 | Kildeløs: Denne artikkelen manglerkildehenvisninger, og opplysningene i den kan dermed være vanskelige åverifisere. Kildeløst materiale kan blifjernet. Helt uten kilder.(10. okt. 2015) |
Luthersk ortodoksi er en benevnelse for den strenge utformingenlutherdommen fikk på1600-tallet.
Perioden for den lutherskeortodoksien ellerrettlæretiden begynte daKonkordieformelen ble utgitt omkring 1577–80 for å roe den innbyrdes striden mellom lutheranerne. Den ble avløst avpietismen ogopplysningstiden rundt hundreårsskiftet 1700.
I rettlæretiden mente man at det var viktig å holde oppe den rette lutherske lære, og å hindre at synspunkter som avvek fra denne læren fikk innpass. En mente atBibelen var den eneste normen for dem som ville vurdere om en lære var rett, og at verken tradisjon, fornuft eller følelser skulle få dømme mot læren i Den hellige skrift. Viktige teologer erMartin Chemnitz ogJohann Gerhard, forutenkirkereformatorenMartin Luther. Den lutherske ortodoksi kommer også til historisk uttrykk gjennom regenter som hertugErnst I av Sachsen-Gotha-Altenburg ogGustav II Adolf av Sverige.
Den lutherske ortodoksien skiller seg frarasjonalistisk teologi, frapietismen innen visse vekkelsesbevegelser, frareformert teologi, samt frakatolsk teologi.
Epoken kjennetegnes av utviklingen av det lutherske læresystem og publiseringen av tallrikedogmatiske systemer. Den lutherske ortodoksien vendte tilbake tilskolastikken, og ble påvirket av den filosofiske strømningen kaltnyaristotelismen, som vant innpass ved tyske universiteter på denne tiden, til å ta i bruk denaristoteliskemetafysikken til en mer dyptgående bearbeiding av de vitenskapelige grunnbegrepene. Personen Martin Luther, og hans lære, var et viktig referansepunkt og en udiskutabel teologisk autoritet.
Man deler denne teologiske epoken inn i tre avsnitt:Tidligortodoksien (1580–1600),Høyortodoksien (1600–1685) ogSenortodoksien (1685–1730). Tiden fra Martin Luthers død i 1546 og til publiseringen avKonkordieformelen (1580) hører også til Tidligortodoksien.
se også:Konkordieformelen