Det er følelsesmessige lidelser som påvirker de som utøver makt i noen av dens former, blant hvilke hybris -syndromet, megalomani, hamartia eller narsissisme skiller seg ut.
Makt er evnen (veien) til å nå sine mål, om så mot andresvilje og interesser, og kan også bety å haautoritet eller myndighet over noe.
Maktbegrepet er gjenstand for mye diskusjon innen isærsamfunnsvitenskapenestatsvitenskap ogsosiologi. Mange[hvem?] definerer derfor makt mer generelt som «muligheten til å påvirke», altså det å være med på å bestemme og oppnå resultater. En kritikk til dette kan være at man da mister en allment akseptert betydning av begrepet.
Krig er et eksempel på bruk avmilitær makt, et typisk eksempel erdet nazistiske Tysklands forsøk på å dominere Europa gjennom andre verdenskrig.
Innenforstatsvitenskap blir den italienske tenkerenNiccolo Machiavelli omtalt som en av de mest utpregede maktteoretikere. Machiavellis tilnærming til makt kjennetegnes ved kjølige kalkulasjoner som enkelte kritiserer for å uttrykkekynisme.
Den franske kultur- og idéhistorikerenMichel Foucault presenterte på 1960– og 70-tallet et mer komplekst maktbegrep, som senere er videreutviklet av en rekke tenkere innenforhumaniora ogsamfunnsvitenskap. Her er makt knyttet tildiskurser, som (i denne betydningen) kan forstås som selvfølgeliggjorte forståelsesfellesskap. Innenfor en slik diskurs vil noen tolkninger, ytringer og handlinger bli ansett for naturlige, mens andre er utenkelige. Slik bidrar alle til å opprettholde maktmønstre (men har også større eller mindre mulighet til å bryte med dem), og forestillingen om et klart skille mellom «undertrykker» og «undertrykt» avløses av en forståelse for dynamikk og sosialt samspill som gjør politisk og kulturell forandring mulig.
Avmakt er det motsatte av makt, som definert avMax Weber: Et eller flere menneskers sjanse til å få gjennomført sin vilje i en sosial relasjon, også ved motstand, uavhengig av hva denne sjansen er basert på.[1] Avmakt og konsekvenser av dette er studert av blant andreGudmund Hernes (Makt og avmakt, 1975). Ifølge Hernes er avmakt en situasjon der personene er forhindret fra målrettet handling eller ikke kan påvirke sine rammebetingelser.[2][3]
^Weber, M. (1971). Makt og byråkrati. Oslo: Gyldendal.
^Birkelund, Gunn Elisabeth (2010).«Norsk sosiologforenings hederspris 2010 Gudmund Hernes».Sosiologisk tidsskrift. 02 (på norsk). 18: 157–168.ISSN1504-2928. Besøkt 29. juli 2020. «Deretter går han lenger enn Coleman gjorde, og drøfter ulike former for avmakt, dvs. hva som skjer når aktørene ikke har eller forhindres i å ha klare interesser, når det oppstår utilsiktete og uønskete sidevirkninger, og når aktørene er underlagt systemtvang, hvor de ikke kan påvirke sine rammebetingelser (se Hernes, 1975).»
