Magesår er et sår imagesekken (medisinsk betegnelse:ulcus ventriculi) eller itolvfingertarmen (ulcus duodeni). Cirka 10 % av befolkningen vil i løpet av livet utvikle magesår.[1]
Såret dannes som oftest avbakterienHelicobacter pylori (70–90 % av dem i magesekken, og 90–95 % av dem i tolvfingertarmen). Denne bakterien finnes naturlig i magesekken hos omtrent 50 % av befolkningen, og er ikke en farlig bakterie i seg selv. Andre årsaker er bruk av NSAIDS (non-steroidal anti-inflammatory drugs) ogkreft. Arv, røyking og stress er faktorer som kan forverre plagene ved magesår, men vil ikke kunne forårsake sykdommen alene.
Magesår kjennetegnes ved smerter i mageregionen, ofte sviende eller brennende smerter. For noen avtar smertene etter å ha spist (spesielt melkeprodukter). Andre symptomer kan være sure oppstøt, kvalme, oppkast og blod i avføringen. Ved blødende magesår kan man også være blek, slapp, svimmel og forvirret på grunn av blodmangel.[2]
Fram til slutten av 1960-tallet var det vanlig å legge inn magesårpasienter til «kur». Pasientene måtte ligge i ro i en til to uker og fikkskånekost, det vil si ikke krydret mat med mye innslag av melk, grøt, fiskeboller og vann. Det var viktig å unngå stekt og krydret mat og kaffe.
Vagotomi var en operasjonsmetode som var vanlig på 1970-tallet. Vagusnervene som kommer langsspiserøret og sprer seg utover overflaten på magesekken, stimulerer produksjonen avsaltsyre i magesekken. Under operasjonen kuttes nervefibrene.
Omkring 1980 kom de første medikamentene som effektivt reduserte magesyreproduksjonen. Først Tagamet og andre midler som kalles H2-blokkere, senere Losec og Nexium som kalles protonpumpehemmere.
