) hvor han bor.
På grunn av konflikten omVest-Sahara er flere regioner omstridt mellom Marokko ogden saharawiske arabiske demokratiske republikk (SADR), nærmere bestemt Guelmim-Es Semara (6), Laâyoune-Boujdour-Sakia El Hamra (7) og Oued Ed-Dahab-Lagouira (11).Frisonen, øst forden marokkanske mur, administreres av SADR. Kongedømmet Marokko krever disse som sine sørlige provinser.
Regionene med hovedstad i og regioner i Vest-Sahara i kursiv:
Marokko har signert en frihandelsavtale medEU (med inngang ifra 2010) ogUSA. Det amerikanske senatet godkjente med 85 stemmer mot 13den amerikansk-marokkanske frihandelsavtalen 22. juli 2004 som vil la 98 % av gjensidig handel av konsument- og industriprodukter foregå uten toll. Avtalen trådte i kraft i januar 2006.
Den største industrien ergruvedrift avfosfater. Den nest største inntektskilden er fra statsborgere som bor i utlandet som overfører penger til slektninger bosatt i Marokko. Landets tredje største inntektskilde erturisme.
Landet er en av verdens største produsenter og eksportører avkannabis, og kultiveringen og salget gir økonomisk grunnlag for store deler av befolkningen i det nordlige Marokko. Kannabis blir vanligvis foredlet tilhasj. Denne aktiviteten står for 0,57 % av MarokkosBNP, anslått til $37,3 milliarder. En FN-studie[16] anslår at kannabiskultiveringen dekker rundt 1340 km² i marokkos fem nordlige regioner. Dette tilsvarer 10 % av det totale området og 27 % av den dyrkbare jorda i det undersøkte området og 1,5 % av landets dyrkbare jord. Marokko er med i FNs narkotikakonvensjon fra 1988 og i 1992 vedtok Marokko lovgivning som skulle sette konvensjonen i verk.
Selv om Marokko jobber mot endring, har landet historisk sett bruktbarnearbeid i stor skala. I 1999 innrømmet den marokkanske regjeringen at over 500 000 barn under 15 år var i arbeidsstyrken.[18]
Lesekyndighet Marokko for befolkningen over 15 år, 1980–2015, ifølgeUNESCO
Utdanning i Marokko er gratis og grunnskolen er obligatorisk (opp til 15 år). Mange barn, særlig jenter på landsbygda, går fremdeles ikke på skole. Marokko har rundt 230 000 studenter ved 14 offentlige universiteter. Det eldste, og på noen måter det mest prestisjefylte, er «Muhammed V Universitet» i Rabat, sammen medAl Akhawayn Universitetet iIfrane (et privat universitet), med fakulteter ijus,vitenskap og de frie vitenskapene. Al-Akhawayn, grunnlagt i 1993 av kong Hassan II og kong Fahd av Saudi–Arabia, er et engelskspråklig, amerikanskinnspirert universitet med rundt 1000 studenter.Universitetet Al Karaouine i Fez har vært et senter for islamske studier i mer enn 1000 år. IfølgeUniCEF var 44 % av alle voksne i landet analfabeter i perioden 2003–2008.[19] Imidlertid har et omfattende alfabetiseringsprogram[20] ført til betydelige forbedringer på området.[21]
Hver region har sitt særpreg og bidrar dermed til den nasjonale kulturen og sivilisasjonens arv. Marokko har satt som øverste prioritet å beskytte denne arven og ta vare på sin kulturelle identitet.
Etnisk og kulturelt sett, kan Marokko i dag regnes som det minst arabiske blant de arabiske landene. Hoveddelen av befolkningen er av berbisk opprinnelse.
Rabat –tradisjonell arkitektur og koloniarkitektur
Mesterverker i muntlig og immateriell kulturarv
Oppføringer på UNESCOs liste knyttet til aktivt vern avimmateriell kultur (Intangible Cultural Heritage). Årstallet angir når det ble listeført hos UNESCO.
.svg)
.svg)
