Maniok,kassava elleryuca (Manihot esculenta) er en buskvekst ivortemelkfamilien som kan bli opp til 5 meter høy. Roten er rik påstivelse, og brukes mye i matlaging. Arten kommer opprinnelig fraSør-Amerika, men har blitt svært populær også iAfrika, og idag erNigeria verdens største produsent.
Maniok krever lite av jorden den gror i, og kan dyrkes i områder mange andre planter ikke klarer seg. Den holder seg lenge, og bønder beholder gjerne maniokbusker som en sikkerhet mottørke og matvareknapphet.[1] Tørket maniokrot inneholder 73–85 %karbohydrater,[1] og på verdensbasis er maniokrot den tredje viktigste kilden til karbohydrater.
Verken bladene eller roten til maniokbusken bør spises rå, fordi de inneholder tocyanogeneglykosider:linamarin oglotaustralin. Disse dekomponeres ved hjelp avenzymetlinamarase, som også finnes i maniok, og frigjørblåsyre (HCN).[2]Maniok medtoksiske nivå av cyanogeniske glykosider refereres til sombitter, mens maniok med ikke-toksiske nivå refereres til somsøt. Denne klassifiseringen er utbredt, selv om forskning ikke har klart å finne en korrelasjon mellom opplevd smak og nivå avtoksiner.[3] Variasjonene i toksiner er imidlertid stor. Mens det frasøt maniok kan produseres så lite som 20 milligramcyanid per kilo rot, kan det frabitter produseres mer enn 50 ganger så mye (1 g/kg). Maniok som har vokst i tørketid er spesielt rik på toksiner.
Akkurat sompoteten er maniokroten rik på stivelse, uspiselig som rå, og har en mild smak når den er kokt. Som matingrediens kan roten i mange tilfeller erstatte poteten, og den kan både kokes, moses, friteres, bakes, males til mel, og så videre. Og akkurat som det går an å lage potetsprit av poteter, går det an å lage manioksprit av maniokrøtter.
Maniokbladene kan også spises, og har en smak som kan minne om spinat.
Flere land, deriblantThailand ogKina, undersøker potensialet i å bruke maniok som råvare forbioetanol, blant annet fordi busken kan gro i skrinn jord og krever lite næring.[4]
frø
Ubehandlede maniokrøtter
lyst fruktkjøtt
- ^abFalade, K O; Akingbala J O (2011). «Utilization of Cassava for Food».Food Reviews International. 27: 51.doi:10.1080/87559129.2010.518296. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^Cereda, M. P.; Mattos, M. C. Y. (1996). «Linamarin: the Toxic Compound of Cassava».Journal of Venomous Animals and Toxins. 2: 6.doi:10.1590/S0104-79301996000100002. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
- ^Oluwole, O S A (2008). «Cyanogenicity of cassava varieties and risk of exposure to cyanide from cassava food in Nigerian communities».Journal of the Science of Food and Agriculture. 88: 962.doi:10.1002/jsfa.3174.
- ^Sriroth, K; Piyachomkwan, K; Wanlapatit, S; Nivitchanyong S (2010). «The promise of a technology revolution in cassava bioethanol: From Thai practice to the world practice».Fuel. 89: 1333.doi:10.1016/j.fuel.2009.12.008. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
.jpg)
